Weak and Powerless?

Våkner du noen ganger opp og føler at du befinner deg i feil kropp? Ikke sånn transkjønnethet, men sånn sett at ingen klær er riktig for deg, musikken du spiller har mistet betydning og adrenalinkicket er som dugg for solen? Det er omtrent som å havne i en fremmeds kropp. Man har en liten konflikt med sin egen personlighet. Noen ganger føler jeg at det er som om personligheten min lever sitt eget liv uavhengig av individet det er fanget i, for plutselig tar den noen monsterskift og jeg blir omtrent en annen person. Er dette tidlige tegn på schizofreni? Jeg har for eksempel tre forskjellige håndskrifter (good luck with catching me, om jeg finner ut at jeg vil ta en Zodiac), noe jeg ikke tenker ytterligere over med mindre andre snakker om irritasjonen over sin egen håndskrift. Men alle har vel sine perioder med fremmedgjøring, som kanskje bare betyr at det er på tide med en forandring. Man restarter seg selv og plukker ut hva eller hvem man vil være.

Det virker som om jeg har utviklet en klaustrofobi for min egen hybel den siste tiden nå også. Det kan skyldes rotet som er her, noe som gjør det litt vanskelig å kose seg. Men dette halvåret har jeg flydd rundt som aldri før, og jeg har fått sansen for sosial aktivitet (etter år med nerding i ensomhet på hybelen utenom en bytur hver fredag) og litt impulsivitet. Det spørs om økonomien min setter like stor pris på alle Pair-a-dice- og kafébesøkene, kinoturene, middagsbesøk her og der, og ut på byen hver eneste helg. Det gjør den vel også, but probably in a different way. Det er jo sørgelig å si at jeg ikke er vant til å farte rundt som en virvelvind hit og dit, men etter årevis med prestasjonsangst og tvangstanker begynner jeg å bli ganske avslappet til hva mennesker tenker og tror om meg, og det åpner en del dører. Uansett; mer tid til kos med venner vil si mindre tid til oppgaver jeg må levere. Jeg mistrives med filosofistudiene, og innleveringene mine begynner å bygge seg opp til en enorm murvegg som jeg ikke kommer forbi. Jeg møter sjeldent opp til forelesningene og er stygt redd for å gjøre det langt under det middelmådige på eksamen. På en annen evig lys og positiv side, har jeg oppnådd mer enn den svenske prinsen har.

Oppi all negativiteten er det greit å sitere Little Miss Sunshine (2006): "Anyway, he uh... he gets down to the end of his life, and he looks back and decides that all those years he suffered, Those were the best years of his life, 'cause they made him who he was. All those years he was happy? You know, total waste. Didn't learn a thing." Melankoli er godt for ens kreativitet, sad but true. Mesterverk stammer gjerne fra gale eller deprimerte kunstnere. Og jeg merker det på min egen kreativitet angående denne bloggen; De gangene jeg har blogget på mitt beste og mest produktive, har jeg vært passiv, lettere deprimert og lei (man har liksom ikke bedre å gjøre, man vil distrahere seg selv, og man tørster etter anerkjennelse hvor enn man måtte søke etter det og vil fjerne oppfattelsen av sin egen ubetydelighet). De gangene jeg har hatt det bra, slik som for eksempel april og oktober; da kommer det ikke mange oppdateringer. Og når de først kommer, er de uten mening eller interesse. Man er altfor opptatt med å være latterlig forelsket eller generelt sett bare ekstremt lykkelig uten noen bestemt grunn. Er man lykkelig, bryr man seg sjeldent.

Jeg tror det er en god idé å restarte den narsissistiske "personligheten" for å unngå depresjon. Og snakk om perfekt timing på denne fornyelsen, nå som det er Halloween-stuff overalt! "Everyday is Halloween!" Jeg hadde faktisk et mareritt om at en fyr dumpet meg fordi jeg var altfor A4! A4, aka plain, kjedelig, forutsigbar, forglemmelig, mainstream, vanlig, normal, redd for nye ting. Å drømme om monstre, varulver (OZ!), zombier og Freddy Krueger er fantastisk. Å drømme at noen anklager meg for å være A4 er et grusomt mareritt i forhold! (Og ja, jeg setter det i en slik sammenheng for at du skal forstå at jeg anser meg selv å være alt annet enn A4, forhåpentligvis uten å gå i fjortiss-fellen med "jeg er så gal, sinnsyk!, du vil ikke forstå meg"-crap.) Men kanskje marerittet var et tegn (selv om jeg ikke tror på at drømmer kan kobles til faktiske hendelser i ens liv, framtiden etc.) på at det er på tide å skifte kurs, prøve noe nytt. Farge håret rødt kanskje? Take a little walk on the wild side? This is gonna be fun! :D