De beste animasjonsfilmene

Film har alltid hatt en dominerende rolle blant fritidsaktivitetene mine, hvor vidt dette faktum er av det triste slaget nekter jeg all erkjennelse for. Tvert imot gjorde det barndommen min ganske fargerik og fantasifull, noe som førte til noen fantastiske historier som min lillesøster og jeg diktet fram da vi lekte med dukker og bamser. I helgene pleide vi å flytte dukkehus og store esker med dukker og andre små tilbehør over til den andres rom, før vi slo stein, saks, papir om hvem som skulle begynne med å velge en dukke. Det ble sjeldent krangling, jeg husker i allefall ikke noe av den slags, og husker heller spesielle historier som, utrolig nok, var inspirert av Grease (1978) og A Bug's Life (1998). Resultatet var et eneste stort rot av det slaget som mamma dro seg i håret av. Selvom jeg elsker denne barnslige barndommen, som sto i sterk kontrast til mine medelever som glorifiserte American Pie (1999) og Eminem, tror jeg Freud hadde storkost seg i sine analyser over historiene lillesøster og jeg diktet fram. Men kom igjen, Freud var gal.

Film inspirerte ikke bare lek, men mitt mål i livet da, var å jobbe med Disney-filmer. Så store deler av dagen satt jeg og bare tegnet. Figurer fra Looney Tunes, dyrene i Pocahontas (1995), valpene i 101 Dalmantinerne (1961) etc. Jeg begynte til og med på et animasjonskurs, men vanskelighetsgraden var så lav at jeg kjedet livet av meg, og resultatet skuffet meg omtrent hver eneste gang. Så jeg sluttet... Da jeg skulle søke rundt på videregående skoler, vurderte jeg skoler som kunne tilby animasjon og tegning, men det ble et trygt valg med allmenn. Heldigvis kom jeg inn på filmvitenskap, som jeg nå har en bachelorgrad i.

So here it is: I min familie regnes Disney omtrent noe hellig. Moren min elsket sangen til kattungene i Aristokattene (1970), besteforeldrene mine elsker Langbeins kortfilmer, som lillesøster og jeg ofte så hos dem før skolen startet, og don't get me starting ang. Lion King (1994), Beauty and the Beast (1991), Aladdin (1992) og Toy Story (1995). Men det finnes jo andre tegnefilmer enn Disney-filmer, som Hayao Miyazakis filmer. Jeg har bare sett Tonari no Totoro (1988), så kan liksom ikke adde hans filmer til denne listen når jeg har sett såpass lite. Men Tonari no Totoro er bra nok alene til å komme på listen.

#1. Toy Story (1995): Denne kommer øverst på grunn av dens fantastiske humor, utrolige filmreferanser og fargerike karakterer som kan leve videre i evigheter. Du vet, to infinity and beyond. Litt cheesy kanskje, men kunne ikke la være. Filmens oppfølgere er også av de få som fungerer, noe som er uhyre sjeldent. De joiner filmer som Star Wars, Indiana Jones og Shrek i denne kategorien.

#2. Lion King (1992): Til dags dato har jeg ikke truffet noen som ikke vet hva dette er for noe, eller som ikke har blitt trollbundet av dens episke historie og magiske bilder. For ikke å snakke om et soundtrack til å dø for! Tim Rice og Elton John..?! Filmen er rett og slett episk!

#3. Wall-E (2008): Åh, Wall-E. Det tok meg hele to år før jeg fikk se dette lille mesterverket. Settingen i filmen er utrolig, effektene er magiske og karakteren Wall-E er så skjønn, hvordan han interesserer seg for de små detaljene i menneskenes materialistiske liv som menneskene overser som meningsløse. Interessant film på flere måter.

#4. The Little Mermaid (1989): Jeg likte å tenke at denne filmen snakket til meg. Av en eller annen merkelig grunn kom jeg fram til den slutning siden jeg er født i fiskenes tegn, og elsker vann og svømming. Jeg skulle ønske jeg kunne holde pusten lenge nok og kunne se under vann uten irritasjon, så jeg kunne finne fram til Kong Tritons kongerike. Filmens åpningsscene gir meg fortsatt gåsehud. Det er fantastisk filmmusikk også her, nydelig dubbet av Sissel Kyrkjebø og Helge Jordal (alt blir så mye bedre med dialekt!).

#5. The Nightmare Before Christmas (1993): Tim Burtons mesterverk, som alle outsiders har hyllet og beundret en eller annen gang i sitt liv. Fantastiske, dystre monster-ish figurer, med makabre personligheter som kanskje ikke er særlig barnevennlig. Men de har også en skremmende sjarm, som fortryller alle med melankolske tilbøyeligheter. Det kan vel sies at det var med denne filmen jeg offisielt sett joined the dark side. Med referanser til eksistensialismen og skrekkfilmer, og med den geniale Danny Elfman på laget, kan det ikke gå galt.

#6. Beauty and the Beast (1991): Det sies at Wall-E er den første animerte filmen som ble nominert til Oscar for beste film siden Beauty and the Beast. Bare dét er utrolig. Mine første VHS-kassetter var The Little Mermaid og denne filmen, og min lillesøster og jeg pleide å leke at vi befant oss i den travle byen til Belle. Fantastisk musikk i denne også, den gir meg fortsatt gåsehud den dag i dag. Jeg ville si at 90-tallet var Disneys store høydepunkt, da filmene var tro til anatomi, med magiske og episke historier som er intet annet enn udødelige. Budskapet i denne historien har dog gått i glemmeboken for de fleste. Btw; hvem kan glemme valsen til Angela Lansburys sang? *sukk*

#7. Aladdin (1992): Denne filmen var faktisk ingen favoritt da jeg var liten. Filmens helt og protagonist som bygde opp et liv på løgn talte ikke helt til meg. Jeg mislikte Aladdin sterkt. Men filmen vokste på meg med årene, og jeg har forelsket meg i filmens Broadway-stil. Humoren står omtrent sentralt, men da får man bare finne seg i når man har Robin Williams på laget!

#8. Shrek (2001): En av de største nye animerte filmene, hvor oppfølgerne fungerer bra som selvstendige verk. Personlig foretrekker jeg Shrek 2 (2004) hvor filmen introduserte karakteren Pus in Boots, og filmens plot var helt fantastisk med all dens filmreferanser og musikk som ikke er annet enn awesome og ironisk. Ganske kult, men jeg syntes da at oppfølgerrekken burde sette en grense og bli ferdig med dette universet før det flopper.

#9. Kung Fu Panda (2008): En annen film av Dreamworks som er så originalt at det er slik som pandaen Poo ville sagt det; "pure awesomeness". Fantastiske effekter, og fargerike karakterer. Filmen har også en av de kuleste åpningene på lenge i animasjonsgenren (om vi ser bort ifra åpningen i filmen Up fra 2009, som er hjerteskjærende - og det uten et eneste ord!).

#10. Lilo & Stitch (2002): Stitch er uten tvil en av de kuleste og mest unike karakterene Disney har laget noensinne, for min del. Jeg falt pladask for den stygge lille hunden, og var nær gråten da han ropte etter familien sin, som den stygge andungen hadde gjort. Filmens setting er rett og slett magisk. De bor på Hawaii og Lilo forguder Elvis Presley. Jeg var et enkelt bytte, de spilte på trygge kort og gjorde filmen litt i overkant sentimental. Noe av det kuleste med filmen, er ikke nødvendigvis filmen, men måten de promoterte filmen på. I trailerne så vi de magiske scenene fra Disney-klassikere før Stitch dukket opp og ødela stemningen, mens karakterene skrek "Get your own movie!" etter ham. Pretty awesome, I must say.

#11. Tonari no Totoro (1988): Så litt utenfor Disney-bobla, men det er nok et trygt kort uansett, Min nabo Totoro er mer som en drøm enn som en faktisk fortelling for min del. Den er surrealistisk, dreamy, musikken er sjarmerende og figurene absurde. Men slik er vel møte med en annen kultur. Jeg husker i allefall første gangen jeg så denne filmen, og mener at det fremmede ved figurene og fortellerramme skremte meg litt, siden jeg ikke forsto riktig. Den er i allefall umissable!