The True Nietzschean

Jeg visste egentlig at det var en bestemt grunn til at jeg var så fascinert av karakterene Don Draper og Peggy Olson i TV-serien MAD MEN; deres evne til å glemme så absolutt, som John Fritz hevder i boken Mad Men and Philosophy (2010). Selv sliter jeg med fortidens demoner. Det kan være de minste og mest uskyldige detaljene, som overraskende nok blåser seg opp og forhindrer meg i å fortsette videre. Dermed er det ikke noe stort mysterium at jeg også er noe fascinert av Friedrich Nietzsches filosofi: "It is always the same thing that makes happiness happiness: the ability to forget... He who cannot... forget all the past... will never know what happiness is." Det er... så sant at jeg blir helt lamslått. Da Don besøker Peggy som er tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, råder han henne til å forlate stedet og "move forward," som er Dons store motto; "it will shock you how much this never happend." Fritz bruker også karakteren Pete Campbell som eksempel på hvordan det kan gå om man ikke klarer å glemme fortiden. Pete er utakknemlig, evig misunnelig, mistenksom og har et stort behov for anerkjennelse, og denne kombinasjonen gjør Pete til en høyst ubehagelig og stakkarslig person.

Ett annet eksempel på hvor viktig det er å glemme, bruker Fritz episoden "The Wheel" (s01e13). Hvem kan vel glemme den fantastiske og dreamy monologen til Don om Kodaks nye prosjektor?! "Nostalgia - it's delicate, but potent. Teddy told me that in Greek, "nostalgia" literally means "the pain from an old wound." It's a twinge in your heart far more powerful than memory alone. This device isn't a spaceship, it's a time machine. It goes backwards, and forwards... it takes us to a place where we ache to go again. It's not called the wheel, it's called the carousel. It let's us travel the way a child travels - around and around, and back home again, to a place where we know are loved." Som eksempel bruker han bilder fra sitt eget liv, fra da han og kona Betty hadde det godt sammen. Han blir grepet av denne "nostalgien," og skynder seg hjem for å rekke Betty og barna som skal reise til Bettys foreldre, så han kan bli med dem og redde ekteskapet. På vei hjem ser han for seg hvor glade det vil gjøre alle sammen, men når han kommer fram er huset tomt og mørkt. Han sitter trist alene i det mørke huset, mens Bob Dylans "Don't Think Twice" spilles.

Det er denne holdningen til både Don og Peggy som fascinerer meg så sterkt, siden jeg sliter med å bli likegyldig til min fortid. Jeg kan reagere med vemmelse hvor som helst, til de utroligste tider. Når jeg sitter på bussen på vei hjem fra en forelesning, når jeg leser en bok på sofaen, når jeg dusjer, innimellom når jeg er sammen med andre (noe som forårsaker at jeg ser meg selv utenfor meg selv, jeg blir som paralysert av ekle følelser til disse meningsløse minnene, som ikke er traumatiske på noen som helst måte), men jeg syns det er verst når jeg får disse minnene når jeg ligger i sengen og forsøker å finne drømmeland. Da har jeg til uvane å torturere meg selv med å gjenoppleve disse minnene, for så å bli liggende i sengen med en voldsom selvforakt. Så mitt nye mål er å konvertere til Nietzsches oppfattelse av det å glemme; det gode liv og sådan, dog med måte.

Er det rart jeg elsker denne serien? Check it out, people!!