Who's watching the watchmen?

Jeg lider jo fortsatt av denne skrivesperren, men må liksom bare prøve å starte et sted. Det at Blogspot har forandret designet hjelper egentlig lite i tillegg. Men jeg kan jo begynne med at jeg har en major dilla på Watchmen (Zack Snyder, 2009) om dagen. Da holder jeg meg fortsatt innenfor 80-tallets grenser også.

Det er flaut å tenke på at jeg før forrige helg bare hadde sett filmen én gang, og det var nattpremieren i 2009. Jeg hadde blakket meg fullstendig på kinobilletten, men får ironisk nok vite at billetten fungerer som rabattkupong på alle Watchmen-produktene på Outland. I tillegg fikk folk på diverse seter t-skjorter og bøker. Det eneste jeg fikk med meg hjem, var Comedians blodige button.

Jeg visste ganske lite om den historien på forhånd, og det påvirket egentlig oppfattelsen av filmen. De sa overalt at den ikke var som de andre superheltfilmene, men jeg forberedte meg likevel på en superheltfilm. I allefall sånn jeg oppfatter dem. Og dermed ble det mer eller mindre en liten kommunikasjonssvikt av en filmopplevelse:  Den var imponerende, men den interesserte meg lite. Lenge satt jeg og lurte på hva den egentlig handlet om. Den virket som en uendelig musikkvideo. Etter kinoturen følte jeg mettet av Watchmen til evig tid.

Og så, ved en fantastisk liten tilfeldighet, spurte den nye naboen min om jeg ville låne filmen. Jeg hadde kjøpt meg en 42" TV (før hadde jeg disse kassene fra 90-tallet med innebygd VHS-spiller...) og tenkte at den ville være perfekt for å måle de forskjellige fordelene ved å ha en... større TV.

Den helgen endte jeg opp med å se filmen fire ganger (egentlig har jeg ikke oversikt over hvor mange ganger jeg så den, men jeg regner med at det er omtrent riktig)! Du så kanskje favorittfilmen din gang på gang da du var liten? Jeg vokste aldri fra det der. Og det var en aha-opplevelse å se den for andre gang.

Watchmen er nødt til å være Snyders beste film (selv om jeg må se Dawn of the Dead, 2004, og 300, 2006, på nytt igjen for å være rettferdig i den uttalelsen). Jeg så nettopp Sucker Punch (2011), en film jeg hadde altfor store forventninger til for å kunne bli ordentlig glad i den. Men begge filmene har et fantastisk soundtrack og en elskverdig koreografi.

Favoritten min av karakterene i denne filmen, eller i dens univers, er uten tvil Dr. Manhattan. Jeg elsker den delen av filmen, når historien om Dr. Manhattan fortelles. Jeg klarer ikke å beskrive det ordentlig en gang. Men igjen, han er den eneste av karakterene som har superkrefter. Det at "Pruit Igoe & Prophecies" spilles i denne delen, gjør det vanskelig å ikke elske ham.

Jeg er nødt til å skaffe meg boken...

It was acceptable in the 80s #2: Men in tights!

David Bowie og Prince som skuespillere? Meh, men herlig soundtrack og hysteriske kultfilmer. Og plutselig befinner Purple Rain (Albert Magnoli, 1984) og Labyrinth (Jim Henson, 1986) seg blant mine yndlingsfilmer. Jeg har lett etter begge filmene på filmsjapper, men det ser ut til at jeg blir nødt til å bestille dem nå. Det er kanskje litt dumt å begi seg ut på slikt en måned etter at Prince hadde konsert i Norge, men likevel... Kultfilm er kanskje ikke det man finner hver eneste dag heller. *Sukk*

Du skal være ganske dum om du ikke kjenner til artisten Prince. Jeg ville bare understreke dette først. I Purple Rain kalles han bare for "The Kid" og han har fascinerende få replikker til en hovedperson å være. Men han sier mest når han står på scenen. I sangene "Darlin' Nikki" og "Purple Rain" er det referanser til det kongelige, det kommer kanskje an på hvordan man analyserer sangene hans. Men før jeg så filmen trodde jeg "Purple Rain" handlet om noe bare de afroamerikanske kunne forstå. (Siden jeg tenkte på tittelen The Color Purple, Spielberg, 1985... og ellers er elendig på å analysere sangtekster.) Jeg føler meg latterlig dumt som sier dette, men jeg forstår at den fort misforstås når også musikkvideoen legger opp til denne tolkningen. Jeg satt alltid igjen som et stort spørsmålstegn da neste musikkvideo poppet opp på VH1-kanalen. Sånn er det med kontekst. Når man ser hele filmen, får sangen en annen betydning.

I bunn og grunn er The Kid og Jareth (Bowie i Labyrinth) motivert av en kjærlighet for en person som ikke er villig til å gjøre som de vil. "Just fear me, love me, do as I say, and I will be your slave..." Og jeg syns det er festlig at to store artister havner i roller som kan tolkes som kongelige. Men du har nok et ganske stort ego når du først kaller deg selv for "prins". Og de ser ut til å bedrive påfugl-taktikk til det ekstreme, bare slått av Elton John. Det at Prince ikke er gay er også et av verdens største mysterium for min del, og selv om fornuften min sier at jeg burde vite bedre, syntes jeg at han er adorable i filmen.

Fra barndommen av blir jenter ødelagt av diverse kjærlighetshistorier, siden det står i det hellige lovverket av uskrevne regler for stereotypiske kjønnsroller at jenter skal interessere seg for slikt. Beauty and the Beast er kanskje det verste av dem? Belle blir jo kidnappet av et sinnsykt udyr og ender opp med Stockholm-syndrom. Likevel er det min favoritt blant Disneys eventyr og det sier bare litt om hvor ødelagt jeg egentlig er. Jeg er i det minste oppegående nok til å like framstillingen av sånne romanser på film, det er ikke noe jeg glorifiserer i faktiske forhold. Ikke mye i det minste. Jeg har vel alltid likt slike Beauty and the Beast-referanser; The Phantom of the Opera (Joel Schumacher, 2004), Heathers (Michael Lehsman, 1988), Dracula (Francis Ford Coppola, 1992), til og med i Gossip Girl, altså den eneste episoden jeg har valgt å se frivillig. Om ikke annet er det nok utemmet lidenskap som eskalerer i et elsk-hat forhold som fascinerer meg. Og jeg finner dette relevant for mine filmopplevelser i både Purple Rain og Labyrinth.

Begge viser mye grusomhet, men på grunn av at de er fra to vidt forskjellige genre, er The Kid verst. Dessverre reagerte jeg med latter da jeg så scenen hvor han uten forvarsel bitchslappet Apollonia (yeah...) inn i en piruett før hun traff kommoden. Den eneste funksjonen forholdet mellom The Kid og Apollonia utgjør i filmen er de illevarslende tegnene på at han begynner å ta etter sin voldelige far. Ellers er man ganske likegyldig til om de får hverandre til slutt eller ikke. For det meste er det hans indre demoner som fascinerer meg mest i denne filmen, og det er også årsaken til at jeg har hatt problemer med å blogge om den. Jeg identifiserer meg altfor mye med demonene hans. Og det er også godt gjort, når han sier så lite som han gjør. Eller er det nettopp fordi han sier så lite? Dermed kan vi velge å oppfatte dem akkurat som vi vil?

Jareth er mer barnevennlig "grusom", med unntak av skrittet hans. Når man først har fått øye på det, kommer man seg aldri forbi det. Utenom det og diverse spesialeffekter som ikke fungerer, er Labyrinth overraskende genial. Men det er kanskje på grunn av detaljrike omgivelser og sjarmerende karakterer. Sir Didymus og Ludo er helt klart mine favoritter i denne filmen. Når man har drømmer hvor man møter en masse hindere, er det best å mane fram disse to. "All right then! I can conquer this mountain!"

Etter å ha sett filmer som Labyrinth og The Princess Bride (Rob Reiner, 1987) får jeg fryktelig lyst til å lese bøkene. Ifølge noen jeg regner med er Tumblrs hardcore-fans av Labyrinth, forteller om den lidenskapelige spenningen mellom Sarah og Jareth. Når jeg hører slikt, klør jeg meg litt i hodet. Jeg så ærligtalt ikke denne kjærlighetstwisten komme, siden jeg ikke har lest boken og slikt, men kanskje mye av de hentydningene forsvinner nettopp fordi at det er Bowie som står der med altfor avslørende tights?

Med mindre de snakker om scenen hvor hun befinner seg i glasskulen på maskeradeballet? Det var kanskje yndlingsscenen min, med alle demonmaskene. Men når sant skal sies syns jeg kanskje Jareth er litt for lite med, for jeg er ikke engasjert i hva han ønsker. Mange hardcore-fans liker kanskje replikkene hans, men jeg syntes det går an å fremføre dem mindre teatralsk. Selv om det er en eventyrfilm, begynner jeg å le og tenker "Oh lord, here we go" når Bowie har vinden i håret og overdramatisk fremfører ordene "Turn back, Sarah!"

Men det er nettopp på grunn av alt det overdrevne og the cheesiness at jeg har endt opp med å se dem i utgangspunktet. Googler man filmlister over cheesy 80s får man som regel en liste med disse to filmene. Og jeg har en regel om at jeg skal bare se 80-tallsfilmer om dagen. Jeg venter fortsatt på Legend (Ridley Scott, 1985) og Willow (Ron Howard, 1988), men jeg regner med at de blir likedan. 80-tallet er gøy!