My talent really lies in drinking

Jeg tar meg litt tid til å "shippe" Scott og Zelda Fitzgerald fra Midnight in Paris (Woody Allen, 2011). Jeg kunne virkelig klart meg fint med bare disse to på fest resten av filmen. Jeg har hørt rykter at Keira Knightley kanskje skal spille Zelda i en biografisk film snart. Jeg er skeptisk til det.

Midnight in Paris og kreativ inspirasjon og motivasjon

Det tar veldig lang tid mellom hvert innlegg nå, men jeg har sett så mange filmer siden sist at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Jeg kan jo prøve å starte med en av de filmene jeg likte aller mest kanskje, som var Midnight in Paris (Woody Allen, 2011). Etter å ha sett Vicky Cristina Barcelona (Woody Allen, 2008) også, lurer jeg på om han skal lage en film om alle vakre storbyer? Det sies jo at han holder på med "To Rome with Love" nå så, hvem vet? Jeg har ikke noe imot det. Vicky Cristina Barcelona var sjarmerende (Penélope Cruz var fantastisk) og Midnight in Paris var genial. Da jeg hørte Owen Wilson var med i filmen, var jeg en smule skeptisk, for han har jo alltid disse tullete rollene i tullete komedier. Men han er egentlig perfekt for Woody Allens filmunivers. Han blir nesten en yngre Woody Allen på en måte.

Midnight in Paris handler om Gil, som ønsker å bli en forfatter og glorifiserer Paris og 20-tallets store forfattere og kunstnere. En kveld han vandrer gatelangs og går seg vill, kommer en gammel bil med feststemte mennesker som drar ham med inn på en fest. Der møter han blant annet Zelda og Scott Fitzgerald, spilt av Alison Pill og Tom Hiddleston. Jeg hadde ikke forberedt meg på at Hiddleston skulle dukke opp og jeg fant ut at det er ikke bare Loki jeg er forelsket i, men hele mannen. Gud bedre, han var for lite med i filmen. Jeg kunne gjerne vært med dem på fest etter fest resten av filmen og vært strålende fornøyd med det. Bare se på dem! Perfection right there!

Natt etter natt blir Gil bedre kjent med Ernest Hemingway, Gertrude Stein og surrealistene Dalí, Man Ray og Luis Buñuel, men forelsker seg også i Adriana (Marion Cotillard). Han forsvinner inn i verden med alle kunstnerne han ser opp til og glemmer sitt virkelige liv og forloveden Inez (Rachel McAdams). Han blir på en måte fremmedgjort i sin egentlige verden når han forsvinner inn i sin nostalgiske "fantasiverden".

Selve ideen bak historien var så genial at jeg ble sittende og gruble over hvilket univers jeg ville ha havnet i. Mest sannsynlig ville jeg nok havnet i New York på 60-tallet og rotet meg borti fabrikken til Andy Warhol, og møtt på mennesker som Marilyn Monroe, Audrey Hepburn, Edie Sedgwick, The Velvet Underground, David Bowie, Bob Dylan og The Beatles etc. Det skjedde så mye fascinerende på det tiåret, og jeg lyver om jeg sier at jeg aldri har drømt om hvordan jeg hadde passet inn i det miljøet. Hvor bra det hadde vært for helsen min, er derimot en helt annen historie. Men dette er kanskje også noe som kommer til å forandre seg om 5 år. Hva som inspirerer meg forandrer seg alltid hyppig, så jeg er egentlig ikke sikker på hvor jeg havner. Jeg vet bare at av alle mine obsessions, har forelskelsen i 60-tallet holdt siden 2006.

Greia er jo at dette er mennesker Gil ser opp til og ønsker å kunne måle seg med. Han spør for eksempel om Ernest Hemingway vil lese gjennom notatene til boken han jobber med. Jeg vet ikke hvor mye menneskene jeg ramset opp har påvirket livet mitt eller mine motivasjoner bak diverse handlinger. Om noe har det påvirket min klesstil og holdning til kunstverk. (Det er muligens elendig sagt, men det Andy Warhol gjør stiller et ganske bra spørsmål om hva som er kunst. Iallfall i mine øyne. Hvor går grensen?)

Det hadde vært fint å kunne føle kreativitet og inspirasjon hver eneste dag. Jeg føler at det som i utgangspunktet motiverte meg blir fort glemt eller tatt for gitt. Når jeg tenker tilbake på det, opplever jeg bare at jeg er fullstendig nummen. Å være inspirert er noe av det herligste jeg vet om, og jeg blir irritert av at jeg ikke føler dette fysisk hver eneste dag. Dagen blir liksom bare en bortkastet dag, nok en dag som sau i en saueflokk. Eller som zombie om du vil. På den andre siden aner jeg ikke hva jeg skal rette inspirasjonen til. Som oftest blir det denne bloggen. Og jeg skriver mer enn jeg publiserer, rett og slett for at det enten blir for personlig eller for mye på en gang, så jeg må klippe og redigere en god del. Antageligvis vil det aldri se dagens lys. Hva ville Scott Fitzgerald eller Ernest Hemingway si til dette egentlig? Fitzgerald hadde kanskje sagt noe som "It’s never too late or too early to be whoever you want to be. There’s no time limit, stop whenever you want. You can change or stay the same, there are no rules to this thing. We can make the best or the worst of it. I hope you make the best of it," mens Hemingway hadde sagt noe tilsvarende "I hate it."

Jeg roter meg veldig bort i helt andre ting enn hva Midnight in Paris handler om, men jeg syntes absolutt alle burde se filmen. Menneskene han møter er geniale (jeg kan ikke få sagt det ofte nok), bildene av Paris er utrolig vakre, dialogene er som i alle andre Woody Allen-filmer: noe kaotiske, men man kan ikke la være å elske dem. Men Woody Allen-filmer er jo noe man enten elsker eller hater. Jeg håper iallfall at dere elsker dem.

Sånn som jeg gjorde, tror jeg også at dere kommer til å lure litt på hvilken epoke og hvilke mennesker dere hadde møtt om dere hadde vært i Gils situasjon. 

Det var iallfall den hyggelige delen av grublingen min. Dette med inspirasjon og kreativitet er en mer frustrerende tanke. Det hjelper ikke å føle seg inspirert når man er bipolar angående kreativitet. Men om ikke annet, skal jeg iallfall forsøke å lese noen av bøkene til disse forfatterne som er nevnt i filmen. Det er et realistisk mål for min inspirerende og motiverende gnist. Bare synd jeg har så mye pensum å ta igjen på nå.

An Education: "The life I want, there is no shortcut"

An Education (Lone Scherfig, 2009) er så bra på så mange måter. Og jeg syntes det er ekstra morsomt at jeg så den i dag, siden jeg diskuterte "snarveier til lykke" med noen venner i dag. Det var ikke denne diskusjonen som motiverte meg til å se filmen, men da jeg søkte ly for regnet inne på Platekompaniet mens jeg ventet på bussen, tittet jeg på alle tilbudene deres og lagde en liste i hodet mitt over filmene jeg måtte se. Og denne filmen har vært på listen lenge. Da jeg så filmen, merket jeg også at det var det samme temaet fra diskusjonen med vennene mine fra tidligere på dagen: De pene menneskene fra ungdomskolen (det finnes unntak og jeg vil ikke fornærme noen ved å sette alle under en og samme kam) velger noen ganger den enkleste veien gjennom livet. Jeg vet ikke om "slike muligheter" kommer enklere til dem enn til oss andre som kanskje ikke har et like spennende sosialt liv, når vi sitter innendørs hver uke med bøker og sære hobbyer. (Men jeg sammenligner ikke disse med snarveiene karakterene velger i filmen!)

"You have no idea how boring everything was before I met you" sier Jenny (Carey Mulligan) til David (Peter Sarsgaard), en mann som plutselig kommer inn i livet til den 16 år gamle jenta og tar henne med på konserter, restauranter og til Paris. Året er 1961, Jenny er den flinkeste i klassen og drømmer om å komme inn på Oxford University. Hun er motivert og fokusert på målet før hun forføres av livsstilen, eller kan man si filosofien, til de nye, eldre vennene sine. "I studied at what I believe they call the University of Life. I didn't get a very good degree there."

Hvor enn melankolsk utviklingen av forholdet vennene har seg imellom, må jeg si at jeg var ganske misunnelig på dem. Det var en herlig bekymringsfri holdning hos dem alle: David, den karismatiske og veltalende forføreren man omtrent ikke kan motstå, Danny (det holder egentlig lenge for min egen del at det er Dominic Cooper som spiller Danny), med sin lidenskap for antikviteter og kunst (eller om det bare er en del av leken) og Helen (Rosamund Pike), den ekstremt naive og veldig blonde venninnen, men med en upåklagelig klesstil. Jeg skal ikke avsløre for mye av hva de holder på med, man får heller se filmen selv. Men jeg ble såpass glad i dem alle, at når Danny begynner å vise en smule interesse for Jenny, følte jeg meg ekstremt splittet (for: Cooper er adorable, imot: Danny og Helen er et av det søteste paret jeg har sett på film på en liten evighet).

"God, I always think I’m going to my own funeral when I listen to classical music." Det er ikke ofte jeg liker å høre så mye tomprat fra en blondine, men Helen var så søt og sjarmerende at det ble mer naivt enn dumt. Hun ser jo ut som en forskremt liten pusekatt mesteparten av tiden uansett.

Men greia er at disse menneskene utnytter snarveier for tjene godt med penger og for å oppnå lykke derav. Og de syntes ikke vanlige aktiviteter er noe for dem. De er villig til å utføre visse umoralske handlinger (kanskje ikke direkte kriminelle, men egoistiske) for å kunne dra på fine restauranter, ha fine klær og ta en impulsiv reise til Paris i ny og ned. Jeg tror det ikke finnes et eneste menneske i verden som ikke ville levd slik. Hatt muligheter til å jobbe minst mulig og gjøre akkurat som de ville. Sånn sett kan man se på dem som sofistikerte hippier (om man ser bort fra deres avhengighet av materialistisk verdistatus) og jeg liker jo allerede hippier.

Deres bekymringsfrie holdning til livsstilen deres derimot, gjør dem egentlig til noen umoralske mennesker - sjarmerende og forførende, men ekstremt egosentriske. Og de forvandler den smarte og ambisiøse Jenny, til en bekymringsfri livsnyter. Ikke at jeg egentlig ser problemet med det, men når man mister sin motivasjon og drøm i livet, spiller det ingen rolle hvor fint man har det rundt seg. Man har mistet sitt formål på en måte. Og det er ganske hjerteskjærende å se hvordan Jenny naivt og blindt ødelegger for seg selv når det kommer til utdannelsen sin. Fortvilet kjefter hun på faren sin når dette går opp for henne: "You're my father again now, are you? And what were you when you encouraged me to throw my life away? Silly schoolgirls are always getting seduced by glamorous older men, but what about you two?"

Jeg tror ungdom, kanskje først og fremst norsk ungdom, undervurderer verdien av en høyere utdannelse i dag. Som regel regner de med at livet ordner seg uansett, foreldrene eller kjæresten betaler. Ikke at jeg er bombesikker på at min utdannelse kommer til å påvirke mitt arbeidsliv i årene som kommer framover, men kunnskap, uansett hva man måtte interessere seg for, spiller en så vesentlig rolle for hva slags person du utvikler deg til å bli gjennom årene.

Men, igjen, på den andre siden: "Studying is hard and boring. Teaching is hard and boring. So, what you're telling me is to be bored, and then bored, and finally bored again, but this time for the rest of my life? This whole stupid country is bored! There's no life in it, or color, or fun! It's probably just as well the Russians are going to drop a nuclear bomb on us any day now. So my choice is to do something hard and boring, or to marry my... Jew, and go to Paris and Rome and listen to jazz, and read, and eat good food in nice restaurants, and have fun! It's not enough to educate us anymore Ms. Walters. You've got to tell us why you're doing it."

Det er ikke alle som liker skolebenken, men da er det kanskje et tegn på at det man driver med ikke er riktig for deg - det viktigste er å være lidenskapelig interessert for det man antageligvis kommer til å jobbe med resten av livet. For det er en skremmende tanke når man begynner å telle alle timene, dagene, ukene og månedene man har brukt av livet på å sitte i ensomhet og lese bøker. Da er det viktig å ha noe man kunne balansere det hele med. Så jeg ville gjerne levd både et bekymringsfritt hippieliv med fest og impulsive reiser og et konsentrert og fokusert liv hvor man har noe fast som utgjør en grunnmur i livet.

Denne filmen skildrer mer eller mindre to måter å leve livet på, og begge appellerer voldsomt til meg. Alle vil vel noen ganger bare melde seg ut av samfunnet, bryte ut av vanelivet og normen og gjøre akkurat som man vil. Jeg syntes det er viktig med en balanse. For om livet bare er en lek, vil moroa ta slutt - det mister sitt formål om det blir en standard. Om livet bare er slit og jobb, mister man nesten meningen med det å leve, sånn jeg ser det. Og de sier det nok en gang ganske bra i filmen: "If you never do anything, you never become anyone." Det kan jo leses på forskjellige måter. For Jenny betyr det tydeligvis å bekymre seg mindre, ta flere sjanser og gjøre som man vil. Men det kan også være det å ta tak i sitt eget liv, produsere noe ut av det, etc. Og det er jo litt vanskelig om man ikke har en god utdannelse. (Jeg sier ikke at det er umulig, bare vanskeligere.)

Jeg håper iallfall ikke at folk undervurderer verdien av en høyere utdannelse. Da syntes jeg dere (speisielt jenter) skal se denne filmen og Mona Lisa Smile (Mike Newell, 2003) (dog den sistnevnte er en utrolig cheesy chickflick-ish film, men det er en av de få jeg tolererer). De er begge satt til en helt annen tid (50- og 60-tallet), men man kan jo tenke over at dette med utdannelse er noe vi tar for gitt i dag og derfor gidder man ikke å følge opp. "Det lar vi de andre få ta seg av" liksom. Kanskje man ser litt ned på seg selv og tenker at man ikke er god nok for universitetet. Men jeg tror det skyldes latskap og disse snarveiene mer enn noe annet for å være ærlig. "The life I want, there is no shortcut."

The Academy Awards og filmer om filmer!

Jeg har ikke fått blogget på en liten evighet nå, for jeg har vært ganske opptatt med studiene i det siste. Det er ikke ofte jeg dedikerer helgene til pensumbøkene, men det har jeg begynt å gjøre, både for å holde meg oppdatert og fordi emnene er så forbasket fascinerende. Mindre sosialt liv, mye lesing og en god dose film- og tv-serie-titting som jeg er så heldig å kunne kalle "research". Senere kommer jeg kanskje til å blogge om The Sopranos og gangsterfilm eller The Silence of the Lambs og subjektivitet.

Siden sist har Oscar-utdelingen kommet og gått, og om jeg skal starte et sted nå kan jeg like greit starte med det. Årets utdeling er den første jeg har sett i en helhet på mange år (noe som kanskje er synd og skam for en film- og medievitenskapsstudent) og det er den første gangen jeg har sett favorittfilmen før prisutdelingen. Jeg har alltid følt meg uvitende når de har delt ut prisen for beste film, men jeg favorittiserer filmene ut ifra hvilke jeg er mest interessert i. Jeg tror jeg alltid har heiet på de sære kandidatene, som Little Miss Sunshine (Dayton, Faris, 2006), Juno (Jason Reitman, 2007) og Slumdog Millionaire (Danny Boyle, 2008). Og i år var intet unntak, utenom at jeg faktisk hadde sett den før utdelingen.

Jeg rakk å se The Artist (Michel Hazanavicius, 2011) timer før Oscar-utdelingen. Den var fantastisk. Et par forlot kinosalen midt i filmen, utrolig nok. Jeg ble fullstendig satt ut, men jeg tenker de kanskje ikke forstod filmen. Jeg håper iallfall det. Å storme ut av Twilight (Catherine Hardwicke, 2008) er en ting, men å forlate kinosalen under The Artist er noe helt annet. Jeg så også filmen Hugo (Martin Scorsese, 2011) like etter prisutdelingen, og det sies at The Artist og Hugo fikk like mange priser (The Artist vant i de viktigste kategoriene i det minste). Det er så morsomt at de lager filmer om filmer. Begge filmene handler om stumfilmene og kreativiteten til filmskaperne da de brukte kameraet for å "virkeliggjøre" drømmer og fantasiverdener.

Jeg ble glad med det samme The Artist startet på kinoskjermen. Den var tro til stumfilmens estetikk, til og med på åpningssekvensen. Og jeg ble så merkelig glad av det. Nostalgisk lykkelig på en måte, noe som er litt absurd. Jeg har jo ikke noe særegent forhold til den stilen, men noen ganger tenker jeg at den er å foretrekke. Klassisk på en måte. Noen krokodilletårer tvang seg fram ved de første scenene med George Valentin og hunden hans. Jeg fikk gåsehud under utallige scener. Og filmen gjorde så mye genialt med bildene. Jeg forelsket meg rett og slett i filmen, noe sikkert alle filmfanatikere gjør, og kanskje det er derfor den vant alle de store prisene under årets Oscar. Selv sa de at dette er første gang siden 1929 (om jeg ikke husker feil) at en stumfilm har vunnet Oscar for beste film, og bare det forteller jo mye om filmens historie også. Det blir kanskje en smule bittersøtt, men på samme tid fantastisk at en sånn film kan påvirke oss selv i dag med alle våre spesialeffekter.

Hugo på den andre siden er en 3D-film, et faktum som ga meg en smule avsmak ved filmens første annonsering, for å være helt ærlig. Men det som er kult med Hugo derimot, er at filmen ikke er som traileren. Traileren har heldigvis ikke avslørt historien, noe altfor mange trailere gjør nå for tiden. Filmen ble en gledelig overraskelse og jeg kjente jeg ble mer og mer glad i film mens jeg fulgte med på mysteriet til Hugo og Isabelle i Paris.

Når det kommer til Oscar-utdelingen, syntes jeg The Artist fortjente hver eneste pris den fikk (til og med hunden fortjener en Oscar), selv om jeg føler meg splittet i kategorien for beste mannlige hovedrolle. Det er Gary Oldmans første nominasjon noensinne (?!), og så vinner han fortsatt ikke. Jeg var noe oppgitt over dette, men så var Jean Dujardin ganske søt i takketalen sin - og i stedet for å gå klønete fra scenen (noe fortumlet "hvilken vei skal jeg gå?") begynte han å danse. Det var fantastisk. Og selve uttrykket i ansiktet hans mens han hører på Bérénice Bejo oversette Natalie Portmans tale:

Kom igjen, fyren er adorable! Jeg syntes egentlig at alle burde se The Artist, selv om den kanskje ikke er for alle - innerst inne håper jeg det paret bare ble akutt syke eller noe slikt, for jeg forstår ikke hva man muligens kan mislike ved denne filmen. Not your cup of tea? Se den iallfall i sin helhet og da kan du fortelle meg hva du syntes om den. Det er jo en genial skildring av overgangen fra stumfilm til talefilm, spesielt marerittscenen hvor Valentin, etter å ha tatt avstand fra talefilmen, er blitt utelatt i en verden som plutselig består av lyd. Den scenen er fantastisk. Jeg skal ikke en gang beskrive den nærmere siden den da kan miste sin effekt. Visse scener er så flotte at man bare vil drukne i dem, de utnytter bildet med skygger og lys. Burde man lage flere stumfilmer? Jeg vet ikke, men kreativiteten i den burde inspirere alle og en hver til å tenke litt annerledes. Eller sagt på en annen måte: ta noe utdatert og glemt, snu det om, gjør det til ditt eget - moderniser det, men behold essensen. Det er det som er så flott med The Artist. Den er perfekt. Trist, bittersøt, men intet mindre enn fantastisk.