To boldly go where no man has gone before

Christopher Nolan..! Jeg syntes på ingen måte at jeg setter lista lavt, når jeg sier at han må være min yndlingsregissør atm, for kom igjen - for noen filmer! Memento (2000), Batman Begins (2005), The Prestige (2006), The Dark Knight (2008) og nå Inception (2010). Alle filmene har en helt fantastisk fortellermåte! Det skal jo mye til for å overgå The Dark Knight, sånn jeg ser det, men det går tydeligvis an. Grensen mellom drøm og virkelighet, en mengde psykologi, "Non, Je Ne Regrette Rien", kinematografisk sett mindblowing, estetisk sett orgasmic, slåsskamp uten tyngdekraft og kjekke menn i dress.. jeg er solgt. Dette er virkelig "James Bond meets The Matrix on speed"!

Joa, å vrenge perspektivet av gatene i Paris: sweet. Hvordan Cobb og Ariadne byttet fra bakke til vegg: fryktelig.. Marion Cotillards noe demoniske Mal var fantastisk, men det skuffet på høydepunktet hvor jeg hadde håpet på noe tilsvarende ondskapsfull dronning á la retro sci-fi-høydepunkt eller noe, og istedet fikk se en forvirret og sønderknust kone. Utrolig at noe av det mest foruroligende i en drøm er en vakker kvinne. At en sensuell scene brått får morderiske tendenser. Fantastisk. Noe som også var ganske underholdende: karakterene som er i søvn får hodetelefoner på seg av overvåkeren, som spiller låten "Non, Je Ne Regrette Rien" for dem, som et tegn på at det enten er på tide å stå opp eller at tiden er inne for å oppnå neste "level", aka entre en ny drøm. Den låten blir sunget av Edith Piaf, som Cotillard spilte i filmen La Môme (2007), og betyr "jeg angrer ingenting". At Nolan mener at det er en tilfeldighet må være tullball, siden karakteren Cobb har bygd et helt fengsel i sin underbevissthet, av minner han angrer på.

Det lyder muligens komplisert/ latterlig/ meningsløst ut, men for min del funker det absolutt, og jeg kjøpte egentlig alt de hadde kastet inn i filmen. For det første; jeg elsker alternative univers, for det andre; som omtrent alle andre mennesker, har jeg noen merkelige drømmer - og jeg digger dem, for det tredje, og kanskje viktigste; jeg digger filmene til Nolan, så jeg er egentlig lost case om noen ønsker negativ kritikk på denne filmen, og sist, men hvertfall ikke minst; jeg tror jeg ble litt forelsket i Joseph Gordon-Levitt, i allefall karakteren hans Arthur. Jeg håper alle ser likheten mellom ham og Heath Ledger (de kunne vært brødre, de spilte også sammen i 10 Things I Hate About You, 1999, for dere som liker slik knowledge).

Anyway, der er mitt point of view. I dag har jeg ringt rundt, sendt melding og prøvd å få folk med på denne filmen. Under halvparten av folka møtte opp, men guess what: vi fikk gratisbilletter uten kø! Spesialbehandling? Oh yeah. Jeg takker min gode karma, som om universet satte pris på kampen min, for å ta en New Age-turn. Se filmen, folkens. Du kommer til å se minst én ting, scene eller eyecandy (?), som er verdt penga. Jeg følte det ble litt overload, men jeg har ikke skreket eller fått et slikt rush etter en kinofilm siden Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003). Den slår The Dark Knight.. ehm, med glans. Ja takk til Gordon-Levitt som The Riddler btw! (For dere som ikke vet hvem The Riddler er... gjør Batman-leksene deres!) Jeg anser i allefall filmen Inception som sommerens absolutte must - hvem bryr seg om The A-Team (2010) når denne gjengen slår knockout på vår fantasiverden? Auch..

Good Will Smith Hunting

Da var tiden inne for festpremiere på filmen The Karate Kid (2010) i Fredrikstad. Og mildt sagt mistet byen hodet.. 4000 mennesker! Skrikingen, presset, rushet.. Det suste i ørene og prikket i fingrene mine mange timer etter den røde løperen. Men det var ingen mulighet for å omstille seg heller, for etter det var det rett inn i kinoen hvor diverse kjendiser oppholdt seg.. og så var det rett inn for å se filmen. Og filmen var heller ikke så verst, med tanke på hvor dårlig det kunne gått, siden det var en remake av filmen fra 1984.. Det verken så ut eller virket som en Harald Zwart-film, så jeg ble noe lettet. Og for å dra noen klisjeer: Jaden Smith er jo bedårende, og man ser Will Smith i omtrent alle ansiktsuttrykkene hans, og hvem kan vel mislike Jackie Chan? Så so far, so good. Slåsskampscenene er også underholdende nok, men liker virkelig ikke all den massive klippingen og håndholdt kamera-stil. Zwart skal visst ha sagt at han ønsket å lage en Slumdog Millionaire-ish film, men er jo langt ifra å oppnå det. Ikke at dette plaget meg så lenge, for med Jaden og Jackie, kung fu, noen visdomsord, og gullkorn-scener fra originalen (wax on, wax off) klarte filmen seg bra nok på egenhånd. Det var en fin film, og en magisk opplevelse. Jeg kommer til å drømme om Will Smith en god stund framover nå.

Aloha, Pineapple Princess

Av en eller annen grunn hører jeg på en del Hawaii-musikk om dagen, eller rettere sagt Hawaii-inspirert musikk, surfestil og en masse ukelele og slikt. Det er jo fint nok vær, men jeg har ikke akkurat den helt store sommerferie-følelsen. Det kommer vel av at jeg ikke har badet eller vært så mye ved vannet enda. Og i dag regner det i tillegg, så jeg dagdrømmer meg bort til Hawaii med bl.a. Elvis Presley og Lilo & Stitch-musikk. Jeg er av en eller annen merkelig grunn ganske fascinert av Hawaii; det må være herlig å koble av der. Men jeg har vulkanen og tsunamier i bakhodet - jeg mener å huske at Hawaii er det stedet som har lidd flest ganger av tsunamier. Men, men. "But I can dream, can't I?" Jeg foretrekker opprinnelig norsk sommer også. Jeg er ikke så glad i å reise og misliker turistområder sterkt. Det er bare mas og man får ikke akkurat med seg deres kultur. Men Maui virker så deilig at jeg er villig til å overse det, og forhåpentligvis er det ikke så pregløst og landsfjernt som Phuket var. Jeg tror jeg blir nødt til å reise til Hawaii og Maui en gang i livet, og forsøke å lære meg å surfe eller noe, og håpe at jeg får med meg en ukelele, surfebrett, blomsterkrans og hula-skills med meg hjem! ;D

Nothing is as it seems :D

Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å ønske den nye sesongen av MAD MEN velkommen tilbake på enn med denne lille godsaken: Mad Men and Philosophy: Nothing Is As It Seems (William Irwin, 2010). Den er bestilt og kommer til å være i postkassen rundt sesongstarten i USA, 25. juli. Sist vi så de kreative og sære karakterene i Sterling Coopers reklamebyrå, var vi i New York på 1963, da JFK ble drept. Don Draper, Roger Sterling og Bertram Cooper samlet inn de beste arbeiderne i byrået for å starte et nytt reklamebyrå. Og de var kranglebøttene Peggy Olson og Pete Campbell, sensuelle Joan Holloway og nerdete Harry Crane. Jeg håper likevel at de andre karakterene også dukker opp, som Ken Cosgrove og Paul Kinsey. Jeg gleder meg stort til den nye sesongen! Dette er yndlingsserien min, en av de beste seriene noensinne.. mer eller mindre. Det er ganske awesome, og situasjonene er så absurde, og manuset er til å dø for! Love, love, love!

I *heart* the Sleepover-Bandits!

En av filmene jeg elsker uten spesielt stor grunn, er Bandits (2001). Om det skulle vært en grunn, må det være på grunn av den absolutte friheten, det er i alle fall sånn jeg ser det. Deres åpne forhold, å leve fullstendig hver eneste dag, som om morgendagen aldri kommer. Tar til seg penger i de bankene de måtte støte på, tar den første bilen de ser.. Man står opp når man vil, man gjør hva man vil, man er det mennesket man ønsker å være. Til og med seksuell frigjøring! "Man realiserer seg selv," totalt uavhengig av hva andre mennesker måtte mene og tro. Det kan jo sies at det er som Peter Pans Neverland for voksne med en Robin Hood-twist, en mer narsissistisk versjon. Men så har vi jo også baksiden ved dette livet, som filmene Bonnie and Clyde (1967) og Thelma & Louise (1991) er gode eksempler på. Disse "rebelske og hensynsløse" handlingene oppmuntrer til anarki, man lever et liv hvor man er sin egen "Gud" og lever etter sine egne regler, om de skulle ha noen regler; de rebellerer mot samfunnets lover og regler, og det har sine konsekvenser. Derfor digger jeg Bandits enda mer, siden de makter å unngå disse konsekvensene; de klarer å overbevise alle om at de er døde, mens de skaper sitt eget paradis i Mexico. ("The greatest trick the Devil ever pulled was convincing the world he didn't exist.")

Så grunnen til at jeg elsket denne filmen, ble plutselig ganske stor og.. tja, vesentlig. Det sies jo at man ser på film og TV for å unnslippe hverdagslivet, stresset, for å koble ut; man søker rett og slett tilflukt i disse fiktive universene. Og hva passer vel ikke bedre enn disse rebelske og egoistiske handlingene mot samfunnets regler, oppmuntringen til anarki, selvrealisering og total frigjøring?

I've always wanted to be bad! :D

Nå er det mulig eksamene mine gikk rett til helvete, men én ting vet jeg med sikkerhet: feministisk filmteori er noe jeg skal holde meg langt unna i framtiden. Psykoanalyse er noe av det latterligste noensinne, at Freuds teorier blir brukt innen feministisk filmteori er for meg helt uforståelig.. Hva faen liksom..? Opprinnelig er ikke feministisk filmteori så dårlig, jeg syntes det meste er kult og underholdende nok, men psykoanalyse-delen er direkte møkk. Og man kommer seg ikke unna det i feministisk filmteori. På et eller annet punkt blir man nødt til å nevne eksempler hvor den kvinnelige rollefiguren stjeler en manns phallus..

Jeg orker ikke psykoanalyse. Det er for meg helt urelevant, idiotisk, og jeg har aldri likt Freud! Men det verste (?) av alt var forfatterne fikk meg til å tvile på feminismen. Ikke tvil på at den eksisterer, men på hva godt det kan føre til. Gjennom litteraturen var det tydelig; postfeminisme var veien å gå (og for min del regnes ikke postfeminisme som feminisme i utgangspunktet. Det er mer hokkus pokkus-feminister som gjør som de vil og hevder at det er deres rett og valg som kvinne. Fair enought).

Over til noe kult fra Rikke Schubarts Super Bitches and Action Babes: "In Greek mythology the Amazons are a race of women warriors descended from Ares, the god of war, and the nymph Harmonia. Amazons loved war and to fight without impediment they cut off their right breasts - "Amazon" meaning "those who have no breasts." They hated men and refused to marry, bred once a year and only raised girl children. [...] Most topsy-turvy about Amazons is the way they disrupt sexual order. They are aggressive and erotic creatures who kill, castrate, and even rape men to fulfill their own desires. [...] The Amazon is a monster to be feared, desired, and conquered. To become a great warrior the Athenian was supposed to slayan Amazon. Either that or marry her, whereby she ceased to be an Amazon and was reduced to a "normal" wife." (Schubart 2007: 35-36) Boken til Schubart er kick-ass egentlig, med et helt kapittel om Milla Jovovich (!) - Action Chicks (2004), en artikkelsamling av Sherrie A. Inness, er også ganske underholdende. Et helt kapittel om ei wrestlingdame? Awesome! Wrestling er noe som vokser på meg, syntes det er hysterisk underholdning. Men damewrestling ser dog litt røft ut (tydeligere å se de innøvde movsa, men likevel...) å dratt etter håret ser oppriktig vondt ut! :D

Yndlingskapittelet mitt i Super Bitches and Action Babes må være "High Trash Heroines: Lara, Beatrix, and Three Angels." Jeg fikk nesten litt respekt for Charlie's Angels igjen. Tja, etter at jeg ble super hardcore feministisk, kastet jeg fra meg all slik underholdning, siden Dylan, Natalie og Alex var over the top seksuelle av seg. Men hvor gøy er det med plain underholdning som Girl, Interrupted (1999), The Hours (2002) og The Piano (1993)? Geniale filmer, men jeg vil jo gjerne like noe lett og smertefritt også; og takket være postfeministisk litteratur (Bitch, 1999, av Elizabeth Wurtzel) og etter å ha lest oppsummeringen av Sarah Projanskys fem kategorier av postfeministenes diskurs i Schubarts bok, skremmer feminismen meg nesten (dog noe humoristisk):

"First, a linear postfeminism constructs feminism as "outdated" and dead or no longer needed; postfeminism is thus the logical development of feminism. Second, backlash postfeminism rejects feminism as a "victim" feminism responsible for making women frigid and neurotic, and turning women into lonely man-haters and murderous career women as Alex (Glenn Close) in Fatale Attraction (1987). In this discourse, feminism is regarded a threat to the family because it has misguided women. Third, in equality and choice postfeminism everything becomes achoice by a free individual. In this (political) discourse women cannot change the system, and therefore accept being part of it. Like men, they are free to choose which role they want to play - mothers, career women, both, neither, a stripper, et cetera. [...] Fourth, (hetero)sex-positive postfeminism rejects feminists as frustrated bra-burners who alienate men with their rejection of "feminine" behavior. Such feminist become lesbians out of desperation. [...] Fifth, the postfeminist attitude holds that men can be feminists too and, in fact, "not surprisingly men turn out to be better feminists than are women." (Schubart 2007: 16-17)

Litt humoristisk hvordan vi kan bruke fiktive rollefigurer og ekstreme tilfeller i mediene mot oss. Alex i Fatale Attraction er vel tidenes verste kvinnelige rollefigur? Eller den mest forhatte? Ikke nok med å drukne henne, de måtte også skyte henne. Anyway, en annen Alex er en av mine nye yndlinger av helter; Lucy Liu. Bitchen fra Ally McBeal-serien, Cottonmouth fra Kill Bill-filmene, slangen i Kung Fu Panda og engelen i Charlie's Angels. Hun var kanskje den engelen jeg likte minst før, foretrakk Dylan eller over the top søte Natalie, men etter å ha sett scenen med henne i skinndressen.. Woow! :D



Etter all denne postfeminismen - de er i alle fall flinke til å drepe feministenes muligheter - må jeg nesten konvertere. "Join the dark side, snille jenter kommer til himmelen, de slemme kommer inn overalt" etc. De såkalte "high trash" heltinnene er enkle karakterer som bare har det gøy og leker med kroppen sin. "From the great abs of Charlie's angels and the Bride's hard knuckles, to the skin-tight designer clothes and the no-fat and no-wrinkles politics, the body is the most important thing in high trash heroines cinema." (Schubart 2007: 298) Og det å hylle kroppen.. å gjøre seg selv til et objekt, og være stolt av det.. det er ikke akkurat feministisk. Dette er postfeministene som provoserte Ariel Levy til å skrive boken Female Chauvinist Pigs (2005): "Charlie's Angels, the film remake of the quintessential jiggle show, opened at number one in 2000 and made $125 million in theaters nationally, reinvigorating the interest of men and women alike in leggy crime fighting. Its stars, who kept talking about "strong women" and "empowerment," were dressed in alternating soft-porn styles - as massage parlor geishas, dominatrixes, yodeling Heidis in alpine bustiers." (Levy 2005: 1-2)

Det er gøy å være sint, men det er muligens lite attraktivt. Hvem vil vel ende opp som Sylvia Plath eller Virginia Woolf? Hvem vil ende opp som Glenn Close i Fatale Attraction? Hvem vil ende opp som wannabe-lesbe ut ifra desperasjon? Ikke jeg. Er jeg enkel å påvirke? Eeeeh, ja! :D

OMFG! Temafest! :D

Trodde aldri jeg skulle svi såpass for at jeg ikke leser motemagasiner. De har visstnok laget et enormt nummer inspirert av Tim Burtons særegne stil. Det hele er jo genialt, skulle gjerne hatt disse bildene på veggen, spesielt de med det enorme skjellettet!

På bursdagen min blir det muligens en Tim Burton-temafest på meg og jeg drukner jo nærmest i muligheter nå. Det spørs jo bare om det lar seg gjennomføres økonomisk sett. Men det blir vel noen sløyfer, hansker, striper i alle veier, og gjerne skjellett- og edderkopp-props. Vil helst se ut som en eneste stor virvelvind av sløyfer og striper, men, men. Nå har jeg i alle fall en unnskyldning for å shoppe igjen :D

That's right!

Kommer hjem fra en fest klokka åtte på morgenen, lager meg biffsnadder og setter meg ned for å se på Pokemon på svensk TV før jeg legger meg. "Prepare for trouble! Make it double! To protect the world from devastation! To unite all peoples within our nation! To denounce the evils of truth and love! To extend our reach to the stars above! Team Rocket, blast off at the speed of light! Surrender now, or prepare to fight! That's right!" Zzzzz...

The Ballad of the Lonely Masturbator, av Anne Sexton

The end of the affair is always death.
She's my workshop. Slippery eye,
out of the tribe of myself my breath
finds you gone. I horrify
those who stand by. I am fed.
At night, alone, I marry the bed.

Finger to finger, now she's mine.
She's not too far. She's my encounter.
I beat her like a bell. I recline
in the bower where you used to mount her.
You borrowed me on the flowered spread.
At night, alone, I marry the bed.

Take for instance this night, my love,
that every single couple puts together
with a joint overturning, beneath, above,
the abundant two on sponge and feather,
kneeling and pushing, head to head.
At night, alone, I marry the bed.

I break out of my body this way,
an annoying miracle. Could I
put the dream market on display?
I am spread out. I crucify.
My little plum is what you said.
At night, alone, I marry the bed.

Then my black-eyed rival came.
The lady of water, rising on the beach,
a piano at her fingertips, shame
on her lips and a flute's speech.
And I was the knock-kneed broom instead.
At night, alone, I marry the bed.

She took you the way a women takes
a bargain dress off the rack
and I broke the way a stone breaks.
I give back your books and fishing tack.
Today's paper says that you are wed.
At night, alone, I marry the bed.

The boys and girls are one tonight.
They unbutton blouses. They unzip flies.
They take off shoes. They turn off the light.
The glimmering creatures are full of lies.
They are eating each other. They are overfed.
At night, alone, I marry the bed.

Ny yndlingsserie: MAD MEN!

Fire dager med bare MAD MEN... Jeg har faktisk sett alle de tre sesongene på fire dager.. Det er nesten litt sært hvordan jeg forelsket meg i denne serien helt uten videre. Jeg kjøpte den første sesongen nesten ved en tilfeldighet, for jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke gavekortet til Platekompaniet på. Men tusen takk for den fine julegaven, onkel! ;D

Så over til hvorfor jeg forelsket meg såpass i denne serien; for det første er serien satt til 60-tallet. Presidentvalget, Marilyn Monroes død, Cuba-krisen, Martin Luther King jr., Vietnam-krigen og drapet på John F. Kennedy går i bakgrunnen på nyhetene eller de diskuterer hendelsene, i tillegg til deres egne problemer. Tenk for eksempel det å holde et bryllup dagen etter drapet på JFK. Det andre som gjør settingen ekstra interessant, i alle fall for min del, er klærna og musikken de spiller.

For det andre handler serien om arbeidslivet og privatlivet til et av de beste reklamebyråene i New York. Og de gjør det mye bedre på arbeidsplassen enn hjemme. Likevel skulle jeg ønske at vi fikk se flere av de reklamene de jobber med og ikke bare høre diskusjonene deres. Og det skjer så mye hysterisk på kontorene deres. En fyr mister et bein pga en gressklipper, en fyr tisser på seg, noen starter en slåsskamp, og noen har sex. Herlig overfladisk, sett utenfra som galskap, helt normalt i deres univers.

For det tredje er det hovedpersonens merkelige dobbeltliv. Han er liksom flere personer: det er vanskelig å vite hva han virkelig vil. Når hans tidligere liv tar ham igjen, drar han til sine elskerinner. Det er kanskje det eneste jeg forstår av hans følelsesliv. Vil han være gift eller er han der kun for barna? Han har flere personligheter. Sånn ser jeg det. Men yndlingskarakteren min, er Peggy Olson. Hun begynner som sekretær for Don Draper på Sterling Cooper i den første episoden. Det viser seg at hun er smartere og flinkere enn visse av "tekstforfatterne", og til slutt får hun sitt eget kontor. Og det er nesten verre for henne enn for sekretærene (som må finne seg i ganske mye trakassering), siden hun må finne sin egen plass i en ganske sjåvinistisk arbeidsplass. Som for eksempel at mannfolkene drar på burlesque/strippeklubb for å feire å ha gjennomført en avtale med en kunde og hun må sitte der med en haug med mannfolk som sikler.

Jeg nevnte at serien var ganske sjåvinistisk. Det er merkelig hvordan såpass sjåvinistiske svin kan virke tiltrekkende. Men det er egentlig ikke noe nytt fenomen. Chuck Bass i Gossip Girl for eksempel. Man skal lete lenge etter et lignende svin. Men det er det paradoksale i karakternes personlighet som interesserer. De oppfører seg som svin, men plutselig viser de en helt ny side av seg selv og virker plutselig tiltrekkende. Dualisme fungerer ganske bra sånn sett. Karakterene Don Draper og Pete Campbell er karakterer som virkelig har sine fæle og gode sider (men man må nok grave ganske dypt for å finne noe godt med Pete, med mindre man ser en utilfredsstilt fyr som ikke er så glad over livet sitt, etc). Så serien har sine interessante karakterer, selv med alt det sjåvinistiske..

Til syvende og sist, syntes jeg MAD MEN er litt annerledes. Det er sært og det fungerer. Jeg likte den tredje sesongavslutningen. Den var ikke akkurat spennende, men det var heller en følelse av fandenivoldsk. Etter alt rotet de har havnet i gjennom årene, alle pengene de har tjent, men ikke nyter å tjene, sørger de for at de får sparken og tar med seg sine beste ansatte. Jeg tror jeg aldri har koset meg såpass med en sesongavslutning egentlig. De er enten altfor dramatiske eller melankolske, noe man setter et stort spørsmålstegn ved, og hele konseptet blir snudd på hodet. Men her beholdt de sin vanlige stil, veldig tro mot Don Drapers filosofi, og starter på nytt med blanke ark.

Hva skjer heretter? Kommer det en ny sesong, eller blir dette slutten? Begge alternativene fungerer for min del, faktisk. For jeg misliker de seriene som holder på i evigheter, og tilslutt er deres gullalder plutselig slutt og de avslutter hele serien som en dårlig spøk på hele konseptet. Hvorfor ikke gi seg med verdighet? Gossip Girl kunne bli avsluttet etter at de sluttet på High School. Skolen var en viktig del av hele serien, og nå er alt ute av balansen. Jeg orker ikke å følge med på produsentenes twists med nye og uinteressante romantiske intriger for å holde på seere.. Nå er det kanskje dumt å sammenligne MAD MEN med GG, men GG er et "fenomen" av en serie, mens MAD MEN er en kritikerrost serie. Uansett; jeg venter i spenning.