mandag 30. juli 2012

The Dark Knight Rises! RAWR!



Jeg hører folk som klager og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår dem. Men når det er sagt var ikke min opplevelse den samme som deres. Endelig var jeg ferdig med den grusomme sommerjobben min og skulle feire dette med å dra på The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012). Siden filmen er tilsvarende 3 timer lang er den siste visningen på Fredrikstad Kino kl. 20.30! Og da det endelig var vår tur i billettkøen hadde de ingen plasser for en trio. Jeg som hadde gledet meg til denne filmen i flere dager, var fast bestemt på at denne filmen skulle jeg se i kveld! Så vi kjørte over til Sarpsborg Kino, fikk oss kinobilletter og kunne endelig nyte vårt bittersøte farvel med Nolans Batman. (Men jeg tviler på at Sarpsborg Kino er THX-godkjent... og det er en av de minst behageligste kinosalene jeg har vært borti, dog dette var bagateller så lenge jeg fikk se Batman!)

Til tross for alle irritasjonene rundt omstendighetene, klarte jeg å nyte filmen. Og en del av meg føler at kritikken kommer av for høye forventninger, kanskje til og med gale forventninger siden filmen ikke bare er en oppfølger, men en avslutning på en trilogi! Entusiaster sier jo at det råder annerledes regler for filmen avhengig om det er en oppfølger eller en avsluttende del på en trilogi. Og når de klager over skurken Bane (Tom Hardy) - sier han ikke kan måle seg med Heath Ledgers The Joker; han virker ikke ond nok; vi ser ikke ansiktet hans; svakeste skurken i trilogien! - da blir jeg nesten litt irritert.

Jeg syntes faktisk Bane var en god avrunding i trilogien, man får en følelse av "tilbake til starten," med tanke på Ra's al Ghul og hans ideologi, og dermed får man lyst til å ta fram de tidligere filmene for et lite maraton. Og da har egentlig Nolan lyktes i mine øyne. Samtidig syntes jeg det var morsomt, dog ikke så overraskende som alle andre skal ha det til, at Bane ikke var den egentlige skurken i filmen. Han var bare løpegutten for en jeg mistenkte fra starten av (og det er ikke wannabe nerdtastic skryting om awesome kunnskap om universet, men det skyldes spoilers fra tidligere). Og det var så gøy da twisten kom i filmen at jeg lo stille for meg selv i den mørke kinosalen. Jeg tror jeg hadde en tendens til å le på svært upassende steder i filmen, sånn som da Batman ble forrædet, noe som overrasket alle som ikke visste om denne twisten på forhånd; da Bane sprengte tunnelene rundt om i Gotham under den amerikanske fotballkampen; men mest da Bane brakk ryggen til Batman. For mesteparten av entusiastene til Batman-universet er kjent med dette: "The man who broke the Bat."


Bane var ikke kjedelig som mange skal ha det til. Jeg likte bakhistorien hans, selvfølgelig, men det hjalp nok masse at det var Tom Hardy som spilte ham. Hardy har jeg en merkverdig crush på, og det beste med fyren er stemmen hans. Han høres nesten konstant ut som om han er på bristepunktet av undertrykkingen av et enormt raseri, og man har dette "Skjønnheten og Udyret-syndromet". Jeg tror ikke det er noe mer forlokkende for en kvinne enn en dyster og skadet mann hun tror hun kan lege sårene til. Viten om at jeg har dette syndromet, gjør filmens twist det umulig for meg å forkaste Bane som kjedelig.

Ikke bare var det Bane som måtte imponere, men også Catwoman. Ingen kalte henne det, men man ser det tydelig på nyhetsforsidene om tyveriene hennes. "The Cat." Det at Anne Hathaway skulle spille henne, var jeg ganske skeptisk til, siden få har klart det etter Michelle Pfeiffer fra Batman Returns (Tim Burton, 1992), men hun overrasket og har blitt min favoritt av Catwomen. Jeg skjønner hva anmelderne mener når de sier at Catwoman redder en dyster Batman, for innimellom oppfattet jeg det som at det er hun som bidrar til at mest mulig skjer i filmen, i tillegg til at hun blir hans usannsynlige sidekick. Mens andre Batman-filmer er ganske cartoonish, er Nolan sine ganske realistiske. Noen klager kanskje over at denne er for realistisk og trygg i den forstand, syntes jeg det er et av elementene som gjør Nolans trilogi så fantastisk. Det er også derfor oppfattelsen av Hathaways Catwoman er så fantastisk. De andre (Tim Burton og Joel Schumacher) er ren underholdning i komediens form, mens disse filmene får deg til å se velkjente karakterer på en ny måte og skal oppfatte dem som realistiske personligheter - og godkjenne det.


Men aldri en Christopher Nolan-film uten en enorm teaser som avslutning. (Det er kanskje feil å si, men det burde ikke være det på grunn av Inception!) Det gikk faktisk et par ganger hvor jeg fryktet at han skulle ta en Inception-teaser, bare for å bli beroliget i siste sekund. Men da teaseren kom, rulleteksten dukket opp på skjermen og Hans Zimmers fantastiske komposisjon dominerte i høytalerene, da skalv hendene som om jeg ikke hadde spist på evigheter eller jeg skulle hoppe ut av et fly. Og da tenkte jeg at Nolan har det med å gjennomføre dette, iallfall forsøke, en gang i framtiden. Med Joseph Gordon-Levitt. For jeg kommer til å savne dette så altfor, altfor mye! Og det kommer tydeligvis Christian Bale til å gjøre også, ut ifra MTVs Movie Awards 2012... *Sukk!*

onsdag 25. juli 2012

Superheltsommer FTW!







Sånn går det når superhelt-entusiaster bestemmer seg for å ta en fest. Og passende soundtrack for kvelden, som er hentet fra en fanvideo fra verdens beste arbeidsplass!

The Amazing Spider-Man; Ganske bra Amazing!


Vi vet vel alle at Spider-Man filmene ble melket ut til det kjedsommelige, og jeg var en smule ambivalent til den nye adapsjonen av tegneseriehelten. Etter at jeg forelsket meg i Marc Webb-filmen (500) Days of Summer, i Andrew Garfield etter hans sære karakter i den sære filmen Never Let Me Go (Mark Romanek, 2010) og var stor fan av Emma Stone fra Superbad (Greg Mottola, 2007) og Easy A (Will Gluck, 2010), virket det derimot som om dette var noe jeg garantert ville falle pladask for. Og jadda. Det er ganske deilig å sitte i kinosalen med gåsehud mens man nyter en god superheltfilm! Og i motsetning til de tidligere Spider-Man filmene (ikke misforstå meg, jeg var oppriktig glad i den første Spider-Man filmen før serien ble ødelagt av sine oppfølgere) fikk jeg følelsen av å møte Spider-Man sånn han var for meg etter TV-serien da jeg var liten.


Dessuten fikk jeg lyst til å lese tegneserien, noe jeg ikke fikk av de tidligere filmene. Med tanke på alt dette, er jeg ganske fornøyd med den nye versjonen av Spider-Man og jeg gleder meg allerede til oppfølgerne. Jeg syntes det er litt fælt at anmelderne sier ting som "det er ingen The Avengers akkurat," for er det ikke fælt om alle superheltfilmer skulle være bygd opp på samme måte? The Avengers (Joss Whedon, 2012) er awesome, men jeg føler ingen trang til å sammenligne The Amazing Spider-Man med den. Gjør jeg det med alle superheltfilmer jeg ser, kommer jeg jo til å bli skuffet gang på gang siden jeg legger lista veldig høyt. The Avengers er en film med mye hysterisk morsomme sammenstøt mellom mange store ego, mens The Amazing Spider-Man handler om hvordan Peter Parker håndterer sine nye krefter. Og, fullstendig i fare for å høres ut som en hjelpeløs fjortiss med alle deres fangirling, har Garfields Peter Parker nesten blitt en av mine favoritter blant superhelter på rekordtid og havnet rett inn på min topp 5 liste over... ja, mine celebrity crush. For ja, jeg holder fortsatt på med sånt, men listen består mer av karakterer enn direkte celebrities: Loki, Peter Parker, Thor, Heathcliff... Sukk, herlige mannfolk. Hvorfor kan ikke superhelter eksistere? Øyeblikket jeg skjønte at denne Peter Parker likte jeg virkelig, var (selvfølgelig) under denne scenen:


Den scenen førte til at jeg likte Parker og Gwen Stacy mye bedre enn Parker og Mary Jane (for de to ble jo bare ødelagt til det kjedsommelige i de andre filmene), og scenen var mye bedre enn kyssescenen i Spider-Man (Sam Raimi, 2002). Klart, det første kysset i The Amazing Spider-Man var litt... ja, jeg var ikke så begeistret over det. Alt før kysset var ganske perfekt, når han sliter med å fortelle henne at han er Spider-Man, men så skyter han ut "spindelvevet" og spinner henne inntil seg. Det blir iallfall mye bedre når han snubler skadet inn på soverommet hennes senere, og da jeg forlot kinosalen med søsteren min holdt vi på med den verste fangirling du kan tenke deg. Så da skjønte jeg at det bare var å føre ham opp på listen over mine favoritter i 2012.


Til syvende og sist kan jeg jo si at det ikke finnes en cameo jeg har mer glede av enn Stan Lee. For du vet så godt at han kommer til å dukke opp. Ser du en Marvel-film, forventer du å se den gamle mannen med det hvite håret og de store brillene. Kanskje han til og med har en liten replikk? I denne sier han riktig nok ingenting, men herlighet for en morsom scene! Det var et av de morsomste øyeblikkene gjennom hele filmen! Excelsior!


Det var kanskje en ting jeg savnet fra de tidligere Spider-Man filmene og det var J.K. Simmons sin hissige avisredaktøren, J. Jonah Jameson. Han var awesome.

onsdag 11. juli 2012

(500) Days of Summer: Kjærlighetssorg og Kreativitet!

Det er vel ikke så overraskende å se at jeg har en av disse "summertime sadness", noe som har begynt å bli en uvane, ut ifra det forrige blogginnlegget mitt. "Melankoli, depresjon og nevrotiske tendenser er den virkelige delen av livet"?! Herlighet, for noe tull! Jeg er fullstendig klar over det, men på den andre siden har jeg aldri oppfattet ting på den gjennomsnittlige måten uansett; og om jeg så har gjort det har jeg sett bort fra det som følge av kjedsomhet. Man skal være godt rustet hvis man kommer gjennom uker med delvis ensomhet, Lana Del Rey og Wuthering Heights uten å føle en liten melankoli komme smygende, regnværsdager som solskinnsdager. Greia er at jeg liker å være melankolsk. Noen ganger gjør det meg mer fokusert enn jeg er i en tilfreds sinntilstand. Og jeg finner en smule nytelse i det hele, så jeg ønsker den velkommen. Problemet er å komme seg ut av den, for varer det for lenge utvikler det seg til en passivitet hvor man knapt står opp fra sengen.

Anyway, sånn går nå dagan. Enten ligger jeg på sofaen, klaustrofobisk på grunn av manglende aktiviteter å ta seg til, eller så ligger jeg langflat på verandaen eller ute i gresset og later meg, fortsatt uvitende om hva jeg skal ta meg til. Dette er vel igrunn øyeblikk hvor jeg kunne ha satt meg ned med bloggen, men når man er lat, er det ennå vanskeligere å få ut et eneste klokt ord. Til slutt vil man nå et punkt hvor man er lei alt man kan tenke seg, og da begynner man å begi seg ut på en mengde ting, rett og slett fordi man vet at man ikke har noe å tape på det. Sånn føles det iallfall.

Det er en film med disse delene av "livets gang" som jeg har falt pladask for. Jeg gjorde det riktig nok ikke umiddelbart. Det måtte en ny visning til før jeg satte pris på filmens mange særheter. Det er (500) Days of Summer (Marc Webb, 2009). Jeg likte ikke filmen den første gangen jeg så den, noe som antageligvis skyldes min mistanke om at fortellerstemmen misledet meg i sin fortelling. Da dette ikke stemte overens, ble jeg nesten skuffet og misfornøyd, men da jeg så den igjen, fant jeg faktisk en stor underholdningsverdi i Toms (Joseph Gordon-Levitt) kjærlighetssorg.


Jeg forstår forsåvidt dem begge to; Summer som ikke tror på kjærligheten; og hennes oppfattelse hindrer henne i å være i et ordentlig forhold med Tom. Hun liker ham, men nekter å sette ord på det hun måtte føle for ham. På den andre siden sier hun mye om hva hun ikke føler. Tom derimot har mange forhåpninger til kjærlighet i livet og har tydeligvis for vane å bryte fullstendig sammen når han blir frarøvet disse av sine forelskelser. Og man føler med Tom. Hvem har vel ikke blitt dumpet eller hatt kjærlighetssorg? Jeg kjenner meg forsåvidt veldig mye igjen i Tom, med tanke på hans passivitet, den kreative energien som følge av depresjonen og hans optimistiske forventninger (som muligens må være min favorittdel i filmen, siden ingenting blir som man helt hadde tenkt seg - noensinne).

Jeg har en tendens til å tilbringe mer tid i drømmeverden enn i det virkelige livet, nettopp fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å oppleve det jeg drømmer om - jeg kommer aldri til å ha noen Hollywood-filmøyeblikk - og den deprimerende tanken om at livet aldri kommer til å kunne måle seg med mine dagdrømmer. Dagdrømming er en form for passivitet til eget liv, sier noen, og kan regnes som et symptom for depresjon, men jeg syntes det kommer helt an på hvordan man selv ser det. Har man ikke vondt av det, burde det ikke spille noen rolle. På sitt verste kan det noen ganger hende at man føler at dagdrømmene håner deg, og det er derfor, mer enn det faktum at han ble dumpet, at jeg føler sånn med Tom. Han er sin verste fiende.



Det var kreativiteten som får ham ut av kjærlighetssorgen som gjorde at jeg likte filmen. Jeg er jo av den oppfatningen av at depresjon er godt for kunstnersjelen. Det skyldes kanskje at jeg tror man er mest fokusert når man er ulykkelig, man kjenner de sidene av seg selv eller omgivelsene sine som man ikke liker. Og kanskje man forsøker å forandre situasjonen til det bedre. I Toms tilfelle slutter han på jobben og forsøker seg på det han egentlig vil holde på med. Det var Summer som hadde oppmuntret til dette da de traff hverandre, og uansett hvor vondt han hadde det etter bruddet, får det ham til å utføre sin selvrealisering.

Alt dette er stort sett ting jeg tenker på selv når jeg har kjærlighetssorg eller blir melankolsk og passiv på grunn av alle mine ikke-eksisterende bekymringer. Jeg vet ikke hva man skal foretrekke av disse to, men jeg føler en dragning mot kjærlighetssorg: Den er ikke bare vond, men bittersøt. Man lengter jo tilbake til noe man tror er bedre enn det kanskje var, i tillegg utvikler man seg etter forholdet. Innerst inne vet du at personen gjorde et eller annet med deg som kanskje aldri blir det samme igjen. Det hørtes nesten fælt ut, men det er min favorittdel ved å møte nye mennesker. Mennesker som ikke klarer å berøre noe inni deg, er ubetydelige relasjoner i ettertid.


tirsdag 3. juli 2012

Brontë-søstrene: Take Care Not to Smile at Any Part of it!

Jeg har sett en masse filmer i det siste, for det meste fram til den eksterne harddisken min gikk i gulvet ved et uhell. Men var det noe som jeg forelsket meg hjelpeløst og hodestups i, så var det filmatiseringen av Brontë-søstrenes mesterverk og Michael Fassbender. I mitt forsøk på å snu om på døgnrytmen, la jeg meg tidlig i sengen med en film. Valget falt ganske randomly på Jane Eyre (Cary Fukunaga, 2011), en film jeg lenge har hatt liggende uten å ha hatt noe spesielt stort ønske om å se den. Men jeg sukket på de rette og gråt på de merkeligste stedene i filmen. Som om ikke X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011) og Prometheus (Ridley Scott, 2012) var nok til en celeb-crush på Fassbender, så var jeg fortapt med denne filmen. Til tross for hans tåpelige skinnskjegg.



Siden sommeren 2005 har moren min, søsteren min og jeg bygget opp en vane for å sette oss ned med Jane Austens verden, da hovedsakelig BBCs Pride and Prejudice fra 1995 med godeste Colin Firth. Det blir neppe noe unntak i år, men nå føler jeg en større dragning mot Brontë-søstrene, da hovedsakelig Charlottes Jane Eyre og Emilys Wuthering Heights. På en side kan man se det som bort fra det naive, uskyldige og lyse, og mot det brutale og dystre mørke. Det er en gotisk stil over det hele, som forsterkes i filmatisering av historiene - for de er kjærlighetshistorier forkledd som spøkelseshistorier.

Foreløpig er jeg litt over halvveis i Wuthering Heights. Etter å ha blitt rimelig kjent med filmene fra 1939, 1992 og 2009, gleder jeg meg til favorittscenene fra filmene. Overraskende nok finner man minimale spor etter bokens egentlige fortellerramme, hvor visse av favorittscenene mine aldri har eksistert i bokens fortelling. Jeg syntes det kan være en interessant historie å filmatisere, med tanke på at historien er en gjenfortelling av hvordan tjeneren Nelly Dean oppfattet romansene og intrigene rundt seg. Det eneste som er ordrett sitert fra boken, er når Cathy eller Heathcliff snakker om hverandre til Nelly eller når de alle befinner seg på samme rom, noe som skjer svært sjeldent. Samtalene Cathy og Heatcliff har sammen blir bare beskrevet som dempet hvisking eller høytlytt krangling. Derfor er det litt interessant å se hvordan de har løst dette i filmatiseringene, når verken versjonene fra 1992 eller 2009 har fulgt fortellerrammen fra boken. Jeg foretrekker versjonen fra 1992 med Juliette Binoche og Ralph Fiennes, framfor 2009 med Charlotte Riley og Tom Hardy, men jeg liker framstillingen av Heathcliffs forakt mot Cathys forvandling i 2009-versjonen. Med versjonen fra 1992 gråter jeg når Cathy beskriver sin kjærlighet for Heathcliff for Nelly og selv en eneste replikk fra Heathcliff får maskaraen til å renne nedover ansiktet ("I don't know how you can bear to leave her."). Det sier litt om hvor forelsket jeg er i Fiennes sin Heathcliff, og det hele topper seg opp når han sitter ved treet de satt for mange år tidligere og får høre at hun er død: 


"I pray one prayer - I repeat it till my tongue stiffens - Catherine Earnshaw, may you not rest as long as I am living; you said I killed you - haunt me, then! The murdered do haunt their murderers, I believe. I know that ghosts have wandered on earth. Be with me always - take any form - drive me mad! only do not leave me in this abyss, where I cannot find you! Oh, God! it is unutterable! I cannot live without my life! I cannot live without my soul!" *Sukk*



Til syvende og sist avslører dette at jeg faktisk er en jentete jente likevel. Mitt hat for de stereotypiske romantiske komediene forsvinner som dugg for solen når min kjærlighet for kostymedrama melder sin ankomst. Egentlig misliker jeg det å gråte til den minste emosjonelle ytringen på film, men når det gjelder adapsjoner, kan man ikke motstå det siden det først og fremst er ordenes medium. Som om ikke replikkene er nok til at man forelsker seg i filmen, har den også en til tider en fantastisk lyssetting. Jeg pleier aldri å legge store oppmerksomheten til det tekniske, men i denne filmen er det nesten så man drømmer seg fullstendig bort og får følelsen av å være vitne til noe langt eldre og dyrebart glemt enn hva 90-tallet kan tilby. Jeg tror ikke jeg gjør meg særlig godt forstått med å si det, men jeg tenker hovedsakelig på scener hvor man ser flammenes glød fra ildstedet treffe skuespillernes ansikt. Det oppleves kanskje primitivt i bruk av lys, men det setter en intim stemning, og det skaper en lengsel etter å være nær selv om karakterenes selskap er farlig giftig.

Jane Eyre er også en vakker film, som et vakkert mareritt egentlig. Soundtracket er, som med Wuthering Heights, helt fantastisk! Mens Wuthering Heights har en stemning som minner om en gammel horrorfilm, er  musikken i Jane Eyre bare sårbar og melankolsk. I mitt forsøk på å få søsteren min interessert i Brontë-søstrene, viste jeg henne denne filmen, og det funket. Hun ble revet med, sa hun likte filmen veldig godt og hadde lyst til å lese boken. (Moren min derimot viste seg å være vanskeligere å overbevise, jeg viste henne Wuthering Heights, og den var litt for deprimerende, sa hun. Jeg skulle nok ha valgt Jane Eyre.)


Som jeg nevnte innledningsvis, valgte jeg denne filmen ganske tilfeldig som selskap i mitt forsøk på å snu døgnrytmen min i ensomheten som følger av dette. Jeg failet jo på en måte, da jeg ble nødt til å se visse scener for å høre de fantastiske samtalene igjen og igjen, og jeg ble revet såpass med at jeg fikk alt annet enn en rolig kveld og fint lite søvn. Jeg ble liggende og gruble, tenke tilbake på visse scener, på hvor fantastisk filmen var for meg, og at jeg virkelig burde ha valgt en annen film. Etter at jeg så denne, fikk jeg en uendelig trang til å se Wuthering Heights og lese bøkene, og denne fiksjonen bidro til at jeg havnet i et melankolsk humør. Hvordan kan man unngå det? Livet er ikke rosenrødt i disse historiene, det er vonde kjærlighetshistorier. Mange tiltrekkes kanskje av det romantiske konseptet, men for meg var det melankolien. Jeg har en tendens til å oppfatte melankoli, depresjon og nevrotiske tendenser som en virkelig del av livet, mens romantikk og lykke er mer som en myte, noe merkelig mennesker har skapt for å komme seg gjennom livet.

Jeg syntes ikke Jane Eyre er særlig romantisk. Så fort en film bygges rundt to mennesker som faller for hverandre, havner den under kategorien "romance", uansett hvordan det måtte gå med dem. Sangen "Where the Wild Roses Grows" av Nick Cave regnes jo som en av de mest romantiske sangene noensinne... men den handler jo om et drap! Det er fascinerende saker. Ennå mer fascinerer det meg at Brontë-søstrene, døtre av en prest, skrev slike bøker. Er de ikke på en eller annen måte dystre og djevelske for slike miljøer på den tiden? Jane Eyre er kanskje den folk liker mest. Jeg skjønner jo hvorfor. Et mishandlet og uønsket barn blir sendt vekk fra familien og frarøvet arv, blir guvernante på Thornfield Hall, forelsker seg i husets eier, den dystre Edward Rochester, midt oppi mysterier om spøkelser og brann som oppstår om nettene. Men jeg liker karakteren Rochester, at han er så tydelig splittet i alt han gjør og at han hele tiden prøver å finne nye distraksjoner fra sine dystre tanker. Det ene minutter sitter han foran pianoet og spiller på noen lystre toner før han i det neste smeller fingrene på tangentene som i en protest, stormer ut av huset og begynner å fyre løs med geværet ut i intet.

"I envy your peace of mind, your clean conscience, your unpolluted memory. Little girl, a memory without blot or contamination must be an exquisite treasure - an inexhaustible source of pure refreshment: is it not?" Sukk, sånn som de skriver. Det beste fra Rochester må være dette: "I sometimes have a queer feeling with regard to you - especially when you are near to me, as now: it is as if I had a string somewhere under my left ribs, tightly and inextricably knotted to a similar string situated in the corresponding quarter of your little frame. And if that boisterous channel, and two hundred miles or so of land, come broad between us, I am afraid that cord of communion will be snapped; and then I've a nervous notion I should take to bleeding inwardly." Ingen snakker sånn lenger. Usikker på om de noensinne har gjort det, og om noen dessverre skulle ha sagt noe slikt til meg, hadde jeg nok avvist den stakkars fyren, siden jeg har en tendens til å være slem mot de som faktisk liker meg. Jeg skal forsåvidt kaste meg over denne boken så fort jeg er ferdig med Wuthering Heights. Kanskje jeg kan finne på noe mer interessant å si om filmen til neste gang.

fredag 11. mai 2012

Revenge: Daddy's little action girl

Jeg ser på andre ting enn reality-TV selvfølgelig, og en av de største obsessions-seriene mine akkurat nå, er Revenge! Så langt i år har jeg blitt en smule avhengig av flere serier, først The Sopranos, så The Wire og nå Revenge. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er så begeistret for denne serien, men jeg tror det har mye med at det handler om en ung kvinne med en vendetta.


"Neither earth nor ocean produces a creature as savage and monstrous as woman." Jeg liker åpningen av episodene faktisk, at det er et urolig hav i bakgrunnen. Jeg opplever det som symbolsk for hovedkarakteren: hun er jo ganske rolig på overflaten, men har et drepende raseri på innsiden. Og jeg tenker også at hele den første sesongen er en "stille før stormen"-dramaturgi, med en voldsom sesongfinale i vente.

En annen grunn til at jeg liker serien er at den er bygget på andre karakterer som Nikita og "The Daughter Archetype". Jeg har hatt en liten mistanke på om dette er noe som har blomstret i etterkant av Lisbeth Salander-bølgen, bare pakket inn i et penere, mykere og kanskje mer romantisk format. Men mens Salander er mer en "Rape-Avenger", har Emily Thorne mer tilfelle med The Daugther Archetype.

Det sies at The Daughter Archetype inneholder tre punkter: For det første må hun bli lært opp av en eldre mann eller et mannlig system som lærer henne hvordan hun skal opptre. For det andre må hun kunne "maskere" seg troverdig, ved å spille på stereotypisk femininitet og maskulinitet. Det tredje og siste punktet går ut på hennes forhold til hennes sjef og arbeid, som blir kalt prostitusjon. Om man snur og vender litt på dette, kan det stemme overens, selv om mye av Emilys fortid er ukjent for oss og noe vi bare får et par innblikk i under hennes tilbakeblikk. Det viser seg for eksempel i episode 1x10 at hun tidligere har hatt en læremester i hennes forberedelser til sin vendetta.



Når det kommer til maskering, må jeg nesten beklageligvis innom psykoanalyse. Først og fremst trenger datteren en sterk motivasjon for å bli en "daughter agent", og den som har sterk påvirkningskraft er faren. I denne serien vokser Emily opp i den tro at faren hennes var en terrorist som ble drept i et fengselsopprør. Som datteren til en terrorist utvikler hun seg til å bli en destruktiv kvinne og havner i fengsel. Når hun kommer ut, mottar hun en kiste som inneholder farens dagbøker med hans teorier for konspirasjonen mot ham. Hun blir besatt av ønsket om hevn og gjennomgår en forvandling for å kunne mestre planen sin.

Alright, nå starter det: det sies at angående The Daughter Archetype spør man seg alltid hvorfor hun er sånn, hva har skjedd for at hun skulle bli slik? Dermed er det et tegn på at dette ikke er vanlig oppførsel for en kvinne. Vil det derfor sies at hennes oppførsel er av det maskuline? Gjemmer hun sin maskuline oppførsel med en feminin maske for å behage menn og lure dem til å tro at hun ikke har denne maskuline "makten"? Femininitet er ifølge Joan Riviere et mønster for kvinners sosiale oppførsel, som de blir opplært i gjennom barndommen, men startpunktet for The Daughter Archetype skjer ved tapet av denne lærdommen på grunn av en ødeleggende barndom.

Når det kommer til punktet med prostitusjon, er hun dedikert til oppdraget sitt med å ødelegge familien som fikk hennes far uskyldig dømt innenfra, noe som tilsier at hun må forføre sønnen deres, Daniel. De prøver kanskje å glatte over dette ved å hinte til at hun kan ha ekte følelser for Daniel, men jeg syntes at det for det meste bare er tull. Er det en fyr hun liker, må det være barndomsvennen Jack. Kyss-scenen med Daniel på husken i episoden 1x07 er et godt eksempel på det, iallfall for min egen del.

En dramaserie med en vendetta á la Greven av Monte Cristo (regner jeg med?), i tillegg til et romantisk trekantdrama pluss en smule feministisk filmteori å vektlegge seg på. Det er ikke så rart jeg er fascinert.


mandag 7. mai 2012

Reality-TV: Build it and they will come!

Først og fremst må jeg nesten si at jeg tror dette innlegget vil det være ytterst få av de vanlige leserne mine som kommer til å ville like nok til å lese gjennom. Det er nemlig fryktelig langt og handler om mine verste guilty pleasures og de er ikke akkurat populære blant mine venner (deltakelse på reality-serier regnes som sosiale selvmord og jeg håper jeg ikke gjør et når jeg skriver dette innlegget). Jeg har nemlig rotet meg så langt vekk inn i reality-serienes verden nå at jeg føler jeg må gjøre et eller annet for å kunne akseptere min fascinasjon for seriene. Innledningsvis kan jeg jo starte med hvordan jeg opplever andres ytringer av konseptene. Jeg mener ikke at jeg ikke har sagt det samme ved et par anledninger, men nå mener jeg at det er en altfor enkel og egentlig ganske avvisende konklusjon. Ellers skriver jeg også litt om det sjokkerende omfanget av selveksponeringen i reality-serier, noe burde kanskje aldri vært vist på fjernsynet, etc. Dette er ingen forsvarstale for hvorfor jeg følger med på seriene, det er en latterlig og nesten umulig oppgave i seg selv, men jeg ønsker rett og slett å få en bedre forståelse for deres popularitet (men dette er nesten avhengig av faktiske tilbakemeldinger fra leserne), og kanskje er dette mer en refleksjon over hvordan jeg opplever andre som hevder å følge med på seriene. Jeg håper ingen tar seg personlig nær av dette, om folk leser hele innlegget forstår de forhåpentligvis hva jeg prøver å si uansett.



Jeg har begynt å rynker en smule på nesen hver gang noen sier at de ser på reality-serier som Paradise Hotel på grunn av de idiotiske deltakerne. Det er vel en populær konklusjon de fleste leverer for å unngå å bli latterliggjort av vennene sine. Men jeg oppfatter ikke idiotiske mennesker som noe fryktelig underholdende, da er det heller en større sannsynlighet for at personene får en ego-boost av å se på det. Ser man noen man oppfatter som dummere enn seg selv gjøre dumme ting for egen underholdning, kan det sies at de ser på det for å få en ego-boost (trøste seg selv med at man iallfall er smartere enn sådan), men da er man kanskje ikke særlig smart i utgangspunktet, for jeg tror ikke smarte mennesker har noe behov for å sammenligne seg med Paradise Hotel-deltakere.

Årsaken til at jeg føler for å si noe om et så pinlig program som Paradise Hotel skyldes at jeg ble irritert over tilskuernes latterliggjøring av deltakerne på slike program. Og det var ikke de klønete uttalelsene eller de dumme situasjonene, men at tilskuerne åpenlyst moret seg med de øyeblikkene hvor deltakerne gråter utrøstelig på nasjonalt fjernsyn. Det er det jeg opplever som feil (jeg mistenker også at det er en defensiv uttalelse å komme med), og jeg tror tilskuerne har lett for å reagere slikt fordi det er allmennkjent at man skal latterliggjøre dette programmet. Selvfølgelig er det en overdrivelse fra deltakernes side, men jeg syntes tilskuernes reaksjoner til tider er verre enn deltakernes.

Jeg tror også at det er bedre å forklare seg med ordet "guilty pleasure" når de uttaler seg om slike program, for da viser man iallfall en selvinnsikt og forståelse. Jeg tror uansett at det er ytterst få tilskuere som ikke føler en liten snev av skam og pinlighet når de ser på programmet, og om de så ikke gjør det, så dukker de opp som neste års deltakere. Men det er vel omtrent allmennkunnskap at vi ser på film og fjernsyn for å unnslippe hverdagens mas innimellom. Og det ene er ikke alltid like intellektuelt som det andre. Og noen ganger trenger man kanskje litt simpel underholdning for å unnslippe stresset i hverdagen. Jeg skal være så ærlig å si at jeg nå følger med på noen av de pinligste av de pinlige reality-seriene, som Jersey Shore, Paradise Hotel og The Real Housewives-seriene om de rike konene i Beverly Hills og New Jersey. Dette er langt fra intellektuell underholdning. Det er latterlig banalt, men det er bygget opp til å bestå av konflikter og drama. Og jeg liker backstabbing-drama. Det er fascinerende hvordan en person orker å ta på seg rollen som konfliktskaper med dårlig pokerface, vitende om at tilskuerne enten kommer til å elske deg nettopp på grunn av rollen som bråkmaker, men flesteparten vil antageligvis hate deg. Folk elsker jo å hate sånne. Humoren for min del er deltakerne med dårlig pokerface, ikke når de sitter og gråter(!).

Men nå er det nok om Paradise Hotel og over til hvorfor jeg havnet inn i Jersey Shore- og The Real Housewives-helvetet, og det må faktisk South Park av alle ting ta en del av skylden for.



Jeg så på South Park for en god del måneder siden og kom over en episode som heter "It's a Jersey Thing." Hvor enn morsomt det var å se på denne episoden forstod jeg svært lite. Jeg var for eksempel like forvirret over hva en "Jersey-thing" skulle bety for noe - og det som kanskje var verst: når South Park velger å starte en krig mot New Jersey-befolkningen og ber en forhatt terroristorganisasjon om hjelp i krigen mot New Jersey, må det være en ganske frustrerende forståelig grunn til det - og jeg hater dessuten å være vitne til åpenlyse referanser som jeg ikke har noen kjennskap til. Så jeg... lastet ned et par episoder av MTV-serien Jersey Shore.

"Guidos", "grenades", "creeping", house-musikk, solarium, hair-extensions, silikonpupper, masse alkohol, slåsskamper, catfights, arrestasjoner og tidenes verste introsekvenser... Det var mildt sagt en helt ny verden for meg, og den var skremmende, gjemt inn en smule underholdende humor. Under mange av episodene i den første sesongen spurte jeg meg selv opptil flere ganger "hvorfor ser jeg på dette?" og jeg tror jeg kom fram til at jeg ville få så mye informasjon som mulig så jeg kan unngå å møte slike mennesker i framtiden. Man kan si at det lå en antropologisk interesse bak dette:

Det later til at man må ha sære navn når man deltar på et slikt fjernsynsprogram. I denne serien møter vi karakterer mer enn personer, som Mike "The Situation", JWOWW, Ronnie, Snooki, Pauly D, Sammi, Vinny og Deena. Et par særinger der.

Guttene, for de er mer gutter enn mannfolk, bruker mesteparten av døgnet på seg selv, altså vedlikehold av kropp og utseende. Dagen deres består bare kanskje av jobb, men garantert en tur innom treningsstudioet, solariumet og vaskeriet (også kalt GTL: "Gym, tan, laundry"). Kveldene deres består av en vandring på nattklubber. Som oftest drar de til utestedet Karma, og på denne vandringen vurderer de kvaliteten på kveldens oppmøte, det vil si utseendet på x-antall fulle jenter. Noen ganger går de i par, slik Pauly D og Vinny som oftest gjør, eller så vandrer de alene, som Mike "The Situation" som oftest gjør. Det sistnevnte regnes dog som "creeping", altså er ikke det noe særlig. Når de har funnet seg en passende sexpartner, undersøker de om jentene er DTF, altså "down to fuck". Om jenta ikke er det, avviser gutten henne uten å nøle, for kanskje har kompisen, i rollen som wingman, fikset to DTF grenades (stygge, feite jenter) sånn at de er sikret for denne natten. Etter akten som finner sted på samme rom, dog i separerte senger, sendes alle jenter, babes som med grenades, hjem med en taxi, for de må sove alene.

I alt dette kaoset forsøker jentene å finne ekte kjærlighet, noe som kan være vanskelig når guttene bare ønsker seg "one night stands". Men man burde helst unngå å gjøre disse jentene forbanna, for de kaster alt de får hendene sine i etter deg, det være en champagneflaske, bestikk eller mat. Noen ganger slår de til deg med knyttnevene også og av denne årsaken har et par av seriens deltakere dukket opp i wrestlingens verden. Weird but true.

Men South Park sendte meg ikke bare i retning mot Jersey Shore. Jeg havnet også inn i Bravos The Real Housewives-universet med serien om de rike konene i New Jersey. Og det som gjorde at jeg satt gjennom flere sesonger med denne serien, var ene og alene på grunn av det voldsomme dramaet i denne gjengen. Man skulle ikke tro at dette var mange års vennskap og familiemedlemmer sammen i en trivelig familieunderholdning. Her forsøker de å få hverandre i fengsel, få myndighetene til å ta barna fra hverandre, forsøker å ødelegge ekteskap, ler bort rykter om koblinger til mafia og om å gå konkurs og fornærmer alle vennene sine i en kokebok. Det meste av dramaet i de to første sesongene var som følge av at noen fant en bok som avslørte en deltakers kriminelle fortid. Det resulterte i at et bord ble kastet, den kriminelle ble jaget gjennom et selskapslokale, fikk håret revet ut av hodet og et søksmål for å fengsle en ungdom. Bitches be crazy.

I dagens reality-serier får deltakere forskjellige roller: i Paradise Hotel er det for eksempel et spill med noen smarte deltakere og noen ikke fullt like oppegående deltakere, de blir valgt ut for å utgjøre en rolle; vi har blant annet den nådeløse spilleren, de kloke spillerne, den dumme blondinen, den sleipe playeren, etc. Noen får for eksempel beskjed om å være sesongens bitch, eller være ansvarlig for å pushe på diverse deltakeres knapper, for å kunne skape et spenningsforhold i serien. Det er faktisk en gjenganger i reality-serier at en person blir valgt ut for å lage kvalme og konflikter. Enten om de får det i oppdrag eller om de blir framstilt sånn av de andre deltakerne. I Jersey Shore er det Mike "The Situation", og i The Real Housewives of New Jersey er det Danielle Staub (sesong 1 og 2) og Teresa Giudice (sesong 3 og 4). I The Real Housewives of Beverly Hills derimot var det først Camille Grammer (sesong 1), hun påstod blant annet at den eneste grunnen til at hun ble spurt om å delta i serien, var for at Kyle Richards trengte en å kunne angripe. Beverly Hills-serien er en merkelig reality-serie å ta for seg her også, for i den andre sesongen var den store ulven en deltaker som knapt hadde sendetid og som senere tok selvmord.

Når det gjelder The Real Housewives-seriene virker det som om det kommer rett ut fra en såpeopera. Om dette er livene til disse menneskene, er de nødt til å ha diverse sykdommer som følge av for mye stress. Men jeg har også vanskeligheter med å forstå hvorfor disse menneskene velger å utlevere seg så ekstremt i media. Man merker at det hele er konstruert og når en hendelse skjer melker de kua og legger såpass mange sår at det skal kunne få til en eksplosjon til sesongfinalen. Innimellom virker det som om deltakerne har fått manus de skal forholde seg til. Deltakerne selv hevder at dette er livene deres, selv om de senere kom til å avsløre i en krangel at det finnes en grense mellom reality-TV og det private liv...


Jo da, jeg ser også på The Real Housewives of Beverly Hills og det er med denne serien jeg for alvor blir forundret over omfanget av deres selveksponering. I denne serien har vi alt fra søskenkjærlighet og -krangling, svindel og bedrag, syke hunder, plastisk kirurgi, bryllup, utroskap, skilsmisser, tilsynelatende den synske damen som serien Medium er basert på (Allison DuBois), alkoholikere, søksmål, sammenbrudd, til konemishandling og selvmord. Voldsomme saker. Man kan jo spørre seg om hvorfor de ønsker å være på fjernsynet når de vet at de har et usunt forhold til alkohol og en voldelig ektemann. Foreløpig påstår de at de deltar på programmet fordi det er en historie som trenger å bli fortalt. Men jeg forstår ikke hvorfor noen skulle ønske å gjøre skittentøy-vaskingen så offentlig. Det at de allerede er lokale kjendiser er en ting, alle snakker om dem uansett, men når du først er på en populær amerikansk fjernsynsserie, så blir det plutselig kjent for halve verden, minst.

Det er dette som er så forvirrende med reality-program. I An American Family, som regnes som den første reality-serien, opplevde filmcrewet en familie i full oppløsning. Det var 70-tallet: Faren var notorisk utro, moren søkte om skilsmisse og en av sønnene deres fortalte dem at han var homofil. Visste filmcrewet om tilstanden til denne familien da de startet filmingen? Utnyttet de familien eller var det en dominoreaksjon de var vitne til under filminnspillingen? Ble sønnen eller moren oppmuntret av filmcrewet i de avgjørelsene de gjorde? Sammenlignet med Beverly Hills-serien, visste reality-skaperne om Taylor Armstrongs usunne ekteskap eller om Kim Richards' problemer med alkohol før de startet filminnspillingen av The Real Housewives eller var det en dominoreaksjon som skjedde mens kamera gikk?

Jeg har bare litt vanskelig for å forstå hvorfor mennesker ønsker å eksponere seg selv for en hel verdens befolkning. Blir de ikke sårbare og ydmyket over alt som kommer fram? I denne serien har vi problemer som er ganske alvorlige og hjerteskjærende for en rekke mennesker, ikke bare for deltakerne, men også for deres familier. På den andre siden har jeg vanskeligheter for å forstå produsentenes valg av å fortsette med å eksponere disse menneskene, som kanskje ikke tenker rasjonelt. Har de ikke noe tilsvarende PFU i USA? Deres glorifisering av ytringsfrihet går over grensene noen ganger, og jeg syntes dette er et sært tilfelle. Man skulle tro at alkoholikeren Kim og enken Taylor ville forlate programmet, men overraskende nok har de visstnok fornyet kontrakten med Bravo og returnerer i seriens tredje sesong(!).

Det at mennesker ønsker å delta på reality-serier som eksponerer dem i verst tenkelige situasjoner, er fjernt for meg, men kanskje det er det ultimate beviset på meg-generasjonen. I Jersey Shore møter vi 8 ungdommer, fremmede for hverandre i den første sesongen, og returnerer som temperamentfulle venner hver sommer. Og hva gjør de? De drikker seg fulle, har sex og slåss. I Paradise Hotel har vi omtrent det samme. Livet er en fest på paradisets hotell, men de må beskytte tilværelsen sin hver eneste dag. Det verste disse deltakerne er ofre for er å bli bedratt og sendt hjem fra hotellet, eller bli banket opp og arrestert hva Jersey Shore angår. Jeg tror mennesker som melder seg på slike ting har en selvtillit som kommer til å bli deres undergang, sånn som med Narkissos.

lørdag 28. april 2012

The Avengers er en superhelt-fest!



Spoiler-alert: Alt i dette innlegget består mer eller mindre av avslørende detaljer fra filmen.

I går var det endelig tid for The Avengers (Joss Whedon, 2012)! Jeg aner ikke hvor lenge jeg har ventet og gledet meg til den filmen, men det føles som en liten evighet. Det er ikke ofte jeg kaster meg over jaget med å sikre meg billett til en premiere, men denne uken var dette omtrent mer viktig for meg enn skolearbeidet. Jeg droppet til og med forelesningen på fredag for å sove ekstra lenge så jeg var fullstendig uthvilt til kinopremieren. Det sier litt om mine prioriteringer. Men det er The Avengers. Jeg har bare ventet på filmen i evigheter. Og var det verdt det? Jeg ville si absolutt:


Jeg visste ut ifra trailerne (som jeg dessverre må si at jeg har studert ganske nøye, men det er kanskje ikke så unaturlig når man har en såpass lang ventetid på seg) når Loki skulle dukke opp og det kom et hjelpeløst lite pip fra meg da det eksploderte på skjermen.



Jeg er glad i Loki. Jeg er vel på team Loki, hvis det går an å si noe så dumt. Men Thor (Kenneth Branagh, 2011) er en av de beste superhelt-filmene og uansett hvor enn herlig Thor og Chris Hemsworth er, stjeler Loki og Tom Hiddleston all min sympati og følelsesliv med sin manipulering. Når han returnerer som supervillain i The Avengers, visste jeg at det kom til å bli turbulent for meg: for det første samlet de jo en haug med hysteriske superhelter med enorme ego sammen, og for det andre var det dem versus min kjære Loki. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å beundre ham når han holdte talene om hvor patetiske vi mennesker var, for jeg syntes det hysterisk underholdende. Men da han prøvde med samme tale foran Hulken, fikk han gjennomgå ganske brutalt, til stor applaus i salen. Jeg derimot reagerte på samme måte som når søte kattepuser faller ("aaaaaaaw!" T-T)



Filmen var egentlig bare hysterisk, men kan man egentlig forvente annet når Joss Whedon har skrevet og regissert denne herligheten? Det er lenge siden jeg har hatt såpass store latterkramper så tett opp mot hverandre (og jeg har sett Iron Sky, Vuorensola, 2012 - men den er vel egentlig bare drøy) - og det er faktisk flere verbale battles enn fysiske, iallfall sånn jeg opplevde filmen. Du har Tony Stark som bitcher med alt og alle, du har Loki som forsøker å undertrykke alle, han ødelegger både dagen og kosmos på samme tid, Bruce Banner og Tony som nerder sammen... Det er mye prat generelt. Men alle heltene blir genialt introdusert i filmen. Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt over det. Loki er en ting, Tony og Pepper Potts som babler i vei as usual, Captain America med boksesekken(e), Black Widow (!) og Bruce, men mest av alt, Thor: Captain America og Iron Man fanget Loki i Tyskland og flyr ham tilbake til USA, og mens de flyr begynner det å tordne. Alle (tilskuerne) vet, utenom de to heltene, hva som kommer.

Cap: What's the matter? You scared of lightning?
Loki: I'm not overly fond of what follows...


Sukk, denne filmen er fantastisk. Det er eyecandy fra start til slutt, og du vil virkelig ikke at filmen skal ta slutt. Iallfall ikke jeg, jeg har jo ventet på den i hvertfall over ett år. Da rulleteksten også startet tenkte jeg at dette er en Marvel-film som alle andre, det er sikkert en sniktitt på hva som møter oss i neste film. Folk begynte å gå ut av kinosalen og jeg tenkte vel litt oppgitt at dette var uvitende mennesker, for riktig som det er, fikk vi en ørliten smakebit på hvem som blir villain i neste film.

Jeg prøvde å ikke lese anmeldelser før jeg så filmen, men jeg leste én, av Total Film, og det burde jeg nesten ikke ha gjort. Der snakket de bl.a. om at den mest overraskende cameoen ikke ville være Stan Lee (men i hvilket univers ville Stan Lee være overraskende i en Marvel-film?!) - under mesteparten av filmen satt jeg og lurte på hvem det var og hvor han ville dukke opp. Det var ganske forstyrrende. Med tanke på at det var Whedon som regisserte, tenkte jeg at det ville komme noen enorme ansikt fra hans univers, som Sarah Michelle Gellar, Nathan Fillion og, ganske naivt av meg, Seth Green.

Det er vel egentlig ikke noen vits for meg i å gi uvitende mennesker noen tips om å ikke lese anmeldelser når jeg innledningsvis advarte dem mot å ikke lese innlegget mitt. Men poenget mitt er vel at jo mer du vet før en slik film, desto mer blir forstyrret. Jeg ville ikke si ødelagt, for den består av ren awesomeness, så den kan nok aldri bli ødelagt, men den første filmopplevelsen vil bli forstyrret. "Hvem er cameoen? Når kommer Stan Lee? Hvem vil dø?" (Det er tross alt Whedon, han dreper av de mest overraskende karakterene i slike oppgjør som dette.) Om du ikke har sett filmen og har kommer såpass langt i teksten nå: Beklager, men jeg advarte deg jo. Uansett kommer du til å ha det sånn når du ser filmen. Det kan jeg love deg. Årets kuleste filmopplevelse. Nå gjenstår bare The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012) og The Hobbit (Peter Jackson, 2012)!



tirsdag 27. mars 2012

My talent really lies in drinking




Jeg tar meg litt tid til å "shippe" Scott og Zelda Fitzgerald fra Midnight in Paris (Woody Allen, 2011). Jeg kunne virkelig klart meg fint med bare disse to på fest resten av filmen. Jeg har hørt rykter at Keira Knightley kanskje skal spille Zelda i en biografisk film snart. Jeg er skeptisk til det.

mandag 26. mars 2012

Midnight in Paris og kreativ inspirasjon og motivasjon

Det tar veldig lang tid mellom hvert innlegg nå, men jeg har sett så mange filmer siden sist at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Jeg kan jo prøve å starte med en av de filmene jeg likte aller mest kanskje, som var Midnight in Paris (Woody Allen, 2011). Etter å ha sett Vicky Cristina Barcelona (Woody Allen, 2008) også, lurer jeg på om han skal lage en film om alle vakre storbyer? Det sies jo at han holder på med "To Rome with Love" nå så, hvem vet? Jeg har ikke noe imot det. Vicky Cristina Barcelona var sjarmerende (Penélope Cruz var fantastisk) og Midnight in Paris var genial. Da jeg hørte Owen Wilson var med i filmen, var jeg en smule skeptisk, for han har jo alltid disse tullete rollene i tullete komedier. Men han er egentlig perfekt for Woody Allens filmunivers. Han blir nesten en yngre Woody Allen på en måte.

Midnight in Paris handler om Gil, som ønsker å bli en forfatter og glorifiserer Paris og 20-tallets store forfattere og kunstnere. En kveld han vandrer gatelangs og går seg vill, kommer en gammel bil med feststemte mennesker som drar ham med inn på en fest. Der møter han blant annet Zelda og Scott Fitzgerald, spilt av Alison Pill og Tom Hiddleston. Jeg hadde ikke forberedt meg på at Hiddleston skulle dukke opp og jeg fant ut at det er ikke bare Loki jeg er forelsket i, men hele mannen. Gud bedre, han var for lite med i filmen. Jeg kunne gjerne vært med dem på fest etter fest resten av filmen og vært strålende fornøyd med det. Bare se på dem! Perfection right there!


Natt etter natt blir Gil bedre kjent med Ernest Hemingway, Gertrude Stein og surrealistene Dalí, Man Ray og Luis Buñuel, men forelsker seg også i Adriana (Marion Cotillard). Han forsvinner inn i verden med alle kunstnerne han ser opp til og glemmer sitt virkelige liv og forloveden Inez (Rachel McAdams). Han blir på en måte fremmedgjort i sin egentlige verden når han forsvinner inn i sin nostalgiske "fantasiverden".

Selve ideen bak historien var så genial at jeg ble sittende og gruble over hvilket univers jeg ville ha havnet i. Mest sannsynlig ville jeg nok havnet i New York på 60-tallet og rotet meg borti fabrikken til Andy Warhol, og møtt på mennesker som Marilyn Monroe, Audrey Hepburn, Edie Sedgwick, The Velvet Underground, David Bowie, Bob Dylan og The Beatles etc. Det skjedde så mye fascinerende på det tiåret, og jeg lyver om jeg sier at jeg aldri har drømt om hvordan jeg hadde passet inn i det miljøet. Hvor bra det hadde vært for helsen min, er derimot en helt annen historie. Men dette er kanskje også noe som kommer til å forandre seg om 5 år. Hva som inspirerer meg forandrer seg alltid hyppig, så jeg er egentlig ikke sikker på hvor jeg havner. Jeg vet bare at av alle mine obsessions, har forelskelsen i 60-tallet holdt siden 2006.


Greia er jo at dette er mennesker Gil ser opp til og ønsker å kunne måle seg med. Han spør for eksempel om Ernest Hemingway vil lese gjennom notatene til boken han jobber med. Jeg vet ikke hvor mye menneskene jeg ramset opp har påvirket livet mitt eller mine motivasjoner bak diverse handlinger. Om noe har det påvirket min klesstil og holdning til kunstverk. (Det er muligens elendig sagt, men det Andy Warhol gjør stiller et ganske bra spørsmål om hva som er kunst. Iallfall i mine øyne. Hvor går grensen?)

Det hadde vært fint å kunne føle kreativitet og inspirasjon hver eneste dag. Jeg føler at det som i utgangspunktet motiverte meg blir fort glemt eller tatt for gitt. Når jeg tenker tilbake på det, opplever jeg bare at jeg er fullstendig nummen. Å være inspirert er noe av det herligste jeg vet om, og jeg blir irritert av at jeg ikke føler dette fysisk hver eneste dag. Dagen blir liksom bare en bortkastet dag, nok en dag som sau i en saueflokk. Eller som zombie om du vil. På den andre siden aner jeg ikke hva jeg skal rette inspirasjonen til. Som oftest blir det denne bloggen. Og jeg skriver mer enn jeg publiserer, rett og slett for at det enten blir for personlig eller for mye på en gang, så jeg må klippe og redigere en god del. Antageligvis vil det aldri se dagens lys. Hva ville Scott Fitzgerald eller Ernest Hemingway si til dette egentlig? Fitzgerald hadde kanskje sagt noe som "It’s never too late or too early to be whoever you want to be. There’s no time limit, stop whenever you want. You can change or stay the same, there are no rules to this thing. We can make the best or the worst of it. I hope you make the best of it," mens Hemingway hadde sagt noe tilsvarende "I hate it."

Jeg roter meg veldig bort i helt andre ting enn hva Midnight in Paris handler om, men jeg syntes absolutt alle burde se filmen. Menneskene han møter er geniale (jeg kan ikke få sagt det ofte nok), bildene av Paris er utrolig vakre, dialogene er som i alle andre Woody Allen-filmer: noe kaotiske, men man kan ikke la være å elske dem. Men Woody Allen-filmer er jo noe man enten elsker eller hater. Jeg håper iallfall at dere elsker dem.

Sånn som jeg gjorde, tror jeg også at dere kommer til å lure litt på hvilken epoke og hvilke mennesker dere hadde møtt om dere hadde vært i Gils situasjon. 

Det var iallfall den hyggelige delen av grublingen min. Dette med inspirasjon og kreativitet er en mer frustrerende tanke. Det hjelper ikke å føle seg inspirert når man er bipolar angående kreativitet. Men om ikke annet, skal jeg iallfall forsøke å lese noen av bøkene til disse forfatterne som er nevnt i filmen. Det er et realistisk mål for min inspirerende og motiverende gnist. Bare synd jeg har så mye pensum å ta igjen på nå.