Hver Gang Vi Møtes føles som guilty pleasure uten å egentlig være guilty pleasure. Årsaken til guilty pleasure-aspektet er trolig at vi som seere blir nødt til å møte våre egne fordommer og finne en respekt for deres prestasjoner innenfor musikkbransjen.
En av grunnene til at jeg synes dette er et spennende og viktig underholdningsprogram (om ikke så bare for min egen del) er at jeg her møter mine egne fordommer og får en aldri så liten lærepenge i det å ha et åpent sinn. Er det én ting man er når man er en forvirret pubertal tenåring så er det fordomsfull! Absolutt alt som ikke var in var fryktelig flaut og harry. Norsk musikk var noe av det flaueste da jeg var tenåring iallfall, noe den var frem til rundt 2010-årene. Hvis jeg hadde god assosiasjon til norsk musikk så var det sanger fra barndommen og selv da var det med et snev av guilty pleasure. Jeg må for eksempel fortsatt den dag i dag sette meg på "private session" på Spotify når jeg hører på Jahn Teigens "Det vakreste som fins", selv i nostalgien.
Det beste eksempelet mitt er kanskje programmets tredje sesong. Jeg kjente til Simone fra D'Sound, jeg kjente til Samsaya, jeg kjente til Lars Lillo-Stenberg, jeg kjente til Anneli Drecker og selvfølgelig kjente jeg til Alexander Rybak. Elg og Sigvart var totalt ukjente for meg og sammen ble dette noe jeg ikke hadde noe interesse av. Jeg så derfor ikke denne sesongen før etter at den femte sesongen var ferdig og dermed fikk jeg meg en liten bitchslap. Da det var Lars Lillo-Stenbergs dag hadde Simone Eriksrud en flott versjon av låten hans "Klokka er mye nå" og senere fremførte Elg en brutal versjon av "Hjernen er alene" (som forresten er noe av det mest gripende og skremmende jeg har sett i programmets historie). Jeg opplevde her at jeg burde ha en form for respekt for det de har oppnådd med sin kreativitet samme hva min musikalske smak måtte være. Den jeg hadde størst problem med var Alexander Rybak, av opplagte årsaker. Likevel klarte Sigvart Dagsland å ta han på alvor med "13 Horses".
Min neste lærepenge kommer i den femte sesongen med Henning Kvitnes. Jeg syntes han var så harry! Jeg brydde meg virkelig ikke om kritikerroste plater da jeg var tenåring. Det så ut som om han alltid kom rett fra en fisketur i tillegg til å synge på norsk. Men nå møtte jeg altså min egen fordom som en sucker punch og fikk dårlig samvittighet av mine fordommer. Jeg forventet jo ingenting så han klarte å overraske meg hver gang og jeg ble nødt til å finne en respekt for hans kreativitet. Hans versjoner av "Utadæsjælopplevelse", "Signals", "Gjør så godt du kan" og "Natta Sola" ble fort favorittene mine fra sesongen.
Er Hver Gang Vi Møtes et program hvor mange generelt må møte sine fordommer til artistene? Ravi opplevde jo noe hets på sin Facebook-side mens programmet gikk på TV2. Det er kanskje ikke alle som vil innse sine egne feil og fordommer, men hvis jeg ikke bet i det sure eplet og innrømmet at disse artistene faktisk er større og bedre enn jeg har gjort dem i mine tanker hadde jeg følt meg som en hykler. Gjennom dette programmet har jeg funnet en ny respekt for mange av disse artistene, noe som egentlig bare er berikende, for uansett om man har en annerledes musikksmak må man kunne applaudere de som klarer å leve av musikken i det kreative og kunstneriske miljøet.
Dette programmet kan gjøre flere unge kjent med våre musikalske artister og legender. Min generasjon så nok mer opp til amerikanske og britiske artister fremfor norske artister, og hvis de sang på norsk opplevde vi tekstene som fryktelig simple og teite. Dette var noe som forandret seg etterhvert og det er nå stor respekt for trenden å synge på norsk. Det er derfor mye fint, trist, spennende og koselig å finne innenfor norsk musikk. Hver Gang Vi Møtes er et koselig utgangspunkt å starte med og deretter grave etter skjulte og bortgjemte nasjonalskatter.
Jeg er iallfall takknemlig for dette programmet, først og fremst fordi jeg er en såpass stor sucker for sentimental underholdning med refleksjon og som fletter det hele sammen gjennom med musikk. Jeg lærer noe nytt siden jeg ikke har hatt noen interesse for artistene tidligere og hører tekstene gjennom artister jeg for eksempel har vært fan av tidligere. Samtidig blir jeg noe ydmyk og finner ny respekt for artistenes kreativitet. Kanskje det er nettopp dette som gjør at programmet får en guilty pleasure-status blant folk; kanskje de ikke har lyst til å respektere disse artistene eller innrømme fordommer og feil? Jeg mener man har godt av å få noen bitchslaps av sine fordommer og ha fornuft nok til å innrømme feil. Det er bare et stort pluss at man får kjempekoselig underholdning i tillegg.
