Stemning og nostalgi med julereklamer

Her er noe du kanskje ikke hører hver dag: Jeg elsker reklame! Dette er kanskje rart for mange mennesker siden de faktisk er noe av det mest irriterende som finnes her i verden. 

Da min samboer og jeg flyttet sammen var jeg i ekstase over å endelig få reklamene tilbake, til min samboers store fortvilelse. Men reklamer kan være mye fint og noe av det jeg liker aller best er de som satser på det tradisjonelle norske i våre samfunn. På mange måter skal reklamer forsøke å formidle hvordan livet er akkurat nå på en realistisk og troverdig måte. De treffer ikke alltid da mange fokuserer på kjernefamilien. Jeg blir rasende på Clearblue-reklamene som man ikke kan hoppe over på YouTube, for jeg er ikke interessert i å skaffe meg barn og synes ikke at det nødvendigvis er noen gledens dag. Men jeg skjønner at jeg ikke er en del av majoriteten her og at min gruppe ikke prioriteres når det skal lages en reklame som skal treffe en større del av befolkningen.

Et annet eksempel jeg kan trekke fram om reklamer som skal forsøke å representere dagens samfunn er NSB, som derfor kan ha dårlige utfall ut ifra hva de velger å fokusere på. Mange finner det for eksempel som provosere når de markedfører seg som det billigste og raskeste transportmiddelet vi har for å reise miljøvennlig. Det kan provosere siden det er godt dokumentert og erfart hvor mange forsinkelser og kanselleringer det kan være med NSB. Østfoldlinjen kanskje mest av alle, som er min linje - og det ganske ofte blir satt inn buss for tog. Manges erfaringer er derfor at de ikke sparer tid og penger ved å reise med NSB, og reklamer som fokuserer på dette kan derfor slå negativt ut for dem.

Men det er fint å ha reklamer som belyser livet i dagens samfunn, selv om mange kanskje kan være litt for trivielle. Det jeg liker er reklamer som forandrer seg etter årstidene vi er i og det er dette jeg gleder meg til ved hver sesong vi går inn i. Jeg elsker høst og vinter. Sommer er vel og bra den, men vinter er det beste for meg. Skisporten, snøen, kulden, mørketiden. Reklamene med dette blir derfor veldig nostalgiske for meg og julereklamene mest av alt. Under er en liste over mine (tilgjengelige) favoritter av julereklamer:

Coca-Colas "Holidays are Coming"

Jeg er ganske sikker på at alle har et forhold til de belyste truckene til Coca-Cola, uansett hvilket år det er snakk om. Personlig foretrekker jeg de fra 90-tallet. Ingen annen Cola-reklame har kunnet måle seg med disse. Koret som nesten hvisker "Holidays are Coming" repeterende har blitt en mantra for mange juleglad 90-tallsbarn. "Taste the Feeling, Always Coca-Cola!"

Jeg husker spesielt en jul da disse reklamene gikk på TV og vi hørte på CDen "Absolute More Christmas" fra 1994. Dette er på mange måter definisjonen for den sterkeste julestemningen fra min barndom og dette er derfor noe jeg ofte søker tilbake til. Dette fører også til at jeg ikke liker dagens julereklame fra Coca-Cola.

Tro til tradisjoner: Nidar Marsipangris

Den lange reklamefilmen vi bare får en forkortet versjon av på fjernsynet med alle de vakre, hyggelige bildene med musikken til Chris Reas "Driving Home for Christmas". Vi følger en familie som reiser og samler seg til julaften. Bilder viser forberedelser, reising og forhåpningsfulle smil. Det er så idyllisk og poetisk som julereklamer skal være og det er ikke måte på patos i denne reklamen. Og så har vi kommet til måltidet med familien samlet rundt spisebordet. Bestefar finner mandelen i grøten og skal, tradisjonen tro, få en julemarsipan. Men når han åpner esken er det et glassert eple istedenfor julemarsipan. Hele familien stirrer skuffet ned bordet og bort på den stakkars mannen som egentlig var så fornøyd med valget av det glasserte eplet. Denne reklamen er fra 2001 og går fortsatt på fjernsynet den dag i dag. En reklame om å være tro til tradisjoner har nå blitt en tradisjon selv.

Heim til jul med NSB

NSB har som sagt forsøkt seg på et par reklamer og mange forholder seg kritiske til deres budskap. Men noen reklamer er ganske sjarmerende og de vinner mer på humør enn konkrete argumenter for å reise billig og raskt med toget. "God Jul" og "Hjem til Jul" er ganske sjarmerende julereklamer, da noen mulig kan kjenne seg igjen i "Hjem til jul". Selv er jeg fra Fredrikstad uten at jeg har noen sterk dialekt. Likevel slår visse dialekttrekk til desto nærmere jeg kommer hjembyen og familien. Jeg merker dette også kan skje hvis jeg forteller om nostalgiske minner fra barndommen, som for eksempel min families juletradisjoner.

En annen del jeg liker ved denne reklamen er forskjellen mellom hvor hun er i hovedstaden og bygda. Ikke bare med dialekten, men også på væremåten. Jo lengre ut man kommer av hovedbyen desto mer ydmyk og jordnær virker hun.

Stemningsbilder: TV2s julereklamer

Jeg likte dem kanskje ikke noe særlig da disse først dukket opp, men etter at de har returnert i et par år nå har de vokst på meg. Og nå har jeg blitt litt glad i dem og opplever de nesten som nostalgiske. Melodien og bildene har nå blitt kjære tegn på at julen endelig er her. Den er også tungt forbundet med håndballjentenes mesterskapsturnering i desember. Det er jo (vanligvis må man nok si i disse dager) TV2 som sender disse mesterskapene - og det er aldri en jul uten å følge slavisk med på håndballjentene.

Jeg kunne ha nevnt flere julereklamer for matprodukter også, men de har ofte nye reklamer fra år til år. Jeg kan nevne at jeg likte Clas Ohlson sin julereklame for noen år siden, men det er ikke lett å finne alle reklamene man liker på YouTube. Jeg gleder meg til å se hva som dukker opp på fjernsynet i år, selv om jeg kommer til å sammenligne alle reklamer med disse jeg har nevnt her. Julereklamer burde være perfekte i sitt nostalgiske patos og alle er ikke like effektive som Cola-reklamene fra 90-tallet eller Nidars julemarsipan.

Girl Power for Christmas

Som kjent har jeg det ikke så altfor bra for tiden. Som råd får jeg beskjed om å gjøre det jeg liker aller best for å få slappe av litt. Og er det noe jeg liker så er det jula! Dermed har jeg tyvstartet julestemningen rekordtidlig i år.

Jeg broderer julemotiv hele året, sånn sett får jeg litt julestemning året rundt. Men siden jeg fikk beskjed om å gjøre noe jeg liker har jeg bestemt meg for å omringe meg med det beste jeg vet. Det vil si julemusikk, julefilmer, brodering av julemotiver og julereklamer.

Jeg vet at det er å banne i kirken, starte julen så tidlig. Men psyken min trenger den gode, lykkelige assosiasjonen nå. Likevel har jeg ikke helt hjerte til å se på de beste julefilmene. Jeg har derimot sett på én spesiell film hele uka, i tillegg til den ene juleepisoden i "Murder, She Wrote". Dermed kan de som kjenner meg godt anta at det er snakk om Angela Lansbury. Jeg har sett TV-filmen "Mrs. Santa Claus" (Terry Hughes, 1996) og begynner å kunne sangene utenat snart. Hvis dette hadde vært en filmanmeldelse hadde jeg kanskje ikke vært like begeistret, men man må akseptere 90-tallets familievennlige TV-filmkonsept uten kritisk kynisme for å ha glede av den. Heldigvis for meg trumfer min fangirl hengivenhet for godeste Lansbury over den svake dramaturgien. Om man har sett alle sesongene av "Murder, She Wrote" får man etterhvert en anelse om at Lansbury (i det minste karakteren Jessica Fletcher) er en feminist. Dette kommer frem i et par diskusjoner hun har med den gretne og selverklærte sjåvinisten, Dr. Seth Hazlitt (William Windom).

"Vote for Women"

Over til filmen "Mrs. Santa Claus": Vi skal til året 1910 hvor Julenissen og hans kone får erfare at jordens befolkning øker drastisk, og Julenissen er limt fast til skrivebordet sitt for å fordele alle brevene i kurvene "Naughty" og "Nice". Han enser ikke innspillene fra sin flittige og hjelpsomme kone, som har sørget for at juleverkstedet har produsert nok av leketøy rekordtidlig dette året i tillegg til at hun har planlagt en ny reiserute for levering av alle gavene. Hun er lei av å stadig vekk føle seg overflødig og usynlig, og tar like greit reinsdyrsleden på en reise rundt jorden (en uke før julaften). En storm fører til at hun må nødlande i New York og reinsdyret Cupid skader det ene beinet sitt.

Hun er dermed strandet i en av verdens største byer, men finner seg overraskende fort nye venner. Sangen "Avenue A" illustrerer et sukkerspinn-søtt bilde av kontrastene som befinner seg i denne byen, hvor alle forskjellige grupper kan leve side om side. Utenom kvinner da, hvor en ensom suffragette sliter med å samle tilhengere i kampen om stemmerett for kvinner.  
På under en uke klarer Mrs. North (som hun kaller seg her) å oppfordre alle barnearbeiderne til streik og hjelper suffragetten til å samle sammen gatens kvinner i et demonstrasjonstog for deres stemmerett.

Bare nesten en Nora Helmer

Man kan nesten skimte en Nora Helmer in the making her, men jeg har inntrykk av at Lansbury er ganske konservativ i sine feministiske budskap. "Sterke kvinner, men sterkest i godt partnerskap." Mitt inntrykk av episoder som belyser dette er at hun er fascinert og entusiastisk over den moderne kvinnen, men når det kommer til stykket er hun urokkelig i sin holdning til det gode, trygge ekteskapet. (En morsom episode av "Murder, She Wrote" om forsørgende kvinner og ekteskap er S05E10: "Weave a Tangled Web".) På selveste julekvelden står hun på en balkong og ser opp til den stjerneklare himmelen og synger: "[...]If he needs me I'll go, 'cause I need him much more." Hun tar altså ingen Nora Helmer fra Henrik Ibsens "Et dukkehjem", men returnerer til ektemannen sin, noe som er helt riktig i en familievennlig julefilm.

Lyset versus mørket

Hvis jeg skal sette fingeren på hvorfor jeg ser til Angela Lansbury (og julen) når jeg har det som verst må det hele komme ned til at jeg velger "lyset". I dag florerer vi i mørke, dystre historier og hovedkarakterer: "House of Cards", "Game of Thrones", "Preacher", "Hannibal", "Sherlock", etc. Denne listen er uendelig! Jeg kan nyte det dystre og grusomme alle andre dager i uka, men jeg trenger noe lett og koselig når hjernen brenner som verst og innsiden min er forvrengt og dyster. Juletiden er en tid for lys og Jessica Fletcher (A. Lansbury) er mitt store idol når det gjelder å overkomme hindringer i livet. Det merkelige er at jeg skjønner at seriens fremstilling er urealistisk, men for meg er det avslappende og beroligende å se noen gå gjennom traumatiserende situasjoner på en avslappet og tilbakelent måte. På yogatimene jeg går på hver uke nå snakkes det stadig om å velge lyset. For min del velger jeg lyset ved å se på filmer som "Mrs. Santa Claus". Hvis jeg vil se på noe tungt og intellektuelt kan jeg heller gjøre det på friske dager.

Som avslutning vil jeg bare legge til at jeg nettopp så filmen "Rise of the Guardians" (Peter Ramsey, 2012), en av de bedre Dreamworks animasjonsfilmer. Hvis jeg hadde et senter, slik som at "wonder" er Julenissens kjerne og "lek" er Jack Frosts kjerne, så er julen min kjerne. Antageligvis en misteltein.