Stemning og nostalgi med julereklamer

Her er noe du kanskje ikke hører hver dag: Jeg elsker reklame! Dette er kanskje rart for mange mennesker siden de faktisk er noe av det mest irriterende som finnes her i verden. 

Da min samboer og jeg flyttet sammen var jeg i ekstase over å endelig få reklamene tilbake, til min samboers store fortvilelse. Men reklamer kan være mye fint og noe av det jeg liker aller best er de som satser på det tradisjonelle norske i våre samfunn. På mange måter skal reklamer forsøke å formidle hvordan livet er akkurat nå på en realistisk og troverdig måte. De treffer ikke alltid da mange fokuserer på kjernefamilien. Jeg blir rasende på Clearblue-reklamene som man ikke kan hoppe over på YouTube, for jeg er ikke interessert i å skaffe meg barn og synes ikke at det nødvendigvis er noen gledens dag. Men jeg skjønner at jeg ikke er en del av majoriteten her og at min gruppe ikke prioriteres når det skal lages en reklame som skal treffe en større del av befolkningen.

Et annet eksempel jeg kan trekke fram om reklamer som skal forsøke å representere dagens samfunn er NSB, som derfor kan ha dårlige utfall ut ifra hva de velger å fokusere på. Mange finner det for eksempel som provosere når de markedfører seg som det billigste og raskeste transportmiddelet vi har for å reise miljøvennlig. Det kan provosere siden det er godt dokumentert og erfart hvor mange forsinkelser og kanselleringer det kan være med NSB. Østfoldlinjen kanskje mest av alle, som er min linje - og det ganske ofte blir satt inn buss for tog. Manges erfaringer er derfor at de ikke sparer tid og penger ved å reise med NSB, og reklamer som fokuserer på dette kan derfor slå negativt ut for dem.

Men det er fint å ha reklamer som belyser livet i dagens samfunn, selv om mange kanskje kan være litt for trivielle. Det jeg liker er reklamer som forandrer seg etter årstidene vi er i og det er dette jeg gleder meg til ved hver sesong vi går inn i. Jeg elsker høst og vinter. Sommer er vel og bra den, men vinter er det beste for meg. Skisporten, snøen, kulden, mørketiden. Reklamene med dette blir derfor veldig nostalgiske for meg og julereklamene mest av alt. Under er en liste over mine (tilgjengelige) favoritter av julereklamer:

Coca-Colas "Holidays are Coming"

Jeg er ganske sikker på at alle har et forhold til de belyste truckene til Coca-Cola, uansett hvilket år det er snakk om. Personlig foretrekker jeg de fra 90-tallet. Ingen annen Cola-reklame har kunnet måle seg med disse. Koret som nesten hvisker "Holidays are Coming" repeterende har blitt en mantra for mange juleglad 90-tallsbarn. "Taste the Feeling, Always Coca-Cola!"

Jeg husker spesielt en jul da disse reklamene gikk på TV og vi hørte på CDen "Absolute More Christmas" fra 1994. Dette er på mange måter definisjonen for den sterkeste julestemningen fra min barndom og dette er derfor noe jeg ofte søker tilbake til. Dette fører også til at jeg ikke liker dagens julereklame fra Coca-Cola.

Tro til tradisjoner: Nidar Marsipangris

Den lange reklamefilmen vi bare får en forkortet versjon av på fjernsynet med alle de vakre, hyggelige bildene med musikken til Chris Reas "Driving Home for Christmas". Vi følger en familie som reiser og samler seg til julaften. Bilder viser forberedelser, reising og forhåpningsfulle smil. Det er så idyllisk og poetisk som julereklamer skal være og det er ikke måte på patos i denne reklamen. Og så har vi kommet til måltidet med familien samlet rundt spisebordet. Bestefar finner mandelen i grøten og skal, tradisjonen tro, få en julemarsipan. Men når han åpner esken er det et glassert eple istedenfor julemarsipan. Hele familien stirrer skuffet ned bordet og bort på den stakkars mannen som egentlig var så fornøyd med valget av det glasserte eplet. Denne reklamen er fra 2001 og går fortsatt på fjernsynet den dag i dag. En reklame om å være tro til tradisjoner har nå blitt en tradisjon selv.

Heim til jul med NSB

NSB har som sagt forsøkt seg på et par reklamer og mange forholder seg kritiske til deres budskap. Men noen reklamer er ganske sjarmerende og de vinner mer på humør enn konkrete argumenter for å reise billig og raskt med toget. "God Jul" og "Hjem til Jul" er ganske sjarmerende julereklamer, da noen mulig kan kjenne seg igjen i "Hjem til jul". Selv er jeg fra Fredrikstad uten at jeg har noen sterk dialekt. Likevel slår visse dialekttrekk til desto nærmere jeg kommer hjembyen og familien. Jeg merker dette også kan skje hvis jeg forteller om nostalgiske minner fra barndommen, som for eksempel min families juletradisjoner.

En annen del jeg liker ved denne reklamen er forskjellen mellom hvor hun er i hovedstaden og bygda. Ikke bare med dialekten, men også på væremåten. Jo lengre ut man kommer av hovedbyen desto mer ydmyk og jordnær virker hun.

Stemningsbilder: TV2s julereklamer

Jeg likte dem kanskje ikke noe særlig da disse først dukket opp, men etter at de har returnert i et par år nå har de vokst på meg. Og nå har jeg blitt litt glad i dem og opplever de nesten som nostalgiske. Melodien og bildene har nå blitt kjære tegn på at julen endelig er her. Den er også tungt forbundet med håndballjentenes mesterskapsturnering i desember. Det er jo (vanligvis må man nok si i disse dager) TV2 som sender disse mesterskapene - og det er aldri en jul uten å følge slavisk med på håndballjentene.

Jeg kunne ha nevnt flere julereklamer for matprodukter også, men de har ofte nye reklamer fra år til år. Jeg kan nevne at jeg likte Clas Ohlson sin julereklame for noen år siden, men det er ikke lett å finne alle reklamene man liker på YouTube. Jeg gleder meg til å se hva som dukker opp på fjernsynet i år, selv om jeg kommer til å sammenligne alle reklamer med disse jeg har nevnt her. Julereklamer burde være perfekte i sitt nostalgiske patos og alle er ikke like effektive som Cola-reklamene fra 90-tallet eller Nidars julemarsipan.

Velkommen Desember: And It's Christmas All Over Again!

My favorite time of year. Jeg har gledet meg uendelig masse til 1. desember, for da kunne jeg endelig høre på all julemusikken, spise peppernøtter og åpne første luke i adventskalenderen. Men 1. desember kom ganske brått på i år. Jeg våknet opp i sengen og tittet tilfeldigvis på mobilen som viste meg hvilken dag det var. Jeg ble en smule sjokkert over at jeg verken hadde kjøpt inn noen adventskalender, peppernøtter eller julestjerne og hadde ikke satt fram adventslysene i vinduskarmen. Det ble derfor å kaste på seg noen filler og   storme ut døren for hamstre inn alt det nødvendige. Og da kjøpte jeg i tillegg inn en liten julemiddag også. Jeg ble litt revet med. Men ikke nok med bare det. Jeg måtte jo skaffe meg alle julefilmene også, sånn at jeg hadde noe å kose meg med hver eneste dag. Så nå har mitt "Julefilm-prosjekt" startet opp igjen. I fjor hadde jeg jo bare positive erfaringer med det, jeg fikk til og med en ny favoritt julefilm: White Christmas (Michael Curtiz, 1954)! Så i år blir det å gi andre usette julefilmer en sjanse. Det vil si filmer som Jingle All the Way (Brian Levant, 1996) og The Santa Clause (John Pasquin, 1994).

Jeg startet det hele med en av mine favoritter, Mickey's Christmas Carol (Burny Mattinson, 1984). Jeg vokste jo opp med norsk tale, men jeg kan sette pris på originalen også. Sangen er superkoselig og setter meg i rett stemning med en gang. A Christmas Carol må kanskje være min favoritt fortelling av alle julefortellinger. It's a Wonderful Life (Frank Capra, 1946) er jo en versjon av denne fortellingen. Det er en fin måte å få mennesker til å reflektere over sine tanker og handlinger gjennom måneder og år. Mange er jo så fryktelig selvrettferdige at de burde skaffe seg en reality check. I fjor skrev jeg på et blogginnlegg som ble altfor langt, tematisk altfor bredt og uten noe bestemt mål, og til slutt brukte jeg altfor lang tid på det så det falt ut av sesong. Men jeg tror det handlet om menneskets plass i universet med utgangspunkt i A Christmas Carol og It's a Wonderful Life.

Kanskje det blir å publisere det i år? Om ikke blir det iallfall å poste flere innlegg denne måneden enn hva jeg har gjort tidligere i år. Skrivesperre er en forferdelig fiende, men heldigvis inspirerer julen meg til å overvinne den dumme tåken. Ønsk meg lykke til! Men mest av alt må folk huske på å ikke dø av eksamen- og julestress i mellomtiden. Dere må huske å kose dere litt også, med noen ulltepper, klementiner, pepperkaker, te, gløgg om du vil, og viktigst av alt, venner. God Jul!

80's Filmkveld #1: Grease og Dirty Dancing: Back to the 50/60s!

Jeg klarer ikke å bli lei av The Brat Pack- og dansefilmene fra 80-tallet. Men igjen, hvilke jenter gjør vel det? Her om dagen tok lillesøster og jeg en filmkveld med stor F (jeg måtte til og med dele opp blogginnlegget, for det ble altfor langt at jeg tviler på om noen hadde villet lese gjennom alt!) - vi så nemlig på filmene Dirty Dancing (Emile Ardolino, 1987), Grease (Randal Kleiser, 1978), Footloose (Herbert Ross, 1984) og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985)! Mildt sagt en skikkelig chick flick-herlighet av en filmkveld. I tillegg hadde jeg fått tak i Blu-Ray-versjonene, så vi fikk samtidig en ny opplevelse av filmene vi omtrent har sett ihjel gjennom oppveksten. Grease hadde vi for eksempel på VHS etter et opptak da TVNorge hadde vist den for mange år siden (husker dere for eksempel den gamle TVNorge-logoen?). Nå fikk vi for første gangen se hele bildet, og det var helt fantastisk å se filmen, som om det var den første gangen. Den filmen har nesten en hellig status hjemme i familien vår. Det er jo en av mors favorittfilmer, og hun ser ikke ofte på filmer, så når denne har vært på TVen har vi sittet sammen og sett på den. Siden vi har vokst opp med den, kan vi omtrent alle sangene og replikkene at vi kunne ha utgjort en like skrullete publikum som The Rocky Horror Picture Show sitt, men humoren forandrer seg av av en eller annen mystisk grunn for hver gang vi ser den. Når man vokser opp, finner man nye vitser stadig vekk i replikkene.

Alle er så glad i Sandy og Danny-forholdet, men de jeg finner mest underholdende i filmen er Rizzo og Kenickie! Absolutt alle jenter har sine favoritter av T-birds og Pink Ladies, og ganske ofte er flesteparten mest glad i den uskyldige Sandy, kanskje mye på grunn av Danny som er splittet mellom imaget sitt overfor vennegjengen og forelskelsen sin for Sandy som ikke passer inn hos dem. Men jeg liker den sarkastiske og rebelske Rizzo, som verken lar seg bli plukket på nesen eller å finne seg i å bli herset rundt med av en fyr. Hun er queen bitchen i Pink Ladies, og det er sangen hennes som også er favorittsangen min i filmen. Hun og Kenickie er derimot et ganske komisk par, men det ligger et sterkt personlig drama der når hun tror hun er gravid. På mange måter syntes jeg de får altfor liten rolle i filmen, men noen ganger er det de små detaljene i en film, hvor man ønsker seg mer, som gjør at man vil se den igjen også.

Noe jeg kom til å tenke på for første gang da jeg så den nå forresten: Grease kan sies å være Jersey Shore anno 1950! Danny Zuko, Betty Rizzo, Sonny, Putzie... Jeg har aldri stusset over navnene eller måten de prater på, men søren heller, det er ungdom med italienske aner! Det er kanskje fælt å sammenlikne de søte karakterene med de på Jersey Shore, men det er en hysterisk morsom tanke. Jeg er kanskje slow på denne delen av filmen, det fikk meg iallfall til å tenke på Marlon Brando i The Wild One (Laslo Benedek, 1953), og da så jeg jo også helt annerledes på karakterene også. Noe lattermildt. BUSTED!

Ingen jente kan stå imot sjarmen for Dirty Dancing. Det må være en film alle gutter er nødt til å slite seg gjennom på filmkvelder med kjæresten. Og det er en av de som de mest påståelige vil se igjen og igjen, til guttenes største frustrasjon. Men det er kanskje ikke så rart at vi liker denne filmen. Den er ikke bare nostalgisk på grunn av at handlingen finner sted på en regnfull sommeren i 1963, men det er en film om den første forelskelsen og man blir også forelsket av filmen. Selv kan jeg knapt huske å ha en gjensidig forelskelse, så jeg tenker ikke tilbake på en bestemt person når jeg ser filmen, men jeg husker følelsen av den første ordentlige forelskelsen og den dukker alltid opp når jeg ser denne filmen. Kanskje det kommer av et perfekt soundtrack? Perfekt setting? Jeg vet ikke, men det er sånn jeg opplever filmen. Det er jo ikke bare en kjærlighetshistorie, det er historien om Babys forvandling fra jente til kvinne. Hun blir voksen over sommeren, noe faren bl.a. sliter med å akseptere. Og det er heller ikke en kjærlighetshistorie om to som kommer til å leve lykkelig alle sine dager. Forholdet til Johnny Castle og Baby er over når sommeren er over. Men det gjør om mulig filmen bare enda bedre i mine øyne.