It was acceptable in the 80s #1: Jason

Det later som at jeg bare ser på de koselige 80-tallsfilmene med saksofon i soundtracket, men det kuleste jeg følger med på om dagen, er uten tvil Friday the 13th-serien. Det kuleste ved det, er nok også det at jeg alltid ser disse filmene med filmkompisen min. Da vi så Friday the 13th (Sean Cunningham, 1980) for første gang, etterlignet vi musikken som kommer når morderen pønsker på noe (shh shh, haah haah), ble hysteriske da vi så spjæringen Kevin Bacon, og diskuterte hvem som kom til å dø først. Skrekkfilm er en genre jeg er en nybegynner i, så jeg er ingen mester i genrens regler og koder. Men scenen fra Scream (Wes Craven, 1996) om genrens regler er en av de mest geniale scenene jeg vet om.

Jeg tror jeg liker den såpass på grunn av Randy, den eksentriske film-entusiasten, som jeg skremmende nok kan kjenne meg igjen i. Likevel med måte. Jeg liker å tro at jeg har visse sosiale antenner.

Jeg har ikke sett så mange skrekkfilmer, men jeg har sett Scream-serien. Og jo flere skrekkfilmer jeg ser, desto bedre blir Scream med alle deres referanser. Jeg velger også å tro at jeg fant et par referanser til The Texas Chainsaw Massacre (Tobe Hooper, 1974), Psycho (Alfred Hitchcock, 1960) og Jaws (Steven Spielberg, 1975) i Friday the 13th: Part II (Steve Miner, 1981) og da føler jeg meg litt stolt over å klare såpass. Men jeg har også fått sansen for Friday the 13th-serien og det før hockey-maska dukker opp. Har sittet i sofakroken og lest i et Empire-magasin jeg fant da jeg sløv-ryddet på hybelen. Snakker om sola så feiret de 25 år med Freddy (Cravens A Nightmare on Elm Street, 1984) og Jason og hadde hele 10 sider med hysteriske historier, slik som da Tom Savini dukker opp i prosjektet med effektene sine: "Now do you want a fake axe on a real face or a real axe on a fake face?" I [Miller] looked at Sean and said: "My God, I just write this shit, what's this?" Jeg misunner historiene deres. Hvor enn uutholdelige de måtte føles, tror jeg de er hysteriske å se tilbake på.

"If nothing else, Jason Voorhees must be the darling of the American militant virginity movement. Since his original eruption from The Crystal Waters of Lake, er, Crystal 28 years ago, America's ultimate prude as variously sheared, cleavered, axed, macheted, syringed, scalded, impaled, electrocuted, hammered, scythed, glassed, immolated, defenestrated, drilled, drowned, speared and strangled 133 almost inevitably about-to-rut adolescents and dispatched them into the great hereafter." (Empire #237 March 2009)

What's so great about normal?

Jeg sovner til musikk nå for tiden. Setter på et album som går i en loop et par timer. Men det lønner seg kanskje ikke å ha sanger eller melodier du assosierer med filosofering eller grubling. Den veldig veldig søte kjenningsmelodien til St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985) kom på i natt og jeg begynte med en gang å gruble over tiden min som student. Dermed var ikke søvn et alternativ før jeg hadde fått skrevet disse tankene ned i en liten "dagbok" jeg alltid har i nærheten.

Jeg syntes det er litt merkelig at man ikke kan kaste seg hodestups over diverse personer man møter gjennom livet. (Når jeg sier "å kaste seg hodestups over andre mennesker" er det ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men det er heller det eneste passende uttrykket jeg finner for den impulsive reaksjonen som krever at du er ditt virkelige indre jeg. Svart og hvitt.) Jeg gjør det sjeldent selv, men jeg bryr meg ofte ganske mye om en person hvis personligheten interesserer meg etter de to første møtene. Problemet mitt er at vennene rundt meg da ikke vet hva jeg syntes om dem, eller kjenner den virkelige meg. For siden man allerede er i et fungerende vennskap, hvorfor snakke om sånt?

Jeg har et inntrykk at jeg selv føler litt for mye litt for fort. Det jeg antar er årsaken til at folk ikke kaster seg over andre, er på grunn av at en slik intensitet ikke er høflig skikk blant nordmenns uskrevne sosiale regler. Det kan både oppfattes som uhøflig og det kan skremme folk vekk. Altså stikk motsatt av dine intensjoner. Om noen gjør slikt, ender man bare opp med å bli oppfattet som enten bipolar impulsiv eller desperat etter venner.

Men på den andre siden, sånn jeg ser det, er denne tiden kanskje den eneste tiden vi har igjen hvor vi egentlig burde ha lov til å gjøre sånt. Etter studenttilværelsen kommer det ansvarlige voksenlivet med en evigvarende karrierejakt; Når har man tid til å virkelig bli kjent med folk da? Det er kanskje dette punktet som skremmer meg mest med framtiden. Og det er deprimerende at bare en brøkdel av bekjentskapene man oppnår i studentlivet, kommer til å bli vedlikeholdt i ettertiden.

Det er ikke romantiske baktanker her. Som regel er man latterlig impulsiv når man er forelsket at man til syvende og sist forteller vedkommende akkurat hva man tenker og føler. Det er heller som i barnehagen, hvor du pekte seg ut en som virket interessant. Dere begynte å ramse opp hva dere likte og mislikte. 2 sekunder senere forsto dere at dere kom til å være venner for livet. Hva er galt med å fortsette slik?

På godt og vondt er dette vår storhetstid, men vi tar den for gitt, og dermed gjør vi ingenting med den. Om bare noen år kommer vi til å se tilbake på denne perioden og angre på at det var mye vi aldri gjorde eller sa til personene som betydde noe for livene våre på denne tiden. Karakteren Kirby (Emilio Estevez) er et ganske godt eksempel på nettopp dette, siden han aldri fikk utløp for følelsene sine for Dale (Andie MacDowell). "I'm obsessed, thank you very much." Kanskje det er best å være midlertidig sinnsyk enn å være besatt på tapte øyeblikk i framtiden?

Damn you, St. Elmo's Fire. Slutt å gjør meg deprimert!

A new horizon underneath the blazin' sky

Tidligere blogget jeg om at det jeg liker best med Harry Potter-filmene, er vennskapet mellom Harry, Hermione og Ron. Her kommer et nytt innlegg om en vennegjeng, denne gangen fra 80-tallets St. Elmo's Fire (Joel WTF Schumacher, 1985). Det eneste jeg liker ved den filmen, er igrunn gjengen og theme-låten, for filmen gjør meg til syvende og sist trist. Jeg tror det kommer av at jeg aldri har hatt en slik gjeng. Altså en gjeng hvor de brydde seg like mye om meg som jeg brydde meg om dem. En du stoler på med alle dine hemmeligheter. Noen som er fordømte sweethearts. Jeg har selvfølgelig gode venner, men de er spredt på alle kanter. Og den interne sjarmen forsvinner når man ikke er en gruppe. Det er kanskje forfengelig å tenke slik, men idealet er jo et sterkt vennskapsbånd i en gruppe.

En annen grunn til at jeg blir trist, er deres vanskelige start i det voksne livet. Selv om jeg fortsatt er en student, befinner jeg meg selv på dette stadiet nå. Og det er vanskelig å finne ut av hvor man står i samfunnet. Så til tross for at den er fastlåst i 80-tallet med dets glorete mote og musikkstil, er den fortsatt aktuell. I det minste for min del, siden jeg identifiserer meg med dem og deres problemer. Noen som lengter bort fra maset etter nok penger til å betale husleien og tilbake til den problemfrie tilværelsen på skolen. (Selv har jeg alltid funnet noe å grue meg til før skoledagen starter, barneskolen som universitetet.)

Ellers er ikke filmen det helt store. Man kan ikke forvente annet når Joel freakin' Schumacher står for regien egentlig. Den mannen ødela et helt filmunivers med sine latterlige tolkninger av Batman-karakterene i tillegg til elendig casting (først og fremst rollen som Bruce Wayne/Batman). Men denne St. Elmo's Fire-gjengen er sjarmerende. Jeg blir både glad og trist av den.

X-Men: First Class og superkrefter

Oppi all Harry Potter-mania har jeg også rukket å se X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011), som jeg ble noe overrasket over. Jeg er en relativt hardcore fan av superhelt-film, men akkurat X-Men-oppfølgerne har alltid irritert meg litt. De har liksom ikke vært alt jeg ville at de skulle være. I den første filmen var det først og fremst fascinasjonen over mutantene, og kreftene som dominerte personlighetene deres, som gjorde mest inntrykk. Men jeg har alltid likt forholdet mellom professor X og Magneto. Frienemies, godt mot ondt, men likevel med høflighet og respekt for hverandre. Derfor er en prequel i dette superhelt-universet et etterlengtet filmprosjekt.

Jeg elsker retro, spesielt 60- og 70-tallet. Og når handlingen foregår på 60-tallet, midt i den kalde krigen (Cuba-krisen, som var det eneste utenom andre verdenskrig som fascinerte meg mest i historie-faget) er jeg omtrent solgt med en gang. Og det er før jeg finner ut at Kevin Bacon (!) dukker opp som nazi mutant som forvandles til en James Bond-villain. Too flippin' much...! Jeg mistenkte at de kunne være noe inspirert av Christoph Waltz' rolle som psykopaten Hans Landa i Inglourious Bastards (Quentin Tarantino, 2009) i fortellingen om Eric Lensherr, noe jeg tydeligvis ikke var alene om.

I tillegg til alt dette, dukker flippin' Wolverine (kanskje den kuleste mutanten?) opp i en scene:



Jeg hoppet opp i sofakroken og kom med et lite hyl av begeistring. Dette var tydeligvis en film jeg ikke hadde lest noe som helst om i forkant, med tanke på alle overraskelsene mine. Mitt inntrykk der og da var at det var linker til Inglourious Bastards og Watchmen (Zack Snyder, 2009) med tanke på deres versjoner av verdenshistorie, James Bond-ish med et 60-tall á la JJ Abrams og morsom action musikk med 80/90-talls feel, i tillegg til en fantastisk framstilling av Eric Lensherr og en badass skurk. Jeg digger filmen. Mildt sagt.

I det siste har jeg også hatt diverse merkelige drømmer, om True Bloods Eric Northman og at jeg var en heks ved Hogwarts School of Witchcraft and Wizardry. Jeg våkner hver gang opp noe trist over at jeg ikke er i besittelse av noen superkrefter, på grunn av alle eventyrene som utvikler seg med disse kreftene. Innimellom vurderer jeg også hvilke superkrefter som lønner seg å ha, siden det egentlig er mer vondt enn godt, når man tenker på karakterer som Rogue (Anna Paquin) og Mystique (Jennifer Lawrence). Kanskje det er like greit å få kreftene som er linket til ens personlige/ sosiale problemer slik at man kan utvikle seg til å bli et bedre menneske, som ungdommene i serien Misfits (2009- ):



"With great powers comes great responsibility," sa de i Spider-Man (Sam Raimi, 2002), men det er ikke akkurat tilfellet med "superheltene" i Misfits. Det er stadig vekk teasing om at de skal bli superhelter, men de ender bare opp med å, uheldigvis, drepe folk. De er langt fra å holde kreftene under kontroll og vet heller ikke hva de skal bruke kreftene til. Og det samme i X-Men: First Class; de sprikende oppfatningene, eller kanskje ideologiene, til Charles Xavier og Eric fører til en splittelse i gruppen, som til slutt utvikler seg til en krig mellom mutantene. Scenen på stranden var ganske rørende på sitt vis siden vi alle vet hvordan skjebnene til Charles og Eric ender.

Jeg har dessverre en tendens til å foretrekker de dystre karakterene, helter som skurker. Det hele kommer an på deres motivasjon i deres kamp om rettferdighet. Som for eksempel Batman, Poison Ivy, Catwoman, nevnte Magneto, og True Bloods Eric Northman. Vampyren blir lagt til på grunn av at han ikke følger noen andres regler enn de han selv lager. Uavhengig om det brøt med moral og etikk. Og med hans frekkheter og motivasjon drevet av hevnlyst fra sitt tidligere liv i tillegg (i det minste under den tredje sesongen av True Blood), blir han en priceless karakter man ikke kan la være å la seg underholde og bli fascinert av. De komplekse karakterene er de som fascinerer meg mest, og det er som oftest skurkene i forhold til de enkle heltene. Dog jeg ikke kan komme med noen gode eksempler akkurat nå.

Men det er som med True Blood-Eric som med Magneto-Eric. De er liksom drevet av noe mer interessant, for min del, enn hva Charles Xavier er, selv om det er han som har den rette motivasjonen. Jeg vet i allefall at jeg er såpass svak eller lett påvirkelig av andres lidenskap, at jeg hadde muligens hatt lettere for å velge Magnetos side, enn Xavier. Jeg vet ikke hva jeg syns om det. Men da er det like greit å ikke ha noen superkrefter. Jeg hadde misbrukt dem, til syvende og sist, for enten hevn eller egen vinning. Det er sikkert derfor jeg liker Poison Ivy, Catwoman og Harley Quinn.

Mine oppfatninger må gjerne være feil, men det er slik jeg velger å lese karakterene i det minste. Enn så lenge gleder jeg meg noe håpefullt til en mulig oppfølger til X-Men: First Class. Jeg likte de nye karakterene og de nye tolkningene av de gamle karakterene. Men inntil videre har vi jo fått altfor mange superhelt-filmer at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Thor (Kenneth Branagh, 2011)? Green Lantern (Martin Campbell, 2011) eller Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011)? Satser på Thor...

Harry Potter-mania er slutt...

Jeg begynner å gå tom for ideer, men det popper opp innlegg om det skulle komme noen nye. Nå slipper derimot andre filmer og tanker fram fra Harry Potter-tåken.

Something Wicked This Way Comes...

Da nærmer Harry Potter-mania seg en slutt. Jeg startet dette fordi jeg hadde altfor mange tanker om filmene til et innlegg alene. Og jeg gjorde nok også motsatt av hva mange andre gjorde; de hadde sikkert hektiske maraton, og kledde seg ut og sikret seg billetter til festpremierer. Jeg fikk til slutt somlet meg til en random visning i slutten av juli, og startet et maraton som gikk i et bedagelig tempo, før jeg dro til kinoen igjen for å se den siste filmen. Jeg skulle ønske jeg hadde kledd meg ut, men jeg har alltids kostymefest å se fram til, tror jeg.

I sin helhet, åtte filmer med fire forskjellige regissører, ti års filmhistorie. Filmene av Chris Columbus, The Philosopher's Stone (2001) og The Chamber of Secrets (2002), er dessverre de mest forglemmelige i serien. For min egen del i det minste. Columbus brukte sikkert mer tid på å bygge opp et magisk samt troverdig univers for de senere filmene enn å bygge på skrekk og spenning (selv om jeg husker det var mye snakk om basilisken i The Chamber of Secrets og at Harry Potter ikke var barnevennlig lenger...). Da Alfonso Cuarón dukket opp med sin versjon av The Prisoner of Azkaban opplevde vi en helt ny Harry Potter-film, og den ble min favoritt i serien da den kom. Varulven Remus Lupin og mystiske Sirius Black dukker opp, dementors entrer toget, The Marauder's Map og tidsreising. What's not to love? Mange mislikte filmen, men jeg husker at jeg var ganske glad over den dystre, mørke stilen og den nye Dumbledore.

Siden jeg likte den forrige filmen, er det rart at jeg "nektet" å se de neste filmene. Jeg ble nok litt lei og tenkte på en merkelig måte at de ikke blir bedre enn The Prisoner of Azkaban. Men jeg ble uansett nødt til å se den fjerde filmen, da jeg fikk oppgaven om å analysere filmen The Goblet of Fire (Mike Newell, 2005) på universitetet i 2007. Den regnes som den beste filmen og boken på grunn av Triwizard-konkurransen. Og jeg velger å tro at det også skyldes Ralph Fiennes, som dukker opp i rollen som Voldemort. Jo mer jeg tenker over det, desto mer foretrekker jeg denne filmen i etterkant. Soundtracket er også et av de beste i serien.

Med den femte filmen, The Order of the Phoenix (2007), kommer min favoritt av regissørene i serien, David Yates. Dumbledore vs. Voldemort-scenen gjorde at jeg ble hektet på serien på ny og jeg elsket den nye stilen. Kinematografiene i Yates' filmer er så vakre, i allefall i mine øyne. Derfor har jeg tatt meg bryet å lete opp de som stod for kinematografien i filmene; i The Order of the Phoenix: Slawomir Idziak, i The Half-Blood Prince (2009): Bruno Delbonnel (Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, 2001, Across the Universe, 2007), og i The Deathly Hallows-filmene: Eduardo Serra (Unbreakable, 2000). Sjekk det ut!

Harry Potter: "The Biggest Franchise of All Time"

"Hogwarts is under attack.... The once-proud Great Hall - a set that's been standing here at Leavesden Studios since 2001's The Philosopher's Stone and scene of many celebratory term-time banquet - is lying in ruins, decimated by the battle raging outside." (Total Film #181 July 2011) Det tok 10 år å filmatisere de 7 bøkene om eventyrene om Harry Potter, og mye har forandret seg, både i den fiktiv trollmannsverden og i virkeligheten. Med alle terrorangrepene, de store politiske hendelsene gjennom 10 år. Disse årene må ha preget filmene, siden slike hendelser forandrer vår oppfattelse av samfunnet vi bor i, og dermed preger også samfunnene som skildres på film. Men finner vi tegn på det i dette filmuniverset?

Mange mener at vi gjør det. Noen sammenligner det med dagens samfunn, mens flesteparten påpeker assosiasjoner med nazistene og andre verdenskrig. Da vi fikk beskjed om å analysere The Goblet of Fire (Mike Newell, 2005) på universitetet i 2007, nevnte mange at Voldemorts Death Eaters lignet på Ku Klux Klan. Dog ble vi senere forklart at bilder er polysemiske til det kjedsommelige. Det avhenger derimot på kontekstene de blir presentert i. Og i akkurat denne sammenligningen kommer jeg alltid til å tenke på denne scenen fra The Da Vinci Code (Ron Howard, 2006):

Symbolikken i Harry Potter-filmene har også fascinert meg, selv om jeg ikke har studert det nærmere. Med kristen symbolikk er det jo enkelt, men som klippet over viste, finnes det flere muligheter. Selv leser jeg slangene i filmene, til og med huset Slytherin, som onde på grunn av historien om Adam og Eva. Og dødningshodet symboliserer ofte døden. Men jeg fant noen nettsider om symbolikken i Harry Potter-fortellingene; sånn som The Dark Mark (med dødningshodet og slangen i munnen) er visstnok "the symbol for eternal life" - noe som utrolig nok gir mening med tanke på Voldemorts horocruxes. Voldemort blir beskrevet som "... the result of our disobedience of the laws of God's original universe"... Hun her skriver også om likhetstrekkene med Bibelen (noe som tydeligvis ble publisert i 2004, før bøkene var fullført, noe jeg syns er litt sjarmerende).

Men tilbake til virkeligheten... Det er spesielt i The Half-Blood Prince (David Yates, 2009) at jeg tenker om actionscenen stammer fra terroren fra virkeligheten, som for eksempel terrorangrepet i London under sommeren i 2005. Hvordan oppfatter det britiske publikumet å se The Millennium Bridge bli revet fra hverandre? Denne scenen havnet på førsteplass av Total Film-magasinets liste over de beste øyeblikkene fra serien. (I allefall i papirutgaven deres, på nettsiden er det en lengre liste med et annet resultat.) "... the sixth installment opens with a stonking action set piece that sets events, for the first time, in contemporary Britain... It's a flawlessly rendered CGI moment in wich the world of wizardry finally collides with reality." (Total Film #181 July 2011)

Men hvordan vil ungdom oppfatte det i framtiden? Det lurer jeg også veldig på. Vil de le av teknologien? Vil de oppfatte det hele som et meningsløst hysteri, slik som mange kanskje føler for Star Trek og Star Wars? Kommer de til å avvise det? Eller kommer de til å lage remakes eller ødelegge det, slik som George Lucas gjorde med sine prequels? Jeg håper at spillefilmene forblir som de er, men animasjonsversjoner er jeg egentlig åpen for. Anime-teasingen er i allefall kjempe morsom, men det blir nok med teasingen.

Professor Badass: Minerva McGonagall

Gjennom alle filmene har professor Minerva McGonagall vært en kjær karakter i bakgrunnen. En karakter som gir en latter innimellom eller andre små øyeblikk som gir deg en trang til å gi henne en god klem (selv om hun nå ser ganske streng ut). Men i den siste filmen viste hun en voldsom side av seg selv - på sett og vis var det var hennes store øyeblikk. Vi har, på en måte, alltid tatt henne for gitt, men i den siste filmen, hvor alt ser ut til å være på sitt mørkeste, trapper hun opp og leder dem alle inn i krigen mot Voldmorts og hans Death Eaters. Og hun er jo intet mindre enn... badass.

"Hogwarts is threatened! Man the boundaries, protect us!" Jeg får gåsehud hver gang jeg ser den scenen. Tenker litt tilbake på sjakkscenen i Harry Potter and the Philosopher's Stone (Chris Columbus, 2001) egentlig (den beste scenen i den filmen). "I've always wanted to use that spell!" I alt maset er hun fortsatt søt.

Harry Potter-filmene er i allefall ingen Disney-film. Her dør de som fluer. Og gjennom alle kampscenene slo det meg hvor mye jeg likte den strenge professoren; "McGonagall MÅ i allefall overleve!" Maggie Smith er så adorable, men Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011) er kanskje hennes beste film i denne serien.

I solemnly swear that I am up to no good: Vennskapet deres

Hva jeg liker best ved Harry Potter-historiene er ikke nødvendig den magiske verden eller den episke krigen mellom det gode og onde. Det er derimot vennskapet mellom Harry, Hermione og Ron. Mest av alt var det nok gjensynet med denne gjengen jeg gledet meg mest til da jeg ventet på den neste filmen i rekken. Og jeg har, som nevnt mange ganger før, en svakhet for misfits, for de er det; For eksempel sørger Harrys berømmelse for at han har vanskeligheter med å finne seg til rette når han alltid står i søkelyset, Ron føler seg nok aldri spesiell siden han er den nest yngste i en enorm søskenflokk og alltid lever i skyggen av sin bestevenn, og Hermione, til tross for sin enorme kunnskap om magikernes verden, er en datter av muggles og kommer fra en ikke-magisk verden. 

Men sammen utgjør de en merkverdig og kjær trio. Og hver gang det skjer noe, er disse tre alltid innblandet på et eller annet vis. "Why is it, whenever something happens, it is always you three?" spør Professor McGonagall i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009). "Believe me, Professor, I’ve been asking myself the same question for six years," svarer Ron (naturligvis).

Andre misfits jeg liker, er jo da (selvfølgelig) gjengen i That '70s Show (1998-2006), gjengen i Chicken Little (Mark Dindal, 2005), arbeiderne på Buy More i Chuck (2007-2011) og, så klart, selveste Misfits (2009- ). Det er sikkert enda flere jeg gjerne skulle addet til denne listen, men det får jeg nesten komme tilbake til en annen gang. Og er det bare meg eller ser det ut som at outsiderne har det mer gøy enn tja... de normale? Mean Girls (Mark Waters, 2004) er jo et godt eksempel på det i allefall.

Men tilbake til Harry Potter. Jeg er litt misunnelig på samholdet i vennskapet deres. Jeg liker i allefall framstillingen av det: Fra detaljene av hvordan Hermione kan herse guttene rundt hele tiden, Ron som aldri skriver brev om sommeren, og Harry som skriver hver eneste uke, til Ron som alltid vitser rundt, Hermione som alltid sitter med nesa ned i en bok, og Harry som alltid havner i trøbbel og hvordan ingen av dem kan la være å involvere seg, til tross for alle advarslene. Det er en intimitet i vennskapet deres, noe som vokser fram etter alle farene de har møtt, og selv om jeg er glad for at jeg aldri kommer til å måtte møte slike utfordringer, misunner jeg likevel deres sterke vennskap.

Derfor er scenen fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010) hvor Harry og Ron krangler så tærende, siden det resulterer i at Ron forlater ham og Hermione på deres jakt etter Voldemorts horocruxes. De har alltid vært en enhet, og vennskapet deres blir satt på prøve i den nest siste filmen. Men det er jo godt å se at de kommer godt, om ikke sterkere, ut av det hele, spesielt med "19 år senere"-scenen i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011). Det er mildt sagt en bittersøt scene; selv om de endelig har overvunnet Voldemort og de onde kreftene, har eventyrene deres for alvor tatt en slutt og den nye generasjonens eventyr har startet. *Snufs*

Magic Moments: Mine yndlingsøyeblikk!

Når man først har begynt å rangere lister, klarer man ikke helt å legge det fra seg heller. Nå har jeg sittet og grublet, gjort research og sjekket hva andre mener, begrenset og kuttet ned til jeg til syvende og sist sitter igjen med ti øyeblikk fra Harry Potter-filmene. NB! Spoiler alert.

10. Når Ron blir keeper for Dryffindor i Quidditch i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009). Jeg syntes det er en herlig scene, når Lavender Brown kaster seg over ham og Hermione setter fugler etter ham. Men jeg liker nok scenen fordi filmen oppfattes noe tung og dyster for meg. En Harry på lykkerus, Ron på forelskelses-eliksir og Quidditch-kampen er lyspunktene i en ellers mørk film. Sykeseng-scenen er priceless, men det er ekstra gledelig for en Ron-fan å se at han får sine fem minutter med berømmelse for en gangs skyld. *Sukk*

9. Nok en gang et Ron-øyeblikk, denne gangen fra Harry Potter and the Goblet of Fire (Mike Newell, 2005): Øvelsene til juleballet hvor Ron blir nødt til å danse med Minerva McGonagall. "Now, Mr. Weasley, put your right hand on my waist." "Where...?" Harry snur seg bort til tvillingbrødrene Fred og George og sier; "You're never gonna let him forget this, are you?" "Never," svarer de i kor. *Sukk* (Når de finner Neville Longbottom øve med blanke sko på Gryffindors soverom, er også et priceless øyeblikk, til musikken av Patrick Doyle.)

8. Første møtet med Diagon Alley, i filmen Harry Potter and the Philosopher's Stone (Chris Columbus, 2001). Det er en virkelig magisk introduksjon til filmserien, og med musikk av John Williams i tillegg. Epic stuff. Den scenen får meg til å ønske at jeg var en heks og at slike steder eksisterte. *Sukk*

7. Muligens den mest skremmende scenen jeg har vært vitne til i hele Harry Potter-serien. Dansescenen med Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010). Først tenkte jeg bare det at det noe ungdommelig naivt og igjen bittersøtt i dette lille øyeblikket med glede i jakten etter horocruxes. Helt til de slutter å danse og spenningen bygges opp. Lettelsen er nesten stor da Hermione til slutt snur seg bort. Puh...

6. Vårt første møte med the dementors i Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (Alfonso Cuarón, 2004). Jeg har en tendens til å glemme at denne filmen er den første gode Harry Potter-filmen, jeg vet ikke helt hvorfor. Men denne scenen, hvor dementors kommer inn på toget, er en av mine klareste favoritter.

5. Nok en gang fra Harry Potter and the Prisoner of Azkaban: Sirius Black dukker opp! Enough said.

4. Fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011), nemlig kysset til Hermione og Ron! Impulsivt, men fra en altfor dum vinkel, så jeg ble en smule skuffet. Det betyr derimot lite når man har ventet 10 år på det. *Sukk*

3. Nok en scene fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2; Minnene til Severus Snape! For en som ikke har lest den siste boken, er det en enorm twist, men når jeg tenker etter så burde jeg kanskje sett den komme. Gråt, som sagt, som en baby.

2. Et av de mest overraskende scenene i hele Harry Potter-serien estetisk sett, er scenen fra Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1. Nemlig The Tale of the Three Brothers. Jeg er en stor, stor fan av animasjon og når de velger å gjøre scenen hvor Hermione leser om the Hallows om til en kort animasjonsfilm av Ben Hibon, kan jeg ikke gjøre annet enn å hoppe opp og ned og hyle hysterisk. Vakkert!

1. Jeg mener jeg er ganske sikker på at mitt store favorittøyeblikk i Harry Potter-serien er fra Harry Potter and the Order of the Phoenix (David Yates, 2007): Dumbledore vs. Voldemort! Etter Harry Potter and the Prisoner of Azkaban gikk jeg lei av Harry Potter-universet (utrolig nok). Til tross for dette måtte jeg analysere Harry Potter and the Goblet of Fire da jeg begynte på universitetet, men det var ikke før jeg så Harry Potter and the Order of the Phoenix med søsteren min en juleferie at jeg virkelig begynte å like det igjen. Og mye av det var takket være denne scenen. Fantastisk.

The chosen ones: Mine yndlingskarakterer

Jeg liker lister. Å vurdere interesser og rangere dem etter førsteprioritet. Først blir jeg for det meste inspirert av hva andre sier og mener, men her kommer altså min liste, som lider litt av min forkjærlighet til outsidere og Tim Burton-melankoli. Jeg har klart å kutte det ned til hovedsakelig fem karakterer, noe som er utrolig i seg selv siden jeg elsker flesteparten av karakterene. Men jeg kan nevne dem som (utrolig nok) havnet under grensen:

På tiendeplass har jeg igrunn plassert Luna Lovegood, på grunn av sitt herlige vesen. På niendeplass kommer Neville Longbottom, på grunn av sin rolle som underdog, helten ingen så komme. På åttendeplass er Albus Dumbledore, noe som kanskje er relativt langt nede til den største trollmannen i universet å være, men Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011) tegner et mindre imponerende bilde av mannen enn tidligere. På delt syvendeplass kommer brødrene til Ron, Fred og George Weasley, og det er vel unødvendig å kommentere det ytterligere? They're holy. På sjetteplass dukker Hermione Granger opp. Selvfølgelig er hun en fortryllende karakter, men det finnes andre som er mer fascinerende enn henne.

Over til den opprinnelige listen:

5. Harry Potter (Daniel Radcliffe)

Harry Potter-fans may not approve, men Daniel Radcliffe har noen slitsomme oppfatninger av hvordan smerte skal høres ut og har dessuten et lat øyelokk, som stjeler en del av oppmerksomheten min. Uansett, i bunn og grunn, kunne de ikke ha funnet en bedre Harry Potter.

4. Bellatrix Lestrange (Helena Bonham Carter)

Når jeg er hardbarka Tim Burton-fan, er jeg langt fra nøytral når dama hans dukker opp i denne filmserien som den sinnsyke Bellatrix Lestrange. Og når jeg først har sagt at jeg er fan av Burton, er det omtrent en selvfølge at jeg har en forkjærlighet for det dystre og melankolske. Dessuten er latteren hennes heselig awesome! Jeg er nesten sjalu...

3. Severus Snape (Alan Rickman)

Snape har alltid vært hysterisk underholdende for meg og lillesøster. Kroppsspråket og dens smertelig langsomme uttrykksmåten hans er helt priceless, og vi har alltid syntes at det har vært stor komisk verdi i dette skuespillet. Og som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, har jeg altså ikke lest den siste boken. Dermed var the joke on me da vi fikk se Snapes egentlige karakter. Jeg gråt som en unge.

2. Sirius Black (Gary Oldman)

Gary flippin' Oldman. Oh, how I love thee. Er det én karakter jeg håpet skulle stå opp fra de døde igjen, må det være Sirius Black. Dyster, twisted, episk. Right up my alley. "Besides, the world isn’t split into good people and Death Eaters. We’ve all got both light and dark inside us. What matters is the part we choose to act on. That’s who we really are." En karakter som fikk altfor lite spilletid, men som endte opp med å bli en av mine store favoritter.

1. Ron Weasley (Rupert Grint)

Dette kommer vel neppe som noen stor overraskelse? ;) Bloody hell.

Ron Weasley: "I'll be a knight"

I 2002 ble jeg bitt av Harry Potter-billen og fikk fullstendig dilla. Jeg var 14 år gammel og eksentrisk engasjert i dette magiske universet. Jeg så filmen Harry Potter and the Chamber of Secrets (Chris Columbus, 2002) ca. 7 ganger på kino... og det er en personlig rekord som kommer til å stå en stund. Hvordan jeg klarte å se den så mange ganger, er egentlig ganske fascinerende, men alderen hadde nok en del å si.

Helt siden den filmen har jeg vært svak for Ronald Weasley (Rupert Grint). Jeg har tilsynelatende en tendens til å forelske meg i heltenes humoristiske "sidekicks"; Ron Weasley (Harry Potter), Seth Green (Buffy the Vampire Slayer, The Italian Job), Rolf Kristian Larsen (Fritt Villt)... Og de er visst alle gingers!

"What you’ve done for Ginger People!" 

- Rupert Grint til JK Rowling

Så jeg liker tydeligvis de morsomme rødtoppene. Men Ron Weasley er ganske nostalgisk for meg, med tanke på hvor oppslukt jeg var i Harry Potter på den tiden. Jeg gjorde tydeligvis ikke annet enn å spare penger til neste kinotur og å lese gjennom bøkene. Og "forelskelsen" min i Ron-karakteren utgjør bare et resultat av det hele. 

Utenom det mest iøyefallende ved Ron, som jeg nå har nevnt, tror jeg at årsaken til min "forelskelse" ligger i personligheten hans. Han er lat, sløv, dårlig med å uttrykke seg, hater edderkopper og ganske redd av seg. Han lever i skyggen av bestevennen sin, men er alltid trofast og modig når det gjelder. For ikke å snakke om hvor sjarmerende slitsom han var i stemmeskiftet. Hele vennegjengen er en bunch of misfits, noe alle ungdommer kan kjenne seg igjen i, men Ron er nok den flesteparten identifiserer seg med. Det er først og fremst svakheten hans, sjalusi, som gjør at jeg foretrekker Ron framfor helten Harry Potter. Scenen hvor han forlater Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010) er hjerteskjærende, men jeg liker den, siden vi ser at han har en lengre indre kamp med seg selv og sjalusien sin.

Jeg tror egentlig ingen andre enn Ron (jeg føler en trang til å understreke i Harry Potter-universet...) kan rote seg bort i den situasjonen som oppstod i Harry Potter and the Half-Blood Prince (David Yates, 2009): Når han ligger bevisstløs i sykesengen og mumler fram Hermiones navn mens kjæresten Lavender er tilstede. Typisk Ron... og veldig adorable.

Som om ikke alt dette er nok i seg selv, så er det jo framstillingen av forholdet hans til Hermione, hvor det er plenty med sjarmerende og awkward moments. De har lenge vært blant mine favoritter av filmpar. Dessuten hadde jeg ikke lest den siste Harry Potter-boken (shame on me), for å unngå de store forventningene (siden mine filmopplevelser er best når jeg blir overrasket eller har lave forventninger) og så blir skuffet når disse ikke blir innfridd. Og da blir det jo litt trist å få et antiklimaks etter 10 års filmhistorie. Poenget er at dansescenen mellom Harry og Hermione i Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010) skremte livet av meg. Jeg visste jo ikke egentlig om Ron og Hermione ville få hverandre til slutt. Ville det komme en twist i filmen? Men det er jo nettopp denne usikre spenningen i forholdet som er så plagsomt sjarmerende.

"The deluminator. It doesn't just turn off lights. I don't know how it work but Christmas morning, I was sleeping in this little pub, keeping away from some Snatchers, and I heard it. A voice. Your voice, Hermione. You said my name. Just my name. Like a whisper. So I took it, clicked it and this tiny ball of light appeared. And I knew. It flew towards me, the ball of light, right through my chest and straight through me. Right here. And I knew it was going to take me where I needed to go."

- Ron til Hermione, Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010)

*Sukk* Han er definitivt min yndlingskarakter i disse filmene! Blir aldri lei han der, for han overrasker stadig vekk. Det er ganske bittersøtt at det ikke vil komme flere gjensyn med ham og resten av gjengen i Harry Potter-filmene, men alt har jo en slutt. Og jeg er ganske fornøyd med avslutningen sånn som den er.