Jeg spurte stesøsteren min, Nita, om hva hun syntes om musikkvideoen til Swedish House Mafias "Save the World". "Den var ganske dyp," svarte hun enkelt. Selv har jeg tenkt på denne musikkvideoen siden jeg så den første gangen, men jeg ble for alvor grublende etter at hun sa dette. At en haug med hunder i slow motion skulle være så sjarmerende og tårevekkende, er kanskje ikke så rart; Familien eide en engelsk cocker spaniel da jeg var liten, og stesøster har nå en herlig golden retriever. Den andre søsteren min, Karoline, har også ønsket seg en hund så lenge jeg kan huske, og for øyeblikket er drømmehunden en liten pomeranian. Selv har jeg blitt et kattemenneske med årene, selv om jeg tragisk nok er noe allergisk mot dem.
Hva stesøsteren min egentlig mener om musikkvideoen, er jeg ikke sikker på, men vi sitter alle og kjemper mot tårene hver gang den går på tv. Det er vel noe med at nestekjærlighet skal bekjempe apati i det urbane livet, og det å sette hunder i rollene som våre helter, altså menneskets beste og trofaste venn, er en sucker punch av pathos. Hunder er noen herlige dyr, de har noe helt spesielt ved seg. Når den bikkja blunker mot slutten av musikkvideoen, er du solgt. De er bare altfor kule.
I tillegg til å snufse etter heltene i Swedish House Mafias musikkvideo, har jeg sittet foran tv-skjermen og fulgt slavisk med på Nat Geo Wild-programmet Dogtown. Det er mer eller mindre et rehabiliteringssenter for skadet, forlatte og traumatiserte hunder. Jeg gråter, snufser og hulker, men klarer ikke å la være å se på det. Veterinærene i serien framstår omtrent som noen superhelter og jeg elsker framstillingen av det spesielle båndet mellom menneske og hund.
Som om jeg ikke har gråtet nok over hunder denne sommeren, har også Trygg Forsikring laget en reklame så hjerteskjærende at søstrene mine og jeg nok en gang sitter foran tv-skjermen og kjemper mot tårene:
Det som er ille med denne reklamen, er at det er folk som forlater hundene sine i bilen om sommeren. Og så varmt som det er nå, er det livsfarlig for hunden. En dag var det så voldsomt varmt at søstrene mine og jeg bestemte oss for å dra til stranden for å bade. Og da tok vi selvfølgelig med oss hunden til Nita også, Dino, som kanskje fortjente en dukkert mest av oss alle.
Fineste dagen i sommerferien!
Det var en finfin dag, rett og slett. Det at Dino nøt det så åpenlyst, gjorde jo dagen bare enda bedre! Det herlige med dyr er at de gir så fryktelig mye. Det er sånn man føler det i allefall. Jeg blir like glad og overrasket hver gang jeg går inn døren hos stesøsteren min og blir møtt av en kjempe glad golden retriever som skal hilse, kose og prate. Hjemme har jeg jo en ganske så kresen kattepus, ved navn Toulouse (og ja, han lever så absolutt opp til det snobbete navnet), som bare skal kose på sine egne premisser. Men man blir så lykkelig de gangene han legger seg til rette på fangen ditt og maler seg inn i drømmeland.
Poenget mitt er vel i bunn og grunn at man skal respektere dyrene for hva de er. Det er ikke bamser eller dukker eller noe menneske. Det er et dyr med helt andre behov enn oss, og man burde vite hva man begir seg ut på før man kjøper et dyr, slik at det ikke oppstår flere grusomme historier om forlatte og traumatiserte dyr.
