An Education (Lone Scherfig, 2009) er så bra på så mange måter. Og jeg syntes det er ekstra morsomt at jeg så den i dag, siden jeg diskuterte "snarveier til lykke" med noen venner i dag. Det var ikke denne diskusjonen som motiverte meg til å se filmen, men da jeg søkte ly for regnet inne på Platekompaniet mens jeg ventet på bussen, tittet jeg på alle tilbudene deres og lagde en liste i hodet mitt over filmene jeg måtte se. Og denne filmen har vært på listen lenge. Da jeg så filmen, merket jeg også at det var det samme temaet fra diskusjonen med vennene mine fra tidligere på dagen: De pene menneskene fra ungdomskolen (det finnes unntak og jeg vil ikke fornærme noen ved å sette alle under en og samme kam) velger noen ganger den enkleste veien gjennom livet. Jeg vet ikke om "slike muligheter" kommer enklere til dem enn til oss andre som kanskje ikke har et like spennende sosialt liv, når vi sitter innendørs hver uke med bøker og sære hobbyer. (Men jeg sammenligner ikke disse med snarveiene karakterene velger i filmen!)
Hvor enn melankolsk utviklingen av forholdet vennene har seg imellom, må jeg si at jeg var ganske misunnelig på dem. Det var en herlig bekymringsfri holdning hos dem alle: David, den karismatiske og veltalende forføreren man omtrent ikke kan motstå, Danny (det holder egentlig lenge for min egen del at det er Dominic Cooper som spiller Danny), med sin lidenskap for antikviteter og kunst (eller om det bare er en del av leken) og Helen (Rosamund Pike), den ekstremt naive og veldig blonde venninnen, men med en upåklagelig klesstil. Jeg skal ikke avsløre for mye av hva de holder på med, man får heller se filmen selv. Men jeg ble såpass glad i dem alle, at når Danny begynner å vise en smule interesse for Jenny, følte jeg meg ekstremt splittet (for: Cooper er adorable, imot: Danny og Helen er et av det søteste paret jeg har sett på film på en liten evighet).
"God, I always think I’m going to my own funeral when I listen to classical music." Det er ikke ofte jeg liker å høre så mye tomprat fra en blondine, men Helen var så søt og sjarmerende at det ble mer naivt enn dumt. Hun ser jo ut som en forskremt liten pusekatt mesteparten av tiden uansett.
Men greia er at disse menneskene utnytter snarveier for tjene godt med penger og for å oppnå lykke derav. Og de syntes ikke vanlige aktiviteter er noe for dem. De er villig til å utføre visse umoralske handlinger (kanskje ikke direkte kriminelle, men egoistiske) for å kunne dra på fine restauranter, ha fine klær og ta en impulsiv reise til Paris i ny og ned. Jeg tror det ikke finnes et eneste menneske i verden som ikke ville levd slik. Hatt muligheter til å jobbe minst mulig og gjøre akkurat som de ville. Sånn sett kan man se på dem som sofistikerte hippier (om man ser bort fra deres avhengighet av materialistisk verdistatus) og jeg liker jo allerede hippier.
Deres bekymringsfrie holdning til livsstilen deres derimot, gjør dem egentlig til noen umoralske mennesker - sjarmerende og forførende, men ekstremt egosentriske. Og de forvandler den smarte og ambisiøse Jenny, til en bekymringsfri livsnyter. Ikke at jeg egentlig ser problemet med det, men når man mister sin motivasjon og drøm i livet, spiller det ingen rolle hvor fint man har det rundt seg. Man har mistet sitt formål på en måte. Og det er ganske hjerteskjærende å se hvordan Jenny naivt og blindt ødelegger for seg selv når det kommer til utdannelsen sin. Fortvilet kjefter hun på faren sin når dette går opp for henne: "You're my father again now, are you? And what were you when you encouraged me to throw my life away? Silly schoolgirls are always getting seduced by glamorous older men, but what about you two?"
Jeg tror ungdom, kanskje først og fremst norsk ungdom, undervurderer verdien av en høyere utdannelse i dag. Som regel regner de med at livet ordner seg uansett, foreldrene eller kjæresten betaler. Ikke at jeg er bombesikker på at min utdannelse kommer til å påvirke mitt arbeidsliv i årene som kommer framover, men kunnskap, uansett hva man måtte interessere seg for, spiller en så vesentlig rolle for hva slags person du utvikler deg til å bli gjennom årene.
Men, igjen, på den andre siden: "Studying is hard and boring. Teaching is hard and boring. So, what you're telling me is to be bored, and then bored, and finally bored again, but this time for the rest of my life? This whole stupid country is bored! There's no life in it, or color, or fun! It's probably just as well the Russians are going to drop a nuclear bomb on us any day now. So my choice is to do something hard and boring, or to marry my... Jew, and go to Paris and Rome and listen to jazz, and read, and eat good food in nice restaurants, and have fun! It's not enough to educate us anymore Ms. Walters. You've got to tell us why you're doing it."
Det er ikke alle som liker skolebenken, men da er det kanskje et tegn på at det man driver med ikke er riktig for deg - det viktigste er å være lidenskapelig interessert for det man antageligvis kommer til å jobbe med resten av livet. For det er en skremmende tanke når man begynner å telle alle timene, dagene, ukene og månedene man har brukt av livet på å sitte i ensomhet og lese bøker. Da er det viktig å ha noe man kunne balansere det hele med. Så jeg ville gjerne levd både et bekymringsfritt hippieliv med fest og impulsive reiser og et konsentrert og fokusert liv hvor man har noe fast som utgjør en grunnmur i livet.
Denne filmen skildrer mer eller mindre to måter å leve livet på, og begge appellerer voldsomt til meg. Alle vil vel noen ganger bare melde seg ut av samfunnet, bryte ut av vanelivet og normen og gjøre akkurat som man vil. Jeg syntes det er viktig med en balanse. For om livet bare er en lek, vil moroa ta slutt - det mister sitt formål om det blir en standard. Om livet bare er slit og jobb, mister man nesten meningen med det å leve, sånn jeg ser det. Og de sier det nok en gang ganske bra i filmen: "If you never do anything, you never become anyone." Det kan jo leses på forskjellige måter. For Jenny betyr det tydeligvis å bekymre seg mindre, ta flere sjanser og gjøre som man vil. Men det kan også være det å ta tak i sitt eget liv, produsere noe ut av det, etc. Og det er jo litt vanskelig om man ikke har en god utdannelse. (Jeg sier ikke at det er umulig, bare vanskeligere.)
Jeg håper iallfall ikke at folk undervurderer verdien av en høyere utdannelse. Da syntes jeg dere (speisielt jenter) skal se denne filmen og Mona Lisa Smile (Mike Newell, 2003) (dog den sistnevnte er en utrolig cheesy chickflick-ish film, men det er en av de få jeg tolererer). De er begge satt til en helt annen tid (50- og 60-tallet), men man kan jo tenke over at dette med utdannelse er noe vi tar for gitt i dag og derfor gidder man ikke å følge opp. "Det lar vi de andre få ta seg av" liksom. Kanskje man ser litt ned på seg selv og tenker at man ikke er god nok for universitetet. Men jeg tror det skyldes latskap og disse snarveiene mer enn noe annet for å være ærlig. "The life I want, there is no shortcut."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar