The Dark Knight Rises! RAWR!

Jeg hører folk som klager og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår dem. Men når det er sagt var ikke min opplevelse den samme som deres. Endelig var jeg ferdig med den grusomme sommerjobben min og skulle feire dette med å dra på The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012). Siden filmen er tilsvarende 3 timer lang er den siste visningen på Fredrikstad Kino kl. 20.30! Og da det endelig var vår tur i billettkøen hadde de ingen plasser for en trio. Jeg som hadde gledet meg til denne filmen i flere dager, var fast bestemt på at denne filmen skulle jeg se i kveld! Så vi kjørte over til Sarpsborg Kino, fikk oss kinobilletter og kunne endelig nyte vårt bittersøte farvel med Nolans Batman. (Men jeg tviler på at Sarpsborg Kino er THX-godkjent... og det er en av de minst behageligste kinosalene jeg har vært borti, dog dette var bagateller så lenge jeg fikk se Batman!)

Til tross for alle irritasjonene rundt omstendighetene, klarte jeg å nyte filmen. Og en del av meg føler at kritikken kommer av for høye forventninger, kanskje til og med gale forventninger siden filmen ikke bare er en oppfølger, men en avslutning på en trilogi! Entusiaster sier jo at det råder annerledes regler for filmen avhengig om det er en oppfølger eller en avsluttende del på en trilogi. Og når de klager over skurken Bane (Tom Hardy) - sier han ikke kan måle seg med Heath Ledgers The Joker; han virker ikke ond nok; vi ser ikke ansiktet hans; svakeste skurken i trilogien! - da blir jeg nesten litt irritert.

Jeg syntes faktisk Bane var en god avrunding i trilogien, man får en følelse av "tilbake til starten," med tanke på Ra's al Ghul og hans ideologi, og dermed får man lyst til å ta fram de tidligere filmene for et lite maraton. Og da har egentlig Nolan lyktes i mine øyne. Samtidig syntes jeg det var morsomt, dog ikke så overraskende som alle andre skal ha det til, at Bane ikke var den egentlige skurken i filmen. Han var bare løpegutten for en jeg mistenkte fra starten av (og det er ikke wannabe nerdtastic skryting om awesome kunnskap om universet, men det skyldes spoilers fra tidligere). Og det var så gøy da twisten kom i filmen at jeg lo stille for meg selv i den mørke kinosalen. Jeg tror jeg hadde en tendens til å le på svært upassende steder i filmen, sånn som da Batman ble forrædet, noe som overrasket alle som ikke visste om denne twisten på forhånd; da Bane sprengte tunnelene rundt om i Gotham under den amerikanske fotballkampen; men mest da Bane brakk ryggen til Batman. For mesteparten av entusiastene til Batman-universet er kjent med dette: "The man who broke the Bat."

Bane var ikke kjedelig som mange skal ha det til. Jeg likte bakhistorien hans, selvfølgelig, men det hjalp nok masse at det var Tom Hardy som spilte ham. Hardy har jeg en merkverdig crush på, og det beste med fyren er stemmen hans. Han høres nesten konstant ut som om han er på bristepunktet av undertrykkingen av et enormt raseri, og man har dette "Skjønnheten og Udyret-syndromet". Jeg tror ikke det er noe mer forlokkende for en kvinne enn en dyster og skadet mann hun tror hun kan lege sårene til. Viten om at jeg har dette syndromet, gjør filmens twist det umulig for meg å forkaste Bane som kjedelig.

Ikke bare var det Bane som måtte imponere, men også Catwoman. Ingen kalte henne det, men man ser det tydelig på nyhetsforsidene om tyveriene hennes. "The Cat." Det at Anne Hathaway skulle spille henne, var jeg ganske skeptisk til, siden få har klart det etter Michelle Pfeiffer fra Batman Returns (Tim Burton, 1992), men hun overrasket og har blitt min favoritt av Catwomen. Jeg skjønner hva anmelderne mener når de sier at Catwoman redder en dyster Batman, for innimellom oppfattet jeg det som at det er hun som bidrar til at mest mulig skjer i filmen, i tillegg til at hun blir hans usannsynlige sidekick. Mens andre Batman-filmer er ganske cartoonish, er Nolan sine ganske realistiske. Noen klager kanskje over at denne er for realistisk og trygg i den forstand, syntes jeg det er et av elementene som gjør Nolans trilogi så fantastisk. Det er også derfor oppfattelsen av Hathaways Catwoman er så fantastisk. De andre (Tim Burton og Joel Schumacher) er ren underholdning i komediens form, mens disse filmene får deg til å se velkjente karakterer på en ny måte og skal oppfatte dem som realistiske personligheter - og godkjenne det.

Men aldri en Christopher Nolan-film uten en enorm teaser som avslutning. (Det er kanskje feil å si, men det burde ikke være det på grunn av Inception!) Det gikk faktisk et par ganger hvor jeg fryktet at han skulle ta en Inception-teaser, bare for å bli beroliget i siste sekund. Men da teaseren kom, rulleteksten dukket opp på skjermen og Hans Zimmers fantastiske komposisjon dominerte i høytalerene, da skalv hendene som om jeg ikke hadde spist på evigheter eller jeg skulle hoppe ut av et fly. Og da tenkte jeg at Nolan har det med å gjennomføre dette, iallfall forsøke, en gang i framtiden. Med Joseph Gordon-Levitt. For jeg kommer til å savne dette så altfor, altfor mye! Og det kommer tydeligvis Christian Bale til å gjøre også, ut ifra MTVs Movie Awards 2012... *Sukk!*

Superheltsommer FTW!

Sånn går det når superhelt-entusiaster bestemmer seg for å ta en fest. Og passende soundtrack for kvelden, som er hentet fra en fanvideo fra verdens beste arbeidsplass!

The Amazing Spider-Man; Ganske bra Amazing!

Vi vet vel alle at Spider-Man filmene ble melket ut til det kjedsommelige, og jeg var en smule ambivalent til den nye adapsjonen av tegneseriehelten. Etter at jeg forelsket meg i Marc Webb-filmen (500) Days of Summer, i Andrew Garfield etter hans sære karakter i den sære filmen Never Let Me Go (Mark Romanek, 2010) og var stor fan av Emma Stone fra Superbad (Greg Mottola, 2007) og Easy A (Will Gluck, 2010), virket det derimot som om dette var noe jeg garantert ville falle pladask for. Og jadda. Det er ganske deilig å sitte i kinosalen med gåsehud mens man nyter en god superheltfilm! Og i motsetning til de tidligere Spider-Man filmene (ikke misforstå meg, jeg var oppriktig glad i den første Spider-Man filmen før serien ble ødelagt av sine oppfølgere) fikk jeg følelsen av å møte Spider-Man sånn han var for meg etter TV-serien da jeg var liten.

Dessuten fikk jeg lyst til å lese tegneserien, noe jeg ikke fikk av de tidligere filmene. Med tanke på alt dette, er jeg ganske fornøyd med den nye versjonen av Spider-Man og jeg gleder meg allerede til oppfølgerne. Jeg syntes det er litt fælt at anmelderne sier ting som "det er ingen The Avengers akkurat," for er det ikke fælt om alle superheltfilmer skulle være bygd opp på samme måte? The Avengers (Joss Whedon, 2012) er awesome, men jeg føler ingen trang til å sammenligne The Amazing Spider-Man med den. Gjør jeg det med alle superheltfilmer jeg ser, kommer jeg jo til å bli skuffet gang på gang siden jeg legger lista veldig høyt. The Avengers er en film med mye hysterisk morsomme sammenstøt mellom mange store ego, mens The Amazing Spider-Man handler om hvordan Peter Parker håndterer sine nye krefter. Og, fullstendig i fare for å høres ut som en hjelpeløs fjortiss med alle deres fangirling, har Garfields Peter Parker nesten blitt en av mine favoritter blant superhelter på rekordtid og havnet rett inn på min topp 5 liste over... ja, mine celebrity crush. For ja, jeg holder fortsatt på med sånt, men listen består mer av karakterer enn direkte celebrities: Loki, Peter Parker, Thor, Heathcliff... Sukk, herlige mannfolk. Hvorfor kan ikke superhelter eksistere? Øyeblikket jeg skjønte at denne Peter Parker likte jeg virkelig, var (selvfølgelig) under denne scenen:

Den scenen førte til at jeg likte Parker og Gwen Stacy mye bedre enn Parker og Mary Jane (for de to ble jo bare ødelagt til det kjedsommelige i de andre filmene), og scenen var mye bedre enn kyssescenen i Spider-Man (Sam Raimi, 2002). Klart, det første kysset i The Amazing Spider-Man var litt... ja, jeg var ikke så begeistret over det. Alt før kysset var ganske perfekt, når han sliter med å fortelle henne at han er Spider-Man, men så skyter han ut "spindelvevet" og spinner henne inntil seg. Det blir iallfall mye bedre når han snubler skadet inn på soverommet hennes senere, og da jeg forlot kinosalen med søsteren min holdt vi på med den verste fangirling du kan tenke deg. Så da skjønte jeg at det bare var å føre ham opp på listen over mine favoritter i 2012.

Til syvende og sist kan jeg jo si at det ikke finnes en cameo jeg har mer glede av enn Stan Lee. For du vet så godt at han kommer til å dukke opp. Ser du en Marvel-film, forventer du å se den gamle mannen med det hvite håret og de store brillene. Kanskje han til og med har en liten replikk? I denne sier han riktig nok ingenting, men herlighet for en morsom scene! Det var et av de morsomste øyeblikkene gjennom hele filmen! Excelsior!

Det var kanskje en ting jeg savnet fra de tidligere Spider-Man filmene og det var J.K. Simmons sin hissige avisredaktøren, J. Jonah Jameson. Han var awesome.

(500) Days of Summer: Kjærlighetssorg og Kreativitet!

Det er vel ikke så overraskende å se at jeg har en av disse "summertime sadness", noe som har begynt å bli en uvane, ut ifra det forrige blogginnlegget mitt. "Melankoli, depresjon og nevrotiske tendenser er den virkelige delen av livet"?! Herlighet, for noe tull! Jeg er fullstendig klar over det, men på den andre siden har jeg aldri oppfattet ting på den gjennomsnittlige måten uansett; og om jeg så har gjort det har jeg sett bort fra det som følge av kjedsomhet. Man skal være godt rustet hvis man kommer gjennom uker med delvis ensomhet, Lana Del Rey og Wuthering Heights uten å føle en liten melankoli komme smygende, regnværsdager som solskinnsdager. Greia er at jeg liker å være melankolsk. Noen ganger gjør det meg mer fokusert enn jeg er i en tilfreds sinntilstand. Og jeg finner en smule nytelse i det hele, så jeg ønsker den velkommen. Problemet er å komme seg ut av den, for varer det for lenge utvikler det seg til en passivitet hvor man knapt står opp fra sengen.

Anyway, sånn går nå dagan. Enten ligger jeg på sofaen, klaustrofobisk på grunn av manglende aktiviteter å ta seg til, eller så ligger jeg langflat på verandaen eller ute i gresset og later meg, fortsatt uvitende om hva jeg skal ta meg til. Dette er vel igrunn øyeblikk hvor jeg kunne ha satt meg ned med bloggen, men når man er lat, er det ennå vanskeligere å få ut et eneste klokt ord. Til slutt vil man nå et punkt hvor man er lei alt man kan tenke seg, og da begynner man å begi seg ut på en mengde ting, rett og slett fordi man vet at man ikke har noe å tape på det. Sånn føles det iallfall.

Det er en film med disse delene av "livets gang" som jeg har falt pladask for. Jeg gjorde det riktig nok ikke umiddelbart. Det måtte en ny visning til før jeg satte pris på filmens mange særheter. Det er (500) Days of Summer (Marc Webb, 2009). Jeg likte ikke filmen den første gangen jeg så den, noe som antageligvis skyldes min mistanke om at fortellerstemmen misledet meg i sin fortelling. Da dette ikke stemte overens, ble jeg nesten skuffet og misfornøyd, men da jeg så den igjen, fant jeg faktisk en stor underholdningsverdi i Toms (Joseph Gordon-Levitt) kjærlighetssorg.

Jeg forstår forsåvidt dem begge to; Summer som ikke tror på kjærligheten; og hennes oppfattelse hindrer henne i å være i et ordentlig forhold med Tom. Hun liker ham, men nekter å sette ord på det hun måtte føle for ham. På den andre siden sier hun mye om hva hun ikke føler. Tom derimot har mange forhåpninger til kjærlighet i livet og har tydeligvis for vane å bryte fullstendig sammen når han blir frarøvet disse av sine forelskelser. Og man føler med Tom. Hvem har vel ikke blitt dumpet eller hatt kjærlighetssorg? Jeg kjenner meg forsåvidt veldig mye igjen i Tom, med tanke på hans passivitet, den kreative energien som følge av depresjonen og hans optimistiske forventninger (som muligens må være min favorittdel i filmen, siden ingenting blir som man helt hadde tenkt seg - noensinne).

Jeg har en tendens til å tilbringe mer tid i drømmeverden enn i det virkelige livet, nettopp fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å oppleve det jeg drømmer om - jeg kommer aldri til å ha noen Hollywood-filmøyeblikk - og den deprimerende tanken om at livet aldri kommer til å kunne måle seg med mine dagdrømmer. Dagdrømming er en form for passivitet til eget liv, sier noen, og kan regnes som et symptom for depresjon, men jeg syntes det kommer helt an på hvordan man selv ser det. Har man ikke vondt av det, burde det ikke spille noen rolle. På sitt verste kan det noen ganger hende at man føler at dagdrømmene håner deg, og det er derfor, mer enn det faktum at han ble dumpet, at jeg føler sånn med Tom. Han er sin verste fiende.

Det var kreativiteten som får ham ut av kjærlighetssorgen som gjorde at jeg likte filmen. Jeg er jo av den oppfatningen av at depresjon er godt for kunstnersjelen. Det skyldes kanskje at jeg tror man er mest fokusert når man er ulykkelig, man kjenner de sidene av seg selv eller omgivelsene sine som man ikke liker. Og kanskje man forsøker å forandre situasjonen til det bedre. I Toms tilfelle slutter han på jobben og forsøker seg på det han egentlig vil holde på med. Det var Summer som hadde oppmuntret til dette da de traff hverandre, og uansett hvor vondt han hadde det etter bruddet, får det ham til å utføre sin selvrealisering.

Alt dette er stort sett ting jeg tenker på selv når jeg har kjærlighetssorg eller blir melankolsk og passiv på grunn av alle mine ikke-eksisterende bekymringer. Jeg vet ikke hva man skal foretrekke av disse to, men jeg føler en dragning mot kjærlighetssorg: Den er ikke bare vond, men bittersøt. Man lengter jo tilbake til noe man tror er bedre enn det kanskje var, i tillegg utvikler man seg etter forholdet. Innerst inne vet du at personen gjorde et eller annet med deg som kanskje aldri blir det samme igjen. Det hørtes nesten fælt ut, men det er min favorittdel ved å møte nye mennesker. Mennesker som ikke klarer å berøre noe inni deg, er ubetydelige relasjoner i ettertid.

Brontë-søstrene: Take Care Not to Smile at Any Part of it!

Jeg har sett en masse filmer i det siste, for det meste fram til den eksterne harddisken min gikk i gulvet ved et uhell. Men var det noe som jeg forelsket meg hjelpeløst og hodestups i, så var det filmatiseringen av Brontë-søstrenes mesterverk og Michael Fassbender. I mitt forsøk på å snu om på døgnrytmen, la jeg meg tidlig i sengen med en film. Valget falt ganske randomly på Jane Eyre (Cary Fukunaga, 2011), en film jeg lenge har hatt liggende uten å ha hatt noe spesielt stort ønske om å se den. Men jeg sukket på de rette og gråt på de merkeligste stedene i filmen. Som om ikke X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011) og Prometheus (Ridley Scott, 2012) var nok til en celeb-crush på Fassbender, så var jeg fortapt med denne filmen. Til tross for hans tåpelige skinnskjegg.

Siden sommeren 2005 har moren min, søsteren min og jeg bygget opp en vane for å sette oss ned med Jane Austens verden, da hovedsakelig BBCs Pride and Prejudice fra 1995 med godeste Colin Firth. Det blir neppe noe unntak i år, men nå føler jeg en større dragning mot Brontë-søstrene, da hovedsakelig Charlottes Jane Eyre og Emilys Wuthering Heights. På en side kan man se det som bort fra det naive, uskyldige og lyse, og mot det brutale og dystre mørke. Det er en gotisk stil over det hele, som forsterkes i filmatisering av historiene - for de er kjærlighetshistorier forkledd som spøkelseshistorier.

Foreløpig er jeg litt over halvveis i Wuthering Heights. Etter å ha blitt rimelig kjent med filmene fra 1939, 1992 og 2009, gleder jeg meg til favorittscenene fra filmene. Overraskende nok finner man minimale spor etter bokens egentlige fortellerramme, hvor visse av favorittscenene mine aldri har eksistert i bokens fortelling. Jeg syntes det kan være en interessant historie å filmatisere, med tanke på at historien er en gjenfortelling av hvordan tjeneren Nelly Dean oppfattet romansene og intrigene rundt seg. Det eneste som er ordrett sitert fra boken, er når Cathy eller Heathcliff snakker om hverandre til Nelly eller når de alle befinner seg på samme rom, noe som skjer svært sjeldent. Samtalene Cathy og Heatcliff har sammen blir bare beskrevet som dempet hvisking eller høytlytt krangling. Derfor er det litt interessant å se hvordan de har løst dette i filmatiseringene, når verken versjonene fra 1992 eller 2009 har fulgt fortellerrammen fra boken. Jeg foretrekker versjonen fra 1992 med Juliette Binoche og Ralph Fiennes, framfor 2009 med Charlotte Riley og Tom Hardy, men jeg liker framstillingen av Heathcliffs forakt mot Cathys forvandling i 2009-versjonen. Med versjonen fra 1992 gråter jeg når Cathy beskriver sin kjærlighet for Heathcliff for Nelly og selv en eneste replikk fra Heathcliff får maskaraen til å renne nedover ansiktet ("I don't know how you can bear to leave her."). Det sier litt om hvor forelsket jeg er i Fiennes sin Heathcliff, og det hele topper seg opp når han sitter ved treet de satt for mange år tidligere og får høre at hun er død: 


"I pray one prayer - I repeat it till my tongue stiffens - Catherine Earnshaw, may you not rest as long as I am living; you said I killed you - haunt me, then! The murdered do haunt their murderers, I believe. I know that ghosts have wandered on earth. Be with me always - take any form - drive me mad! only do not leave me in this abyss, where I cannot find you! Oh, God! it is unutterable! I cannot live without my life! I cannot live without my soul!" *Sukk*

Til syvende og sist avslører dette at jeg faktisk er en jentete jente likevel. Mitt hat for de stereotypiske romantiske komediene forsvinner som dugg for solen når min kjærlighet for kostymedrama melder sin ankomst. Egentlig misliker jeg det å gråte til den minste emosjonelle ytringen på film, men når det gjelder adapsjoner, kan man ikke motstå det siden det først og fremst er ordenes medium. Som om ikke replikkene er nok til at man forelsker seg i filmen, har den også en til tider en fantastisk lyssetting. Jeg pleier aldri å legge store oppmerksomheten til det tekniske, men i denne filmen er det nesten så man drømmer seg fullstendig bort og får følelsen av å være vitne til noe langt eldre og dyrebart glemt enn hva 90-tallet kan tilby. Jeg tror ikke jeg gjør meg særlig godt forstått med å si det, men jeg tenker hovedsakelig på scener hvor man ser flammenes glød fra ildstedet treffe skuespillernes ansikt. Det oppleves kanskje primitivt i bruk av lys, men det setter en intim stemning, og det skaper en lengsel etter å være nær selv om karakterenes selskap er farlig giftig.

Jane Eyre er også en vakker film, som et vakkert mareritt egentlig. Soundtracket er, som med Wuthering Heights, helt fantastisk! Mens Wuthering Heights har en stemning som minner om en gammel horrorfilm, er  musikken i Jane Eyre bare sårbar og melankolsk. I mitt forsøk på å få søsteren min interessert i Brontë-søstrene, viste jeg henne denne filmen, og det funket. Hun ble revet med, sa hun likte filmen veldig godt og hadde lyst til å lese boken. (Moren min derimot viste seg å være vanskeligere å overbevise, jeg viste henne Wuthering Heights, og den var litt for deprimerende, sa hun. Jeg skulle nok ha valgt Jane Eyre.)

Som jeg nevnte innledningsvis, valgte jeg denne filmen ganske tilfeldig som selskap i mitt forsøk på å snu døgnrytmen min i ensomheten som følger av dette. Jeg failet jo på en måte, da jeg ble nødt til å se visse scener for å høre de fantastiske samtalene igjen og igjen, og jeg ble revet såpass med at jeg fikk alt annet enn en rolig kveld og fint lite søvn. Jeg ble liggende og gruble, tenke tilbake på visse scener, på hvor fantastisk filmen var for meg, og at jeg virkelig burde ha valgt en annen film. Etter at jeg så denne, fikk jeg en uendelig trang til å se Wuthering Heights og lese bøkene, og denne fiksjonen bidro til at jeg havnet i et melankolsk humør. Hvordan kan man unngå det? Livet er ikke rosenrødt i disse historiene, det er vonde kjærlighetshistorier. Mange tiltrekkes kanskje av det romantiske konseptet, men for meg var det melankolien. Jeg har en tendens til å oppfatte melankoli, depresjon og nevrotiske tendenser som en virkelig del av livet, mens romantikk og lykke er mer som en myte, noe merkelig mennesker har skapt for å komme seg gjennom livet.

Jeg syntes ikke Jane Eyre er særlig romantisk. Så fort en film bygges rundt to mennesker som faller for hverandre, havner den under kategorien "romance", uansett hvordan det måtte gå med dem. Sangen "Where the Wild Roses Grows" av Nick Cave regnes jo som en av de mest romantiske sangene noensinne... men den handler jo om et drap! Det er fascinerende saker. Ennå mer fascinerer det meg at Brontë-søstrene, døtre av en prest, skrev slike bøker. Er de ikke på en eller annen måte dystre og djevelske for slike miljøer på den tiden? Jane Eyre er kanskje den folk liker mest. Jeg skjønner jo hvorfor. Et mishandlet og uønsket barn blir sendt vekk fra familien og frarøvet arv, blir guvernante på Thornfield Hall, forelsker seg i husets eier, den dystre Edward Rochester, midt oppi mysterier om spøkelser og brann som oppstår om nettene. Men jeg liker karakteren Rochester, at han er så tydelig splittet i alt han gjør og at han hele tiden prøver å finne nye distraksjoner fra sine dystre tanker. Det ene minutter sitter han foran pianoet og spiller på noen lystre toner før han i det neste smeller fingrene på tangentene som i en protest, stormer ut av huset og begynner å fyre løs med geværet ut i intet.

"I envy your peace of mind, your clean conscience, your unpolluted memory. Little girl, a memory without blot or contamination must be an exquisite treasure - an inexhaustible source of pure refreshment: is it not?" Sukk, sånn som de skriver. Det beste fra Rochester må være dette: "I sometimes have a queer feeling with regard to you - especially when you are near to me, as now: it is as if I had a string somewhere under my left ribs, tightly and inextricably knotted to a similar string situated in the corresponding quarter of your little frame. And if that boisterous channel, and two hundred miles or so of land, come broad between us, I am afraid that cord of communion will be snapped; and then I've a nervous notion I should take to bleeding inwardly." Ingen snakker sånn lenger. Usikker på om de noensinne har gjort det, og om noen dessverre skulle ha sagt noe slikt til meg, hadde jeg nok avvist den stakkars fyren, siden jeg har en tendens til å være slem mot de som faktisk liker meg. Jeg skal forsåvidt kaste meg over denne boken så fort jeg er ferdig med Wuthering Heights. Kanskje jeg kan finne på noe mer interessant å si om filmen til neste gang.