Tintin: Awesome animasjon og eventyrlyst!

For en som husker lite fra tegneseriene på tv og i bøkene, var det likevel en fantastisk filmopplevelse å se The Adventures of Tintin (Steven Spielberg, 2011)! Og det er ikke så rart når det er mange av favorittfolka mine som har vært med på å lage filmen: Spielberg, Peter Jackson, Edgar Wright, Steven Moffat, John Williams, Simon Pegg og Nick Frost. Hvordan kan man ikke like dette?

Det er en av de kuleste kinoopplevelsene jeg har hatt på lenge. "Tintin is very much like the movies I made way back in the '80s," skal Spielberg ha sagt, og det merkes. Jeg kjente et merkverdig savn av slike gode eventyrfilmer da jeg så filmen, og det er kanskje det Spielberg gjør best? Mysterium, geniale karakterer, sjørøvere og en skattejakt. Og når man topper dette med John Williams-musikk, er jeg i himmelen.



Jeg elsker eventyrfilmer hvor mysteriet tar deg med til de mest bisarre stedene og de merkeligste situasjoner. Jeg liker til og med Indiana Jones-kopien The Mummy (Stephen Sommers, 1999), og flyscenene i Tintin minnet meg om denne filmen. Det er til og med en sjørøver-historie her, som midlertidig mettet det lille savnet etter spektakulære kampscener til sjøs (f.eks. Pirates of the Caribbean). Hoppet mellom tid og rom her er også genialt framstilt og måten de forteller denne historien på, er grunnen til at jeg elsker animasjonsfilm. Det er så mange muligheter her, som svært få animasjonsfilmer fra Hollywood satser på. Men igjen, animasjonsfilm har blitt helt sinnsykt de siste årene. Og denne filmen... er rett og slett bare awesome. Alle burde se den. (Og vær så snill, la det komme mange flere oppfølgere ASAP!)

Når jeg ser slike filmer, om eventyr, mysterier og gåter, vekkes eventyrlysten i meg. Jeg er fortsatt fanget i Sherlock Holmes-universet, nå med serien The Adventures of Sherlock Holmes (1984-1994), og det later til at jeg er en mystery-jente. Når yndlingsseriene mine bl.a. er Murder, She Wrote (1984-1996), Agatha Christies Marple og Poirot, The Adventures of Sherlock Holmes, Sherlock (2010-) og Castle (2009-), og favorittbøkene bl.a. er av Alan Bradley og Chelsea Cain, så er det en liten stemme som forteller meg at jeg er litt vel glad i mord og mysterier. Hadde jeg levd i en annen tid, i et annet rom, med en annen hjernekapasitet, hadde jeg kanskje vært "lille miss detektiv". Men den muligheten er nok meg forbi siden jeg har fullt opp hjernen med en masse ubrukelig.



Men det hadde vært en morbid fornøyelse å bo der det skjer en del spektakulære ting, hvor dialogen går slik i hverdagen:
"A man has been shot on our doorstep!"
"Oh no, not again."

Eller sånn:

Den episke stilen i Thor (2011)

Jeg har forsøkt å blogge om Thor (Kenneth Branagh, 2011) flere ganger, men har gått fullstendig blank hver gang jeg har satt meg ned med bloggen. Det kan komme av at jeg har diskutert den altfor mange ganger med vennene mine. Det som har pleid å gå igjen i disse diskusjonene er gudene og designet av Asgard. Sist jeg diskuterte denne filmen, snakket vi (utrolig nok) om likhetene mellom religioner, i dette tilfellet hovedsakelig norrøn og gresk mytologi. Det er litt flaut, men jeg kan fryktelig lite om norrøn mytologi, selvom man ikke trenger det for å se denne filmen. Det er tross alt bare en inspirasjon, eller en tolkning av en eldre historie.

I denne filmen har Thor, Odin og Loki et konfliktfullt forhold som egentlig utgjør hele filmen og det gjør den kanskje også til en annerledes superheltfilm. For sånn jeg husker den, var det ikke store actionscenene. Jeg oppfattet det som mer følelsesmessig iallfall, siden jeg følte så sterkt med Loki. Det gikk mer på utviklingen av karakteren Thor og det å etablere et fungerende filmunivers.

Thor har en så genial og arrogant holdning at man ikke kan la være å digge ham. Det er antageligvis det jeg likte best med ham. Han er tross alt en gud. Han burde oppføre seg som en også.

Den kuleste guden er likevel Odin. Favorittscenen må nesten være når han kaster Thor ut av Asgard. Og bildet av Odin når han kommer for å stoppe Thor mot frostkjempene, er så vakkert og awesome at jeg ble litt sånn ".... vent, hva skjedde nå...?!"

Og så er det Loki! Jeg elsket ham. Det begynner å bli tydelig for meg at jeg liker the twisted ones. Skurkene, bad guys, de som er up to no good. Og jeg gleder meg til å se ham som bad guy i The Avengers (Joss Whedon, 2012)!

Det jeg tror jeg liker aller best ved denne filmen, er stilen. Designet av Asgard, universet, bildet av Odin blant annet. Jeg ble så overrasket over nettopp det, siden det er en Kenneth Branagh-film. Men det er en av de peneste superheltfilmene jeg vet om (etter Watchmen selvfølgelig). Universet, Asgard, kinematografien. Filmen er bare vakker.

Er det forresten noen andre som gleder seg til et gjensyn med Thor og Loki, eller The Avengers generelt? Jeg gleder meg altfor mye, tror jeg.

Spøkelser og zombier; Ja takk, flere skrekkserier!

Nå har The Walking Dead endelig startet igjen! Det er en genial serie med smertefullt korte sesonger. Jeg er ganske fan av zombiegenren, men selv venner av meg som ikke er spesielt glad i zombier, liker den serien. De kalte den blant annet vakker. I denne samtalen spurte en om vi leste tegneserien også. Det gjør jeg dessverre ikke, men jeg har stått og beundret samlingen på Outland og slikt.

Sesongstarten på The Walking Dead var ganske awesome. Favorittdelen min var absolutt da det kommer en større gruppe zombier på en landevei hvor de har fått motorstopp og må gjemme seg under bilene. Serien har et tempo som er ren tortur, spesielt i scener som den jeg nettopp beskrev. Treige zombier, rolig tempo. Og hvem liker vel ikke zombier?! Jeg har ofte zombiedrømmer og jeg syns det er litt komisk at man blir nødt til å bruke helt enkle hverdagslige redskaper som våpen. Jeg prøvde å drepe en zombie med en stol en gang. Når jeg tenker tilbake på det bildet, er det ganske absurd. Du vet når Super Mario kaster noe i Super Mario 64? Sånn kastet jeg stoler etter zombiene. Jeg blir nødt til å le litt når det kommer slike løsninger i The Walking Dead også:

Det kuleste så langt i serien, er uten tvil Daryl Dixon (Norman Reedus). Jeg har jo vært svak for Reedus en gang tidligere også, med The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Jeg håper han overlever i en lengre periode framover.

En annen serie jeg kom over kort tid etter denne episoden, var den nye serien American Horror Story (av Glee-produsentene, Ryan Murphy og Bad Falchuk, utrolig nok). Jeg tror jeg har blitt litt hekta av denne serien. "Kroppen er som et hus. Man kan forsøke å pusse det opp, men hvis fundamentet er forpestet, kaster man bort tiden."

Dette er uncanny, men artig horror med opening credits á la musikken i Se7en (David Fincher, 1995), Frankenstein-komplekser, graviditet á la Rosemary's Baby (Roman Polanski, 1968), stab-drap med Psycho-ish musikk, uncanny horror hus á la The Shining (Stanely Kubrick, 1980) og The Amityville Horror-myten? En ekkel dame, lignende hun i Drag Me to Hell (Sam Raimi, 2009), og en del spøkelser som i The Sixth Sense (M. Night Shyamalan, 1999). I tillegg er en av hovedkarakterene en psykiatriker, så da får vi se et par skrudde drømmer. Og jeg håper det blir fler av dem framover.

Jeg liker at folk beskriver serien som "TV just got weird," men var ikke Twin Peaks (1990-1991) det merkeligste? Ifølge IMDb er dette en krimserie, men det er så mye absurd som skjer i serien, for eksempel:

Det er bare tre episoder, men so far, so good. Jeg anbefaler folk å i det minste sjekke ut pilotene til disse seriene. Jeg er veldig, veldig glad i musikkbruken i American Horror Story, kaster meg over youtube med en gang episoden er slutt. Mirahs "Special Death" har nesten blitt Violets theme, og Bernard Herrmanns "Twisted Nerve" i Tates "fantasier". Håper ikke at kvaliteten bare faller brutalt utover nå.



Ikke nok med det, men jeg liker også karakterene. Selvfølgelig liker jeg gjenferdet Tate (Evan Peters) og deprimerte Violet Harmon (Taissa Farmiga), og selveste Russell Edgington (Denis O'Hare) fra True Blood i rollen som en skremmende og forbrent drapsmann, og fullstendig creepy dog så fascinerende Constance (Jessica Lange)!

Framstillingen av historiske hendelser på film:

Jeg liker de fullstendig skrudde framstillingene av historiske hendelser på film. De jeg kommer på akkurat nå er Watchmen (Zack Snyder, 2009), Inglourious Bastards (Quentin Tarantino, 2009) og X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011). Hvordan ville USA ha vært om de hadde en guddommelig "superhelt"? Hvordan ville man tatt livet av Hitler? Hvordan ville den kalde krigen ha utviklet seg om det fantes mutanter? Elendig formulering, men i bunn og grunn er det resultatet vi får når vi forkorter uttrykket av disse filmene, iallefall i en historisk kontekst.

Hvordan ville egentlig USA ha vært i dag om en fysiker på 50-tallet ble innestengt i et slikt "Intrinsic Field Subtractor" og utviklet til å bli en guddommelig skapning? Med Vietnam-krigen og den kalde krigen? Jeg liker dette alternative perspektivet på verden. Både nært og fjernt, realistisk sett. Med unntak av en blå, guddommelig mann, er det jo en realistisk twist på det historiske hendelsesforløpet; hvor USA var overlegen i våpenbesittelse, og det antageligvis skapte mer frykt enn fred i verden. "It doesn't take a political scientist to see that our Cold War with the Russians isn't ideological - it's based upon fear. Fear of not having enough. But if we make resources infinite... we make war obsolete."

Tarantinos Inglourious Bastards er omtrent kjent som "sånn man skulle ønske andre verdenskrig sluttet". Det er en krigsfilm i grindhouse-stil, noe som ene og alene sier sitt. Når andre filmregissører skal framstille historiske hendelser, forholder de seg muligens trofast og nøytral til historiebøkene. "Det er sånn det var, det var sånn det skjedde." Man kan glemme disse filmene og historiebøkene når man ser Inglourious Bastards. Tarantino er iallefall alt annet enn nøytral. Han er mer lynende likegyldig til historiebøkene, og framstiller det akkurat slik han vil. Men jeg trenger vel ikke si mer. Alle kjenner til Tarantino og hans uforutsigbarhet (om man ser på det sånn: man vet hva man får selv om man ikke vet det med sikkerhet).

Når det gjelder X-Men: First Class så nevnte jeg den på grunn av at handlinger finner sted midt i den kalde krigen og at filmens skurk manipulerer fram konflikter mellom USA og Sovjet. Filmen fungerer som en hybrid av tidligere X-Men-filmer, James Bond og Inglourious Bastards. Michael Fassbender dukker jo opp i både X-Men og Inglourious Bastards, og filmen har scener som man assosierer med Christoph Waltz' åpningsscene. (Spoiler alert!) Dessuten er konklusjonen den samme som i Watchmen: USA og Sovjet allierer seg mot en felles fiende.

Jeg syns det er morsomt når de leker med historiske hendelsesforløp. Hvorfor ikke leke mer med det? Eller er det bare det at jeg er blind for det? Må jeg oppsøke tidsreise-film for å se mer av dette? Back to the Future (Robert Zemeckis, 1985) er for eksempel fortsatt innenfor en fiktiv verden. Jeg orker ikke å diskutere hvor vidt det vil låse filmene fast i nåtid så de ikke vil være aktuelle i fremtiden, det er egentlig ikke noe jeg funderer så mye over når jeg ser film uansett. Jeg påpeker bare at jeg liker Watchmen-filmen. Igjen. I en annen kontekst.

We've lost the true meaning of Halloween

Det er snart Halloween, som er en av de beste dagene i året for min del etter Julaften. Dagen hvor det vil være akseptabelt og nesten forventet at man skal kle seg skandaløst. Man må nesten bruke ordet skandaløst istedenfor skremmende i dag, siden flesteparten bare kler seg ut. Sue Sylvester forklarer det ganske bra:



For noen dager siden lurte jeg på om jeg skulle kle meg ut som Silk Spectre eller Silhouette til Halloween, men igjen, det vil komme andre muligheter hvor jeg kan kle meg ut som noen av mine favoritt superhelter. Og hva Silhouette angår kan jeg kle meg ut som henne hver eneste dag uten problemer, noe jeg antageligvis kommer til å gjøre også. (Det hjelper jo en masse at dominatrix endelig er på catwalken igjen også!)

Det er gøy å kle seg ut. Det er som å ikle seg en ny personlighet. Man tester ut sin identitet på en måte. Og man er alltid inspirert av et eller annet når man bestemmer seg for å forandre på utseendet (klær og hårfrisyre, ikke plastisk kirurgi). Hvem blir du inspirert av?

Mer enn noe annet blir jeg inspirert av film og serier når det kommer til klesstil. Jeg har aldri forstått moteverden og hvordan designerne orker å dedikere livet sitt til noe som forandrer seg konstant. Det er også kanskje et dumt eksempel, siden jeg uansett ser mer film enn jeg leser motemagasiner. Men her om dagen leste jeg i bladet for Cinemateket og Trondheims Filmklubb om kostymesjefen Edith Head, og jeg likte avsnittet med: "Som nyansatt sjefsdesigner blir Edith sendt til Paris for å møte de store designerne. Når hun returnerer blir hun spurt om reisen til Paris har påvirket henne som designer. 'Ikke det grann. Det som blir vist i Paris i dag, er ut i morgen. Hvis jeg gjør det de gjør i Paris i dag i en film, vil disse klærne etter åtte til tolv måneder, når filmen blir gitt ut, være utdatert,' svarer hun."

Så... jeg kan bli inspirert av superhelter, filmer og musikkvideoer; for eksempel elsket jeg stilen i filmen Purple Rain (Albert Magnoli, 1984). Jeg kjøpte en masse blondehansker og blondetopper etter den filmen. Det var like før jeg kjøpte en lilla blazer til 500,- også, men der gikk heldigvis grensen. Men jeg forelsket meg også i dominatrix-stilen fra både Apollonia, Lucy Liu i Charlie's Angels (McG, 2000) og Silhouette fra Watchmen (Zack Snyder, 2009). Et sted mellom Purple Rain og Watchmen, fikk jeg også en fascinasjon for Neve Campbell i The Craft (Andrew Fleming, 1996) og 90-talls babe, for eksempel damene i Guns 'N' Roses' musikkvideoer. Og dette har bare vært siden august. Interessene mine skifter relativt fort, antar jeg.

Det jeg egentlig prøver å si er at man ikke burde kaste bort Halloween på noe man kan gjøre alle andre dager i året. Og som tidligere emokid har jeg gått ikledd noe som kunne vært kostyme fra en Tim Burton-film i flere måneder. Mer eller mindre kler jeg meg etter en karakter, en film eller serie hver eneste dag. Halloween er dagen for overdrivelse og helst noe á la skrekkfilm. Jeg har aldri forstått hvordan Playboy-bunnies går inn under den kategorien. Død hore, ja. Cute Playboy-bunny, meh. Det er mer forståelig for meg om folk ikler seg med sitt indre jeg med diverse snuskete fetisjer de ellers gjemmer som mørke hemmeligheter i skapet. Men jeg tror ikke de gjør det. Jeg tror det er en større sannsynlighet for at de gjør det for oppmerksomhetens skyld, eller kanskje reglene for Halloween har forvandlet seg over årene løp. Halloween-scenen i Mean Girls (Mark Waters, 2004) er jo et godt eksempel på det.