Kjempeape, minitre, levende døde og søte forelskelser

En 1. kvartals oppsummering av filmåret 2017 om du vil.

Jeg har vært flink til å komme meg til kinosalen så langt i år og forsøker å holde meg oppdatert på de årets beste originale soundtrack. Det er vanskelig å lande på en bestemt tematikk rundt en spesiell film så jeg tar heller et lite sammendrag av filmene jeg har sett på så langt.

A Cure for Wellness (Gore Verbinski, 2016)

Den første filmen jeg så på kino dette året var A Cure for Wellness. Det var en film som vekket interessen mye takket være Dane DeHaan og mørket som ser ut til å omringe han (den eneste som muligens overgår han er Evan Peters). Filmen var ikke så verst. Den hadde noen utrolig fine bilder, hvor trivielle scener sånn som en togreise ble fascinerende vakkert - og det er ikke så rart når det er Gore Verbinski som har regissert filmen. Selve historien er en av de bedre psykiske thrillerne fra de siste årene, hvor man stadig spør seg selv om hva som er fantasi og virkelighet. Alternativ behandling har aldri vært mer forstyrrende og skremmende.

Det beste av filmens original score: "Volmer Institut"

The Autopsy of Jane Doe (André Øvredal, 2016)

Jeg elsker skrekk og en minimalistisk Hollywoodfilm regissert av en nordmann er en selvfølge å gå på kino for. Dette var en fascinerende og spennende skrekkfilm som aldri ble kjedelig eller spesielt forutsigbar. Den kan beskrives som et mordmysterium og en gåte, hvor stadig snubler over nye merkverdige umuligheter og antagelsene blir mørkere og mørkere. Det var ikke et tidspunkt hvor jeg kjedet meg og jaggu knakk jeg ikke sammen i gråt over skjebnen til et aldri så lite kjæledyr (jeg tåler ikke å se dyr på film, la oss ikke snakke om I Am Legend). Jeg elsker god skrekk og siden det er sjeldent man finner noe av verdi er dette et friskt pust i en sjanger som til tider er altfor fattig på ideer og skremmende ryggløse. Så jeg anbefaler at skrekkelskere gir denne en sjanse.

La La Land (Damien Chazelle, 2016) 

Etter å ha vært i mørket en god stund var det tid for en aldri så liten jentetur på kino for å se den store snakkisen fra i fjor. Dette var en nydelig og sjarmerende film om en skuffende karriere i Los Angeles. Det er mye filmnostalgi her, med sjarmerende sanger og dansenumre. Det er to scener jeg husker aller best er den på planetariumet og den alternative slutten, men favorittscenen er nok den på planetariumet. Jeg har nok aldri følt meg mer pudderrosa og ultrafeminin der jeg satt i Gimles kinosal med finstasen på og et glass med rødvin i hånden, dåne over det forelskede paret som danser blant stjernene. Den kinoopplevelsen der kommer til å bli stående på topp tre når dette året er slutt.

Det beste av filmens original score: "Planetarium"

Kong: Skull Island (Jordan Vogt-Roberts, 2017)

Fra det sukkersøte dog bittersøte sjarmtrollet til nok en nyinnspilling av kjempeapen og man tenker "Hva er vitsen? Den kan da umulig bli bra den?". Men takket være en meget god trailer ble jeg interessert, så jeg og kjæresten dro i vei til kinosalen. Og der fikk vi mye deilig 70-tallsmusikk. Filmen i seg selv var helt grei, for min del slår den ikke moroa med Jurassic World, men den var helt ok. For å være ærlig vinner den masse på 70-tallet, for jeg kan ikke si at jeg husker noe særlig spesifikt fra filmen. Det jeg husker best er scenen hvor Huey-helikoptrene møter på Kong for første gang.

Det beste av filmens original score: "The Beach"

Beauty and the Beast (Bill Condon, 2017)

Da var det over til nok en jentetur med skamløs romantikk og musikalske dansenumre. Denne filmen har jeg ventet på med store blandede følelser. Jeg elsker Disneys animasjonsfilm fra 1991 og fryktet at fallhøyden skulle være altfor høy. Filmen var riktig nok ikke perfekt. Det var altfor mye autotuning her og jeg mener det hadde vært mye bedre om noen profesjonelle sangere overtok for Emma Watson og Dan Stevens. Jeg savnet også mitt store forbilde og idol, nemlig Angela Lansbury, når den ikoniske tittelsangen synges mens det forelskede paret har sin første dans sammen. Men jeg elsket forandringene de hadde gjort med historien! Jeg synger med på den nye sangen "Evermore" for full hals som om jeg skulle stå på toppen av et tårn i det forheksede slottet selv. Filmen er en berg og dalbane, men til syvende og sist er jeg strålende fornøyd med skildringen av romansen mellom skjønnheten og udyret.

Det beste av filmens original score: "Transformations"

Guardians of the Galaxy Vol.2 (James Gunn, 2017)

Her har jeg skjønt at det er stor splittelse blant kritikerne. Noen mener at James Gunn har mistet grepet på den dysfunksjonelle gjengen fra Marvels galakse, mens andre hevder at denne filmen er minst like bra som den forrige. Jeg er blant de sistnevnte. Den berømte miksteipen er riktig nok noe svakere enn den forrige (som var proppfull av fantastisk musikk i et veldig godt samspill med bildene den ble presentert med). Det er mindre effektivt denne gangen til tross for sterk åpning, mye takket være baby-Groot. Men den er like fandenivoldsk som den forrige, med god humor og bra manus som gjør denne gjengen ganske dynamisk. Man skal være takknemlig for dette! Hvis du vil se et eksempel hvor dette faller flatt er nyinnspillingen av The Magnificent Seven et godt alternativ. Dette er et mellomkapittel, noe mange Marvel-oppfølgere bærer preg av, men denne er ikke blant de dårligste.

Det beste av filmens original score: "Dad"

King Arthur: Legend of the Sword (Guy Ritchie, 2017)

Denne filmen har jeg ventet på latterlig lenge. Jeg har gledet meg noe helt vilt siden 2015. Denne filmen har også fått noe splittende kritikk av våre filmanmeldere, men jeg mener at hvis du mener dette er en terningkast 2 så liker du oppriktig talt verken Guy Ritchie eller fantasysjangeren. Allerede i åpningsscenen måpte jeg av de enorme, onde elefantene som du ikke har sett maken til siden oliphants i Lord of the Rings. Filmen har også årets sterkeste filmmusikk så langt i år, hvor man får assosiasjoner til keltisk, Game of Thrones, Witcher-spillene og Wardruna, i tillegg til tydelige spor fra Ritchies tidligere filmer, sånn som Sherlock Holmes. Hvis jeg skal trekke filmen for noe så er det mangel på blod. I denne filmen hadde et realt blodbad vært velkomment, men de valgte dessverre å gå den feige veien med å senke volden til det passet innenfor en lavere aldersgrense. Skuffende og svakt.

Det beste av filmens original score: "The Born King" og "Revelation"

Dette var alt for denne gang. Kjenner jeg meg og kjæresten min rett skal vi ganske snart på kino igjen da vi har et par filmer på ønskelisten. For eksempel Pirates of the Caribbean: Salazar's Revenge og Alien: Covenant, i tillegg til at vi ønsker å gi The Mummy en sjanse.