"Vennskapsfingre? Hadde jeg nettopp mottatt det hemmelige håndtrykket til et eller annet landsens brorskap som møttes på månelyse kirkegårder og i skjulte lunder? Var jeg nå tatt opp, og var det ventet at jeg skulle delta i ustyrtelig blodige midnattsritualer blant hekkene? Det virker som en interessant mulighet."
Just gotta love Flavia de Luce altså. Og jeg liker språket i boken, det er veldig, veldig søtt. Urealistisk og herlig. Men det er vel bare å vente på at Hollywood bestemmer seg for å voldta denne historien også og frarøver meg den gleden ved å like denne i fred. På den andre siden er jeg omtrent bombesikker på at boken ikke lar seg filmatiseres.
Over til poenget: Siden det snart er Halloween, har jeg kastet meg over krimbøkene og skrekkfilmene med voldsom apetitt. Mens andre glorifiserer Valentine's Day, har jeg Halloween. Opprinnelig syns jeg Valentine's Day er en flau smørje, en dag de populære har skapt av ren skadefryd for å glede seg over nok en avvisning for de upopulære/usynlige. Men jeg har da Halloween å se fram til, hvor den populære vennegjengen blir slaktet en etter en. For å glatte over det noe psykotiske inntrykket jeg gir av meg selv, refererer jeg bare til Chelsea Cain, som dedikerte boken Ondskapen Hjerte til Marc Mohan, "som fortsatt elsker meg selv etter å ha lest denne boken." Jeg leste for eksempel kun seks sider av denne boken i morges, rett etter frokost vel å merke, og jeg ble fryktelig uvel.
"Da han våkner, ligger han på ryggen. Han er fortsatt omtåket, og det tar en liten stund før han oppdager at den rødmussede mannen står over ham. I samme øyeblikk, i Archies aller første våkne øyeblikk, eksploderer mannens hode. Archie rykker til idet mannens blod og hjernemasse spruter utover Archies ansikt og bryst, en skur av varm, klumpete væske. [...] Hun virker fornøyd. "Jeg tenkte at du ville sette pris på litt variasjon." Hun la fingertuppene danse oppover brystkassen til hun finner ribbenet hun er på jakt etter, så setter hun spissen av spikeren mot huden hans og gjør et hardt slag med hammeren."
Litt off the loop kanskje, og det hjelper vel heller ikke på førsteinntrykket angående psyken min. Det er dog et sunt tegn at jeg ble noe kvalm av å lese denne detaljerte torturen. Men jeg regner med at jeg har plenty med underholdning når jeg blir på mitt mest sadistiske. Jeg har jo tross alt Millennium-triologien av Stieg Larsson i bokhyllen. Fortsatt ulest. Jeg har faktisk en bok av True Blood-serien, Dead Until Dark, av Charlaine Harris (ulest, sorry Nita!), en hysterisk faktabok om vampyrer, av Arnfinn Pettersen, og pensumboken The Naked and the Undead: Evil and the Appeal of Horror, av Cynthia Freeland. Men jeg tror det er først nå, med crazy Chelsea Chain, at jeg har funnet noe virkelig forstyrrende. Og muligens en ny yndlingsseriemorder. Om det er mulig å ha en.
Dessuten har man jo uendelig med filmer innen skrekk og sådan å underholde seg med i det lange løp. Det skal sies at subgenren med vampyrfilmer har blitt rimelig bra rævkjørt de siste årene nå, og den er for min del skammelig nær med å miste sin anerkjennelse og heller havne i romcom-genren. Hell on earth, mer eller mindre. Twilight er en fornærmelse av intellekt og jeg føler meg supernerdete når jeg sitter og påpeker feilene ved kjennetegnene på sagaens vampyrer. Makan! Glitter?! Virkelig? Nei, jeg foretrekker Nosferatu (1922), Bram Stoker's Dracula (1992), The Lost Boys (1987), Interview with a Vampire (1994). Til og med Låt den rätte komma in (2008)! Men vampyrene har det best bortgjemt i min egen fantasi, der jeg assosierer dem med Bachs Toccata (in D Minor), narsissisme og anarki.
Og takket være awesome Seth Green, ble jeg introdusert for Buffy the Vampire Slayer. Ja, jeg var vel den eneste som ikke så denne serien på 90-tallet! Men det var selvfølgelig ikke noen vampyr som fascinerte meg der. Det er vel ingen bombe at jeg bare fulgte med på varulven Oz der. Derfor har jeg havnet på varulv-bølgen (ikke den med emokidsa som leker ulveflokk though), selvom det blir som med vampyrfilmene. Monstrene er bedre i fantasiene. Filmene Wolf (1994) og The Wolfman (2009) var ikke nødvendigvis noen enorm skuffelse, men det var ikke hysterisk heller. Ta for eksempel The Wolfman som faktisk begynte noe helt fantastisk bra, hvor den introduserende teksten var blodig rød og bildene av skogen nesten á la Tim Burton-style i svart/hvitt. Men det var vel dessverre høydepunktet også, selvom filmen hadde sin visuelle verdi. Selv med all dens greske tragedien all over the place og kropp som rives fra hverandre, forble den nesten forglemmelig. Wolf var ikke helt feil den heller, bare lite demonisk og i overkant komisk, og litt for mye slow-motion.
Ellers har man (takk Gud eller noe) et par klassikere som aldri slår feil, nemlig The Shining (1980) og Alien (1979), Braindead (1992), Shaun of the Dead (2004), The Silence of the Lambs (1991), Seven (1995), Das Kabinett des Dr.Caligari (1920), jeg er vel av de få som setter pris på Planet Terror (2007), og om jeg tilsynelatende skal være i et romantisk humør, velger jeg nok The Phantom of the Opera (2004), Bram Stoker's Dracula eller Sleepy Hollow (1999). Antageligvis kommer jeg til å se de fleste episodene med Oz i Buffy-serien. Men Halloween (1978) er jo fantastisk btw. I Spit on Your Grave (1978) og Män som hatar kvinnor (2009) egner seg vel ganske bra om man nettopp har blitt dumpet eller noe. LOL. Ah, jeg gleder meg til Halloween. Jeg trenger å se flere skrekkfilmer.
Føler at jeg hadde helt andre planer for innlegget, og dette er det rotete resultatet jeg poster. Jaja, sånn kan det gå. Jeg falt helt ut da jeg begynte å ramse opp diverse filmer, hvorfor i all verden gjorde jeg det? Nei, dette blir for dumt. Jeg får fortsette å lytte til The Tales of Hoffmann, Bach og The Phantom of Opera. Bye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar