Dreamy werewolf

I går natt var det fullmåne. Jeg vet ikke med deg, men jeg syntes da det er noe deilig demonisk med det måneskinnet. Mye av det er takket være skrekkfilmer. Gjerne de med varulver. (Men hvem bryr seg vel om varulvene á la Hulken?) Utrolig hvor oppspilt jeg blir ved synet av fullmåne. Guess I've always been a little bit on the dark side... Kall det gjerne å bli forført av Djevelen, men det er jo ikke lenge siden jeg drømte om å være femme fatale-vampyr og en zombie-mistress (hvor enn perverst det siste måtte høres ut, stammer det fra en meget fet hip hop-dans på So You Think You Can Dance-programmet). Nå er det altså en heltinne som er fanget i et mer eller mindre kompleks forhold til et livsfarlig beist. Gotta love it.

Nei, i går fantaserte jeg om Oz. Så fort jeg så fullmånen skrek den lille siden inni meg, som tilfeldigvis har stemmen til Dot the Warner Sister: "Full mone?! Where's Oz?! He's dreamy...!" *sukk* Om det bare hadde blitt "Hellooooooooo Oz!" Men nei. Jeg får trøste meg med de fantastiske drømmene mine. Eller rettere sagt drømmene med en nightmare-twist. I dag derimot, må jeg gå til sengs med Platon! D: Men når jeg sovner, havner jeg nok i armene på et monster. Oh, behave! Ifølge drømmeanalysen med varulver er disse ordene sentrale: Raw sexuality, true nature, freaky and scarey, intense... og de skal visst symbolisere: "... people who have undergone a total change in character usually for the worst. It may link to someone who has suddenly shown you a darker and more scarier side - maybe they lost their temper with you on the day before the dream." Men skal vi høre på det? Må det være noen grunn? Utenom det rent erotiske liksom? Og kanskje ikke alle finner Seth Green så erotisk, men varulver må da vel ha et liten itchy reaksjon innimellom? Kom igjen! The beast within? :D

Bare fordi den er så deeeeeilig dreamy. Setter kanskje ikke mooden for livsfarlig date med en varulv, men den funker da fantastisk i traileren til den nye A Nightmare on Elm Street (2010), sånn på en creepy måte. Og dermed liker jeg den bare enda mer!

Bring it on, you skanky bitch!

Det morsomste med Austin Powers-filmene er forholdet og bitchingen mellom Dr. Evil og Scott. Gotta love 'em! :D



Se denne her også btw: Geek and Gamer Girls Song

Revenge of the Nerds

Jeg hadde for litt siden en diskusjon med en kompis om celeb-crush. Hans største celeb-crush var visstnok Christina Ricci. Men jeg var noe usikker på hvem som var min store crush. Så for underholdningens skyld tegnet jeg et tankekart over mine favoritter, og til min gledelige overraskelse fant jeg Mel Gibsons Martin Riggs ganske tidlig på'n. I likhet med Dot - The Warner Sister, syntes jeg han var kind of dreamy, men nå var dette 90-tallet. Bruce Willis' John McClane og Keanu Reeves' Jack Traven var også noen minimale crush på denne tiden. Men det var mer eller mindre Home Alone-Kevin som var drømmehelten min, med sitt Edvard Munch-aktige skrikansikt, hans awesome holdning og oneliners. Klisjeene Brad Pitt og Leonardo DiCaprio likte jeg aldri noe særlig, og jeg skjønte aldri greia med boybandene. Jeg var en girl power-jente.

Jeg gikk fra barndommens actionhelter og entret tenårene ved å konvertere til Tim Burtons absurde univers. Det ble essensielt å skille seg ut, noe som også var uhyre skremmende siden man i tenårene først og fremst ønsker å bli akseptert, passe inn, være populær. Når man fullfører ungdomsskolen med haugevis av minner om ubetydelighet, usynlighet og avvisning, er det ingen overraskelse at man deretter tar sterk avstand fra de populære og deres meningsløse konsept hvor forfengeligheten råder. Det som før virket skremmende blir revolusjonerende for utviklingen av personligheten. Johnny Depp og Winona Ryder ble fort de store idolene som symboliserte fremmedgjøring, særhet, individualisme og ensomhet (Edward Scissorhands, 1990, og Girl, Interrupted, 1999).

Forblir man lenge nok med denne glorifiseringen av særhet, ender man opp med å anse mainstream-kjekkasene som intet annet enn forfengelige skaphomser og drømmer om en kjæreste med like fysiske særheter som Captain Jack Sparrow. Og mens jeg går gjennom fasene jeg har vært gjennom i livet så langt i hodet, popper guilty pleasures som Jack Nicholson opp (anno før han fikk damepupper, takk skal du ha). Jeg har hørt om andres guilty pleasures hvor objektet har en tendens til å se fullstendig psycho ut og personene har ytret at objektet har tillatelse å gjøre som det ønsker med personen. I guess we've all got'em. Talent forfører, og gærninger som Nicholson og Gary Oldman hadde lett blitt som guder for meg. (Og ikke si at Nicholsons Eugene O'Neill ikke påvirket deg! Hvordan han fornærmer og nedverdiger Diane Keatons Louise Bryant før de blir elskere i filmen Reds, 1981... Sukk...) Dog dominerer mer normale fascinasjoner for rødtoppene Simon Wood og Seth Green, og retroguden Don Draper i MAD MEN!

De nerdete særingene ser ut til å ha overtaket på meg, og jeg ser ikke annet valg enn å bøye meg i støvet over deres awesomeness. Jeg merker at det er ikke annet jeg heller vil. Med Sheldon Coopers arrogante og sarkastiske kommentarer, Spencer Reid som nærmest blir uimotståelig når han avslører omfanget av sin grenseløse viten og kunnskap, Michael Ceras tamme forsøk på å være en badass, Justin Longs frykt under Bruce Willis' morderiske blikk og Seth Green som... bare er awesome fordi han er Seth Green? En liten rødtopp med nerdete tilbøyeligheter og en awesome stemme og herlig humoristisk sans. Og som om ikke det alene skulle være nok, så sjekk ut denne hysteriske linken:

http://www.youtube.com/watch?v=JjxrXT7JhaY&NR=1

Jeg lo meg halvt ihjel omtrent, for en hysterisk setting. Og se bare hvor liten og elskverdig han blir ved siden av kjempene John Cena og Randy Orton. Får nesten omtrent bare lyst til å gi ham en klem. Egentlig vil jeg mer enn så. Jeg vil joine Scott Evil og utføre Austin Powers-like ondskap, og klapper entusiastisk i hendene når han treffer Breckin Meyer i ansiktet med en kule fra en lekepistol!

Jeg er neppe alene om disse fascinasjonene, muligens i omfanget av det, hvor jeg har hatt en drøm hvor jeg råkliner med Spencer Reid, men se bare på damene til Long og Green, mjau.

Når sant skal sies er ikke yndlingsseriene mine av fullstendig nerdealarm, for jeg ser minimalt av Star Trek, Battlestar Galactica, Buffy the Vampire Slayer (dog jeg laster den ned atm, takket være mr. Green) og annet ekstremt nerdete. På den andre siden ville jeg si at Criminal Minds kan glede nerder for det litt morbide, hvor etterforskene med supernerden Reid på laget, siterer diktere, forfattere og filosofer mens de reiser med privatflyet sitt og diskuterer likhetene mellom de grusomme handlingene de etterforsker med virkelighetens seriemordere. Richard Castle interesserer seg i mye populær kultur med en ekte nerds fascinasjon og har en barnslig glede av å leke med diverse high tec-leketøy, i likhet med de overdrevne nerdene i The Big Bang Theory. Fra overdramatiske nerder til autentiske nerder som skal lære seg en ny aktivitet de har null forståelse for, fotball. En av yndlingsseriene mine noensinne, reality som fiksjon, er uten tvil Heia Tufte. Jeg har aldri sett en mer sjarmerende casting, jeg ler meg skakk av deres vittigheter og sprell. Men jeg ler ikke av dem som i at de blir latterliggjort, jeg ler rett og slett med dem, for disse nerdene er jeg omtrent glad i. Jeg fikk den æren av å treffe noen av dem for noen år tilbake, vekslet noen ord med den legendariske Martin. Et stolt øyeblikk. ;D

http://www.dagbladet.no/2010/08/28/kultur/lesernes_favoritter/tv/heia_tufte/13080659/

Jeg anbefaler spesielt Spaced på det varmeste! Serien har plenty med hysteriske filmreferanser og parodier, og er mer eller mindre kilden til to geniale filmer, nemlig Shaun of the Dead (2004) og Hot Fuzz (2007). Det er snakk om den hellige trioen bestående av Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost! Og så, slutt, men ikke minst, den episke animasjonsserien til Seth Green, Robot Chicken. Dette er noe alle burde få med seg. Den består av mindre sketsjer med parodier på amerikansk media og offentlige personligheter, hvor ofte Bush må gjennomgå, og - i likhet med Spaced - har serien de beste parodiene på Star Wars. Just saying. Dette er rett og slett episk.





Før var nerdene skolegårdens avskum som selvfølgelig måtte gjennomgå. Se bare på Steve Urkel, hvor mye bullshit han måtte finne seg i. Men nå eier de omtrent Hollywood, selskapene så godt som publikum. Avslutningsvis, etter en major avsporing som tyder på mangel av oversikt over hva jeg egentlig ønsker å si med dette innlegget, gjenstår det vel bare å sitere Howard Wolowitz, faktisk: "I guess smart is the new sexy."

Kings of awesome?

Sånn går det når man ikke har noen planer for helgen. Jeg har sittet og sett på Animaniacs og Robot Chicken i hele dag, og på grunn av et lite klipp av Seth Green, som litt uheldig treffer Breckin Meyer i hodet når han leker med en lekepistol, la jeg meg min elsk på ham.

Så forbasket søtt!

Ok, dette er bare så fantastisk søtt at jeg må dele det med dere. Galskapen til Wakko, Jakko og Dot er jo det eneste som mangler i medisineringen og burde stå i leksikonet under hvordan man best kan bekjempe forkjølelse!

The Dream of a Lifetime?!

Like Sheldon Cooper said; "There are no coincidences"... Jeg aner ikke hva jeg verken skal si eller mene om denne saken! Troverdig eller bløff, hva kom først: Donald Duck eller Inception (2010)? Check it out:

http://disneycomics.free.fr/Ducks/Rosa/show.php?num=1&loc=D2002-033&s=date

"YOU SHALL NOT PASS!"

Jeg er ingen rask leser. Det er dessverre få bøker jeg får lest gjennom fra start til slutt. Jeg har ikke oversikt over bøkene jeg har forsøkt meg på, jeg har alltid truffet en mur som forhindrer meg i å ta opp boken og fortsette lesingen, men jeg har heller ikke klart å finne balansen mellom pensum og fritid. Jeg holder fortsatt på med Mad Men and the Philosophy: Nothing is as it seems (2010), og har allerede en haug med nye bøker i kikkerten. For noen dager siden bestilte jeg boken Det søte i bunnen av kaken, av Alan Bradley (2010), og neste måned skal jeg bestille en ny bok! Jeg er nødt til å fordele det litt, så det ikke blir for mye på en gang, men sjekk ut perlen jeg fant: Nemlig Kings of Madison Avenue: The Unofficial Guide to Mad Men, av Jesse McLean (2009), og jeg gleder meg som et lite barn til julaften! Jeg kan virkelig ikke noe for det. I suppose that I've got a thing for red and black books... Jeg mener, se på den lille skatten! Jeg bare håper innhold er like interessant som Mad Men and the Philosophy! Nå gjelder det egentlig bare å lese, så jeg får brutt den grusomme muren som hånlig ler av meg og brøler noe klisjé-ish "You shall not pass!" hver gang jeg legger fra meg en bok. I shall have my revenge! I shall pass! xD

En av mine gudinner: Diane Keaton

Tja, i sommer leste jeg ett nummer av ELLE-magasinet, og der fant jeg ut, til min store lykkelige forundring, at til høsten er det ikonisk klesstil som gjelder; til høsten skal vi kle oss som Grace Kelly (so MAD MEN like), Lauren Hutton og Annie Hall (Diane Keaton i filmen med samme navn fra 1977) - og dette var noe som førte meg tilbake til videregående. Diane Keaton var utrolig nok noe tilsvarende et forbilde for meg på denne tiden, noe som kanskje sto i sterk kontrast til de som glorifiserte glamourmodeller (de hadde vel sin storhetstid for noen år tilbake). For eksempel var internett fulle av unge jenter som ønsket å bli glamourmodeller. For det første tenkte jeg at verden gikk til helvete, men for det andre tenkte jeg at disse jentene ville være enkle å overvinne. (Men man skal aldri undervurdere maur...)

Jeg syns det er litt fascinerende å gå gjennom mine forbilder, for så å vurdere hvordan de har utviklet min personlighet og garderobe. Det er mer menneskene og miljøet rundt som påvirker mesteparten av personligheten, men for min del tror jeg at én bestemt karakter har hatt en avgjørende påvirkning på meg og mine valg. Om jeg kanskje ikke hadde sett Annie Hall, hadde jeg kanskje ikke valgt å rømme fra hjembyen og forsøke å leve et mer intellektuelt liv som student. Men dette er da et veldig stort kanskje...

Å ha denne nevrotiske og intellektuelt skravlete kvinnen til forbilde var også som å femininisere mannen, ved å ikle seg dressbukse, vest og slips. Det var noe revolusjonerende for meg, da jeg også konverterte til feminismen og kritiserte alt jeg så. (Ikke at det var så vanskelig, da drømmen til 2/3 av jentene på skolen min ville bli glamourmodell.) På den andre siden kan det forklares slik at disse interessene utgjorde et såpass grunnleggende utgangspunkt for personligheten min, på grunn av at jeg interesserte meg for dette i en avgjørende periode av livet mitt. "Hvem skal jeg være? Hva skal jeg bli?" De fleste vil skille seg ut på en eller annen måte. Disse jentene på skolen min tenkte sikkert at det å bli glamourmodell var noe nytt og lite konservativt, men det faktum at de utgjorde så mange, ble det mer en forutsigbar og kjedelig avgjørelse. Fjortiss-oppførsel og overdreven bruk av sminke førte til at disse jentene lett ble assosiert med disse glamour-drømmerne.

I denne perioden forsvant jeg ofte fra et kjedelig miljø og inn i filmenes fantasiverden, og karakteren Annie Hall lyste fram med alt jeg søkte etter. Hun var omtrent som Gud for meg. Jeg søkte opp flere filmer med Diane Keaton, og ikke lenge etter kjøpte jeg meg en dressbukse, vest og et slips med prikker. Så istedenfor å kaste meg ut i det ultrafeminine, eller å gjøre meg selv til et sexobjekt, som var noe tilsvarende blasfemi for meg på den tiden, forsøkte jeg meg på et lite feminint og forhåpentligvis mer intellektuelt resultat. For så å unngå å bli et sexobjekt, ikke at jeg trolig kommer til å bli noe selvfølgelig, men min plan var å kle meg mindre feminin og heller velge den mer maskuline drakten. Dette symboliserte i mitt syke og forvirrede hode det intellektuelle livet jeg strebet etter. Lite kjente jeg da til Sylvia Plath, Anne Sexton og Simone de Beauvoir. Men nå blir det antageligvis dressbukse, slips og muligens en jumpsuit igjen!

Senere kom jeg jo fram til Tim Burtons filmer og ble mer emokid av meg, men kom meg fort nok ut av det da jeg kom over Breakfast at Tiffany's (1961) og Thirteen Days (2001), da Audrey Hepburn og Jackie O fikk større betydning for min klesstil. Men stripene fra Burton-universet ble likevel inkludert i min uniform. Så man kan si at jeg i aller høyeste grad blir inspirert av filmene jeg ser. De siste store inspirasjonene mine har vært Blair Waldorf i Gossip Girl (selvom også det ble fort gammelt og monotont), til og med The Big Bang Theory har hatt sin påvirkningskraft, før det ble 60-tallsstil igjen med Edie Sedgwick i Factory Girl (2006) hvor bruken av tjukk eyeliner så absolutt ble misbrukt, men den største inspirasjonen var nok med Claire i den fantastiske filmen I'm Not There (2007), som fungerer som visuell og estetisk orgasme for meg på mange måter; kinematografisk og musikalsk som med kostymene. Charlotte Gainsbourgs (datter av Jane Birkin og Serge Gainsbourg!) rolle inspirerte meg til å.. tja, skaffe meg en kort liten pannelugg. Noe jeg ikke har hatt siden barneskolen. Håret er noe av det vanskeligste jeg forandrer på, og det kommer nok mer eller mindre av at jeg er livredd for å se helt jævlig ut. Men til syvende og sist, når sant skal sies, så jeg er opprinnelig ganske likegyldig til klær og mote. Motebransjens estetikk er fascinerende og elskverdig nok, men jeg respekterer det dog fra avstand med mine flate converse-sko, og holder visa-kortet langt unna. Likevel skal jeg nok unne meg selv en jumpsuit og en blazer, og nyte Diane Keatons filmer.

The True Nietzschean

Jeg visste egentlig at det var en bestemt grunn til at jeg var så fascinert av karakterene Don Draper og Peggy Olson i TV-serien MAD MEN; deres evne til å glemme så absolutt, som John Fritz hevder i boken Mad Men and Philosophy (2010). Selv sliter jeg med fortidens demoner. Det kan være de minste og mest uskyldige detaljene, som overraskende nok blåser seg opp og forhindrer meg i å fortsette videre. Dermed er det ikke noe stort mysterium at jeg også er noe fascinert av Friedrich Nietzsches filosofi: "It is always the same thing that makes happiness happiness: the ability to forget... He who cannot... forget all the past... will never know what happiness is." Det er... så sant at jeg blir helt lamslått. Da Don besøker Peggy som er tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, råder han henne til å forlate stedet og "move forward," som er Dons store motto; "it will shock you how much this never happend." Fritz bruker også karakteren Pete Campbell som eksempel på hvordan det kan gå om man ikke klarer å glemme fortiden. Pete er utakknemlig, evig misunnelig, mistenksom og har et stort behov for anerkjennelse, og denne kombinasjonen gjør Pete til en høyst ubehagelig og stakkarslig person.

Ett annet eksempel på hvor viktig det er å glemme, bruker Fritz episoden "The Wheel" (s01e13). Hvem kan vel glemme den fantastiske og dreamy monologen til Don om Kodaks nye prosjektor?! "Nostalgia - it's delicate, but potent. Teddy told me that in Greek, "nostalgia" literally means "the pain from an old wound." It's a twinge in your heart far more powerful than memory alone. This device isn't a spaceship, it's a time machine. It goes backwards, and forwards... it takes us to a place where we ache to go again. It's not called the wheel, it's called the carousel. It let's us travel the way a child travels - around and around, and back home again, to a place where we know are loved." Som eksempel bruker han bilder fra sitt eget liv, fra da han og kona Betty hadde det godt sammen. Han blir grepet av denne "nostalgien," og skynder seg hjem for å rekke Betty og barna som skal reise til Bettys foreldre, så han kan bli med dem og redde ekteskapet. På vei hjem ser han for seg hvor glade det vil gjøre alle sammen, men når han kommer fram er huset tomt og mørkt. Han sitter trist alene i det mørke huset, mens Bob Dylans "Don't Think Twice" spilles.

Det er denne holdningen til både Don og Peggy som fascinerer meg så sterkt, siden jeg sliter med å bli likegyldig til min fortid. Jeg kan reagere med vemmelse hvor som helst, til de utroligste tider. Når jeg sitter på bussen på vei hjem fra en forelesning, når jeg leser en bok på sofaen, når jeg dusjer, innimellom når jeg er sammen med andre (noe som forårsaker at jeg ser meg selv utenfor meg selv, jeg blir som paralysert av ekle følelser til disse meningsløse minnene, som ikke er traumatiske på noen som helst måte), men jeg syns det er verst når jeg får disse minnene når jeg ligger i sengen og forsøker å finne drømmeland. Da har jeg til uvane å torturere meg selv med å gjenoppleve disse minnene, for så å bli liggende i sengen med en voldsom selvforakt. Så mitt nye mål er å konvertere til Nietzsches oppfattelse av det å glemme; det gode liv og sådan, dog med måte.

Er det rart jeg elsker denne serien? Check it out, people!!

De beste animasjonsfilmene

Film har alltid hatt en dominerende rolle blant fritidsaktivitetene mine, hvor vidt dette faktum er av det triste slaget nekter jeg all erkjennelse for. Tvert imot gjorde det barndommen min ganske fargerik og fantasifull, noe som førte til noen fantastiske historier som min lillesøster og jeg diktet fram da vi lekte med dukker og bamser. I helgene pleide vi å flytte dukkehus og store esker med dukker og andre små tilbehør over til den andres rom, før vi slo stein, saks, papir om hvem som skulle begynne med å velge en dukke. Det ble sjeldent krangling, jeg husker i allefall ikke noe av den slags, og husker heller spesielle historier som, utrolig nok, var inspirert av Grease (1978) og A Bug's Life (1998). Resultatet var et eneste stort rot av det slaget som mamma dro seg i håret av. Selvom jeg elsker denne barnslige barndommen, som sto i sterk kontrast til mine medelever som glorifiserte American Pie (1999) og Eminem, tror jeg Freud hadde storkost seg i sine analyser over historiene lillesøster og jeg diktet fram. Men kom igjen, Freud var gal.

Film inspirerte ikke bare lek, men mitt mål i livet da, var å jobbe med Disney-filmer. Så store deler av dagen satt jeg og bare tegnet. Figurer fra Looney Tunes, dyrene i Pocahontas (1995), valpene i 101 Dalmantinerne (1961) etc. Jeg begynte til og med på et animasjonskurs, men vanskelighetsgraden var så lav at jeg kjedet livet av meg, og resultatet skuffet meg omtrent hver eneste gang. Så jeg sluttet... Da jeg skulle søke rundt på videregående skoler, vurderte jeg skoler som kunne tilby animasjon og tegning, men det ble et trygt valg med allmenn. Heldigvis kom jeg inn på filmvitenskap, som jeg nå har en bachelorgrad i.

So here it is: I min familie regnes Disney omtrent noe hellig. Moren min elsket sangen til kattungene i Aristokattene (1970), besteforeldrene mine elsker Langbeins kortfilmer, som lillesøster og jeg ofte så hos dem før skolen startet, og don't get me starting ang. Lion King (1994), Beauty and the Beast (1991), Aladdin (1992) og Toy Story (1995). Men det finnes jo andre tegnefilmer enn Disney-filmer, som Hayao Miyazakis filmer. Jeg har bare sett Tonari no Totoro (1988), så kan liksom ikke adde hans filmer til denne listen når jeg har sett såpass lite. Men Tonari no Totoro er bra nok alene til å komme på listen.

#1. Toy Story (1995): Denne kommer øverst på grunn av dens fantastiske humor, utrolige filmreferanser og fargerike karakterer som kan leve videre i evigheter. Du vet, to infinity and beyond. Litt cheesy kanskje, men kunne ikke la være. Filmens oppfølgere er også av de få som fungerer, noe som er uhyre sjeldent. De joiner filmer som Star Wars, Indiana Jones og Shrek i denne kategorien.

#2. Lion King (1992): Til dags dato har jeg ikke truffet noen som ikke vet hva dette er for noe, eller som ikke har blitt trollbundet av dens episke historie og magiske bilder. For ikke å snakke om et soundtrack til å dø for! Tim Rice og Elton John..?! Filmen er rett og slett episk!

#3. Wall-E (2008): Åh, Wall-E. Det tok meg hele to år før jeg fikk se dette lille mesterverket. Settingen i filmen er utrolig, effektene er magiske og karakteren Wall-E er så skjønn, hvordan han interesserer seg for de små detaljene i menneskenes materialistiske liv som menneskene overser som meningsløse. Interessant film på flere måter.

#4. The Little Mermaid (1989): Jeg likte å tenke at denne filmen snakket til meg. Av en eller annen merkelig grunn kom jeg fram til den slutning siden jeg er født i fiskenes tegn, og elsker vann og svømming. Jeg skulle ønske jeg kunne holde pusten lenge nok og kunne se under vann uten irritasjon, så jeg kunne finne fram til Kong Tritons kongerike. Filmens åpningsscene gir meg fortsatt gåsehud. Det er fantastisk filmmusikk også her, nydelig dubbet av Sissel Kyrkjebø og Helge Jordal (alt blir så mye bedre med dialekt!).

#5. The Nightmare Before Christmas (1993): Tim Burtons mesterverk, som alle outsiders har hyllet og beundret en eller annen gang i sitt liv. Fantastiske, dystre monster-ish figurer, med makabre personligheter som kanskje ikke er særlig barnevennlig. Men de har også en skremmende sjarm, som fortryller alle med melankolske tilbøyeligheter. Det kan vel sies at det var med denne filmen jeg offisielt sett joined the dark side. Med referanser til eksistensialismen og skrekkfilmer, og med den geniale Danny Elfman på laget, kan det ikke gå galt.

#6. Beauty and the Beast (1991): Det sies at Wall-E er den første animerte filmen som ble nominert til Oscar for beste film siden Beauty and the Beast. Bare dét er utrolig. Mine første VHS-kassetter var The Little Mermaid og denne filmen, og min lillesøster og jeg pleide å leke at vi befant oss i den travle byen til Belle. Fantastisk musikk i denne også, den gir meg fortsatt gåsehud den dag i dag. Jeg ville si at 90-tallet var Disneys store høydepunkt, da filmene var tro til anatomi, med magiske og episke historier som er intet annet enn udødelige. Budskapet i denne historien har dog gått i glemmeboken for de fleste. Btw; hvem kan glemme valsen til Angela Lansburys sang? *sukk*

#7. Aladdin (1992): Denne filmen var faktisk ingen favoritt da jeg var liten. Filmens helt og protagonist som bygde opp et liv på løgn talte ikke helt til meg. Jeg mislikte Aladdin sterkt. Men filmen vokste på meg med årene, og jeg har forelsket meg i filmens Broadway-stil. Humoren står omtrent sentralt, men da får man bare finne seg i når man har Robin Williams på laget!

#8. Shrek (2001): En av de største nye animerte filmene, hvor oppfølgerne fungerer bra som selvstendige verk. Personlig foretrekker jeg Shrek 2 (2004) hvor filmen introduserte karakteren Pus in Boots, og filmens plot var helt fantastisk med all dens filmreferanser og musikk som ikke er annet enn awesome og ironisk. Ganske kult, men jeg syntes da at oppfølgerrekken burde sette en grense og bli ferdig med dette universet før det flopper.

#9. Kung Fu Panda (2008): En annen film av Dreamworks som er så originalt at det er slik som pandaen Poo ville sagt det; "pure awesomeness". Fantastiske effekter, og fargerike karakterer. Filmen har også en av de kuleste åpningene på lenge i animasjonsgenren (om vi ser bort ifra åpningen i filmen Up fra 2009, som er hjerteskjærende - og det uten et eneste ord!).

#10. Lilo & Stitch (2002): Stitch er uten tvil en av de kuleste og mest unike karakterene Disney har laget noensinne, for min del. Jeg falt pladask for den stygge lille hunden, og var nær gråten da han ropte etter familien sin, som den stygge andungen hadde gjort. Filmens setting er rett og slett magisk. De bor på Hawaii og Lilo forguder Elvis Presley. Jeg var et enkelt bytte, de spilte på trygge kort og gjorde filmen litt i overkant sentimental. Noe av det kuleste med filmen, er ikke nødvendigvis filmen, men måten de promoterte filmen på. I trailerne så vi de magiske scenene fra Disney-klassikere før Stitch dukket opp og ødela stemningen, mens karakterene skrek "Get your own movie!" etter ham. Pretty awesome, I must say.

#11. Tonari no Totoro (1988): Så litt utenfor Disney-bobla, men det er nok et trygt kort uansett, Min nabo Totoro er mer som en drøm enn som en faktisk fortelling for min del. Den er surrealistisk, dreamy, musikken er sjarmerende og figurene absurde. Men slik er vel møte med en annen kultur. Jeg husker i allefall første gangen jeg så denne filmen, og mener at det fremmede ved figurene og fortellerramme skremte meg litt, siden jeg ikke forsto riktig. Den er i allefall umissable!