Først og fremst må jeg nesten si at jeg tror dette innlegget vil det være ytterst få av de vanlige leserne mine som kommer til å ville like nok til å lese gjennom. Det er nemlig fryktelig langt og handler om mine verste
guilty pleasures og de er ikke akkurat populære blant mine venner (deltakelse på reality-serier regnes som sosiale selvmord og jeg håper jeg ikke gjør et når jeg skriver dette innlegget). Jeg har nemlig rotet meg så langt vekk inn i reality-serienes verden nå at jeg føler jeg må gjøre et eller annet for å kunne akseptere min fascinasjon for seriene. Innledningsvis kan jeg jo starte med hvordan jeg opplever andres ytringer av konseptene. Jeg mener ikke at jeg ikke har sagt det samme ved et par anledninger, men nå mener jeg at det er en altfor enkel og egentlig ganske
avvisende konklusjon. Ellers skriver jeg også litt om det sjokkerende omfanget av selveksponeringen i reality-serier, noe burde kanskje aldri vært vist på fjernsynet, etc. Dette er ingen forsvarstale for hvorfor jeg følger med på seriene, det er en latterlig og nesten umulig oppgave i seg selv, men jeg ønsker rett og slett å få en bedre forståelse for deres popularitet (men dette er nesten avhengig av faktiske tilbakemeldinger fra leserne), og kanskje er dette mer en refleksjon over hvordan jeg opplever andre som hevder å følge med på seriene. Jeg håper ingen tar seg personlig nær av dette, om folk leser hele innlegget forstår de forhåpentligvis hva jeg prøver å si uansett.
.jpg)
Jeg har begynt å rynker en smule på nesen hver gang noen sier at de ser på reality-serier som Paradise Hotel på grunn av de idiotiske deltakerne. Det er vel en populær konklusjon de fleste leverer for å unngå å bli latterliggjort av vennene sine. Men jeg oppfatter ikke idiotiske mennesker som noe fryktelig underholdende, da er det heller en større sannsynlighet for at personene får en ego-boost av å se på det. Ser man noen man oppfatter som dummere enn seg selv gjøre dumme ting for egen underholdning, kan det sies at de ser på det for å få en ego-boost (trøste seg selv med at man iallfall er smartere enn sådan), men da er man kanskje ikke særlig smart i utgangspunktet, for jeg tror ikke smarte mennesker har noe behov for å sammenligne seg med Paradise Hotel-deltakere.
Årsaken til at jeg føler for å si noe om et så pinlig program som Paradise Hotel skyldes at jeg ble irritert over tilskuernes latterliggjøring av deltakerne på slike program. Og det var ikke de klønete uttalelsene eller de dumme situasjonene, men at tilskuerne åpenlyst moret seg med de øyeblikkene hvor deltakerne gråter utrøstelig på nasjonalt fjernsyn. Det er det jeg opplever som feil (jeg mistenker også at det er en defensiv uttalelse å komme med), og jeg tror tilskuerne har lett for å reagere slikt fordi det er allmennkjent at man skal latterliggjøre dette programmet. Selvfølgelig er det en overdrivelse fra deltakernes side, men jeg syntes tilskuernes reaksjoner til tider er verre enn deltakernes.
Jeg tror også at det er bedre å forklare seg med ordet "guilty pleasure" når de uttaler seg om slike program, for da viser man iallfall en selvinnsikt og forståelse. Jeg tror uansett at det er ytterst få tilskuere som ikke føler en liten snev av skam og pinlighet når de ser på programmet, og om de så ikke gjør det, så dukker de opp som neste års deltakere. Men det er vel omtrent allmennkunnskap at vi ser på film og fjernsyn for å unnslippe hverdagens mas innimellom. Og det ene er ikke alltid like intellektuelt som det andre. Og noen ganger trenger man kanskje litt simpel underholdning for å unnslippe stresset i hverdagen. Jeg skal være så ærlig å si at jeg nå følger med på noen av
de pinligste av de pinlige reality-seriene, som Jersey Shore, Paradise Hotel og The Real Housewives-seriene om de rike konene i Beverly Hills og New Jersey. Dette er langt fra intellektuell underholdning. Det er latterlig banalt, men det er bygget opp til å bestå av konflikter og drama. Og jeg liker backstabbing-drama. Det er fascinerende hvordan en person orker å ta på seg rollen som konfliktskaper med dårlig pokerface, vitende om at tilskuerne enten kommer til å elske deg nettopp på grunn av rollen som bråkmaker, men flesteparten vil antageligvis hate deg. Folk elsker jo å hate sånne. Humoren for min del er deltakerne med dårlig pokerface, ikke når de sitter og gråter(!).
Men nå er det nok om Paradise Hotel og over til hvorfor jeg havnet inn i Jersey Shore- og The Real Housewives-helvetet, og det må faktisk South Park av alle ting ta en del av skylden for.
Jeg så på South Park for en god del måneder siden og kom over en episode som heter "It's a Jersey Thing." Hvor enn morsomt det var å se på denne episoden forstod jeg svært lite. Jeg var for eksempel like forvirret over hva en "Jersey-thing" skulle bety for noe - og det som kanskje var verst: når South Park velger å starte en krig mot New Jersey-befolkningen og ber en forhatt terroristorganisasjon om hjelp i krigen mot New Jersey, må det være en ganske frustrerende forståelig grunn til det - og jeg hater dessuten å være vitne til åpenlyse referanser som jeg ikke har noen kjennskap til. Så jeg... lastet ned et par episoder av MTV-serien Jersey Shore.
"Guidos", "grenades", "creeping", house-musikk, solarium, hair-extensions, silikonpupper, masse alkohol, slåsskamper, catfights, arrestasjoner og
tidenes verste introsekvenser... Det var mildt sagt en helt ny verden for meg, og den var
skremmende, gjemt inn en smule underholdende humor. Under mange av episodene i den første sesongen spurte jeg meg selv opptil flere ganger "hvorfor ser jeg på dette?" og jeg tror jeg kom fram til at jeg ville få så mye informasjon som mulig så jeg kan unngå å møte slike mennesker i framtiden. Man kan si at det lå en antropologisk interesse bak dette:
Det later til at man må ha sære navn når man deltar på et slikt fjernsynsprogram. I denne serien møter vi karakterer mer enn personer, som Mike "The Situation", JWOWW, Ronnie, Snooki, Pauly D, Sammi, Vinny og Deena. Et par særinger der.
Guttene, for de er mer gutter enn mannfolk, bruker mesteparten av døgnet på seg selv, altså vedlikehold av kropp og utseende. Dagen deres består bare
kanskje av jobb, men garantert en tur innom treningsstudioet, solariumet og vaskeriet (også kalt GTL: "Gym, tan, laundry"). Kveldene deres består av en vandring på nattklubber. Som oftest drar de til utestedet Karma, og på denne vandringen vurderer de kvaliteten på kveldens oppmøte, det vil si utseendet på x-antall fulle jenter. Noen ganger går de i par, slik Pauly D og Vinny som oftest gjør, eller så vandrer de alene, som Mike "The Situation" som oftest gjør. Det sistnevnte regnes dog som "creeping", altså er ikke det noe særlig. Når de har funnet seg en passende sexpartner, undersøker de om jentene er DTF, altså "down to fuck". Om jenta ikke er det, avviser gutten henne uten å nøle, for kanskje har kompisen, i rollen som wingman, fikset to DTF grenades (stygge, feite jenter) sånn at de er sikret for denne natten. Etter akten som finner sted på samme rom, dog i separerte senger, sendes alle jenter, babes som med grenades, hjem med en taxi, for de må sove alene.
I alt dette kaoset forsøker jentene å finne ekte kjærlighet, noe som kan være vanskelig når guttene bare ønsker seg "one night stands". Men man burde helst unngå å gjøre disse jentene forbanna, for de kaster alt de får hendene sine i etter deg, det være en champagneflaske, bestikk eller mat. Noen ganger slår de til deg med knyttnevene også og av denne årsaken har et par av seriens deltakere dukket opp i wrestlingens verden. Weird but true.
Men South Park sendte meg ikke bare i retning mot Jersey Shore. Jeg havnet også inn i Bravos The Real Housewives-universet med serien om de rike konene i New Jersey. Og det som gjorde at jeg satt gjennom flere sesonger med denne serien, var ene og alene på grunn av det voldsomme dramaet i denne gjengen. Man skulle ikke tro at dette var mange års vennskap og familiemedlemmer sammen i en trivelig familieunderholdning. Her forsøker de å få hverandre i fengsel, få myndighetene til å ta barna fra hverandre, forsøker å ødelegge ekteskap, ler bort rykter om koblinger til mafia og om å gå konkurs og fornærmer alle vennene sine i en kokebok. Det meste av dramaet i de to første sesongene var som følge av at noen fant en bok som avslørte en deltakers kriminelle fortid. Det resulterte i at et bord ble kastet, den kriminelle ble jaget gjennom et selskapslokale, fikk håret revet ut av hodet og et søksmål for å fengsle en ungdom. Bitches be crazy.
I dagens reality-serier får deltakere forskjellige roller: i Paradise Hotel er det for eksempel et spill med noen smarte deltakere og noen ikke fullt like oppegående deltakere, de blir valgt ut for å utgjøre en rolle; vi har blant annet den nådeløse spilleren, de kloke spillerne, den dumme blondinen, den sleipe playeren, etc. Noen får for eksempel beskjed om å være sesongens bitch, eller være ansvarlig for å pushe på diverse deltakeres knapper, for å kunne skape et spenningsforhold i serien. Det er faktisk en gjenganger i reality-serier at en person blir valgt ut for å lage kvalme og konflikter. Enten om de får det i oppdrag eller om de blir framstilt sånn av de andre deltakerne. I Jersey Shore er det Mike "The Situation", og i The Real Housewives of New Jersey er det Danielle Staub (sesong 1 og 2) og Teresa Giudice (sesong 3 og 4). I The Real Housewives of Beverly Hills derimot var det først Camille Grammer (sesong 1), hun påstod blant annet at den eneste grunnen til at hun ble spurt om å delta i serien, var for at Kyle Richards trengte en å kunne angripe. Beverly Hills-serien er en merkelig reality-serie å ta for seg her også, for i den andre sesongen var den store ulven en deltaker som knapt hadde sendetid og som senere tok selvmord.
Når det gjelder The Real Housewives-seriene virker det som om det kommer rett ut fra en såpeopera. Om dette er livene til disse menneskene, er de nødt til å ha diverse sykdommer som følge av for mye stress. Men jeg har også vanskeligheter med å forstå hvorfor disse menneskene velger å utlevere seg så ekstremt i media. Man merker at det hele er konstruert og når en hendelse skjer melker de kua og legger såpass mange sår at det skal kunne få til en eksplosjon til sesongfinalen. Innimellom virker det som om deltakerne har fått manus de skal forholde seg til. Deltakerne selv hevder at dette er livene deres, selv om de senere kom til å avsløre i en krangel at det finnes en grense mellom reality-TV og det private liv...
Jo da, jeg ser også på The Real Housewives of Beverly Hills og det er med denne serien jeg for alvor blir forundret over omfanget av deres selveksponering. I denne serien har vi alt fra søskenkjærlighet og -krangling, svindel og bedrag, syke hunder, plastisk kirurgi, bryllup, utroskap, skilsmisser,
tilsynelatende den synske damen som serien Medium er basert på (Allison DuBois), alkoholikere, søksmål, sammenbrudd, til konemishandling og
selvmord. Voldsomme saker. Man kan jo spørre seg om hvorfor de ønsker å være på fjernsynet når de vet at de har et usunt forhold til alkohol og en voldelig ektemann. Foreløpig påstår de at de deltar på programmet fordi det er en historie som trenger å bli fortalt. Men jeg forstår ikke hvorfor noen skulle ønske å gjøre skittentøy-vaskingen så offentlig. Det at de allerede er lokale kjendiser er en ting, alle snakker om dem uansett, men når du først er på en populær amerikansk fjernsynsserie, så blir det plutselig kjent for halve verden, minst.
Det er dette som er så forvirrende med reality-program. I An American Family, som regnes som den første reality-serien, opplevde filmcrewet en familie i full oppløsning. Det var 70-tallet: Faren var notorisk utro, moren søkte om skilsmisse og en av sønnene deres fortalte dem at han var homofil. Visste filmcrewet om tilstanden til denne familien da de startet filmingen? Utnyttet de familien eller var det en dominoreaksjon de var vitne til under filminnspillingen? Ble sønnen eller moren oppmuntret av filmcrewet i de avgjørelsene de gjorde? Sammenlignet med Beverly Hills-serien, visste reality-skaperne om Taylor Armstrongs usunne ekteskap eller om Kim Richards' problemer med alkohol før de startet filminnspillingen av The Real Housewives eller var det en dominoreaksjon som skjedde mens kamera gikk?
Jeg har bare litt vanskelig for å forstå hvorfor mennesker ønsker å eksponere seg selv for en hel verdens befolkning. Blir de ikke sårbare og ydmyket over alt som kommer fram? I denne serien har vi problemer som er ganske alvorlige og hjerteskjærende for en rekke mennesker, ikke bare for deltakerne, men også for deres familier. På den andre siden har jeg vanskeligheter for å forstå produsentenes valg av å fortsette med å eksponere disse menneskene, som kanskje ikke tenker rasjonelt. Har de ikke noe tilsvarende PFU i USA? Deres glorifisering av ytringsfrihet går over grensene noen ganger, og jeg syntes dette er et sært tilfelle. Man skulle tro at alkoholikeren Kim og enken Taylor ville forlate programmet, men overraskende nok har de visstnok fornyet kontrakten med Bravo og returnerer i seriens tredje sesong(!).
Det at mennesker ønsker å delta på reality-serier som eksponerer dem i verst tenkelige situasjoner, er fjernt for meg, men kanskje det er det ultimate beviset på meg-generasjonen. I Jersey Shore møter vi 8 ungdommer, fremmede for hverandre i den første sesongen, og returnerer som temperamentfulle venner hver sommer. Og hva gjør de? De drikker seg fulle, har sex og slåss. I Paradise Hotel har vi omtrent det samme. Livet er en fest på paradisets hotell, men de må beskytte tilværelsen sin hver eneste dag. Det verste disse deltakerne er ofre for er å bli bedratt og sendt hjem fra hotellet, eller bli banket opp og arrestert hva Jersey Shore angår. Jeg tror mennesker som melder seg på slike ting har en selvtillit som kommer til å bli deres undergang, sånn som med
Narkissos.
.jpg)
