The Dark Knight Rises! RAWR!

Jeg hører folk som klager og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår dem. Men når det er sagt var ikke min opplevelse den samme som deres. Endelig var jeg ferdig med den grusomme sommerjobben min og skulle feire dette med å dra på The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012). Siden filmen er tilsvarende 3 timer lang er den siste visningen på Fredrikstad Kino kl. 20.30! Og da det endelig var vår tur i billettkøen hadde de ingen plasser for en trio. Jeg som hadde gledet meg til denne filmen i flere dager, var fast bestemt på at denne filmen skulle jeg se i kveld! Så vi kjørte over til Sarpsborg Kino, fikk oss kinobilletter og kunne endelig nyte vårt bittersøte farvel med Nolans Batman. (Men jeg tviler på at Sarpsborg Kino er THX-godkjent... og det er en av de minst behageligste kinosalene jeg har vært borti, dog dette var bagateller så lenge jeg fikk se Batman!)

Til tross for alle irritasjonene rundt omstendighetene, klarte jeg å nyte filmen. Og en del av meg føler at kritikken kommer av for høye forventninger, kanskje til og med gale forventninger siden filmen ikke bare er en oppfølger, men en avslutning på en trilogi! Entusiaster sier jo at det råder annerledes regler for filmen avhengig om det er en oppfølger eller en avsluttende del på en trilogi. Og når de klager over skurken Bane (Tom Hardy) - sier han ikke kan måle seg med Heath Ledgers The Joker; han virker ikke ond nok; vi ser ikke ansiktet hans; svakeste skurken i trilogien! - da blir jeg nesten litt irritert.

Jeg syntes faktisk Bane var en god avrunding i trilogien, man får en følelse av "tilbake til starten," med tanke på Ra's al Ghul og hans ideologi, og dermed får man lyst til å ta fram de tidligere filmene for et lite maraton. Og da har egentlig Nolan lyktes i mine øyne. Samtidig syntes jeg det var morsomt, dog ikke så overraskende som alle andre skal ha det til, at Bane ikke var den egentlige skurken i filmen. Han var bare løpegutten for en jeg mistenkte fra starten av (og det er ikke wannabe nerdtastic skryting om awesome kunnskap om universet, men det skyldes spoilers fra tidligere). Og det var så gøy da twisten kom i filmen at jeg lo stille for meg selv i den mørke kinosalen. Jeg tror jeg hadde en tendens til å le på svært upassende steder i filmen, sånn som da Batman ble forrædet, noe som overrasket alle som ikke visste om denne twisten på forhånd; da Bane sprengte tunnelene rundt om i Gotham under den amerikanske fotballkampen; men mest da Bane brakk ryggen til Batman. For mesteparten av entusiastene til Batman-universet er kjent med dette: "The man who broke the Bat."

Bane var ikke kjedelig som mange skal ha det til. Jeg likte bakhistorien hans, selvfølgelig, men det hjalp nok masse at det var Tom Hardy som spilte ham. Hardy har jeg en merkverdig crush på, og det beste med fyren er stemmen hans. Han høres nesten konstant ut som om han er på bristepunktet av undertrykkingen av et enormt raseri, og man har dette "Skjønnheten og Udyret-syndromet". Jeg tror ikke det er noe mer forlokkende for en kvinne enn en dyster og skadet mann hun tror hun kan lege sårene til. Viten om at jeg har dette syndromet, gjør filmens twist det umulig for meg å forkaste Bane som kjedelig.

Ikke bare var det Bane som måtte imponere, men også Catwoman. Ingen kalte henne det, men man ser det tydelig på nyhetsforsidene om tyveriene hennes. "The Cat." Det at Anne Hathaway skulle spille henne, var jeg ganske skeptisk til, siden få har klart det etter Michelle Pfeiffer fra Batman Returns (Tim Burton, 1992), men hun overrasket og har blitt min favoritt av Catwomen. Jeg skjønner hva anmelderne mener når de sier at Catwoman redder en dyster Batman, for innimellom oppfattet jeg det som at det er hun som bidrar til at mest mulig skjer i filmen, i tillegg til at hun blir hans usannsynlige sidekick. Mens andre Batman-filmer er ganske cartoonish, er Nolan sine ganske realistiske. Noen klager kanskje over at denne er for realistisk og trygg i den forstand, syntes jeg det er et av elementene som gjør Nolans trilogi så fantastisk. Det er også derfor oppfattelsen av Hathaways Catwoman er så fantastisk. De andre (Tim Burton og Joel Schumacher) er ren underholdning i komediens form, mens disse filmene får deg til å se velkjente karakterer på en ny måte og skal oppfatte dem som realistiske personligheter - og godkjenne det.

Men aldri en Christopher Nolan-film uten en enorm teaser som avslutning. (Det er kanskje feil å si, men det burde ikke være det på grunn av Inception!) Det gikk faktisk et par ganger hvor jeg fryktet at han skulle ta en Inception-teaser, bare for å bli beroliget i siste sekund. Men da teaseren kom, rulleteksten dukket opp på skjermen og Hans Zimmers fantastiske komposisjon dominerte i høytalerene, da skalv hendene som om jeg ikke hadde spist på evigheter eller jeg skulle hoppe ut av et fly. Og da tenkte jeg at Nolan har det med å gjennomføre dette, iallfall forsøke, en gang i framtiden. Med Joseph Gordon-Levitt. For jeg kommer til å savne dette så altfor, altfor mye! Og det kommer tydeligvis Christian Bale til å gjøre også, ut ifra MTVs Movie Awards 2012... *Sukk!*

Superheltsommer FTW!

Sånn går det når superhelt-entusiaster bestemmer seg for å ta en fest. Og passende soundtrack for kvelden, som er hentet fra en fanvideo fra verdens beste arbeidsplass!

The Amazing Spider-Man; Ganske bra Amazing!

Vi vet vel alle at Spider-Man filmene ble melket ut til det kjedsommelige, og jeg var en smule ambivalent til den nye adapsjonen av tegneseriehelten. Etter at jeg forelsket meg i Marc Webb-filmen (500) Days of Summer, i Andrew Garfield etter hans sære karakter i den sære filmen Never Let Me Go (Mark Romanek, 2010) og var stor fan av Emma Stone fra Superbad (Greg Mottola, 2007) og Easy A (Will Gluck, 2010), virket det derimot som om dette var noe jeg garantert ville falle pladask for. Og jadda. Det er ganske deilig å sitte i kinosalen med gåsehud mens man nyter en god superheltfilm! Og i motsetning til de tidligere Spider-Man filmene (ikke misforstå meg, jeg var oppriktig glad i den første Spider-Man filmen før serien ble ødelagt av sine oppfølgere) fikk jeg følelsen av å møte Spider-Man sånn han var for meg etter TV-serien da jeg var liten.

Dessuten fikk jeg lyst til å lese tegneserien, noe jeg ikke fikk av de tidligere filmene. Med tanke på alt dette, er jeg ganske fornøyd med den nye versjonen av Spider-Man og jeg gleder meg allerede til oppfølgerne. Jeg syntes det er litt fælt at anmelderne sier ting som "det er ingen The Avengers akkurat," for er det ikke fælt om alle superheltfilmer skulle være bygd opp på samme måte? The Avengers (Joss Whedon, 2012) er awesome, men jeg føler ingen trang til å sammenligne The Amazing Spider-Man med den. Gjør jeg det med alle superheltfilmer jeg ser, kommer jeg jo til å bli skuffet gang på gang siden jeg legger lista veldig høyt. The Avengers er en film med mye hysterisk morsomme sammenstøt mellom mange store ego, mens The Amazing Spider-Man handler om hvordan Peter Parker håndterer sine nye krefter. Og, fullstendig i fare for å høres ut som en hjelpeløs fjortiss med alle deres fangirling, har Garfields Peter Parker nesten blitt en av mine favoritter blant superhelter på rekordtid og havnet rett inn på min topp 5 liste over... ja, mine celebrity crush. For ja, jeg holder fortsatt på med sånt, men listen består mer av karakterer enn direkte celebrities: Loki, Peter Parker, Thor, Heathcliff... Sukk, herlige mannfolk. Hvorfor kan ikke superhelter eksistere? Øyeblikket jeg skjønte at denne Peter Parker likte jeg virkelig, var (selvfølgelig) under denne scenen:

Den scenen førte til at jeg likte Parker og Gwen Stacy mye bedre enn Parker og Mary Jane (for de to ble jo bare ødelagt til det kjedsommelige i de andre filmene), og scenen var mye bedre enn kyssescenen i Spider-Man (Sam Raimi, 2002). Klart, det første kysset i The Amazing Spider-Man var litt... ja, jeg var ikke så begeistret over det. Alt før kysset var ganske perfekt, når han sliter med å fortelle henne at han er Spider-Man, men så skyter han ut "spindelvevet" og spinner henne inntil seg. Det blir iallfall mye bedre når han snubler skadet inn på soverommet hennes senere, og da jeg forlot kinosalen med søsteren min holdt vi på med den verste fangirling du kan tenke deg. Så da skjønte jeg at det bare var å føre ham opp på listen over mine favoritter i 2012.

Til syvende og sist kan jeg jo si at det ikke finnes en cameo jeg har mer glede av enn Stan Lee. For du vet så godt at han kommer til å dukke opp. Ser du en Marvel-film, forventer du å se den gamle mannen med det hvite håret og de store brillene. Kanskje han til og med har en liten replikk? I denne sier han riktig nok ingenting, men herlighet for en morsom scene! Det var et av de morsomste øyeblikkene gjennom hele filmen! Excelsior!

Det var kanskje en ting jeg savnet fra de tidligere Spider-Man filmene og det var J.K. Simmons sin hissige avisredaktøren, J. Jonah Jameson. Han var awesome.

The Avengers er en superhelt-fest!

Spoiler-alert: Alt i dette innlegget består mer eller mindre av avslørende detaljer fra filmen.

I går var det endelig tid for The Avengers (Joss Whedon, 2012)! Jeg aner ikke hvor lenge jeg har ventet og gledet meg til den filmen, men det føles som en liten evighet. Det er ikke ofte jeg kaster meg over jaget med å sikre meg billett til en premiere, men denne uken var dette omtrent mer viktig for meg enn skolearbeidet. Jeg droppet til og med forelesningen på fredag for å sove ekstra lenge så jeg var fullstendig uthvilt til kinopremieren. Det sier litt om mine prioriteringer. Men det er The Avengers. Jeg har bare ventet på filmen i evigheter. Og var det verdt det? Jeg ville si absolutt:

Jeg visste ut ifra trailerne (som jeg dessverre må si at jeg har studert ganske nøye, men det er kanskje ikke så unaturlig når man har en såpass lang ventetid på seg) når Loki skulle dukke opp og det kom et hjelpeløst lite pip fra meg da det eksploderte på skjermen.

Jeg er glad i Loki. Jeg er vel på team Loki, hvis det går an å si noe så dumt. Men Thor (Kenneth Branagh, 2011) er en av de beste superhelt-filmene og uansett hvor enn herlig Thor og Chris Hemsworth er, stjeler Loki og Tom Hiddleston all min sympati og følelsesliv med sin manipulering. Når han returnerer som supervillain i The Avengers, visste jeg at det kom til å bli turbulent for meg: for det første samlet de jo en haug med hysteriske superhelter med enorme ego sammen, og for det andre var det dem versus min kjære Loki. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å beundre ham når han holdte talene om hvor patetiske vi mennesker var, for jeg syntes det hysterisk underholdende. Men da han prøvde med samme tale foran Hulken, fikk han gjennomgå ganske brutalt, til stor applaus i salen. Jeg derimot reagerte på samme måte som når søte kattepuser faller ("aaaaaaaw!" T-T)

Filmen var egentlig bare hysterisk, men kan man egentlig forvente annet når Joss Whedon har skrevet og regissert denne herligheten? Det er lenge siden jeg har hatt såpass store latterkramper så tett opp mot hverandre (og jeg har sett Iron Sky, Vuorensola, 2012 - men den er vel egentlig bare drøy) - og det er faktisk flere verbale battles enn fysiske, iallfall sånn jeg opplevde filmen. Du har Tony Stark som bitcher med alt og alle, du har Loki som forsøker å undertrykke alle, han ødelegger både dagen og kosmos på samme tid, Bruce Banner og Tony som nerder sammen... Det er mye prat generelt. Men alle heltene blir genialt introdusert i filmen. Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt over det. Loki er en ting, Tony og Pepper Potts som babler i vei as usual, Captain America med boksesekken(e), Black Widow (!) og Bruce, men mest av alt, Thor: Captain America og Iron Man fanget Loki i Tyskland og flyr ham tilbake til USA, og mens de flyr begynner det å tordne. Alle (tilskuerne) vet, utenom de to heltene, hva som kommer.

Cap: What's the matter? You scared of lightning?
Loki: I'm not overly fond of what follows...

Sukk, denne filmen er fantastisk. Det er eyecandy fra start til slutt, og du vil virkelig ikke at filmen skal ta slutt. Iallfall ikke jeg, jeg har jo ventet på den i hvertfall over ett år. Da rulleteksten også startet tenkte jeg at dette er en Marvel-film som alle andre, det er sikkert en sniktitt på hva som møter oss i neste film. Folk begynte å gå ut av kinosalen og jeg tenkte vel litt oppgitt at dette var uvitende mennesker, for riktig som det er, fikk vi en ørliten smakebit på hvem som blir villain i neste film.

Jeg prøvde å ikke lese anmeldelser før jeg så filmen, men jeg leste én, av Total Film, og det burde jeg nesten ikke ha gjort. Der snakket de bl.a. om at den mest overraskende cameoen ikke ville være Stan Lee (men i hvilket univers ville Stan Lee være overraskende i en Marvel-film?!) - under mesteparten av filmen satt jeg og lurte på hvem det var og hvor han ville dukke opp. Det var ganske forstyrrende. Med tanke på at det var Whedon som regisserte, tenkte jeg at det ville komme noen enorme ansikt fra hans univers, som Sarah Michelle Gellar, Nathan Fillion og, ganske naivt av meg, Seth Green.

Det er vel egentlig ikke noen vits for meg i å gi uvitende mennesker noen tips om å ikke lese anmeldelser når jeg innledningsvis advarte dem mot å ikke lese innlegget mitt. Men poenget mitt er vel at jo mer du vet før en slik film, desto mer blir forstyrret. Jeg ville ikke si ødelagt, for den består av ren awesomeness, så den kan nok aldri bli ødelagt, men den første filmopplevelsen vil bli forstyrret. "Hvem er cameoen? Når kommer Stan Lee? Hvem vil dø?" (Det er tross alt Whedon, han dreper av de mest overraskende karakterene i slike oppgjør som dette.) Om du ikke har sett filmen og har kommer såpass langt i teksten nå: Beklager, men jeg advarte deg jo. Uansett kommer du til å ha det sånn når du ser filmen. Det kan jeg love deg. Årets kuleste filmopplevelse. Nå gjenstår bare The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012) og The Hobbit (Peter Jackson, 2012)!

Fra The Phantom Menace i 3D til franchisen Star Wars!

Ja, jeg har faktisk sett Star Wars Episode I: The Phantom Menace (George Lucas, 1999) i 3D på kino, og det er litt utrolig når den er så fantastisk kjedelig som den er. Jeg har sett den tidligere, men jeg har faktisk ikke klart å huske annet enn hvor forferdelig irriterende Jar Jar Binks er. Ingen scener er brent fast i hukommelsen. Bare ønsket om å få avlive Jar Jar sånn at filmen kan begynne.

Jeg er en av dem som egentlig later som om Star Wars' prequels-triologi ikke eksisterer. Om jeg skulle introdusere Star Wars-universet for noen, ville jeg aldri startet med The Phantom Menace. Hele poenget forsvinner med å se de første episodene før de originale filmene. Konfrontasjonen mellom Luke og Darth Vader i The Empire Strikes Back (Irvin Kershner, 1980) blir for eksempel ikke det samme om man kjenner alle detaljene i forveien. Men det er uansett vanskelig å være fullstendig uviten i denne scenen. Den er såpass ikonisk at det skal godt gjøres å gå 20 år uten å få med seg den, det enten være via referanser eller parodier. Nei, jeg sverger til den originale trilogien.

Jeg merker at jo mer jeg tenker på The Phantom Menace, desto mer får jeg lyst til å fokusere på fansen og deres intense følelser og engasjement i denne serien. Det virker som om George Lucas tviholder på sine oppfatninger av hva serien bør være, i motsetning til å blidgjøre fansen for alle mulige ønsker (noe som uansett er en umulighet). Selv forstår jeg ikke helt hva han vil med The Phantom Menace, og jeg blir bare enda mer forvirret av å høre på han her. For eksempel syntes jeg dukke-Yoda funker mye bedre enn den animerte versjonen, jeg forstår ikke historien mellom Padamé og Anakin og aldersforskjellen mellom dem, eller hvorfor må "Kraften" avsløres som midichlorians, mikroskopisk liv som lever i blodet? Mye av magien forsvinner i alle detaljene man egentlig ikke vil vite om.

Den beste av de nyeste filmene er den tredje episoden, Revenge of the Sith (George Lucas, 2005). Jeg klarer ikke å sitte upåvirket når ordre 66 blir utført. Jeg blir også litt revet med under konfrontasjonen mellom Obi-Wan Kenobi og Darth Vader, at de kjenner hverandres kampstrategi for godt og Obi-Wans frustrasjon mot slutten. Ikke det at Lucas har jobbet så fryktelig bra med å skildre vennskapet deres. Men var det noe jeg mistet hjertet fullstendig til, er det Varactylen, Boga, som Obi-Wan rir på. Jeg håper inderlig at disse skapningene er tilgjengelige som kjæledyr på spill, for... ja, jeg vil ha en.

Jeg tror jeg aldri har sett de originale Star Wars-filmene heller. Lucas redigerer dem jo ihjel og fjerner de eldre versjonene fra markedet, om jeg har forstått de sinte nerdene rett i dokumentaren The People vs. George Lucas (Alexandre O. Philippe, 2010). Ut ifra den dokumentaren virker det som om de tingene som irriterer fansen mest, er: "Han Solo shot first", Jar Jar Binks og midichlorians, som ødela manges oppfattelse av filosofien og det religiøse forholdet fansen hadde til denne troen.

Jeg har for eksempel verken tenkt mye over viktigheten av hvem som skyter først i den scenen eller forstått nødvendigheten med å redigere det. Det var en lyspære som gikk på da en i dokumentaren beskrev Solo som en potensiell farlig person. Han var kriminell og drepte andre for å komme seg ut av problemer, og scenen forsterket følelsen av at man aldri kunne vite helt hvor de har ham. Men denne tolkningen forsvinner når Greedo skyter først, da blir det heller selvforsvar etc, noe som gjør det hele snillere.

Det jeg reagerte mest på da jeg så dokumentaren, var hatet mot stakkars George Lucas. Spesielt South Park var nådeløse. Jeg har ikke helt klart å bli kvitt de bildene i hodet enda... Jeg kan faktisk forstå Lucas' ønske om å ta kontroll over sitt eget verk, og jo mer press han får, desto hardere vil han holde fast til sin egen visjon. Men jeg lurer på om han opprinnelig hører hjemme på teknologilaben istedenfor i regissørstolen. Han har jo pushet teknologien framover i alle filmene sine, og setter kanskje fortellerrammene innenfor disse premissene (og at de nye filmene kanskje lider av dette). Mens de første filmene er fylt av mer voldsomhet og komikk i fortellingsformen, er de nyeste så fokusert på detaljer at de blir helt monotone - de gamle filmene klarte seg for eksempel helt fint med bare å fekte litt med lightsabere, mens de nyeste er full av koreografi at det virker totalt blodfattig (selv om jeg forstår at det liksom er fra jedienes "glansdager").

Når det kommer til markedsføringen til serien, vet jeg ikke hvem som er verst: George Lucas eller Walt Disney? I dokumentaren snakker de om hvordan Lucas forandret markedsføringen, men mener de hovedsakelig da de ikke hadde midler nok til å tilfredsstille alle etterspørslene? Disney regnes vel som en av de første som gjorde dette uansett. Man kan jo hate systemet så mye man vil. Jeg vet iallfall veldig godt med meg selv at hvis jeg hadde snublet over et 70-talls vintage sengesett av Star Wars, så hadde jeg kjøpt det. Og garantert regnet det som en av de beste investeringene jeg noensinne har gjort. Det passer vel ganske greit for meg som har en nerdefetisj også. Build it and they will come.

Man finner helt sinnsykt mange Star Wars-props og gjenstander i diverse filmer og TV-serier; her i filmen 17 Again (Burr Steers, 2009), TV-seriene The Big Bang Theory og Chuck. Det beste rommet jeg har sett, tror jeg er barnerommet i filmen Poltergeist (Tobe Hooper, 1982). Det er sikkert mange andre gode eksempler på dette, men det kommer jeg ikke på noe.

Det jeg syns er litt interessant er om det er bevisst plassert inn som reklame, eller som en del av stereotyperi (nerden), eller er det bare et tegn på hvor stor franchisen egentlig er? Jeg har ikke noe forhold til Star Wars-leker fra barndommen, og jeg aner ikke hvor populært det var her på 80-tallet. Jeg er født i 1988 og er det noe jeg først husker av spillefilmer jeg så da jeg var liten, er det egentlig Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark (Steven Speilberg, 1981).

Til syvende og sist vil jeg vel egentlig bare sette litt pris på estetikken i disse filmene. Jeg har aldri hatt noen spesiell sans for sci fi-filmer med en slik voldsom beundring, men etter å ha sittet gjennom Blade Runner (Ridley Scott, 1982) og THX 1138 (George Lucas, 1971) nylig, har jeg lagt mer merke til det visuelle framfor å analysere historien som blir fortalt. Jeg har jo et emne på studiet mitt nå som handler om filmlyd, fjernsynslyd, lyd generelt, og leksene våre er alltid at vi må lytte mer. Så nå googler jeg til tider hva som ligger bak de særegne lydene i Star Wars-universet; på forrige forelesning fikk jeg vite at lyden til de elektriske torturstakene i THX 1138 kan regnes som "starten" på Star Wars' lightsaber. I frykt for å låte ordentlig selvgod nå, må jeg si at jeg elsker utdannelsen min til tider altså.

Det er litt ille at jeg ikke føler med eller blir glad i den yngre Obi-Wan før dette øyeblikket. Og det er jo ganske heartbreaking igrunn. Da jeg nylig så The Phantom Menace på kino, lurte jeg på om filmen kanskje hadde vært bedre om man fokuserte mer på ham og hans motvilje til å ta med seg Anakin Skywalker. Istedenfor har han fått i oppgave å sutre over alle de patetiske skapningene de må slepe på. Men om de hadde fokusert mer på forholdet mellom Obi-Wan og Anakin som utvikler seg gjennom de nye filmene, hadde klimakset vært ti ganger mer emosjonelt og episk.

Jeg elsker denne utsikten. Jeg skulle gjerne hatt det sånn utenfor huset mitt.

Jeg liker fargene i disse bildene! Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ville si det var for at jeg får en varm følelse av bildene og fargene, men blått og grønt pleier vel ikke å assosieres med varme akkurat. Kanskje det kommer av at dette er naturbildene til filmene, mens de ellers forholder seg ute i rommet, som virker nakent, kjølig og uendelig. Det blir vel den typiske menneskets natur mot maskinens teknologi-tolkningen.

Ah, det er noen fantastiske filmer altså. Bildene er så utrolige, musikken er genial og så har vi tidenes antihelt med Han Solo! Det er litt sært at alle ser ut til å foretrekke Han Solo framfor ultragode Luke Skywalker, men det kan kanskje gå under det med at helten noen ganger blir mindre interessant enn skurkene. Hva som motiverer de mer komplekse karakterene fascinerer mye mer enn de som bare vil bevare freden og rettferdigheten. I en ganske klassisk Hollywood-film hvor karakterenes moral blir framstilt som enten hvit (god) eller svart (ond), beveger Han Solo seg midt i mellom disse to. Skal jeg være så banal å påpeke at Darth Vader og Darth Sidious er kledd i svart, mens Luke og Leia vandrer rundt i sine hvite kreasjoner, har Han både svart og hvit i sin klesdrakt? Javisst. 

Jeg kan tydeligvis snakke om disse filmene i evigheter, og det har jeg også gjort nå. Så jeg skal forsøke å runde av og få krabbet meg til sengs. Men først vil jeg legge til denne låta; jeg har ikke snakket om ewoks i det hele tatt, og det får så være. Jeg regner med at det blir mer Star Wars-blogging framover nå uansett. Så for å bli ultracheesy nå, og det burde jeg siden det er nerdete, 80-talls-ish og en høflighetsfrase i dette universet, avslutter jeg dette innlegget med å si: May the force be with you. Natta.

Superhelter og Stan Lee gjør mandager mindre kjedelig!

Jeg antar at dere fikk med dere de nye klippene fra The Avengers (Joss Whedon, 2012) som ble vist på SuperBowl i natt. Jeg gleder meg noe helt vanvittig at ord kommer til kort når jeg forsøker å beskrive det hele. Noen ganger lurer jeg på hva jeg skal gjøre på tumblr når filmen er ferdigsett på kino. Det sier kanskje litt for mye om mitt eget emosjonelle engasjement angående denne filmen. Men det er sånn det burde være.

Da jeg våknet i dag var hele tumblr-wallen min full, og da mener jeg proppfull, av The Avengers-poster. Jeg så noen som måtte "blokkere" alle poster med taggene "The Avengers". Men så satt jeg der og tittet på videoen som bare varer et drøyt minutt, og ble så giret at jeg måtte se alle Marvel-filmene jeg hadde. De jeg rakk var Iron Man (Jon Favreau, 2008), Iron Man 2 (Jon Favreau, 2010), Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011) og Thor (Kenneth Branagh, 2011). 

Jeg tror jeg har en crush på Robert Downey jr. faktisk. Jeg bruker altfor mye tid på filmene hans og jeg søker etter altfor mange GIF-bilder av ham. Det er litt vanskelig å la være når han er så awesome som han er. Jeg elsker Tony Stark. Det skyldes egentlig litt det at jeg drømte at jeg datet ham en gang. Blant annet masserte han føttene mine, men jeg blir fortalt at den "ekte Tony Stark" ville leid noen for å gjøre det for seg. Jeg digger også Sherlock Holmes-tolkningen hans. Det er ikke rart man utvikler en celeb-crush når han gjør så utrolig mange hysteriske og kule prosjekter.

Ikke bare elsker jeg Tony Stark. Etter at jeg så Captain America: The First Avenger for andre gang, skjønte jeg at jeg virkelig likte Dominic Cooper som Tonys yngre far, Howard Stark også. Det var kanskje det eneste jeg klarer å forholde meg til i den filmen, Howard Stark og den litt geniale Stanley Tucci, som fungerer som "inspirasjonskilden" til helten. Mens jeg så filmen den første gangen tenkte jeg mer på hvordan et sånt middel ville påvirke meg og mitt forhold til andre, tenkte jeg denne gangen mer på Howards liv og fikk mye mer lyst til å se en film om ham istedet. Noe á la The Aviator (Martin Scorsese, 2004) eller Tucker: The Man and His Dream (Francis Ford Coppola, 1988), bare med en mer Tony Stark-isk humor. Jeg tror jeg kanskje så noe av en Howard Hughes i Dominics Stark, og dermed ble jeg mer interessert i mine egne fantasier enn hva som faktisk skjedde under filmen. Jeg syns de skal lage en Howard Stark-film jeg.

Thor derimot er en av de peneste og beste filmene av Marvel. Jeg finner alltid noe som gir merverdi hver gang jeg ser den. Første gangen jeg så den hadde jeg et ganske overfladisk syn på hele filmen, men nå er det en av favorittfilmene mine. Jeg sympatiserer selvfølgelig med Loki i denne filmen. En outsider som sliter med å finne sin plass, og en rekke rampestreker som får sitt eget liv og leder ham inn på feil vei. Og da er det vel bare naturlig at jeg er ganske engstelig for hva som blir skjebnen hans i The Avengers.

Oppsummert veldig kort: Odin er genial. Thor er genial. Loki er fenomenal. Musikken er herlig og filmen er så fryktelig pen. Og den scenen under viser det meste ganske bra - om ikke Loki kommer så fryktelig godt fram, ser man iallfall hvordan de behandler ham. Det er ikke rart man føler sånn med Loki.

Jeg er som sagt kanskje litt vel i overkant engasjert i dette, men sånn går nå dagan. Jeg har litt for mye fritid og bruker litt for mye tid på nerding. Jeg ser ikke noe feil i det. Her finner du den nye traileren til The Avengers. Kos deg.

Still in love with the geeks

Jeg har kommet litt ut av tellingen av hvor mange nerde-crush innlegg jeg har skrevet. Men tross i faren for å gjenta meg selv, syns jeg det er på tide med et nytt ett. Og mye av det skyldes sesongavslutningen i Chuck. Jeg har sittet og sett på x-antall sesongavslutninger (90210, Castle, Chuck, Gossip Girl, How I Met Your Mother og The Big Bang Theory), og Castle er fortsatt den beste man bør få med seg. Sesongavslutningen i Chuck var bare morsom, cute. Men det kommer kanskje av at jeg er forelsket i Morgan Grimes-karakteren. Det er en av de mest fantastiske karakterene jeg vet om. Skuespilleren Joshua Gomez uten skjegg: ew. Karakteren hans Morgan Grimes: <3

Det er noe fascinerende tiltrekkende med menn som siterer filmer, eller sier ting som: "I'm getting a NAD T770 digital decoder with 70-watt amps and Burr-Brown DACs. It's a big stereo. Speakers so loud, they blow women's clothes off!" (Seth Green i The Italian Job, 2003.) Eller slik som Rick Castle (geniale Nathan Fillion) ofte gjør det - leker gal vitenskapsmann som drømmer om verdensherredømme. Eller når de plutselig motiverer hverandre ved å synge kjenningsmelodien til Darth Vader. Og ikke nok med det - sjekk ut sengesettet til Morgan:

Dette er noe av det mest adorable jeg har sett på lenge, og det har vært mange kattepus-videoer på youtube - og dessuten blir dette det første jeg skal forsøke å unne meg selv når jeg får penger: et vintage Star Wars sengesett anno 1977. No doubt. Det sørgeligste ved dette er at jeg ikke kan tenke meg noe mer sexy som sengesett ATM. Men Mini Andén er litt skyldig i det også. (Chuck 4x15)

Hvorfor jeg liker nerder så voldsomt? Det vet jeg egentlig ikke. Siden jeg studerer filmvitenskap, kan jeg vel regnes som en nerd selv. Ikke en hardcore fysikknerd som Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory, eller noen computernerd som Chuck Bartowski eller Moss fra The IT Crowd. Mer eller mindre havner jeg under populærkultur-kategorien, som dessverre har mer til felles, IQ-messig sett, middelmådige Howard Wolowitz - den eneste i The Big Bang Theory-gjengen som ikke har en doktorgrad. Men mennesker som har mye kunnskap og awesome interesser, fascinerer meg. Siden jeg lever i en never ending tilstand av mindreverdighets- kompleks-lidelse, er det nesten viktig for meg å være med mennesker som kan lære meg en ting eller to. Noe av det kjedeligste jeg vet om, er å treffe mennesker som ikke kjenner til simple allmennkunnskap, og som i tillegg ser ned på mennesker som muligens har diverse sære egenskaper, som fører til at man siterer filmer innimellom, eller bruker mesteparten av timene i løpet av et døgn på spilling. Det finnes selvfølgelig andre ting i verden, men når man ikke kjenner til allmennkunnskap, er det fint lite håp om å føre en stimulerende samtale med vedkommende. Så der er vel nesten svaret. Jeg beundrer nerder og er fascinert over hvordan de får tid til å engasjere seg i alt på en og samme tid. (Men derav sviktende sosialt liv.)

Nerdene som blir framstilt i animasjonsserien til Seth Green, Robot Chicken, er kanskje ikke de beste alternativene her i verden, men de er likevel sjarmerende til en viss grad. Seth Green derimot er kongen av awkward awesomeness. At han kan være white trash og merkverdig amish, og likevel kan være kul, er et kunststykke. Sånn jeg ser det i allefall. For flesteparten av filmene hans er forferdelige. Men det må jo være noe med fyren, når han får seg en sånn dame:

Clare Grant og resten av gjengen i Team Unicorn FTW er kanskje ikke akkurat noen vanlige babes, men later heller til å være et resultat av alle nerders våte drømmer. Ikke nok med at jeg har nerd-crush på både Morgan Grimes og Seth Green. Jeg har også en nerd-crush på Team Unicorn FTW. Jeg bare håper jeg kan bli like awesome en dag. Men innen den tid: