Noe som faktisk irriterer meg en smule nå, er at juleferien tar retningen av Love Actually (Richard Curtis, 2003) varianten, og ikke på den gode måten. "It seems like everyone falls in love except me..." Men heldigvis har jeg en morsom familie og en skjønn kattepus og et tettpakket skjema fram til 2.juledag; nok til at ferien kan få National Lampoon's Christmas Vacation-tendenser ("Hjelp, det er juleferie" for dere som ikke kjenner originaltittelen). For min del er det den beste medisinen mot det meste av illebefinnende, som kjærlighetssorg eller andre depresjoner. Det kan også sies, i mitt tilfelle, at jeg tar en ferie som i The Holiday (Nancy Meyers, 2006) (- og bare sånn BTW, ja den filmen er kanskje ikke akkurat genial, men jeg liker regissøren, for det meste takket være Something's Gotta Give fra 2004 med Diane Keaton og Jack Nicholson - AKA jentete de luxe med det peneste interiøret i tillegg): Blir det for deprimerende eller leit Trondheim, reiser jeg heller bort for å få alt på avstand, noe som kanskje ikke er så fantastisk for en som fortrenger altfor mye i utgangspunktet. Men nye perspektiver gjør underverker for humøret.
Sett fra et realistisk perspektiv derimot, plager Love Actually meg litt faktisk. Det har alltid vært en splittet filmopplevelse for meg. Jeg kommer liksom ikke helt over det usannsynlige over at alle forelsker seg i juletiden, den mest stressfulle sesongen av dem alle, men tanken er liksom god så jeg spiller med. Gudene vet at jeg har nok romaner om mennesker som forelsker seg med julestemning i bakgrunnen. En film jeg syntes har vært sjarmerende i denne sammenhengen, er While You Were Sleeping (Jon Turteltaub, 1995). Den er liksom sørgelig og fin på samme tid, noe Love Actually også selvfølgelig er, men, som sagt, kommer jeg meg bare ikke over det faktum at alle har et såpass travelt kjærlighetsliv, at mitt eget virket fraværende i forhold. Og det er ikke nødvendigvis en herlig påkjennelse for selvtilliten sin del, selv om jeg skjønner at den begeistrede fansen kanskje ser på filmen med et noe drømmende og håpefullt blikk. Det er kanskje rart at jeg foretrekker en middelmådig romantisk komedie framfor en mer populær en, men jeg tror det er en nostalgi-greie. Den passer kanskje bedre med mitt kjærlighetsliv, jeg vet ikke. Jeg har faktisk aldri hatt noen kjæreste å kjøpe julegave til, så det sier jo sitt. Men, i frykt for å virke totalt håpløs og lite tiltrekkende, føler jeg for å legge til at man får jo sånne tilståelser innimellom, og de er ikke alltid så humoristiske og skjønne som Love Actually-versjonen; når sant skal sies, så blir det ofte en awkward situasjon ut av det hele.
Livet er dessverre ikke som på film. Selv om det høres ut som at jeg hater filmen, gjør jeg ikke det. Det er en helt ok romantisk komedie og en fin julefilm. Jeg er bare litt skuffet over at virkeligheten ikke kan være likedan. Om ikke alltid så i det minste i juletidene når alt uansett er ekstra drømmende og håpefullt.
2 kommentarer:
Vel, det kan gå andre veien i jula og. Det har jeg fått erfare nå, ihvertfall :p
Nei, det er ikke så gøy å bli forlatt midt i jula. Men man slipper kanskje å være så lenge alene, med tanke på at man flytter inn til familien da. Prøver å holde meg opptatt hele tiden egentlig, så jeg ikke blir sittende og reflektere så mye i feil retning :P
Legg inn en kommentar