RIP Leslie Nielsen

RIP Irvin Kershner

Distant Dreamer

November er en merkelig tid. Mørketiden slår inn for fullt og slår døgnrytmen til en stakkars student helt ut av spill. Til tross for mistankene om insomnia, har jeg sovet over ti timer når jeg først har sovnet og våkner opp til stummende mørke på kvelden. November er også en morbid måned, i allefall for min del, siden jeg ikke klarer å se meg ferdig med Halloween etter kun én dag. Halloween-rekvisittene ligger fortsatt framme for å minne meg om at "everyday is Halloween." Tørsten etter blod har ikke gitt seg; jeg fullførte den første sesongen av Dexter, hatt utallige Castle-maraton, og sett den nye versjonen av A Nightmare on Elm Street (2010) som var sånn delvis skuffende og imponerende, på mine søvnløse netter, og koser meg ellers med Chelsea Cains Ondskapens hjerte under dyna når jeg finner ut at det er best å forsøke å finne litt tretthet. Og takket være det nyeste nummeret av Nemi, har jeg også blitt fascinert av Charles Addams og hans familie, først og fremst tv-serien fra 60-tallet. Men det gleder meg å høre rykter om at Tim Burton skal lage en stop-motion film om The Addams Family. Det høres i allefall ut som den Burton jeg forgudet med Beetlejuice (1988), The Nightmare Before Christmas (1993) og Edward Scissorhands (1990).

I tillegg til alt dette ble jeg nesten forelsket i Gary Oldmans Sirius Black i går, da jeg så Harry Potter and the Order of the Phoenix (2007). Han er så latterlig creepy tiltrekkende der han blunker og vifter med tryllestaven. Denne søndagen skal jeg på kino og se Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010) med romkameratene mine, det blir dog uten favoritten min, men jeg regner med at jeg overlever med glans. Jeg har jo alltids Ralph Fiennes og Helena Bonham Carter (digger den fullstendig psykotiske hekselatteren hennes, men man kan vel ikke egentlig vente seg annet fra dama til Tim Burton). Men apropo syk og hysterisk latter (Castle er så freakin' awesome!):