The Ballad of the Lonely Masturbator, av Anne Sexton

The end of the affair is always death.
She's my workshop. Slippery eye,
out of the tribe of myself my breath
finds you gone. I horrify
those who stand by. I am fed.
At night, alone, I marry the bed.

Finger to finger, now she's mine.
She's not too far. She's my encounter.
I beat her like a bell. I recline
in the bower where you used to mount her.
You borrowed me on the flowered spread.
At night, alone, I marry the bed.

Take for instance this night, my love,
that every single couple puts together
with a joint overturning, beneath, above,
the abundant two on sponge and feather,
kneeling and pushing, head to head.
At night, alone, I marry the bed.

I break out of my body this way,
an annoying miracle. Could I
put the dream market on display?
I am spread out. I crucify.
My little plum is what you said.
At night, alone, I marry the bed.

Then my black-eyed rival came.
The lady of water, rising on the beach,
a piano at her fingertips, shame
on her lips and a flute's speech.
And I was the knock-kneed broom instead.
At night, alone, I marry the bed.

She took you the way a women takes
a bargain dress off the rack
and I broke the way a stone breaks.
I give back your books and fishing tack.
Today's paper says that you are wed.
At night, alone, I marry the bed.

The boys and girls are one tonight.
They unbutton blouses. They unzip flies.
They take off shoes. They turn off the light.
The glimmering creatures are full of lies.
They are eating each other. They are overfed.
At night, alone, I marry the bed.

Ny yndlingsserie: MAD MEN!

Fire dager med bare MAD MEN... Jeg har faktisk sett alle de tre sesongene på fire dager.. Det er nesten litt sært hvordan jeg forelsket meg i denne serien helt uten videre. Jeg kjøpte den første sesongen nesten ved en tilfeldighet, for jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke gavekortet til Platekompaniet på. Men tusen takk for den fine julegaven, onkel! ;D

Så over til hvorfor jeg forelsket meg såpass i denne serien; for det første er serien satt til 60-tallet. Presidentvalget, Marilyn Monroes død, Cuba-krisen, Martin Luther King jr., Vietnam-krigen og drapet på John F. Kennedy går i bakgrunnen på nyhetene eller de diskuterer hendelsene, i tillegg til deres egne problemer. Tenk for eksempel det å holde et bryllup dagen etter drapet på JFK. Det andre som gjør settingen ekstra interessant, i alle fall for min del, er klærna og musikken de spiller.

For det andre handler serien om arbeidslivet og privatlivet til et av de beste reklamebyråene i New York. Og de gjør det mye bedre på arbeidsplassen enn hjemme. Likevel skulle jeg ønske at vi fikk se flere av de reklamene de jobber med og ikke bare høre diskusjonene deres. Og det skjer så mye hysterisk på kontorene deres. En fyr mister et bein pga en gressklipper, en fyr tisser på seg, noen starter en slåsskamp, og noen har sex. Herlig overfladisk, sett utenfra som galskap, helt normalt i deres univers.

For det tredje er det hovedpersonens merkelige dobbeltliv. Han er liksom flere personer: det er vanskelig å vite hva han virkelig vil. Når hans tidligere liv tar ham igjen, drar han til sine elskerinner. Det er kanskje det eneste jeg forstår av hans følelsesliv. Vil han være gift eller er han der kun for barna? Han har flere personligheter. Sånn ser jeg det. Men yndlingskarakteren min, er Peggy Olson. Hun begynner som sekretær for Don Draper på Sterling Cooper i den første episoden. Det viser seg at hun er smartere og flinkere enn visse av "tekstforfatterne", og til slutt får hun sitt eget kontor. Og det er nesten verre for henne enn for sekretærene (som må finne seg i ganske mye trakassering), siden hun må finne sin egen plass i en ganske sjåvinistisk arbeidsplass. Som for eksempel at mannfolkene drar på burlesque/strippeklubb for å feire å ha gjennomført en avtale med en kunde og hun må sitte der med en haug med mannfolk som sikler.

Jeg nevnte at serien var ganske sjåvinistisk. Det er merkelig hvordan såpass sjåvinistiske svin kan virke tiltrekkende. Men det er egentlig ikke noe nytt fenomen. Chuck Bass i Gossip Girl for eksempel. Man skal lete lenge etter et lignende svin. Men det er det paradoksale i karakternes personlighet som interesserer. De oppfører seg som svin, men plutselig viser de en helt ny side av seg selv og virker plutselig tiltrekkende. Dualisme fungerer ganske bra sånn sett. Karakterene Don Draper og Pete Campbell er karakterer som virkelig har sine fæle og gode sider (men man må nok grave ganske dypt for å finne noe godt med Pete, med mindre man ser en utilfredsstilt fyr som ikke er så glad over livet sitt, etc). Så serien har sine interessante karakterer, selv med alt det sjåvinistiske..

Til syvende og sist, syntes jeg MAD MEN er litt annerledes. Det er sært og det fungerer. Jeg likte den tredje sesongavslutningen. Den var ikke akkurat spennende, men det var heller en følelse av fandenivoldsk. Etter alt rotet de har havnet i gjennom årene, alle pengene de har tjent, men ikke nyter å tjene, sørger de for at de får sparken og tar med seg sine beste ansatte. Jeg tror jeg aldri har koset meg såpass med en sesongavslutning egentlig. De er enten altfor dramatiske eller melankolske, noe man setter et stort spørsmålstegn ved, og hele konseptet blir snudd på hodet. Men her beholdt de sin vanlige stil, veldig tro mot Don Drapers filosofi, og starter på nytt med blanke ark.

Hva skjer heretter? Kommer det en ny sesong, eller blir dette slutten? Begge alternativene fungerer for min del, faktisk. For jeg misliker de seriene som holder på i evigheter, og tilslutt er deres gullalder plutselig slutt og de avslutter hele serien som en dårlig spøk på hele konseptet. Hvorfor ikke gi seg med verdighet? Gossip Girl kunne bli avsluttet etter at de sluttet på High School. Skolen var en viktig del av hele serien, og nå er alt ute av balansen. Jeg orker ikke å følge med på produsentenes twists med nye og uinteressante romantiske intriger for å holde på seere.. Nå er det kanskje dumt å sammenligne MAD MEN med GG, men GG er et "fenomen" av en serie, mens MAD MEN er en kritikerrost serie. Uansett; jeg venter i spenning.

Super Bitches, Action Babes og Barbarella

Stipendet har kommet og takk for det! I morgen og onsdag er det forelesninger, men jeg skal prøve å få meg til IKEA for å kjøpe en svart duk og en svart lampe, eller noe slikt. Vil forandre litt på hybelen, selv om det er fint lite jeg kan gjøre, og i går kveld klistret jeg opp 21 bilder på veggen langs sengen min. Det varmet å våkne opp til flere bilder av Marilyn Monroe og Audrey Hepburn ved siden av meg. Skal finne noen kule filmplakater i tillegg, så blir det nok bra.

Jeg klarte å lage en thairett i dag, den er ikke akkurat vanskelig, men fikk ikke åpnet tuten til sausen ordentlig.. Anyway, jeg har betalt regninger, spist god mat mens jeg så på Jenta som lekte med ilden (2009), ryddet litt av hybelen, og har bestilt bøkene Super Bitches and Action Babes: The female hero in popular cinema og From Reverence to Rape. Gleder meg noe sinnsykt, og håper de kan hjelpe meg med å finne ut hva jeg skal skrive en bacheloroppgave om. Og får å gjøre det hele komplett: I går kveld så jeg litt på Barbarella (1968). Virkelig sære greier, men jeg likte det.. så langt i alle fall. Har fortsatt 20 minutter igjen av filmen, men regner ikke med at de 20 minuttene kan forandre hele inntrykket av filmen.. Skulle ønske jeg hadde kroppen til Jane Fonda, etc, etc!!



Gruer meg til forelesningene nå, men jeg får bare bite i det sure eplet, nikke og smile, vente på de (forhåpentligvis geniale) bøkene, pynte opp hybelen.. og så går det vel bra til slutt uansett.

Minusgrader, hårballer og tullball

Det er torsdag morgen og min siste dag med familien, for now.. Jeg var for en gang skyld tidlig oppe i dag, og bestemte meg for å gre pelsen til katten vår, Toulouse. Stakkars katt, han var full av klumper. Og det er alltid jeg som grer ham, av egen fri vilje vel å merke, men likevel da! La jenta med allergi ta seg av pelsen. Nå ser han i alle fall flott ut! Men, men. Planen i dag er å kose oss med pitamat før Karoline og jeg skal på kino og se på It's Complicated (2009)! :D