Fra The Phantom Menace i 3D til franchisen Star Wars!

Ja, jeg har faktisk sett Star Wars Episode I: The Phantom Menace (George Lucas, 1999) i 3D på kino, og det er litt utrolig når den er så fantastisk kjedelig som den er. Jeg har sett den tidligere, men jeg har faktisk ikke klart å huske annet enn hvor forferdelig irriterende Jar Jar Binks er. Ingen scener er brent fast i hukommelsen. Bare ønsket om å få avlive Jar Jar sånn at filmen kan begynne.

Jeg er en av dem som egentlig later som om Star Wars' prequels-triologi ikke eksisterer. Om jeg skulle introdusere Star Wars-universet for noen, ville jeg aldri startet med The Phantom Menace. Hele poenget forsvinner med å se de første episodene før de originale filmene. Konfrontasjonen mellom Luke og Darth Vader i The Empire Strikes Back (Irvin Kershner, 1980) blir for eksempel ikke det samme om man kjenner alle detaljene i forveien. Men det er uansett vanskelig å være fullstendig uviten i denne scenen. Den er såpass ikonisk at det skal godt gjøres å gå 20 år uten å få med seg den, det enten være via referanser eller parodier. Nei, jeg sverger til den originale trilogien.

Jeg merker at jo mer jeg tenker på The Phantom Menace, desto mer får jeg lyst til å fokusere på fansen og deres intense følelser og engasjement i denne serien. Det virker som om George Lucas tviholder på sine oppfatninger av hva serien bør være, i motsetning til å blidgjøre fansen for alle mulige ønsker (noe som uansett er en umulighet). Selv forstår jeg ikke helt hva han vil med The Phantom Menace, og jeg blir bare enda mer forvirret av å høre på han her. For eksempel syntes jeg dukke-Yoda funker mye bedre enn den animerte versjonen, jeg forstår ikke historien mellom Padamé og Anakin og aldersforskjellen mellom dem, eller hvorfor må "Kraften" avsløres som midichlorians, mikroskopisk liv som lever i blodet? Mye av magien forsvinner i alle detaljene man egentlig ikke vil vite om.

Den beste av de nyeste filmene er den tredje episoden, Revenge of the Sith (George Lucas, 2005). Jeg klarer ikke å sitte upåvirket når ordre 66 blir utført. Jeg blir også litt revet med under konfrontasjonen mellom Obi-Wan Kenobi og Darth Vader, at de kjenner hverandres kampstrategi for godt og Obi-Wans frustrasjon mot slutten. Ikke det at Lucas har jobbet så fryktelig bra med å skildre vennskapet deres. Men var det noe jeg mistet hjertet fullstendig til, er det Varactylen, Boga, som Obi-Wan rir på. Jeg håper inderlig at disse skapningene er tilgjengelige som kjæledyr på spill, for... ja, jeg vil ha en.

Jeg tror jeg aldri har sett de originale Star Wars-filmene heller. Lucas redigerer dem jo ihjel og fjerner de eldre versjonene fra markedet, om jeg har forstått de sinte nerdene rett i dokumentaren The People vs. George Lucas (Alexandre O. Philippe, 2010). Ut ifra den dokumentaren virker det som om de tingene som irriterer fansen mest, er: "Han Solo shot first", Jar Jar Binks og midichlorians, som ødela manges oppfattelse av filosofien og det religiøse forholdet fansen hadde til denne troen.

Jeg har for eksempel verken tenkt mye over viktigheten av hvem som skyter først i den scenen eller forstått nødvendigheten med å redigere det. Det var en lyspære som gikk på da en i dokumentaren beskrev Solo som en potensiell farlig person. Han var kriminell og drepte andre for å komme seg ut av problemer, og scenen forsterket følelsen av at man aldri kunne vite helt hvor de har ham. Men denne tolkningen forsvinner når Greedo skyter først, da blir det heller selvforsvar etc, noe som gjør det hele snillere.

Det jeg reagerte mest på da jeg så dokumentaren, var hatet mot stakkars George Lucas. Spesielt South Park var nådeløse. Jeg har ikke helt klart å bli kvitt de bildene i hodet enda... Jeg kan faktisk forstå Lucas' ønske om å ta kontroll over sitt eget verk, og jo mer press han får, desto hardere vil han holde fast til sin egen visjon. Men jeg lurer på om han opprinnelig hører hjemme på teknologilaben istedenfor i regissørstolen. Han har jo pushet teknologien framover i alle filmene sine, og setter kanskje fortellerrammene innenfor disse premissene (og at de nye filmene kanskje lider av dette). Mens de første filmene er fylt av mer voldsomhet og komikk i fortellingsformen, er de nyeste så fokusert på detaljer at de blir helt monotone - de gamle filmene klarte seg for eksempel helt fint med bare å fekte litt med lightsabere, mens de nyeste er full av koreografi at det virker totalt blodfattig (selv om jeg forstår at det liksom er fra jedienes "glansdager").

Når det kommer til markedsføringen til serien, vet jeg ikke hvem som er verst: George Lucas eller Walt Disney? I dokumentaren snakker de om hvordan Lucas forandret markedsføringen, men mener de hovedsakelig da de ikke hadde midler nok til å tilfredsstille alle etterspørslene? Disney regnes vel som en av de første som gjorde dette uansett. Man kan jo hate systemet så mye man vil. Jeg vet iallfall veldig godt med meg selv at hvis jeg hadde snublet over et 70-talls vintage sengesett av Star Wars, så hadde jeg kjøpt det. Og garantert regnet det som en av de beste investeringene jeg noensinne har gjort. Det passer vel ganske greit for meg som har en nerdefetisj også. Build it and they will come.

Man finner helt sinnsykt mange Star Wars-props og gjenstander i diverse filmer og TV-serier; her i filmen 17 Again (Burr Steers, 2009), TV-seriene The Big Bang Theory og Chuck. Det beste rommet jeg har sett, tror jeg er barnerommet i filmen Poltergeist (Tobe Hooper, 1982). Det er sikkert mange andre gode eksempler på dette, men det kommer jeg ikke på noe.

Det jeg syns er litt interessant er om det er bevisst plassert inn som reklame, eller som en del av stereotyperi (nerden), eller er det bare et tegn på hvor stor franchisen egentlig er? Jeg har ikke noe forhold til Star Wars-leker fra barndommen, og jeg aner ikke hvor populært det var her på 80-tallet. Jeg er født i 1988 og er det noe jeg først husker av spillefilmer jeg så da jeg var liten, er det egentlig Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark (Steven Speilberg, 1981).

Til syvende og sist vil jeg vel egentlig bare sette litt pris på estetikken i disse filmene. Jeg har aldri hatt noen spesiell sans for sci fi-filmer med en slik voldsom beundring, men etter å ha sittet gjennom Blade Runner (Ridley Scott, 1982) og THX 1138 (George Lucas, 1971) nylig, har jeg lagt mer merke til det visuelle framfor å analysere historien som blir fortalt. Jeg har jo et emne på studiet mitt nå som handler om filmlyd, fjernsynslyd, lyd generelt, og leksene våre er alltid at vi må lytte mer. Så nå googler jeg til tider hva som ligger bak de særegne lydene i Star Wars-universet; på forrige forelesning fikk jeg vite at lyden til de elektriske torturstakene i THX 1138 kan regnes som "starten" på Star Wars' lightsaber. I frykt for å låte ordentlig selvgod nå, må jeg si at jeg elsker utdannelsen min til tider altså.

Det er litt ille at jeg ikke føler med eller blir glad i den yngre Obi-Wan før dette øyeblikket. Og det er jo ganske heartbreaking igrunn. Da jeg nylig så The Phantom Menace på kino, lurte jeg på om filmen kanskje hadde vært bedre om man fokuserte mer på ham og hans motvilje til å ta med seg Anakin Skywalker. Istedenfor har han fått i oppgave å sutre over alle de patetiske skapningene de må slepe på. Men om de hadde fokusert mer på forholdet mellom Obi-Wan og Anakin som utvikler seg gjennom de nye filmene, hadde klimakset vært ti ganger mer emosjonelt og episk.

Jeg elsker denne utsikten. Jeg skulle gjerne hatt det sånn utenfor huset mitt.

Jeg liker fargene i disse bildene! Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg ville si det var for at jeg får en varm følelse av bildene og fargene, men blått og grønt pleier vel ikke å assosieres med varme akkurat. Kanskje det kommer av at dette er naturbildene til filmene, mens de ellers forholder seg ute i rommet, som virker nakent, kjølig og uendelig. Det blir vel den typiske menneskets natur mot maskinens teknologi-tolkningen.

Ah, det er noen fantastiske filmer altså. Bildene er så utrolige, musikken er genial og så har vi tidenes antihelt med Han Solo! Det er litt sært at alle ser ut til å foretrekke Han Solo framfor ultragode Luke Skywalker, men det kan kanskje gå under det med at helten noen ganger blir mindre interessant enn skurkene. Hva som motiverer de mer komplekse karakterene fascinerer mye mer enn de som bare vil bevare freden og rettferdigheten. I en ganske klassisk Hollywood-film hvor karakterenes moral blir framstilt som enten hvit (god) eller svart (ond), beveger Han Solo seg midt i mellom disse to. Skal jeg være så banal å påpeke at Darth Vader og Darth Sidious er kledd i svart, mens Luke og Leia vandrer rundt i sine hvite kreasjoner, har Han både svart og hvit i sin klesdrakt? Javisst. 

Jeg kan tydeligvis snakke om disse filmene i evigheter, og det har jeg også gjort nå. Så jeg skal forsøke å runde av og få krabbet meg til sengs. Men først vil jeg legge til denne låta; jeg har ikke snakket om ewoks i det hele tatt, og det får så være. Jeg regner med at det blir mer Star Wars-blogging framover nå uansett. Så for å bli ultracheesy nå, og det burde jeg siden det er nerdete, 80-talls-ish og en høflighetsfrase i dette universet, avslutter jeg dette innlegget med å si: May the force be with you. Natta.

Blade Runner eller "Do Androids Dream of Electric Sheep?"

Her om dagen så jeg filmen Blade Runner (Ridley Scott, 1982) og det for første gang! Jeg var riktig nok ganske sliten etter en lang og deprimerende skoledag, og så kommer denne filmen som er ganske stille og med monoton-ish musikk. Mot slike odds, gjorde filmen likevel et godt inntrykk på meg. Det er en av de peneste filmene jeg har sett, masse neonlys fra det herlig cheesy 80-tallet og med saksofonspill innimellom. Designet på universet minnet meg faktisk om The Fifth Element (Luc Besson, 1997) også.

Filmen er ganske fantastisk. Jeg syntes spesielt at musikken var ganske interessant. Men kanskje jeg ser den til rett tid i livet mitt? Jeg vet at jeg ikke ville ha satt pris på denne estetikken tidligere, siden jeg hadde interesse av helt andre ting før. Men 80-tallets filmer er en vrien kategori, spesielt fantasy-filmene. For eksempel Legend (Ridley Scott, 1985) og Labyrinth (Jim Henson, 1986) - for min del er det noen fantastiske filmer igrunn alle burde se, men jeg vet jo at det hele er ganske sært.

Det jeg reagerte mest på av handlingen i filmen var Roy Batty, som var en totalt psycho skurk, men jeg kunne ikke helt la være å ikke forstå ham heller. Det er noe mennesket alltid har ønsket seg, og det gjenspeiler alle våre religioner: ønsket om å unngå den endelige død. Egypterne hadde sine håp, kristne tror på et liv etter døden i enten himmelen eller helvete, mens andre tror på reinkarnasjon, klarsynte snakker om energi og et lys man går inn i. Men helt ærlig: vi vet ingenting, og om vi kunne kjøpt oss mer tid, hadde vi definitivt investert i det. Jeg pleier ikke å filosofere over slikt. For det meste aksepterer jeg at vi bare har ett liv, men jeg er klar over at alt også kan skje; en ulykke som hemmer livskvaliteten min eller som forkorter livet betraktelig. Men det er noe man aldri kommer til å være klar for uansett.

På den andre siden tror jeg på en måte å leve evig, og det er dette som motiverer meg i livet, mer eller mindre i underbevisstheten. Man må produsere noe som kommer til å stå evig, som gjenspeiler deg. Et produkt kan bli gjenfunnet etter å være glemt en lengre periode, men forsvinner noe fra menneskets minne, er det nærmest borte for alltid. "All those moments will be lost in time... like tears in rain..."

Superhelter og Stan Lee gjør mandager mindre kjedelig!

Jeg antar at dere fikk med dere de nye klippene fra The Avengers (Joss Whedon, 2012) som ble vist på SuperBowl i natt. Jeg gleder meg noe helt vanvittig at ord kommer til kort når jeg forsøker å beskrive det hele. Noen ganger lurer jeg på hva jeg skal gjøre på tumblr når filmen er ferdigsett på kino. Det sier kanskje litt for mye om mitt eget emosjonelle engasjement angående denne filmen. Men det er sånn det burde være.

Da jeg våknet i dag var hele tumblr-wallen min full, og da mener jeg proppfull, av The Avengers-poster. Jeg så noen som måtte "blokkere" alle poster med taggene "The Avengers". Men så satt jeg der og tittet på videoen som bare varer et drøyt minutt, og ble så giret at jeg måtte se alle Marvel-filmene jeg hadde. De jeg rakk var Iron Man (Jon Favreau, 2008), Iron Man 2 (Jon Favreau, 2010), Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011) og Thor (Kenneth Branagh, 2011). 

Jeg tror jeg har en crush på Robert Downey jr. faktisk. Jeg bruker altfor mye tid på filmene hans og jeg søker etter altfor mange GIF-bilder av ham. Det er litt vanskelig å la være når han er så awesome som han er. Jeg elsker Tony Stark. Det skyldes egentlig litt det at jeg drømte at jeg datet ham en gang. Blant annet masserte han føttene mine, men jeg blir fortalt at den "ekte Tony Stark" ville leid noen for å gjøre det for seg. Jeg digger også Sherlock Holmes-tolkningen hans. Det er ikke rart man utvikler en celeb-crush når han gjør så utrolig mange hysteriske og kule prosjekter.

Ikke bare elsker jeg Tony Stark. Etter at jeg så Captain America: The First Avenger for andre gang, skjønte jeg at jeg virkelig likte Dominic Cooper som Tonys yngre far, Howard Stark også. Det var kanskje det eneste jeg klarer å forholde meg til i den filmen, Howard Stark og den litt geniale Stanley Tucci, som fungerer som "inspirasjonskilden" til helten. Mens jeg så filmen den første gangen tenkte jeg mer på hvordan et sånt middel ville påvirke meg og mitt forhold til andre, tenkte jeg denne gangen mer på Howards liv og fikk mye mer lyst til å se en film om ham istedet. Noe á la The Aviator (Martin Scorsese, 2004) eller Tucker: The Man and His Dream (Francis Ford Coppola, 1988), bare med en mer Tony Stark-isk humor. Jeg tror jeg kanskje så noe av en Howard Hughes i Dominics Stark, og dermed ble jeg mer interessert i mine egne fantasier enn hva som faktisk skjedde under filmen. Jeg syns de skal lage en Howard Stark-film jeg.

Thor derimot er en av de peneste og beste filmene av Marvel. Jeg finner alltid noe som gir merverdi hver gang jeg ser den. Første gangen jeg så den hadde jeg et ganske overfladisk syn på hele filmen, men nå er det en av favorittfilmene mine. Jeg sympatiserer selvfølgelig med Loki i denne filmen. En outsider som sliter med å finne sin plass, og en rekke rampestreker som får sitt eget liv og leder ham inn på feil vei. Og da er det vel bare naturlig at jeg er ganske engstelig for hva som blir skjebnen hans i The Avengers.

Oppsummert veldig kort: Odin er genial. Thor er genial. Loki er fenomenal. Musikken er herlig og filmen er så fryktelig pen. Og den scenen under viser det meste ganske bra - om ikke Loki kommer så fryktelig godt fram, ser man iallfall hvordan de behandler ham. Det er ikke rart man føler sånn med Loki.

Jeg er som sagt kanskje litt vel i overkant engasjert i dette, men sånn går nå dagan. Jeg har litt for mye fritid og bruker litt for mye tid på nerding. Jeg ser ikke noe feil i det. Her finner du den nye traileren til The Avengers. Kos deg.

'Till I find the righteous one...

Ingen leser bloggen min lenger, men det er kanskje ikke så rart når jeg bare kanskje kommer med et innlegg i måneden. Året har ikke hatt noen pangstart, siden jeg hatt en så aldri så liten deprimerende periode. Hadde jeg blogget da, hadde jeg antageligvis bare skremt lesere vekk fra bloggen til evig tid. Men jeg har ikke sett noen film på en liten evighet heller, så da skal jeg prøve å beskrive det jeg har brukt mye tid på i det siste.

Er det noe som inspirerer meg, så er det musikk. Noen ganger bruker jeg musikk som en indre dialog med meg selv. Enten lar jeg musikken beskrive hvordan jeg har det, eller så tolker jeg musikken etter hvordan jeg vil ha det. Den fyller inn ord jeg ikke klarer å finne, eller den skaper den stemningen jeg ønsker skal omringe meg. Det er også den beste måten å lagre minner på også. "Da denne sangen var populær, var jeg så gammel og jeg husker spesielt at dette skjedde..." Hvor mange ganger hører du vel ikke disse historiene?

Dessuten tror jeg ikke at jeg kan tenke meg noe som fyrer opp kreativiteten min mer enn musikk. Fantasiene får enorme vinger og jeg ser for meg noe tilsvarende historier, opplevelser, tegninger, kortfilmer, musikkvideoer og filmscener. Jeg burde enten bli manusforfatter eller animasjonstegner siden jeg sitter slik når jeg hører på musikk. Men da lurer jeg enda mer på hva andre ser når de hører på musikk.

Det er sånn jeg hører musikk, iallfall noen ganger. Og jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg forsøker alltid å finne nye sanger og artister. Jeg tenker litt for ofte at jeg hører på altfor mye mainstream og at de virkelige skattene fortsatt ligger uhørt der ute, men at jeg kanskje må grave meg langt ned i diverse kategorier for å finne dem. Og siden interessene mine skifter noe voldsomt, kommer jeg meg aldri langt nok ned i én kategori. Så nok en gang er jeg fanget i mine egne onde sirkler.

Jeg antar at folk hører musikk annerledes. Men hvordan? Jeg sammenligner dette med malere, hvordan de oppfatter verden og hvordan de ser andre mennesker. Mennesker leter etter forskjellige ting i det vi ønsker å forstå og legger til våre egne svar og tolkninger der hvor vi ikke forstår.

For eksempel aner jeg ikke hva Prince synger om under mesteparten av et album. Man kan alltids google tekster og analyser på nettet, men man er igrunn like langt siden alt er tolkninger. Ta merkelige "Computer Blue" for eksempel, for den er sånn passe forskrudd. Jeg aner ikke hva han mener med "Until I find the righteous one, computer blue," men jeg får alltid en vis aggressiv ivrighet når jeg hører den setningen. Den utgjør liksom hele låten for meg. Men jeg tror reaksjonen min er en blanding av kjærlighetssorg, ivrighet etter å komme seg videre og lettet over at jeg heller kan bruke energien på å finne en som er meg verdig. Men igjen aner jeg ikke hva han egentlig mener.

Hvordan andre hører eller oppfatter musikk kan jo komme fram i coverlåter. Det er noe med den sangen som snakker til "lånerne," men de oversetter den til sitt eget språk (deres musikalske stil). Coverlåter er egentlig litt fint. Noen ganger overgår de jo også originalen, sånn som Sinead O'Connor ("Nothing Compares 2 U," Prince), Johnny Cash ("Hurt," Nine Inch Nails) og Jimi Hendrix ("All Along the Watchtower," Bob Dylan) er gode eksempler på. Ellers er det moro å kjenne igjen elementer noen låner fra andre, for eksempel Rihanna ("Wanna Be Startin' Somethin'," Michael Jackson) og Karpe Diem ("Frihet," Halvdan Sivertsen). Men andre ganger er det ikke like moro; Madonna ("Gimme! Gimme! Gimme!," ABBA), Rihanna ("Tainted Love," Gloria Jones) og Jennifer Lopez ("Lambada," Kaoma) - selv om jeg er litt usikker på hvorfor jeg ikke liker disse. "SOS" blir for masete for meg, og de andre klarer jeg ikke å forholde meg noe særlig til, kanskje jeg syns det er en dårlig løsning eller et lite kreativt lån?

Nok en gang plukker jeg ut noe fra Hver Gang Vi Møtes, men jeg syntes altså at dette programmet er så koselig og det skjer mye genialt der. Jeg syntes også at denne videoen er et godt eksempel på hva man selv legger i en låt. Jeg henger meg opp i spørsmålet om ting forsvinner i oversettelsen, men svaret jeg får hver gang er at han legger til mye av sin oppfattelse av hva hun forsøker å si.

Egentlig tror jeg at jeg tenker litt for mye på hva andre tenker. Men jeg er ganske nysgjerrig over hvordan andre leser spesielt musikk. Hva slags musikk man liker blir på en måte et flagg for din egen personlighet i møte med andre, men noen "koder" er vanskeligere å lese enn andre. De som er allsidige er litt vanskelige å lese for eksempel. Og nå når jeg skriver et slikt innlegg, hadde det vært ganske bra med litt tilbakemelding, for jeg ønsker å høre flere gode coverlåter. Noen som har noen gode forslag?

Lengter plutselig litt etter sommersol og fritid på Hvaler

Flere dager har nå gått hvor jeg har sittet i den nye, men allerede slitte sofakroken og sett på den ene Hver Gang Vi Møtes-videoen etter den andre. Det er noen fantastiske tolkninger av de forskjellige artistenes låter, i tillegg begynner jeg å like artister jeg ikke har brukt noen særlig tid på tidligere. Og spesielt den første episoden av TV-programmet, hvor Halvdan Sivertsen blir hyllet, vekker opp en sjelden lengsel etter sommerferie og Hvaler.

Jeg pleier ikke lengte noe spesielt etter sommer. Jeg lengter som oftest etter høsten, Halloween og juleferien. Ellers er jeg kanskje litt flink til å glede meg over sesongen vi befinner oss i. Men akkurat nå, når jeg ser dem sitter der rundt bordet og koser seg med sjømat, er på fisketur og bygger sandslott, da føler jeg at det hadde gjort ganske godt med litt solskinn, sjømat og å vasse langs strandkanten.