Heinous bitch

Egentlig burde jeg sitte og lese til eksamen som er i morgen. Men, men, jeg klarer liksom ikke motstå å gjøre alt annet enn det. Håndball VM går på tv, det er alltid noe av interesse på Facebook - og om det ikke stemmer, venter du på at noe skal skje der. Dessuten er det jul og jeg vil få med meg julekalenderne på tv. Og med tanke på at dette er første dagen jeg setter meg ned med boken, tror jeg at morgendagens eksamen mer eller mindre går til helvete. Men om jeg er heldig så består jeg med en E, i det minste.. :)

Et annet tips er jo å ikke låne interessante bøker rett før eksamen. Om kveldene har jeg lest i boken Bitch av Elizabeth Wurtzel til jeg sovner, og hodet er fullt av postfeminisme (eller skal vi rett og slett si bad girl-feminisme?) enn av helsepsykologi eller medieteori.. Boken er kanskje litt fanget i sin tid, med tusen referanser til bad girls i dårlige filmer fra 90-tallet, som Poison Ivy (1992).. Gah! Men poenget kommer fram, og jeg har blitt ganske så fascinert av Cleopatra, eller femme fatale generelt, og er ganske takknemlig for herlig tolkning av kvinnene i Bibelen: "Lenge før film noir ga Bibelen kvinnetypen femme fatale praktisk talt mandat som feministisk rollemodell." Og så har vi ryktene (jeg kan ikke Bibelen, stoler på at dette stemmer når jeg har hørt det samme fra forskjellige steder) om at Guds første kvinne, Lilith, ikke ville ha Adam. I tillegg diskuterer forfatteren Nicole Brown Simpsons sjebne, og jeg kan ikke la være å tenke på Rihannas tilfelle, at hun valgte riktig med å forlate Chris Brown. Jeg syntes det er ganske bra at hun stod fram og sa "fuck love" hos Diane Sawyer. Fantastisk.

Og over til Rihanna: Jeg har visst ikke kommentert Russian Roulette-låten hennes, men fader, for en makeover. Jeg kan knapt tro at det er samme jente som sang Pon de Replay, og morer meg med Dagbladet beskrivelse: "Framstår som en blanding av Grace Jones og Lisbeth Salander." Jeg er ikke særlig fan av denne musikkgenren, men albumet hennes "Rated R" kan jeg gjerne ønske meg til jul. Det er ikke mulig å unngå å tenke på Chris Brown når man hører Russian Roulette i alle fall, og jeg kan bare forestille meg hvordan han krymper seg.

Så langt i år har Rihanna og Lisbeth Salander blitt mer eller mindre noen heltinner for meg. I tillegg til Jessica Fletcher, Lily Allen og Betty Rizzo i filmen Grease (1978). Jeg er ikke av dem som ønsker å være som Sandy. Ville Sandy kastet en milkshake i ansiktet på Danny? Eller klatre ut av vinduet på kvelden for å få seg et ligg? Rizzo hører ikke på noen og gjør som hun vil. Lily Allen derimot er bare evig forbanna på det motsatte kjønn, mens evig søte Jessica Fletcher dikterer de mannlige etterforskerne rundt omkring og er alltid oppgitt over deres trangsynte sinn. Men her har vi Rihanna som oppfordrer alle jenter til å drite i kjærligheten (i usunne forhold vel å merke, men likevel) og Lisbeth Salander som er uovervinnelig og overlegen på alle mulige måter, et ekstra pluss for utseendet.

Nå ble det vel litt vel mye her om mine heltinner, jeg burde returnere til puggingen av pensum. Men det er jo lenge siden jeg oppdaterte bloggen min, som om det er en god nok grunn til å stryke på eksamen :) Jeg burde søke meg inn på noen feministiske studier så jeg kanskje setter meg ned med pensum med litt mer entusiasme enn det jeg gjør nå.. Det blir nok mer Bitch på meg i dag, og forhåpentligvis vil det snart komme et lite innlegg om boken ;)

Fine reklamer

Jeg sitter her og prøver å analysere reklamefilmen til Aker, "Made by Norway", men ja, blir litt revet med av de andre reklamene som ligger ute på youtube. Husker en svensk reklame om en far i bil som "motiverer" den likegyldige sønnen som sykler ute i skogen, og plutselig kjører faren utfor en bakke og dukker opp noen sekunder senere i en leiebil. Fy, som jeg lo av den reklamen.

Her har vi i alle fall noen artigheter av noen reklamer; de første, "Made by Norway" og "Takk for turen" satser på nasjonalfølelsen vår, mens budeia parodierer nasjonalromantikken. Herlig reklame. Så har vi "Ballroom Blitz"; den vant Gullfisken, men ble også hedret med en pris under den internasjonale reklamefilmfestivalen i Cannes i 2002? I don't know. Visste ikke at det fantes noen reklamefilmfestival jeg.. :)

Ny yndlingsserie!!

Spaced (1999-2001). Rett og slett en serie alle burde se: Daisy og Tim må late som om de er et kjærestepar for å få leie hos Marsha, og sammen med dem i leiligheten bor Brian, en kunstner.. Synd det bare er 14 episoder. Se den :D

What's your favorite scary movie?

Jeg har jo sett flere filmer i oktober, og så var det nettopp Halloween, men norske TV-kanaler gjorde et tamt forsøk på å markere det, ved å vise én skrekkfilm. Det var ikke hvilken som helst film (The Shining, 1980), men poenget er at de andre kanalene ikke sendte noe skrekk. Dermed måtte jeg arrangere noe selv; Jeg har sett Drag Me to Hell (2009), Scream (1996), Carrie (1976), A Nightmare on Elm Street (1984), The Shining - Director's Cut (1980), Hellraiser (1987), The Silence of the Lambs (1991), The Ring Two (2005), og så har jeg prøvd å se Paranormal Activity (2007) flere ganger, men feiget alltid ut..

Creepy Carrie; Dette er en film jeg forelsket meg i med én gang jeg så den. Om det ikke var i den stakkarslige Carrie, så var det i dansen på skoleballet! Av en eller annen grunn gråt jeg da Tommy ba henne opp til dans, mens hun mer eller mindre var livredd. Jeg tenkte at dette var den mest ondskapsfulle filmen jeg noensinne hadde sett; hvordan en hel skole kan være med på å ødelegge livet til en stakkars jente. Og hvor mye jeg forbannet Tommy opp og ned for å utsette henne for noe slikt, men likevel håpet jeg at han skulle forelske seg i Carrie. Høydepunktet for meg er da vi finner ut at Sue og Tommy ikke er med på den ondskapsfulle planen; det at de var uskyldige sjokkerte meg. Dansen er perfekt, settingen er ondskapsfull - og jeg gråt som en baby.

Noen filmer er rett og slett bare perfekte. Etter min mening er The Shining en av de. Og det kommer av effektene som blir tatt i bruk for å uttrykke det uforståelige; ondskapen er verken fysisk eller synelig, og kamerabruken er med på å uttrykke at ondskapen likevel er til stede, overvåker familien på hotellet og sakte, men sikkert overtaler familiefaren Jack til å bli en del av ondskapen. Filmen er original, surrealistisk, uforståelig og når filmen er slutt, sitter vi igjen med flere spørsmål enn svar.

Om du vil ha én grunn til å se Scream, så se den for filmens manus. Filmen fungerer mer eller mindre som en introduksjon til klassisk skrekkfilm for dummies. Den er dessuten morsom. Morderen med skrikmaske er langt ifra av samme kvalitet som den udødelige Michael (Halloween), og det er nesten latterlig å se morderen i aksjon, hvor han blant annet får x-antall ølflasker i ballene. Filmen har jo også en vis verdi å se, siden den skapte en ny bølge av slike filmer; for eksempel I Know What You Did Last Summer (1997) og Scary Movie (2000). Men det gjelder kanskje ikke om du anser disse filmene som en forbannelse for genren; de har ingen egentlig handling, de er bare kopiering. Og Scream handler egentlig bare om andre filmer.

"Most people have a certain understanding of what a horror film is, namely, that it is emotionally juvenile, ignorant, supremely non-intellectual and dumb. Basically stupid. But I think of horror film as art, as films of confrontation... Just because you're making a horror film doesn't mean you can't make an artful film. Tell me the difference between someone's favourite horror film and someone else's favourite art film. There really isn't any. Emotions, imagery, intellect, your own sense of self." (David Cronenberg) Hmmm, poenget mitt med dette innlegget er vel at jeg blir mer og mer interessert i skrekkfilmen. Jeg var i alle fall en av de som mente skrekkfilm var crap; jeg syntes de framstilte kvinnene forferdelig og at filmene egentlig ikke handlet om noe. På grunn av min skepsis, valgte jeg derfor å skrive en oppgave om en skrekkfilm, og jeg endte opp med å bli ekstremt fascinert. Boken jeg brukte til den oppgaven, var også av en feministisk vinkling, noe som fikk meg til å se annerledes på skrekkfilmen. Som for eksempel Alien (1979).

Men nå er det nok tørrprat for en stund. Skal snart se Alien, Gremlins (1984), The Texas Chainsaw Massacre (1974), Halloween (1978) og Dawn of the Dead (1978).. Så vil jeg se Zombieland (2009) - jeg vil, jeg vil! Anyway.. Det blir sikkert flere oppdateringer framover nå.. :D

Paranormal Activity (2007)

Jeg har prøvd å se denne filmen i to dager nå, fikk vite i dag at den skal komme på kino i jul. Jeg tror jeg heller burde få med meg en vennegjeng og se denne der. Funker ikke å se den alene i en mørk hybel.. :) Krysser fingrene for at den kommer i desember også!

This world is forcing me to hold your hand!

Jenter skal skrike, banne og spille noe sinnsykt på gitar før de knuser den. Og det skal ikke drysse glitter ut mens de gjør det. De skal være frustrerte og forbanna. Meldt seg inn i SCUM. Eller rett og slett overta den overlegne rollen og ha mannfolk krypende etter seg i musikkvideoen, mens de synger om hvor lett det er å tilfredsstille disse enkle skapningene. Altfor mange kvinnelige artister synger bare om sex og kjærlighetssorg uansett. Jeg liker soul, men det finnes grenser hvor lenge kvinnfolk skal sutre over mannfolk. Jeg syntes musikkbransjen mangler en del tøffe jenter i dag. Ingen med bein i nesa som kan nedverdige mannfolka litt. (Eneste eksempelet jeg kan komme på nå av kvinnelige artister som lager skandale, er Madonna som viser fingeren til fansen.. Fuck you right back, bitch.) Og jeg er egentlig ikke så heavy i min musikksmak, men jeg vet i alle fall at jeg sliter big time med å finne noen tøffe som det er verdt å høre på.

Det er så mye postfeministisk musikk nå i dag at jeg får trang til å skrike av frustrasjon. Vi har jo for eksempel Pussycat Dolls (og sorry, jeg tenker bare pussy når jeg hører det), men de har rettet litt på ryktet sitt (etter "Don't Cha", som bare et glimrende eksempel på hvordan kvinner gjør hverandre til rivaler på grunn av menn) ved å lage en tribute for "I Will Survive" av Gloria Gaynor og "I Don't Need a Man", men det er likevel ultrapostfeminisme (som i min bok ikke er feministisk i det hele tatt). Jeg fant en låt jeg trodde skulle være litt kul; Missy Elliot var med i den og den het "Bad Girl", men det første refrenget går slik: "When the red light comes on, I transform/ Look in my eyes covered in Maybelline/ Looking like something fresh out of a magazine/ I can be part of your deepest fantasies/ You're the detective, come solve my mystery" - noe de mer hveser og sukker enn å synge. Det skriker kanskje litt av desperasjon, om man ikke anser dette fra det perspektivet at de manipulerer mannfolka ved å bruke kroppene sine. Det går likevel under postfeminisme..

I min jakt etter verdige kvinnelige artister å høre på, har jeg endt opp med Kate Bush, Tori Amos, Ida Maria, Stevie Nicks, Annie Lennox, Lily Allen, Pointer Sisters, Heart, Joan Jett and the Blackhearts, Blondie, Janis Joplin, Aretha Franklin, Amy Winehouse, Duffy.. Jeg hører til og med på hokkuspokkus-lesbene i T.A.T.u., for det er et så herlig fravær av menn i sangene, (men nå kan man da alltids analysere disse sangene tilbake til fugl og fiks) mens de forsøkte å lage skandale ved å kline. Og dette er ikke akkurat så heavy musikk.. Jeg har én låt av Wendy O. Williams, men, men.. Jeg tar gjerne imot forslag om dere kjenner til noen kule band eller artister (men det blir vel null tilbakemelding på denne som alle de andre innleggene mine..)! Fy flate, så bra den "Crazy On You" var i alle fall! :D

Hot Fuzz (2007)

Denne filmen var ikke like morsom som Shaun of the Dead (2004), men med tanke på at jeg nettopp hadde sett den, var forventningene sikkert ganske høye for Hot Fuzz. Som jeg sa i forrige innlegg; jeg digger Simon Pegg og leking med forventninger til genre. Nå får jeg vel adde til alle filmreferansene i disse filmene også. Noe sier meg at noen ikke likte Baz Luhrmanns versjon av Romeo og Juliet; de køddet jo med at det var et elendig skuespill og Pegg hadde dessuten et wtf-uttrykk gjennom teaterstykket. Morsomt. Men i utgangspunktet er hvordan de blander sammen forskjellige genre, for det meste er det actionfilmen, mens også trekk fra skrekkfilmen; en hybridfilm more or less. Jeg syntes slikt er gøy, siden det gjør filmen noe uforutsigbar i tillegg til at den er hysterisk morsom.

Shaun of the Dead (2004)

Ok, a) jeg elsker britisk humor, b) jeg digger Simon Pegg og c) jeg liker at de snur opp-ned på genre! Med andre ord; denne filmen er genial, for min del. På papiret høres det såå enkelt og simpelt ut; En litt lat og uromantisk fyr som blir dumpet av kjæresten, lever livet sitt uten store begivenheter, da plutselig menneskeheten er en truet art og zombiene tar over verden. Han skal prøve å redde mor, stefar og kjæresten med kompisen sin. Bare tull, litt gørr og mye moro. Jeg har så lyst til å komme med noen eksempler fra filmen, men det vil ødelegge hele overraskelsen, og humoren vil bli redusert. Tipset er å se filmen uten å sjekke traileren! (Ingen bombe å finne flere filmreferanser i denne filmen, som kødder med forventninger man har til zombiefilmer, men dette kan nevnes en annen gang!)

Nå elsket jo jeg også den nye Star Trek-filmen, og selvfølgelig digget jeg omtrent alle karakterene, men Scott (Pegg) kommer i grevens tid da filmen begynner å bli litt vel merkelig og løfter filmen opp igjen med sin humor og litt dårlige humør. Det er min mening i alle fall. I dag blir det vel å kose seg med Hot Fuzz (2007).

"Give it another donut"

Jaja, så brukte jeg opp hele gårsdagen på se hele første sesongen av Twin Peaks. La meg ikke før klokka var 05 på morgenen. Men det var gøy. En god søndag. Manglet bare litt brus, så hadde alt vært perfekt! Serien var faktisk ganske kul, og det faktum at nordmenn og islendinger flyr omkring på hotellet i bygden der, gjør det hele mer hysterisk. Avslutningen på piloten var litt ekkel, uforståelig parallellklipping og ekle skrik, forstyrrer og skremmer meg. Og FBI-agenten Dale Cooper (Kyle MacLachlan) er en av de merkeligste og kuleste karakterene på både film og tv.

Serien forandret tv-seriene da den kom i 1990. Noen kaller serien for en såpekrim, andre kaller den en hybridserie. Men den forandret fortellerstrukturen for tv-serier. Blant annet David Lynch (Eraserhead, 1977, The Elephant Man, 1980, Blue Velvet, 1986) står bak serien; "David Lynch endret for alltid hva man kunne gjøre på tv [...] Hele serien består av å bryte ned seg selv," mente Erik Poppe i et intervju med Dagbladet. Hehe, jeg likte det der, så jeg ville ha det med.

"And why do we fall, Bruce? So we can learn to pick ourselves up again"

Så har jeg satt meg ned med Batman-filmene; ikke de gamle da, mangler Batman Returns (1992), som jeg egentlig ville se på, men det ble Batman Begins (2005) og The Dark Knight (2008). Og jeg er nå forelsket i Bruce Wayne! Aaaaaaaaaaaaw.. (Og jeg er ikke alene......)

Zombieland (2009)

:D

Låt den rätte komma in (2008)

Drit i Twilight-crap. Er det én vampyrfilm som er et must, så er det Låt den rätte komma in (2008). Hollywood skal nå gjøre filmen til latter; vampyrfilmer selger og Hollywood er tydeligvis blodfattige på ideer. Jeg tror ikke deres remake vil fungere. Låt den rätte komma in fikk nok litt drahjelp av vampyrbølgen som alle ser ut til å surfe på nå, og Twilight har nok mye å si her. Jeg nekter jo ikke for at Twilight er et fenomen - jeg leste jo noen bøker selv - men det er frustrerende at så simpel litteratur og en film uten spenning, er det hotteste om dagen. Mens Twilight er emoporn, er Låt den rätte komma in en fortelling om hvordan det virkelig er å være en outsider; ensom, misforstått og mobbet. Og den kalde atmosfæren støtter opp mot isolasjonen. (Spoiler alert!) Så dukker vampyrpiken Eli opp i Oskars mørke tilværelse. Jeg syns det er interessant hvorvidt hun er en reddende engel eller en dødsengel for Oskar. Symbolikken kan tyde på den første eller død, men vampyrer er som kjent mytologiske demoner. Med utgangspunkt i Håkan (filmen har utelukket mye av pedofilien rundt Håkan) ser jeg på Eli som en ødeleggende effekt på Oskars fremtid. Ikke bare oppfordrer hun ham til å ty til vold mot mobberne sine, men Oskar kommer også til å ta over etter Håkan. Men det er en kynisk innfallsvinkel til forholdet mellom Eli og Oskar.. Den siste scenen, i bassenget, er vel noen av de kuleste (litt groteskt sagt dessverre, men avslutningen gjør nesten hele filmen) utviklingene noensinne.

Jeg er ganske kritisk innstilt på om Hollywood klarer å behandle denne fortellingen med respekt. Det er genial kinematografi, setting, skuespillere... Hvorfor må de stjele det som allerede er bra nok som det er?! Det er kynisk gjort. De har jo kastet seg over deUSYNLIGE (2008) også. Filmskaperne er nok fornøyde med at filmene deres gjør det så bra, men historien sier at Hollywoodversjonene av de skandinaviske filmene ikke fungerer. Sånn er det bare. Jeg tviler på at det blir bra, men det skal bli interessant å se hva de stapper filmene inn med..

Seems like I gotta learn how to that... love-them-and-leave-them stuff, you know?

Noen ganger skulle jeg ønske at livet mitt var som en Nancy Meyers film. Men jeg skulle helst levd i en av Tim Burtons filmer. Jeg er ingen fan av romantiske komedier egentlig, for de er som oftest pinlige og tåpelige. Jeg foretrekker heller å se Patricia Arquette banke James Gandolfini til døde i True Romance (1993). Men Nancy Meyers filmer er de få romantiske komediene jeg syns fungerer i dag. De er realistiske, hvor de kvinnelige hovedrollene faktisk er heltinner (i alle fall for min del; Diane Keaton, Kate Winslet, Natasha Richardson og nå Meryl Streep) og ingen hodeløse høner som er Sex and the City-wannabeees.. (Ikke det at jeg ikke liker Sex and the City, tvert imot; jeg syntes bare at det burde forbli i sitt univers - lærte de ingenting av Lipstick Jungle, etc.?) Copycats, oooh, how I hate them. Ikke nok med at de er overkåte på flere penger og spyr ut den ene filmen identisk med den andre, de kan ikke la perlene få stå alene heller! Rett etter den geniale The Devil Wears Prada (2006) kommer elendige Confessions of a Shopaholic (2009) - jeg har ikke sett den sistnevnte, men elendigheten oser ut av traileren og bildene at jeg nesten må spy..

Jeg føler for å se Something's Gotta Give (2003) i dag. Jeg forgudet den og Diane Keaton for noen år siden. Syns det er morsomt hvordan Meyers får tak i kule mannfolk til å spille i filmene også; Jack Nicholson, Mel Gibson (vel, han var jo kul før, og for det meste en actionfyr), Jack Black, Keanu Reeves (steinansiktet, men man skulle tro at han følte seg over dette etter Matrix-maniaen), Eli Wallach (!).. Om man ikke liker filmen for humoren eller karakterene, er designet, dekorasjonene og detaljene så herlig vakre at hjernen min nesten sprenger. Hvem vil vel ikke bo slik? Insane..

Inglourious Bastards (2009)

En uke uten oppdatering. Grunn? Jeg er blitt gjort oppmerksom på at folk faktisk leser bloggen min, og det faktum gir meg prestasjonsangst eller kanskje til og med avsmak på å fortsette. Men for øyeblikket får jeg bare bite i det sure eplet.

I går var jeg på kino og så Inglourious Bastards (2009). Dette er en typisk Quentin Tarantino-film. Et lite realistisk univers, en noe diffus genre, uforutsigbare hendelser og utviklinger, sære karakterer, musikk, neonlys og filmreferanser. Og prat, prat, prat. Men det er et bedre manus enn det var i Death Proof (2007). Så er det forvirringen rundt tittelen på filmen, med stavefeil, og hvem som er hovedpersonen i filmen. Det er jo ikke bastardene. De er knapt med! Utenom mesteparten av kjelleren med King Kong-pratet, som for min del var litt langtråkig, (om den ikke er nødvendig for utviklingen av skyteepisoden?) var filmen underholdende.

Jeg liker Tarantinos filmer egentlig. Denne virker nesten cartoonish, med en hel gjeng useriøse karakterer og props som bryter med tidsrommet. Han Tarantino er litt vel entusiastisk. Noen ganger er du med på turene til hans filmunivers, andre ganger ikke. En venn av meg har til og med sagt at krigen burde slutte slik som i filmen.. Men da har jeg i alle fall sett en andre verdenskrigsfilm fra et moderne utgangspunkt, uten respekt for historie og fakta. Gøy. "I think this might just be my masterpiece." :D

Mysteriet deg

I løpet av de siste dagene, har jeg vært som besatt av mord og mysterier-serier, og mine favoritter er uten tvil Poirot og Murder, She Wrote! Jeg fikk sansen for Poirot under sommerferien, NRK1 sender en episode/film hver søndag 21.30, og jeg løste den første episoden jeg så. Ikke akkurat hvordan morderen hadde utført det, men jeg hadde i alle fall rett om hvem morderen var. Poirot og Murder, She Wrote er ganske lik i form og stil. Man kan jo si at Jessica Fletcher er dagens kvinnelige Poirot, fra New England. Jeg elsker den karakteren! Neste gang jeg skal på en kostymefest om filmhelter, skal jeg nok gå kledd som henne!

På mandag kjøpte jeg andre sesongen av Murder, She Wrote, og det har følt som en umulighet å forlate sofakroken min - noe jeg finner ekstremt irriterende. Så i dag måtte jeg gjøre opp den feilen, så jeg stod opp tidlig for å vaske tøy og rydde hybelen. Dessverre endte jeg til syvende og sist opp i sofakroken igjen. Har vel blitt litt overload atm. Så til middag i dag tenkte jeg å se noe annet. En film jeg ikke har sett på mange år. Som for eksempel Pirates of the Caribbean: Curse of the Black Pearl (2003). Det ga dessverre fryktelig mersmak, så jeg kjøper nok Pirates of the Caribbean: At World's End (2007).. Ryktene flyr rundt den nye filmen.. Begynner visst ikke å filme før slutten av vinteren i 2010 ifølge Wikipedia.. *venter videre i spenning*

Noe sier meg at jeg rømmer fra hverdagens realiteter ved å fordype meg i Murder, She Wrote, etc. Og hva har jeg egentlig å rømme fra? Jeg som nettopp har mestret oppkjøringen og fått serfikatet? Vel, faren min påpekte at man ikke blir "supermann" av å mestre det, så det er nok ingen nytte i å sole seg i det solskinnet lenger. Når det kommer til studiene, er jeg merkelig nok ganske giddaløs. Jeg har kjøpt omtrent alle bøkene, har til og med tittet litt på hver og en av dem. Men forelesningene? Nææ.. Har ikke så fryktelig lyst til å gå på dem riktig enda. Men må man, så må man.. Mentalt forstyrrede meg, jeg kan jo forestille meg at jeg skal på en av Jessica Fletchers forelesninger. Wow, litt for mye J.B.? xoxo ;)

Harry Potter and the Half-Blood Prince (2009)

Det ble ingen premiere slik jeg først hadde planlagt, men endelig fikk jeg sett en film nær premieren, og med fullstappet kinosal. Det er lenge siden! Forrige filmen jeg så på kino med full kinosal, er Watchmen (2009) i mars!

Jeg har kun lest første kapittel av denne boken, så jeg er ingen trofast Harry Potter-fan. Jeg har lest de første bøkene, sammen med søsteren min. Men jeg likte filmene. Dere som har lest mine tidligere innlegg om Harry Potter-filmene, skjønner at jeg hadde noen problemer med dem en stund. Etter Harry Potter and the Prisoner of Azkaban (2004) nektet jeg å se Harry Potter and the Goblet of Fire (2005). Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg orket ikke mer fra det universet på den tiden. (Sjekk ut "fantasy"-etiketten..)

Uansett; denne filmen, som er den første jeg har sett på kino siden -the Prisoner from Azkaban, er kanskje den beste? Jeg elsket så mange av bildene i filmen. Veldig lekker og vakker å se på. Og karakterene vokser enormt i denne filmen. I tillegg spiller Ron og Draco større roller i denne filmen. Fantastisk. Og all spenningen og drama; starten på avslutningen. Likevel; Harry Potters kjærlighetsliv er noe jeg er mindre interessert i. Hermine og Ron? Super bra! Har liksom vært interessant fra begynnelsen av. Og i denne filmen fortsetter intensiteten fra -the Goblet of Fire. Men kanskje filmen inneholder verdens dårligste sjekketriks? Knyte skolissen til en fyr? Merket det ble merkelig stemning i kinosalen.

Det var også mye seksuell humor i filmen. I det minste var det slik publikum (utenom alle 11-åringene der?) tolket det. Hetero- som homoseksuelt, i tillegg til latterlige forelskelser. Dessuten er det mange trylledrikker som er i denne filmen; Harry Potter på lykkerus, direkte rus, var veldig festlig. Ellers kommer jeg ikke på annet å si atm. Utenom at jeg skal ta opp bøkene igjen.

Det ligger alltid en form for galskap bak et geni

Jeg får vel snakke om Michael Jacksons bortgang jeg også. Alle har snakket om ham nå, og det på internett, tv og radio, og det har vært rikt med diskusjoner med familie og venner. Jeg har derimot ikke hatt internett i flere dager - så jeg har ikke fått uttrykket meg om hans bortgang før nå; men av det jeg har sett på bloggene, har jeg fått inntrykk av at Michael Jackson hadde en betydning for mer eller mindre alle.

Det er vel få av de som ikke vokste opp med Michael Jacksons musikk. Det er vel få av dem som ikke har hørt om Michael Jackson, eller hørt hans sanger i løpet av livet.

Mens Nicole vokste opp som en hardbarka fan av MJ, takket være hennes far, så vokste jeg opp med en mor som elsket ABBA og en far som elsket Elton John - men Michael Jackson fant likevel veien fram til vårt stereoanlegget da jeg var liten. Hans musikkvideo (Black or White) skal, ifølge min mor, ha fanget oppmerksomheten min med en gang. Jeg var forelsket i Macauley Culkin da jeg var liten også, men jeg har også aldri glemt den musikkvideoen. Det samme med julemusikken vi alltid spiller (Absolute More Christmas, 1994) - så reagerte jeg kraftig på Michael Jacksons sterke stemme i Santa Claus is Coming to Town. Så mye kraft i et så lite menneske.

Det jeg elsker mest med Michael Jackson, utenom hans musikk, er hans kreativitet. Han døde 50 år gammel, men i løpet av de årene hadde han forandret musikkverden og dansestilen verden over. Omskrevet musikkhistorien gang på gang. Og det med legendariske musikkvideoer (det er ingen nyhet at Thriller-videoen revolusjonerte musikkverden), skyhøye salgstall og utrolige sanger. Etterfølgere av hans arv er Justin Timberlake og Britney Spears - disse to har aldri lagt skjul på deres fascinasjon for ham - Usher, Chris Brown, Rihanna.. Popverden ville ikke vært det samme, deres musikkvideoer ville ikke vært de samme. Hans kreativitet forandret musikkverden, dansestilen og musikkvideoene. Ikke dårlig. Bare trist at journalistene fokuserte på galskapen i personligheten hans etter hans dødsfall. "Den gale mannen skygger over den geniale."

Jeg digger jo Mozarts musikk også? Men han skal jo også vært gal og ikke til å leve sammen med, han var en økonomisk katastrofe - uansvarlig og notorisk utro. Hvorfor skal jeg heller fokusere på dette når musikken hans var så fantastisk? Hans musikk revolusjonerte jo også musikkverden - på den tiden. Om Michael Jackson hadde psykiske problemer (trolig), var han pedofil (usannsynlig), var han gal? Det spiller liten rolle for min del. Slik jeg ser det, ville livet hans bli en helsikes film.

Mine favoritter av hans sanger:
- Thriller
- Beat it
- Billie Jean (også versjonen til Kayne West - den eneste gode av de nye versjonene på 25 års jubileumsalbumet av Thriller)
- The Way You Make Me Feel
- Black or White
- I'll Be There (Jackson 5)
- Can You Feel it? (Jackson 5)
- Dirty Diana
- Give in to Me (ganske lik Dirty Diana, men med Slash på gitar!)
- Rock With You
- You Rock My World
- Don't Stop Till You Get Enough
- Smooth Criminal
- Earth Song
- Heal the World
- They Don't Really Care About Us
- og fler vil det nok bli nå som interessen skyter til topps!

Jeg syntes nesten det er ironisk at jeg ikke fant Thriller CD'en min. Jeg ville ha med meg den hjem for sommerferien. Jeg fant bare coveret, men ingen CD. Også at så mange sanger nevner MJ nå for tiden; Aquas Back to the '80s og Keri Hilsons Knock You Down. Er det noen andre som syntes Lady Gagas video av Lovegame kan minne om Michael Jacksons Bad?

I dag fikk jeg med meg minnestunden til Michael Jackson også. Fy, som jeg gråt. Og det med Paris på slutten var bare helt fryktelig å være vitne til. Jeg er litt mellom den oppfattelsen at folka burde stoppet ungen, og at hun kanskje følte for å forsvare faren overfor ondsinnet tunger - det kom jo etter Marlons "de andre har alltid hakket ned på deg og fornærmet deg, hvor mye kan et menneske tåle?" - så det var vel et forsvar mot ryktene om at han var en dårlig far/ pedofil. Stakkars unge, jeg føler med henne. Jeg og søsteren min gråt i alle fall grusomt mot slutten av showet. Mens vi lagde taco, sang vi Jackson 5s I'll Be There. Det var kost, men det var likevel noe melankolsk ved det.


Litt for mange og for høye lydeffekter i denne videoen, men selve sangen er en av mine yndlinger.






Men jeg er rimelig sikker på at danseshowet, So You Think You Can Dance, kommer til å ha en tribute av Michael Jackson. Hvis ikke, blir det nesten for rart..

Kung Fu Panda (2008)

"He was so deadly, in fact, that his enemies would go blind from over-exposure to pure awesomeness!" Dreamworks vet hvordan de skal lage underholdende animasjonsfilmer: Shrek (2001), Sinbad: Legend of the Seven Seas (2003) - jeg likte den - Shrek 2 (2004) - seriens beste hittil - Madagascar (2005), Wallace & Gromit: The Curse of the Were-Rabbit (2005) - it's a must! (Det er i alle fall de jeg har sett, og som jeg anser verdt å nevne.) Kung Fu Panda er en av de beste av Dreamworks animasjonsfilmer. Den åpner fenomenalt; med en animedrøm. DIGG! Deretter følger vi pandaen Po som drømmer om å bli en kung fu-mester, The Dragon Warrior.

Humoren er god nok, men det er historien om Tai Lung, den store skurken i filmen, som stjal hjertet mitt. Forholdet mellom Shifu, læreren til kung fu-mesterne og Tai Lang, hans fostersønn, er egentlig det mest interessante jeg har sett i en film for barn (i vestens filmer i alle fall). For meg var det nesten som havfruen Ariel som gjør opprør mot faren sin, havkongen Triton all over again. Hjerteskjærende. Likevel var Tai Lung og Shifu-historien kul og underholdende.

Kampscenene er faktisk kule. Jeg likte scenen med "The Furious Five" vs. Tai Lung ved bruen best kanskje? Dreamworks reklamerte stort med at de har fått med seg selveste Jackie Chan og Angelina Jolie med som stemmene til Monkey og Tigress, to av the furious five, men tro ikke at du kommer til å høre så mye dem. Det er Jack Black, stemmen til Po, og Dustin Hoffman, stemmen til Shifu, som står for det meste av snakkingen.

Bra film. Skal komme en oppfølger neste år. Næææ?

Søt reklame!

Sommeren 2006 var jeg nesten fanatisk opptatt av global oppvarming (takket være An Inconvenient Truth, 2006), og blant annet uv-stråler; så den sommeren gjemte jeg meg for solen og var likblek hele året. Men denne reklamen er søt. Ta toget, det er den beste transporten for miljøet.

Ny yndlingsfilm!

Endelig fikk jeg sett Star Trek (2009) også! "The biggest and coolest film of 2009," som Total Film beskrev det på forsiden av april-utgaven. Det skal i alle fall mye til før de andre filmene kan måle seg med årets blockbuster. En sci-fi film av JJ Abrams kan ikke bli bedre enn dette. "Star Trek er enhver kinogeeks våteste drøm." (Birger Vestmo, NRK P3)

Men noen trekkies kan ende opp med å hate den, siden deres store filosofi nå går mainstream: "Litt mer action og kjekkaseri enn kvantefysisk spekulering og popvitenskapelig undring, og det har deler av Trekkies-bevegelsen reagert på. For oss andre betyr demokratiseringen av dette universet en tilgang på en verden med knallhard logikk, der det til stadighet settes krav til karakterenes rettskaffenhet og rang." (Einar Aarvig, FilmMagasinet)

Jeg dessverre er ikke så altfor kjent med Star Trek-universet, men jeg fikk i alle fall sett Star Trek: The Motion Picture (1979) og Star Trek II: The Wrath of Khan (1982) før jeg så denne. The Wrath of Khan regnes å være den beste, i alle fall hittil, i filmserien. Og i denne filmen, nr. 11 i rekken, (men den fungerer som en prequel for hele serien,) ser jeg flere likheter med The Wrath of Khan; med tanke på skurken (blant annet hans sorg og hevnlyst, og hans torturmetoder) og deler av plottet. Det var slik jeg oppfattet filmen. Men i kjent JJ Abrams stil, utvikler også filmen seg og tar overraskende vendinger - og jeg elsker uforutsigbare filmer! Da jeg så på Eagle Eye (2008) for eksempel, gjettet jeg meg fram til det ene etter det andre - ingen overraskelser! Det er kjedelig! Star Trek derimot er overraskende på mange måter; den åpner med et pang! Jeg var på gråten i filmens første minutter; jeg har aldri opplevd en film som fanger oppmerksomheten min såpass i åpningen slik som denne. Så hadde jeg egentlig ikke forberedt meg på JJ Abrams' sans for tidsreiser og plott-tvister. Karakterene var fargerike til tusen, hvor Scotty (Simon Pegg) kommer til rett tid, og han var rett mann for rollen. Chris Pine var rett til rollen som unge Kirk, og Zachary Quinto er "an actor "born to play Spock," according to JJ." Yndlingene mine fra de første filmene var (utrolig nok) Spock og Pavel Chekov, i denne filmen spilt av Anton Yelchin, og de var favorittene mine nå også, med Simon Pegg.

Les anmeldelsen (skrevet av Vegard Larsen) til Dagbladet av filmen. Kanskje litt dramatisk anmeldelse, men jeg regner med at når han gir filmen terningkast 6, så er han nok litt gira på filmen. Han åpner jo med å fortelle om åpningen. I hans ord var det "over the top, kitschy som faen og jeg digger det. Enda er det duket for to timer warp-speed. Hallelujah!" Og til trekkiene har han dette å konkludere hele anmeldelsen med; "Star Trek slik du kjenner det er historie. JJ Abrams har redefinert merkevaren, han har pusset og polert og skapt en underholdningsgigant som er for stor for nerdene alene." Jeg er ganske enig i alt det Larsen skrev i denne anmeldelsen egentlig. Jeg trodde filmen ville gjøre det mye bedre på kino enn det den har gjort.. Skuffende..

Come on, stupid clock, please, strike 3!

Må si jeg kjenner meg igjen her. Kommer nok til å sitte sånn til klokka slår 15.00 under eksamen til fredag. Er visst en 6-timers eksamen i morgen. Etter at oppgaven er levert, er det sommerferie! (Nå begynner jeg å lure litt på om jeg får eksamensoppgave om Hannah Montana, siden professoren snakket så mye om kinofilmen, serien og selve jenta hele semesteret.. Har jo hatt eksamen om Harry Potter også, så det ville ikke vært første gangen lix..)

The Black Cauldron (1985)

Har du hørt om Disney-filmen, The Black Cauldron? Den skal visst komme på DVD i år. Var visst en fiasko da den kom. Men jeg syntes ikke at den var så ille. Ingen typisk Disney-film akkurat, så nesten likhetstrekk med Lord of the Rings. En ond konge, en gryte som kan vekke en uovervinnerlig hær, et magisk sverd, en synsk gris.. Det er til og med et rart lite vesen som heter Gurgi, som høres skremmende lik Gollum og han ofrer seg selv mot slutten ved å hoppe opp i gryten. Ops, spoiler?

Jeg husker jeg lånte tegneseriebok av denne filmen da jeg gikk på barneskolen. Jeg kjente igjen visse scener og karakterer, men det finns jo grenser for hva en husker fra barneskoletiden...

Men ok, det er ikke helt den store Disney-filmen dette her. Den er litt småkjedelig. Og jeg tror heksene i Sleeping Beauty (1959) og Snow White and the Seven Dwarfs (1937) er mer skremmende enn "the evil Horned King". Dessuten så er det jo ingenting som slår The Little Mermaid (1989), Beauty and the Beast (1991), Aladdin (1992) og The Lion King (1994). De fire store blant Disneys filmer. Eller hva?

Aaaaaaaw, de søte tegningene til Shippo!

Kan jo legge til en video av fortellingen til Shippo også, så du forstår mer:)

House on Haunted Hill (1959)

Her om dagen bestemte jeg meg for at jeg heller ville se denne filmen, enn å lese på pensum til eksamen og legge meg tidlig for kjøretimen neste dag. Jeg satt i stumme mørket å satte på filmen. Det varte bare et par minutter før lyset ble slått på igjen. Skrikingen og zombie-lignende lyden på den svarte skjermen ble litt for mye for meg. Jeg er ikke akkurat en hardcorefan av skrekkfilmer. Ble litt fascinert etter å ha skrevet en semesteroppgave om genren. Jeg er ganske noob på horror. De jeg liker er liksom ganske mainstream; Halloween (1978), Alien (1979), The Shining (1980) og Se7en (1995). Men så har jeg alltid hatt lyst til å se Vincent Prices filmer.

For dere som kanskje ikke kjenner til ham, eller rettere sagt tror at dere ikke kjenner til ham; Vincent Price er en av Tim Burtons helter (spilte professoren i Edward Scissorhands, 1990, og var fortellerstemmen i kortfilmen Vincent, 1982), og han regnes å være selveste kongen av horrorgenren. Det er han som er fortellerstemmen i Michael Jacksons "Thriller," han var også med i en Scooby-Doo-serie, The 13 Ghosts of Scooby-Doo, han ga også stemmen til Disney-skurken Rottenikken i Basil of Baker Street/The Great Mouse Detective (1986). Som filmstudent syntes jeg at jeg burde se filmene hans, av prinsippet.

Rent handlingsmessig var filmen interessant nok. Terroren rundt Nora var skremmende nok, skrikingen hennes var ganske imponerende og ekkelt nok. Åpningen på filmen var egentlig ganske genial. Da jeg skvatt mest, var da den blinde damen som stod bak Nora. Nærbildet av henne ble litt dumt, men dama var ekkel og Nora skriker jo verre enn noen andre! Selve avslutningen på filmen, plottvisten, ble et lite antiklimaks for meg, uten at jeg skal røpe mer enn det. Men i denne filmen funker jo skrikingen som skrekkfaktor. I alle fall når det gjelder Nora.

Se introduksjonsdelen av filmen, men pass på at høytaleren ikke sprenger.. Var ikke langt ifra at det skjedde på min. Du er herved advart. Jeg likte åpningen. Skulle ønske hele filmen levde opp til denne delen, men den gjør det bare delvis. Det er en spøkelsesaktig sang som gikk igjen i filmen, og den natten drømte jeg faktisk om den lyden. Bare at jeg drømte at jeg vandret rundt med Jessica Fletcher, at vi prøvde å løse mysteriet om spøkelsene, og en som lignet Iris fra Paradise Hotel var skurken.. Litt rart?




Ah, husker Cartoon Network jeg. Scooby-Doo-serier, The Addams Family og Tom & Jerry :)

Sommer på Murder, She Wrote

Videoen er overhodet ikke bra, men det var det jeg fant. I morges så jeg en episode av serien Murder, She Wrote (Dead Man's Gold, med Leslie Nielsen) som ga meg en skikkelig sommerfølelse. Måker som skriker, solen skinte, og havnen. Det fikk meg til å tenke på Hvaler, og sommerens problemfrie mentalitet. Hvordan man kan gå ut døren uten noe bestemt mål og likevel treffe folk og ha en god dag.

Beruset av sommerfølelsen jeg fikk av episoden, søkte jeg etter bilder tatt fra våre somre på Hvaler, og resultatet var ganske skuffende. Jeg har altfor få bilder fra disse fantastiske dagene. I år er det nødt til å bli flere; jeg skal plage livet av familie og venner med kameraet mitt i sommer!

Jeg ble også ganske optimistisk av de fine solskinnsdagene vi har hatt den siste tiden og jeg ble kanskje revet litt vel med. Jeg ryddet hele skapet, som har vært et rent mareritt i flere måneder, og jeg la bort alt av vinterklær og tok fram sommertøyet. Neste dag var det regn igjen og jeg frøs! (Ironisk nok tittet solen fram så fort "Good Morning Baltimore" kom på MP3-spilleren min.. Jeg legger meg opp i de små detaljer.)

Og bare så det er klart: H&M, etc. bør selge 50-tallskjoler i år! Jeg skal ha en! Og gjerne en i polka dot-mønster. Og nesten mer enn noe annet, ønsker jeg meg en sunsuit!! Ellers går jeg for seiler-stiler i sommer:) Men om noen finner noen 50-tallskjoler, let me know :)

One Night in Bangkok-feeling

I går spiste vi thaimat. Vi tok ta-med-mat fra resturanten, og der luktet det så herlig. Jeg og K fikk en ganske Thailand-følelse; luktene og musikken sendte oss rett tilbake til Bangkok, Pattaya og Phuket. I dag har jeg sittet og sett på bildene fra ferieturen vår dit sommeren 2008, og jeg gleder meg noe skikkelig til sommer. Ikke det at jeg skal reise sydover eller noe, bare for varmegradene, kjolene, festene, og kveldene hvor vi bare sitter og prater, uten bekymringer for morgendagen. K skal sydover, men jeg reiser liksom nok som det er ellers i året.

Den hatten savner jeg egentlig. Den ble ganske flat etter hjemreisen, den lå visst nederst i kofforten... :(