Paranormal Activity (2007)

Jeg har prøvd å se denne filmen i to dager nå, fikk vite i dag at den skal komme på kino i jul. Jeg tror jeg heller burde få med meg en vennegjeng og se denne der. Funker ikke å se den alene i en mørk hybel.. :) Krysser fingrene for at den kommer i desember også!

This world is forcing me to hold your hand!

Jenter skal skrike, banne og spille noe sinnsykt på gitar før de knuser den. Og det skal ikke drysse glitter ut mens de gjør det. De skal være frustrerte og forbanna. Meldt seg inn i SCUM. Eller rett og slett overta den overlegne rollen og ha mannfolk krypende etter seg i musikkvideoen, mens de synger om hvor lett det er å tilfredsstille disse enkle skapningene. Altfor mange kvinnelige artister synger bare om sex og kjærlighetssorg uansett. Jeg liker soul, men det finnes grenser hvor lenge kvinnfolk skal sutre over mannfolk. Jeg syntes musikkbransjen mangler en del tøffe jenter i dag. Ingen med bein i nesa som kan nedverdige mannfolka litt. (Eneste eksempelet jeg kan komme på nå av kvinnelige artister som lager skandale, er Madonna som viser fingeren til fansen.. Fuck you right back, bitch.) Og jeg er egentlig ikke så heavy i min musikksmak, men jeg vet i alle fall at jeg sliter big time med å finne noen tøffe som det er verdt å høre på.

Det er så mye postfeministisk musikk nå i dag at jeg får trang til å skrike av frustrasjon. Vi har jo for eksempel Pussycat Dolls (og sorry, jeg tenker bare pussy når jeg hører det), men de har rettet litt på ryktet sitt (etter "Don't Cha", som bare et glimrende eksempel på hvordan kvinner gjør hverandre til rivaler på grunn av menn) ved å lage en tribute for "I Will Survive" av Gloria Gaynor og "I Don't Need a Man", men det er likevel ultrapostfeminisme (som i min bok ikke er feministisk i det hele tatt). Jeg fant en låt jeg trodde skulle være litt kul; Missy Elliot var med i den og den het "Bad Girl", men det første refrenget går slik: "When the red light comes on, I transform/ Look in my eyes covered in Maybelline/ Looking like something fresh out of a magazine/ I can be part of your deepest fantasies/ You're the detective, come solve my mystery" - noe de mer hveser og sukker enn å synge. Det skriker kanskje litt av desperasjon, om man ikke anser dette fra det perspektivet at de manipulerer mannfolka ved å bruke kroppene sine. Det går likevel under postfeminisme..

I min jakt etter verdige kvinnelige artister å høre på, har jeg endt opp med Kate Bush, Tori Amos, Ida Maria, Stevie Nicks, Annie Lennox, Lily Allen, Pointer Sisters, Heart, Joan Jett and the Blackhearts, Blondie, Janis Joplin, Aretha Franklin, Amy Winehouse, Duffy.. Jeg hører til og med på hokkuspokkus-lesbene i T.A.T.u., for det er et så herlig fravær av menn i sangene, (men nå kan man da alltids analysere disse sangene tilbake til fugl og fiks) mens de forsøkte å lage skandale ved å kline. Og dette er ikke akkurat så heavy musikk.. Jeg har én låt av Wendy O. Williams, men, men.. Jeg tar gjerne imot forslag om dere kjenner til noen kule band eller artister (men det blir vel null tilbakemelding på denne som alle de andre innleggene mine..)! Fy flate, så bra den "Crazy On You" var i alle fall! :D

Hot Fuzz (2007)

Denne filmen var ikke like morsom som Shaun of the Dead (2004), men med tanke på at jeg nettopp hadde sett den, var forventningene sikkert ganske høye for Hot Fuzz. Som jeg sa i forrige innlegg; jeg digger Simon Pegg og leking med forventninger til genre. Nå får jeg vel adde til alle filmreferansene i disse filmene også. Noe sier meg at noen ikke likte Baz Luhrmanns versjon av Romeo og Juliet; de køddet jo med at det var et elendig skuespill og Pegg hadde dessuten et wtf-uttrykk gjennom teaterstykket. Morsomt. Men i utgangspunktet er hvordan de blander sammen forskjellige genre, for det meste er det actionfilmen, mens også trekk fra skrekkfilmen; en hybridfilm more or less. Jeg syntes slikt er gøy, siden det gjør filmen noe uforutsigbar i tillegg til at den er hysterisk morsom.

Shaun of the Dead (2004)

Ok, a) jeg elsker britisk humor, b) jeg digger Simon Pegg og c) jeg liker at de snur opp-ned på genre! Med andre ord; denne filmen er genial, for min del. På papiret høres det såå enkelt og simpelt ut; En litt lat og uromantisk fyr som blir dumpet av kjæresten, lever livet sitt uten store begivenheter, da plutselig menneskeheten er en truet art og zombiene tar over verden. Han skal prøve å redde mor, stefar og kjæresten med kompisen sin. Bare tull, litt gørr og mye moro. Jeg har så lyst til å komme med noen eksempler fra filmen, men det vil ødelegge hele overraskelsen, og humoren vil bli redusert. Tipset er å se filmen uten å sjekke traileren! (Ingen bombe å finne flere filmreferanser i denne filmen, som kødder med forventninger man har til zombiefilmer, men dette kan nevnes en annen gang!)

Nå elsket jo jeg også den nye Star Trek-filmen, og selvfølgelig digget jeg omtrent alle karakterene, men Scott (Pegg) kommer i grevens tid da filmen begynner å bli litt vel merkelig og løfter filmen opp igjen med sin humor og litt dårlige humør. Det er min mening i alle fall. I dag blir det vel å kose seg med Hot Fuzz (2007).

"Give it another donut"

Jaja, så brukte jeg opp hele gårsdagen på se hele første sesongen av Twin Peaks. La meg ikke før klokka var 05 på morgenen. Men det var gøy. En god søndag. Manglet bare litt brus, så hadde alt vært perfekt! Serien var faktisk ganske kul, og det faktum at nordmenn og islendinger flyr omkring på hotellet i bygden der, gjør det hele mer hysterisk. Avslutningen på piloten var litt ekkel, uforståelig parallellklipping og ekle skrik, forstyrrer og skremmer meg. Og FBI-agenten Dale Cooper (Kyle MacLachlan) er en av de merkeligste og kuleste karakterene på både film og tv.

Serien forandret tv-seriene da den kom i 1990. Noen kaller serien for en såpekrim, andre kaller den en hybridserie. Men den forandret fortellerstrukturen for tv-serier. Blant annet David Lynch (Eraserhead, 1977, The Elephant Man, 1980, Blue Velvet, 1986) står bak serien; "David Lynch endret for alltid hva man kunne gjøre på tv [...] Hele serien består av å bryte ned seg selv," mente Erik Poppe i et intervju med Dagbladet. Hehe, jeg likte det der, så jeg ville ha det med.

"And why do we fall, Bruce? So we can learn to pick ourselves up again"

Så har jeg satt meg ned med Batman-filmene; ikke de gamle da, mangler Batman Returns (1992), som jeg egentlig ville se på, men det ble Batman Begins (2005) og The Dark Knight (2008). Og jeg er nå forelsket i Bruce Wayne! Aaaaaaaaaaaaw.. (Og jeg er ikke alene......)