En av mine gudinner: Diane Keaton

Tja, i sommer leste jeg ett nummer av ELLE-magasinet, og der fant jeg ut, til min store lykkelige forundring, at til høsten er det ikonisk klesstil som gjelder; til høsten skal vi kle oss som Grace Kelly (so MAD MEN like), Lauren Hutton og Annie Hall (Diane Keaton i filmen med samme navn fra 1977) - og dette var noe som førte meg tilbake til videregående. Diane Keaton var utrolig nok noe tilsvarende et forbilde for meg på denne tiden, noe som kanskje sto i sterk kontrast til de som glorifiserte glamourmodeller (de hadde vel sin storhetstid for noen år tilbake). For eksempel var internett fulle av unge jenter som ønsket å bli glamourmodeller. For det første tenkte jeg at verden gikk til helvete, men for det andre tenkte jeg at disse jentene ville være enkle å overvinne. (Men man skal aldri undervurdere maur...)

Jeg syns det er litt fascinerende å gå gjennom mine forbilder, for så å vurdere hvordan de har utviklet min personlighet og garderobe. Det er mer menneskene og miljøet rundt som påvirker mesteparten av personligheten, men for min del tror jeg at én bestemt karakter har hatt en avgjørende påvirkning på meg og mine valg. Om jeg kanskje ikke hadde sett Annie Hall, hadde jeg kanskje ikke valgt å rømme fra hjembyen og forsøke å leve et mer intellektuelt liv som student. Men dette er da et veldig stort kanskje...

Å ha denne nevrotiske og intellektuelt skravlete kvinnen til forbilde var også som å femininisere mannen, ved å ikle seg dressbukse, vest og slips. Det var noe revolusjonerende for meg, da jeg også konverterte til feminismen og kritiserte alt jeg så. (Ikke at det var så vanskelig, da drømmen til 2/3 av jentene på skolen min ville bli glamourmodell.) På den andre siden kan det forklares slik at disse interessene utgjorde et såpass grunnleggende utgangspunkt for personligheten min, på grunn av at jeg interesserte meg for dette i en avgjørende periode av livet mitt. "Hvem skal jeg være? Hva skal jeg bli?" De fleste vil skille seg ut på en eller annen måte. Disse jentene på skolen min tenkte sikkert at det å bli glamourmodell var noe nytt og lite konservativt, men det faktum at de utgjorde så mange, ble det mer en forutsigbar og kjedelig avgjørelse. Fjortiss-oppførsel og overdreven bruk av sminke førte til at disse jentene lett ble assosiert med disse glamour-drømmerne.

I denne perioden forsvant jeg ofte fra et kjedelig miljø og inn i filmenes fantasiverden, og karakteren Annie Hall lyste fram med alt jeg søkte etter. Hun var omtrent som Gud for meg. Jeg søkte opp flere filmer med Diane Keaton, og ikke lenge etter kjøpte jeg meg en dressbukse, vest og et slips med prikker. Så istedenfor å kaste meg ut i det ultrafeminine, eller å gjøre meg selv til et sexobjekt, som var noe tilsvarende blasfemi for meg på den tiden, forsøkte jeg meg på et lite feminint og forhåpentligvis mer intellektuelt resultat. For så å unngå å bli et sexobjekt, ikke at jeg trolig kommer til å bli noe selvfølgelig, men min plan var å kle meg mindre feminin og heller velge den mer maskuline drakten. Dette symboliserte i mitt syke og forvirrede hode det intellektuelle livet jeg strebet etter. Lite kjente jeg da til Sylvia Plath, Anne Sexton og Simone de Beauvoir. Men nå blir det antageligvis dressbukse, slips og muligens en jumpsuit igjen!

Senere kom jeg jo fram til Tim Burtons filmer og ble mer emokid av meg, men kom meg fort nok ut av det da jeg kom over Breakfast at Tiffany's (1961) og Thirteen Days (2001), da Audrey Hepburn og Jackie O fikk større betydning for min klesstil. Men stripene fra Burton-universet ble likevel inkludert i min uniform. Så man kan si at jeg i aller høyeste grad blir inspirert av filmene jeg ser. De siste store inspirasjonene mine har vært Blair Waldorf i Gossip Girl (selvom også det ble fort gammelt og monotont), til og med The Big Bang Theory har hatt sin påvirkningskraft, før det ble 60-tallsstil igjen med Edie Sedgwick i Factory Girl (2006) hvor bruken av tjukk eyeliner så absolutt ble misbrukt, men den største inspirasjonen var nok med Claire i den fantastiske filmen I'm Not There (2007), som fungerer som visuell og estetisk orgasme for meg på mange måter; kinematografisk og musikalsk som med kostymene. Charlotte Gainsbourgs (datter av Jane Birkin og Serge Gainsbourg!) rolle inspirerte meg til å.. tja, skaffe meg en kort liten pannelugg. Noe jeg ikke har hatt siden barneskolen. Håret er noe av det vanskeligste jeg forandrer på, og det kommer nok mer eller mindre av at jeg er livredd for å se helt jævlig ut. Men til syvende og sist, når sant skal sies, så jeg er opprinnelig ganske likegyldig til klær og mote. Motebransjens estetikk er fascinerende og elskverdig nok, men jeg respekterer det dog fra avstand med mine flate converse-sko, og holder visa-kortet langt unna. Likevel skal jeg nok unne meg selv en jumpsuit og en blazer, og nyte Diane Keatons filmer.