Myter og legender

Søndag har blitt dagene hvor jeg sitter og ser på dokumentarserien Legendariske Kvinner (Extraordinary Women, BBC) på NRKs nettside. Inspirerende til en viss grad; jeg skulle ønske jeg levde som dem, og igjen ikke. Det jeg misunner er deres brennende lidenskap og talent, men om prisen for suksess er å ofre et lykkelig privatliv, mister det all sin appell.

Men det er de mystiske legendene som fascinerer meg mest. Jeg har lenge hatt en liten obsession på Marilyn Monroe for eksempel. Dette er lite originalt igrunn; jeg kan ikke tenke meg noen jenter som ikke elsker henne, fordi det mer eller mindre er det optimale målet. Men min obsession på henne var noe som var på sitt sterkeste i tenårene. Både jeg og lillesøsteren min var ganske begeistret. I ettertid er jeg litt usikker på hva det var som først fanget oppmerksomheten min, men idag er det hennes mentale problemer, rusmisbruk og selvmord som er det mest interessante. Det er noe ved det overfladiske når man ser et pent ansikt, om noe ligger bak det er liksom sekundært eller i verste fall uvesentlig. Uansett om man assosierer skjønnhet med grusomhet eller godhet, er det overraskende at et så pent vesen er så ødelagt i kjernen.

Nå kommer jo "snart" MY WEEK WITH MARILYN (Simon Curtis, 2011) også. Jeg hadde håpet at den var her på kino rundt juleferien, siden det dermed blir enklere å dra med seg lillesøster. Men det er først nå jeg gleder meg litt, tror jeg. Tidligere har jeg vel bare sett en annen "biografisk" film om henne, og det er NORMA JEAN & MARILYN (Tim Fywell, 1996). Biografisk korrekt eller ikke, det later til at de spiller på fantasien om Marilyn, men jeg vet ikke om vi noensinne vil få en film som avslører den virkelige Marilyn. TV-filmen fra 1996 ser ut til å konkludere med at Marilyn var schizofren, iallfall at det er to personligheter i henne (Norma Jean og Marilyn Monroe). Disse er også motsetninger, hvor Norma Jean er målrettet og røff, mens Marilyn Monroe er usikker og svakelig.

I tillegg til den mentale helsa, er det også disse ryktene om hun tok selvmord eller om hun ble drept på grunn av forholdet til brødrene Kennedy. Personlig er jeg ganske sikker på at hun tok selvmord. Tanken på at en president løser utroskap med drap for at kona ikke skal få vite det, really? Eller om hun i så fall fikk vite om hemmelige saker, så de eliminerte faren hun utgjorde? Usannsynlig. Men igjen, oppfatningene av Marilyn Monroe er mange, dramatiske og fargerike. Liker vi ideen om Marilyn Monroe fordi vi vet så lite om henne? Personlig føler jeg at desto mer jeg leser om henne, jo mer feilinformasjon får jeg. Vi blir nok aldri lei av å dikte videre på disse mytene og legendene. Forestille oss hva som foregikk bak fasaden. Men det er ikke alltid vi blir klokere av det innblikket. I dette tilfellet blir man bare mer forvirret.

I en episode av Mad Men hvor de skulle lage reklame for kvinnelig undertøy, påpekte en av dem at kvinner enten var en Marilyn Monroe eller en Audrey Hepburn. Disse to ser ut til å bli stilt opp mot hverandre hver gang noen diskuterer mote på 60-tallet. Det var enten den formfulle og sexy Marilyn eller den tynne og klassiske Audrey. Og i dokumentarserien Legendariske Kvinner sa de at Audrey forandret synet på kvinnen, i det minste innenfor moten, med sin ballerina-kropp. (Det skal sies at kvinners ideal kropp er noe som ofte forandres.) Jeg hadde selvfølgelig en liten obsession på henne også i min verste retro-periode, men hennes liv virket aldri så mystisk og spennende som Marilyns kaotiske liv. På den andre siden, istedenfor mystikk, er hennes liv som en Askepott-historie: Fra sult under andre verdenskrig, til USA for å bli ballerina. Endte opp på filmlerretet istedet og fikk Oscar for sin første store film, Roman Holiday (William Wyler, 1953). Hun utgjør omtrent selve perfeksjonismen.

En annen dame som er ganske bemerkelsesverdig er Edith Piaf. Jeg var på et teaterstykke om livet hennes i Oslo for noen år siden, og så den fantastisk filmen om henne på kino; LA VIE EN ROSE (Olivier Dahan, 2007). Misunnelsesverdig liv hadde hun ikke. Sorg og elendighet omtrent fra start til slutt, utenom et par lysglimt her og der som dessverre ikke varte lenge. Det er iallfall slik det fremstår. Men da hun stod på scenen skal hun visstnok ha virket ærlig og sårbar i sine forestillinger, noe som fengslet alle. "Your voice is the soul of Paris." Og når jeg vil komme i et sånt "fransk humør", noe som pleier å slå inn om høsten av en eller annen grunn, spiller jeg Edith Piaf og Yann Tiersen. Det er fantastisk musikk å ha i bakgrunnen mens man dagdrømmer seg bort i franske fantasier.

Andre kvinner jeg vet mindre om, men som er like fascinerende som de jeg allerede har nevnt, er Grace Kelly, Elizabeth Taylor og Coco Chanel. Jeg har bare sett én Grace Kelly-film; Rear Window (Alfred Hitchcock, 1954), én Elizabeth Taylor-film; Giant (George Stevens, 1956), og Coco Chanel vet jeg ingenting om selv om jeg så filmen COCO AVANT CHANEL (Anne Fontaine, 2009). Jeg tror den ikke stemte med mine oppfatninger av Chanel, eller kanskje jeg bare var interessert i noe annet enn hva filmen ville framstille. Det er rart det der. Jeg har forgjeves søkt etter noen dokumentarer om Grace Kelly, men får overraskende nok ikke lastet ned en eneste en. Jeg antar at jeg får ty til biografibøker av hun og Elizabeth Taylor, noe som ikke burde bli så altfor vanskelig.

Dette innlegget ble mer om gamle Hollywood enn om legendariske kvinner generelt. Hedy Lamarr, Martha Gelhorn og Josephine Baker er andre som dukker opp i BBC-dokuserie. Ellers har vi Simone de Beauvoir, Sylvia Plath, søstrene Brontë og Jane Austen. Og "The Women of Camelot"; konene til Kennedy-brødrene. I lengden blir det kanskje for dumt å ramse dem opp, siden mannfolk alltids kan overgå dem i sammenligning, men, i fare for å høres pompøs ut, det de gjør blir mer bemerkelsesverdig fordi de er kvinner. Ikke at jeg er noen aggressiv feminist av meg, men kvinnene fra denne dokuserien har på et eller annet punkt trosset konvensjoner og menn for å oppnå suksess. Jeg vet ikke om det er naivt av meg å tro at vi ikke må det idag, at alt er enklere sånn sett.

Men feminisme eller ikke, denne serien fascinerer mer på grunn av inspirerende livshistorier. Det er noe ved å se livshistorier; hendelsesforløp, utvikling av forhold og brudd, refleksjoner og destinasjoner. Jeg skulle ønske jeg kunne se tid, mennesker og hendelser tydeligere enn jeg gjør, men det er nå spennende å være denne fluen på veggen og få oppleve alle disse mytene om kvinnene fra en annen tid. Det får meg til å ønske mer.

The Devil is in the Details, isn't he?

Det tok meg omtrent et halvt år, men nå har jeg endelig sett Hanna (Joe Wright, 2011). Og jeg glemte at det var en Joe Wright-film fram til rulleteksten! The Soloist fra 2009 er den eneste filmen jeg ikke har sett av Wright så langt, men Hanna var stikk motsatt av det han har gjort tidligere; adapsjonene av Pride and Prejudice fra 2005 og Atonement fra 2007. Jeg får lyst til å beskrive disse filmene som postkort-vakre (og jeg vet egentlig ikke på om det er en god eller dårlig ting). Og så kommer Hanna, en weird Nikita-aktig film. I all action og volden, er den også utrolig pen, selv om det irriterende nok knapt er bilder som framstiller dette på internett. Bildene gir ikke filmen nok creds, så da anbefaler jeg egentlig at alle burde se den. Mens Pride and Prejudice og Atonement blir fine stillbilder, er Hanna penest i bevegelige bilder.

Det jeg kanskje likte mest med filmen, var soundtracket (av The Chemical Brothers!) Musikken og bildene sammen gjør det til surrealistisk, men vakker action. Jeg likte spesielt at creepen Isaacs (Tom Hollander) plystret på melodien som har navnet The Devil is in the Details, siden det er en melodi som virker søt og uskyldig. Det blir sadistisk i sammenhengen siden han ser ut til å ta den dødelige jakten på ei lita jente med likegyldighet og kald tålmodighet.

Det er kult at han gjør mye annerledes i Hanna, men det er også helt andre forventninger til adapsjoner. Selv er jeg ikke 100% fornøyd med Pride and Prejudice, men jeg kan ikke mislike den siden den er så pen. BBC-serien fra 1995 er den beste versjonen av boken, og jeg foretrekker den siden moren min, lillesøster og jeg sitter i en romantisk tåke når vi ser den. Vitser om Mrs. Bennett og Mr. Collins, dåner av Mr. Darcys frieri. Jeg husker moren min hadde dilla på serien en sommer; jeg våknet tre på natten og hørte et av Mrs. Bennetts utbrudd fra TV'en i stua. Og det var noe av det søteste! Men når man har slike forhold til tidligere versjoner er det vanskelig å akseptere den neste.

Atonement hadde jeg ikke lest. Jeg kjøpte boken, men gjorde den feilen å se filmen først. Jeg kommer nok aldri til se den igjen eller lese boken, for det er en deprimerende fortelling. Utrolig pen, det er mange ganger jeg kommer på diverse bilder og scener fra den filmen. Men jeg vil ikke se den på nytt. Og det er litt merkelig, for Amadeus (Milos Forman, 1984) og Titanic (James Cameron, 1997) er kanskje de mest deprimerende filmene jeg vet om og som jeg likevel ser igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er unntaket med Atonement. For jeg tror den i tillegg er mye bedre enn Pride and Prejudice også.

Men Hanna er en herlig film. Alle burde få med seg den. Og dette sier hun som brukte et halvt år før hun satte seg ned med den... Jeg forstår det virkelig ikke, når jeg elsker uvanlige framstillinger av kvinner, eller er det rettere å si ikke-stereotypiske? F.eks. Lisbeth Salander i Millennium-filmene, Hit-Girl i Kick-Ass, Ripley i Alien-filmene, etc. Scenen hvor Hanna var på date var spesielt sjarmerende.

My latest obsessions: Horror, guder, Zelda og pratmakere

Nå er det lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det kommer vel litt av at vi er midt i eksamensperioden nå. Enten det eller så har jeg vært altfor opptatt med mine obsessions. For det første er det American Horror Story. Til dere som ikke har sett det enda: Den er laget av skaperne bak Nip/Tuck og Glee, det er pen serie med mye fin musikk, og er man glad i skrekkfilm ender man opp med egne assosiasjoner og teorier om historiens utvikling (eller man ender opp med å hate serien fordi den er latterlig). For min del er det bare gøy. Og så har jeg forelsket meg i Taissa Farmiga.

Når jeg ikke ser på denne serien, ser jeg på House MD. Og så langt har jeg akkurat startet på den sjette sesongen. Men jeg ser antageligvis på denne serien på grunn av at jeg savner Sherlock så fælt. Dessuten er Greg House hysterisk. Jeg vet ikke hvorfor jeg vil det siden de virker som vandrende katastrofer, men jeg skulle ønske jeg hadde venner som House og Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Jeg tror de hadde gjort hverdagen særdeles fargerik i en ellers monoton verden.

Men skal jeg ramse opp alle seriene jeg følger med på om dagen blir det en lang oppsummering. Disse however er de jeg avhengig av ATM. I tillegg til dette er jeg fascinert av mytologier, nærmere bestemt gresk mytologi. Det teite med dette er at jeg får så dårlig samvittighet av å sitte med nesa ned i de enorme bøkene når jeg helst burde lest på pensum at jeg ender opp med å gjøre minimalt av alt. Men målet mitt er å lese meg opp til nok kunnskap så jeg kan få noen interne gleder med bøkene Neil Gaimans "American Gods" og Suzanne Collins' "The Hunger Games". Jeg tror jeg ble fascinert på grunn av Thor (Kenneth Branagh, 2011) og Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011) faktisk (selv om de spiller mer på norrøn mytologi i disse filmene, men det er selvfølgelig likhetstrekk mellom de forskjellige mytologiene - den diskusjonen har jeg ikke nok kunnskap om for å kunne dra videre utenom det mest åpenbare eksemplet med tordengudene Tor og Zevs).

Og når jeg helst skulle sovet, sitter jeg våken i den improviserte sengen (som egentlig er en sofa) og spiller på Nintendo 64-spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Nå som alle andre (i det minste de guttene jeg kjenner) sitter innelåst i flere dager med Skyrim, er det ikke annet å gjøre enn å plukke opp et spill jeg selv trives med. (Hadde PC'en min vært bedre egnet for slike spill hadde jeg lett satt meg ned med det, det er ikke det, men det er jo farlig midt i en eksamensperiode. Og jeg er opphengt nok som det er i andre ting allerede.) Jeg er litt trist over at jeg snart har rundet spillet på nytt og forsøker å få tak i det andre spillet til N64, Majora's Mask. Har jeg lov til å unne meg selv noe slikt rett før jula? I tillegg til spillet, leser jeg også mangaserien... Når jeg havner på dette stadiet syns jeg at jeg begynner å virke en god del eksentrisk nerdete, selv om det er old school med en spillkonsoll fra 90-tallet.

Jeg har ikke sett så alfor mange filmer i det siste, men rekker vel det med alle seriene jeg er avhengig av? På den andre siden forsøkte jeg å få til det nye filmprosjektet mitt om "skravlefilmer", som da betyr mye Woody Allen, Diane Keaton, When Harry Met Sally... (Rob Reiner, 1989) og High Fidelity (Stephen Frears, 2000), men jeg fant ikke på noe lurt å si om dem. Jeg liker i det minste pratmakere som Dan Humphrey fra Gossip Girl, Sheldon Cooper og Leonard Hofstadter fra The Big Bang Theory, Spencer Reid fra Criminal Minds, og nevrotiske mennesker som Diane Keaton. Kanskje det kommer et bedre innlegg om dette senere når jeg bedre forstår hva jeg vil si om disse.

For å være helt ærlig har jeg lidet av en "liten" skrivesperre i det siste. Jeg må ha startet på et halvt dusin innlegg uten å få noe brukbart ut av noen av dem (sånn som pratmakerne). Men man må omtrent bare starte ett sted ellers blir det aldri noe mer. Og da er det like greit å ramse opp hva man har holdt på med siden sist. For min del er det vanskelig å få full oversikt når man har snudd døgnrytmen et par ganger. Oh well, forhåpentligvis er vi i gang igjen med bloggen.

Misfits og WTF-moments

Jeg var så utrolig redd for at Misfits-serien skulle dø under tapet av Nathan Young. Eller tap og tap. Han sitter fengslet i Las Vegas, men forhåpentligvis klarer han å trylle seg ut. Det lover derimot veldig, veldig bra etter sesongpremieren. Serien er fortsatt pen, musikken som spilles er fantastisk og situasjonene er like WTF som tidligere. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt en større latterkrampe av en serie, utenom The Big Bang Theory. Det er ikke mange serier jeg gapskratter av, men disse to er ganske hysteriske når de er på sitt beste!

Men de er morsomme på veldig forskjellige måter selvfølgelig. Jeg syntes The Big Bang Theory er mer vittig, mens Misfits har sine WTF-øyeblikk. Det er jo superhelt-drama med passive ungdommer. Det er en absurd og svart humor i serien. For det meste har det vært Nathan som har hatt de morsomste replikkene, så han blir dessverre dypt savnet uansett. Men i scenen fra sesongpremieren nå hvor Rudy står på badet til ei jente og skal forklare hvorfor han har en saks i skulderen, var omtrent akkurat sånn man kan forvente i denne serien. For min del reagerer jeg alltid med "hva i helvete skjedde nettopp?!"



Nå mener jeg ikke at det bare er disse to seriene jeg syns er morsomme. Arrested Development, Black Books, Family Guy, Friends, Robot Chicken, South Park, Spaced og The IT Crowd er også ganske morsomme, men jeg tror jeg bare har fått brutale latterutbrudd av Misfits og The Big Bang Theory.

Jeg får så lyst på superkrefter når jeg ser på denne serien. De nye kreftene deres (burde jeg nevne spoiler alert her?) er ok, men et par av dem er fullstendig latterlige. Alle kreftene man får, opprinnelig fra stormen, skal ha en avgjørende rolle for problemene man har. Dette er den tredje sesongen av serien og karakterene har utviklet seg (noen av dem i det minste), og da kan man like greit kaste inn nye krefter. Likevel er Aisha og Simon de eneste som har kule krefter. Men denne her er ganske misunneligverdig: