80's Filmkveld #2: Footloose, Dance Your Ass Off!

Footloose (Herbert Ross, 1984) er kanskje en av de dansefilmene jeg har sett minst, men det er like fullt en av de fineste filmene fra 80-tallet. Kevin Bacon er drømmefyren i filmen, som må flytte fra en storby til en strengt religiøs småby hvor dansing og popmusikk er strengt forbudt. Filmen har så vidt begynt før vi skjønner at prestens egen datter er den største rebellen av dem alle. Selvfølgelig forelsker de seg i hverandre, og selvfølgelig møter de motgang fra de voksne i byen når de forsøker å overbevise byen om at dans og musikk ikke er noen synd.

"From the oldest of times, people danced for a number of reasons. They danced in prayer or so that their crops would be plentiful or so their hunt would be good. And they danced to stay physically fit... and show their community spirit. And they danced to celebrate." And that is the dancing we're talking about. Aren't we told in Psalm 149 "Praise ye the Lord. Sing unto the Lord a new song. Let them praise His name in the dance"? And it was King David, who we read about in Samuel, and what did David do? What did David do? "David danced before the Lord with all his might... leaping and dancing before the Lord." Leaping and dancing. Ecclesiastes assures us that there is a time for every purpose under heaven. A time to laugh and a time to weep. A time to mourn and there is a time to dance. And there was a time for this law, but not anymore. See, this is our time to dance. It is our way of celebrating life. It's the way it was in the beginning. It's the way it's always been. It's the way it should be now."

Fortsatt blir det nyeste av medier syndebukken for ulykker, helst voldsomme sanger, filmer og videospill. Man skylder heller på dette, kanskje de syntes det er mindre skremmende at disse mediene driver mennesker til galskap framfor at mennesker gjør disse ugjerningene av egen fri vilje. Det er lettere å samle hatet mot et objekt enn en person, fordi man tror man kan overvinne objektet, som for eksempel ved å forby det eller stoppe produksjonen av det. Det er det som har skjedd i denne byen, etter at en gjeng ungdommer hvor en av dem var prestens sønn, omkom i en ulykke etter en tur på byen. Prestedatteren er den største rebellen av alle i byen og bryter alle reglene faren har satt for byen - og det sies at hun gjør dette for at faren skal komme over sorgen etter sin avdøde sønn. Og Ren (Bacon), som er outsideren i byen, får rollen for å fjerne forbudet mot dans og musikk.

Sånn sett er det en av de fineste dansefilmene jeg vet om. Det er ikke bare en "boy meets girl"-historie, men den får deg også til å tenke over dette. Hvordan hadde du følt det om du ble nektet å danse og å høre på populærmusikk? Kan du tenke deg flere uker uten musikk og dans? Selv er jeg avhengig av musikk. Jeg har til og med flere spillelister for nettene mine, som jeg setter på når jeg skal sove og bevege meg inn i mine fantasifulle drømmeverdener. Musikk er jo ofte en trøst i hverdagen også. Det er ikke noe som trøster meg mer når jeg er lei meg eller har kjærlighetssorg, når jeg finner en sang som gjenspeiler det jeg føler eller som gir en følelse av at noen vet hvordan det føles. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å bli nektet alt dette, men jeg har en mistanke om at også jeg hadde blitt rebelsk i hjemmet.

Og jaggu var det ikke overraskende fine klær i filmen også!

Røde boots! Grå genser! Fiiiiin jakke! Og ikke minst, fiiiiiin gul boblebil! Og fine Kevin Bacon!

80's Filmkveld #1: Grease og Dirty Dancing: Back to the 50/60s!

Jeg klarer ikke å bli lei av The Brat Pack- og dansefilmene fra 80-tallet. Men igjen, hvilke jenter gjør vel det? Her om dagen tok lillesøster og jeg en filmkveld med stor F (jeg måtte til og med dele opp blogginnlegget, for det ble altfor langt at jeg tviler på om noen hadde villet lese gjennom alt!) - vi så nemlig på filmene Dirty Dancing (Emile Ardolino, 1987), Grease (Randal Kleiser, 1978), Footloose (Herbert Ross, 1984) og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985)! Mildt sagt en skikkelig chick flick-herlighet av en filmkveld. I tillegg hadde jeg fått tak i Blu-Ray-versjonene, så vi fikk samtidig en ny opplevelse av filmene vi omtrent har sett ihjel gjennom oppveksten. Grease hadde vi for eksempel på VHS etter et opptak da TVNorge hadde vist den for mange år siden (husker dere for eksempel den gamle TVNorge-logoen?). Nå fikk vi for første gangen se hele bildet, og det var helt fantastisk å se filmen, som om det var den første gangen. Den filmen har nesten en hellig status hjemme i familien vår. Det er jo en av mors favorittfilmer, og hun ser ikke ofte på filmer, så når denne har vært på TVen har vi sittet sammen og sett på den. Siden vi har vokst opp med den, kan vi omtrent alle sangene og replikkene at vi kunne ha utgjort en like skrullete publikum som The Rocky Horror Picture Show sitt, men humoren forandrer seg av av en eller annen mystisk grunn for hver gang vi ser den. Når man vokser opp, finner man nye vitser stadig vekk i replikkene.

Alle er så glad i Sandy og Danny-forholdet, men de jeg finner mest underholdende i filmen er Rizzo og Kenickie! Absolutt alle jenter har sine favoritter av T-birds og Pink Ladies, og ganske ofte er flesteparten mest glad i den uskyldige Sandy, kanskje mye på grunn av Danny som er splittet mellom imaget sitt overfor vennegjengen og forelskelsen sin for Sandy som ikke passer inn hos dem. Men jeg liker den sarkastiske og rebelske Rizzo, som verken lar seg bli plukket på nesen eller å finne seg i å bli herset rundt med av en fyr. Hun er queen bitchen i Pink Ladies, og det er sangen hennes som også er favorittsangen min i filmen. Hun og Kenickie er derimot et ganske komisk par, men det ligger et sterkt personlig drama der når hun tror hun er gravid. På mange måter syntes jeg de får altfor liten rolle i filmen, men noen ganger er det de små detaljene i en film, hvor man ønsker seg mer, som gjør at man vil se den igjen også.

Noe jeg kom til å tenke på for første gang da jeg så den nå forresten: Grease kan sies å være Jersey Shore anno 1950! Danny Zuko, Betty Rizzo, Sonny, Putzie... Jeg har aldri stusset over navnene eller måten de prater på, men søren heller, det er ungdom med italienske aner! Det er kanskje fælt å sammenlikne de søte karakterene med de på Jersey Shore, men det er en hysterisk morsom tanke. Jeg er kanskje slow på denne delen av filmen, det fikk meg iallfall til å tenke på Marlon Brando i The Wild One (Laslo Benedek, 1953), og da så jeg jo også helt annerledes på karakterene også. Noe lattermildt. BUSTED!

Ingen jente kan stå imot sjarmen for Dirty Dancing. Det må være en film alle gutter er nødt til å slite seg gjennom på filmkvelder med kjæresten. Og det er en av de som de mest påståelige vil se igjen og igjen, til guttenes største frustrasjon. Men det er kanskje ikke så rart at vi liker denne filmen. Den er ikke bare nostalgisk på grunn av at handlingen finner sted på en regnfull sommeren i 1963, men det er en film om den første forelskelsen og man blir også forelsket av filmen. Selv kan jeg knapt huske å ha en gjensidig forelskelse, så jeg tenker ikke tilbake på en bestemt person når jeg ser filmen, men jeg husker følelsen av den første ordentlige forelskelsen og den dukker alltid opp når jeg ser denne filmen. Kanskje det kommer av et perfekt soundtrack? Perfekt setting? Jeg vet ikke, men det er sånn jeg opplever filmen. Det er jo ikke bare en kjærlighetshistorie, det er historien om Babys forvandling fra jente til kvinne. Hun blir voksen over sommeren, noe faren bl.a. sliter med å akseptere. Og det er heller ikke en kjærlighetshistorie om to som kommer til å leve lykkelig alle sine dager. Forholdet til Johnny Castle og Baby er over når sommeren er over. Men det gjør om mulig filmen bare enda bedre i mine øyne.