Lawless, mytologisk fascinasjon og greia med Tom Hardy!

Lawless (John Hillcoat, 2012) er en film jeg kastet meg over da jeg fikk muligheten til å skrive anmeldelse av den for denne bloggen. Det er en film jeg har gledet meg til en stund selv om jeg ikke er verdens største gangsterfilm-fan. Jeg så for eksempel ikke The Godfather (Francis Ford Coppola, 1972) før tidligere i år. Det er en synd og skam og jeg fortjener en bitchslap for det, for den filmen er jo helt fantastisk. Men jeg gleder meg likevel vilt til Gangster Squad (Ruben Fleischer, 2013), selv om nyheten om at de har forandret kinoscenen på grunn av massakeren i sommer har ødelagt en smule av entusiasmen i filmen.

Det skal likevel sies at jeg har en stor crush på Tom Hardy nå, jeg syntes selv Bane var tiltrekkende, men "greia med Tom Hardy" går ikke ut på utseendet hans alene. Rollen i Lawless framstiller det fascinerende ved ham når de gjør ham til den "uovervinnelige" av brødrene. Bygda og brødrene selv har en nesten mytologisk fascinasjon for ham som lett smitter over på oss. Greia med Tom Hardy går omtrent hånd i hånd med jenters komplekse drøm om Skjønnheten og Udyret. Fysisk virker han som et jaget dyr og er iboende av et iskaldt raseri som han sliter med å holde inne, noe som får ham til å virke ordknapp og gryntende. Han symboliserer noe skadet som er ute av kontroll og det appellerer til kvinner som tror de kan reparere ham. Det er derfor veldig riktig å bruke ham i rollen som Forrest Bondurant. Man er allerede fascinert av Tom Hardy og kan nesten tro på at han er uovervinnelig.

Min fascinasjon for ham startet med hovedrollen i Bronson (Nicolas Winding Refn, 2008), en film det tok skammelig lang tid før jeg viste noen interesse for. Det er kanskje også derfor han har blitt alles psykopatiske hottie-favoritt. For de som ikke har sett, anbefaler jeg å sjekke den ut så fort som mulig. Det er bare en av de filmene som er et must i filmhylla. Men den understreker jo at han er mer enn en kjekk stjerne alle vil ha en bit av akkurat nå. Han er jo en ganske fantastisk skuespiller også.

I Lawless skal Forrest en gang ha sagt: "Nothing can kill us, we can never die, but no one leaves this world alive," og det er bare en del av min fascinasjon for hans arroganse til egen livskraft og legenden om hans uovervinnelighet. Det er noe jeg har ligget og grublet over når jeg ligger i sengen og stirrer ut i mørket. Det er fin syklus i hele utsagnet og det hele blir et høna-eller-egget gåte: Var det arrogansen som gjorde at han overlevde utrolige odds, eller er det det faktum at han har overlevd utrolige odds som har ført til at han har fått dette synet på sin egen livskraft? Men skjønt, det er ikke nødvendigvis snakk om at døden er den fysiske eksistensen de kan snakke om her. I filmen hinter det hele tiden til at "ja, vi tror han er uovervinnelig, men skulle han forsvinne, kommer de som er ansvarlig for det til å dingle fra en løkke i et tre." Selv fra graven ville han ha klart å ha en påvirkningskraft på innbyggerne; de vil fortsatt eksistere selv om de ikke vil være tilstede av den fysiske forståelsen av ordet.

Det er også spennende å se hvor langt de kan strekke vår egen overtroiske holdning til Forrest, for han skulle ha vært død et par ganger allerede før filmens handling starter. Og hans uheldighet/griseflaks er ikke ferdig gjennom filmens fortelling heller. Og når filmen er basert på en sann historie styrker det bare fascinasjonen, for det skulle ikke vært mulig å leve et slikt liv.

I tillegg sier han ikke stort, som regel grynter han, men når han først åpner kjeften, begir han seg ut på gåter som ikke alltid nødvendigvis er til gode for personen han snakker med. En ting er å motivere lillebror til å kunne forsvare seg selv, men når noen prøver å stjele fra ham og han begynner å snakke om "livet som du kjenner det kommer til å ta en vending nå," da vet du at personen er ille ute. Man blir ikke mer arrogant enn det. Man får inntrykk av at de ser seg selv som dominerende over andre mennesker når han sier til lillebroren sin at "We are survivors. We control the fear, but without the fear we are all as good as dead." Man skal ikke si at noen tror de er gudeskikkelser blant de dødelige, men de oppfatter allerede Forrest som "uovervinnelig" og da er ikke gudebildet langt unna. Jeg tror ikke de kunne valgt noen bedre enn Tom Hardy i denne rollen. Mulig tåpelig å si det sånn, men er det en som kan utstråle badass arroganse med et gude-kompleks på en troverdig måte, er det han. Hvis du trenger nærmere overbevisning, sjekk ut Bronson!

American Horror Story: En herlighet for skrekkfilm-fans!

Det nærmer seg oktober og snart vender en av verdens kuleste serier tilbake med en helt ny sesong. Til dere som ikke har fått med dere serien American Horror Story ennå; dere har gått glipp av noe. En dag leste jeg en random omtale om serien av P3 Filmpolitiet som blant annet skrev: "Serien er frastøtende og fascinerende – et stygisk mareritt fylt av syke fristelser..." og "de samme gutta som injiserte solskinnet og søtheten i Glee, har tatt en mørk og pervers vending i denne psykosexuelle thrilleren". Om man ser bort ifra Glee, som man heldigvis ikke finner store fellestrekk med, høres jo dette ut som noe man er nødt til å få med seg, ikke sant? Og hvis du om mulig trenger flere overbevisninger om seriens kvalitet, så er den nominert til 17 Emmys, det er den serien som er nominert til flest sammen med evig favoritten Mad Men.

En dysfunksjonell familie flytter inn i et gammelt spøkelseshus fullt av tapte og forvirrede sjeler og til slutt blir man usikker på hvem som er levende eller død. Og karakterene er ganske fascinerende at jeg selv blir usikker på mitt moralske kompass. En av favorittene mine er jo psykopaten Tate (Evan Peters) som går til terapeuten Ben Harmon (Dylan McDermott), familiefaren i huset, for å få hjelp med å komme over sine dagdrømmer om å ta livet av sine medelever. Han forelsker seg i Bens deprimerte datter, Violet (Taissa Farmiga), en annen av mine favoritter. I tillegg har vi en creepy, samt episk på punchlines, nabodame, Constance (Jessica Lange). Creepy fordi hun er ganske upassende, med hva hun sier og gjør, men det er det som gjør henne så hysterisk underholdende. Hennes verbale battle med den ene delen av det homofile paret som bodde i huset tidligere, Chad (Zachary Quinto), er en fantastisk scene iallfall.

Det er rikelig med herlige karakterer i tillegg til at det er et par fantastiske fortellerrammer i episodene. De tar for seg en hendelse og karakterer fra et bestemt årstall, og dette utgjør helheten i episoden. Det tydeligste eksempelet er kanskje episode 1x02, "Home Invasion." I tillegg er det en komisk scene i 1x03, "Murder House," hvor den gravide familiemoren Vivien (Connie Britton) pleier rosebeddet i hagen når Eternal Darkness Tour-bilen full av passasjerer stopper utenfor huset deres og snakker om husets grusomme historie. Favorittepisodene mine må likevel være 1x06, "Piggy Piggy," og 1x10, "Smoldering Children," og det tror jeg skyldes at jeg ikke ble skuffet over hvor ondskapsfull Tates fortid var, samt at de har ekstreme åpninger på episodene. Så fortellerrammene utgjør en stor del av hele fascinasjonen rundt serien og man blir aldri oppriktig klok på karakterene, selv om vi har sett deler av deres ekstreme fortid. Ingenting blir kjedelig. Det kan om mulig oppleves mer intenst når man venter en hel uke for å se fortsettelsen i serien, man får skyhøye forventninger og jobber opp egne teorier om hva som skjer, og jeg har sjeldent blitt skuffet av denne serien sånn sett. Og det sier jo litt.

Dessuten kan man finne flere filmreferanser eller trekke koblinger til flere skrekkfilmer. Jeg kommer til å tenke på filmer som Psycho (Alfred Hitchcock, 1960), Twisted Nerve (Roy Boulting, 1968), Rosemary's Baby (Roman Polanski, 1968), The Omen (Richard Donner, 1976), The Shining (Stanley Kubrick, 1980), Bram Stoker's Dracula (Francis Ford Coppola, 1992) og The Others (Alejandro Amenábar, 2001). Til og med Beetlejuice (Tim Burton, 1988)! Listen er uendelig, det hele kommer an på hva man leser inn i scenene. Men seriens vignett er herlig, skremmende lik tittelåpningen til filmen Se7en (David Fincher, 1995).

Og snart kommer en ny sesong av serien som forhåpentligvis kan gi like stor underholdning som denne. Den nye sesong er forsåvidt en helt ny historie med nye karakterer selv om noen skuespillere vender tilbake, som f.eks. Evan Peters, Jessica Lange og Zachary Quinto. Istedenfor et spøkelseshus handler den nå om et sinnsykehus, og trolig hopper de i tid slik som den første sesongen, men mellom to bestemte perioder. Det har kommet et par oppriktig twisted teasere og jeg gleder meg mildt sagt vilt til den nye sesongen. Serien blir aldri oppriktig skummel som gir deg traumer og mareritt i flere netter, men den er twisted og weird, og man vet ikke helt hvor den fører deg hen. Og det er det som er så fantastisk med serien.