Gossip Girl: Drop it like it's hot!

Gossip Girl er da (endelig) avsluttet. Noen syntes det var like greit mens andre sørger over seriens avslutning. Søsteren min var lenge blant de mest lojale og ivrigste av GG-tilhengerne. Hun sjekket ut hjemmesiden deres, fulgte med på tilbakemeldingene fra fans og hadde stor tro på de svarene fansen fikk av produsentene. Hvis vi ser bort fra sesong 2 - som kanskje er seriens beste sesong, hvor det melodramatiske preget virkelig ble forankret i serien - stemte ikke produsentenes mange lovord med det endelige resultatet i serien. De har lovet sjokkerende avsløringer i serien, men intensiteten fra den andre sesongen manglet.

Det var jeg som introduserte lillesøster for denne serien, men det ble hun som ble den store tilhengeren av oss to. Begge var derimot ganske fascinert av seriens badboy, Chuck Bass (Ed Westwick), noe som antageligvis også er årsaken til at hun og jeg ser på den andre sesongen som seriens beste. Han virker lenge som en tilsynelatende problemfri og likegyldig arving, som tar det han vil ha uten å bry seg om konsekvensene. Han var mildt sagt en douchebag. Men i denne sesongen dør Chucks far, Bart Bass, som han hadde et vanskelig forhold til. Han hadde lenge følt at faren holdt ham ansvarlig for morens død og manglende oppmerksomhet i oppveksten hadde ført til at han fikk en narsissistisk personlighet mens han druknet sine indre demoner i alkohol og damer. Faren var likevel den eneste han ville imponere, noe han aldri klarte, og da faren døde mistet han seg selv og all håp om fremtiden. Beruset og langt inne i selvmedlidenhet og depresjon står han på taket av bygningen sin og vurderer å ta selvmord, mens Blair Waldorf (Leighton Meester) fortvilet prøver å få ham vekk fra kanten. Det var fantastisk å bli kjent med denne karakteren på nytt gjennom disse dramatiske episodene. Don't judge a book by its cover og sånn vet du.

Grunnene til at dette var såpass fascinerende var at vi fikk se en helt ny side av denne karakteren, samtidig som at jenter er sjanseløse mot en historie om umulig kjærlighet (altså den stormende romansen mellom Chuck og Blair). Dette var episke saker da serien bare skulle handle om de rike arvingenes intrigefulle hverdag, og de har nok forsøkt å komme tilbake til dette punktet gjennom alle sesongene. Men de feiltolket episodenes popularitet og lot all spenningen gjennom sesongene ligge på hvorvidt Chuck og Blair skulle få hverandre eller ikke, og sånt er det ikke alle som har tålmodighet til å vente på. Ironisk nok skulle seriens handling sirkulere rundt it-jenta Serena van der Woodsen (Blake Lively), men kjemien mellom Chuck og Blair stjal showet (selv om produsentene holdte på å ta livet av "Chair" med kjedsomhet).

Serien handlet da egentlig om Gossip Girl. Det var en blogg skrevet av en anonym jente (Kristen Bell på voice off) og handlet om disse rike arvingenes skandaløse hverdag. Men til syvende og sist viste det seg at bloggeren var ingen ringere enn GG-gjengens egen outsider, Dan Humphrey (Penn Badgley). Det er til å himle med øynene av. Det føltes som en bortforklaring. Og gjengen var til syvende og sist helt ok med det også før vi i den siste episoden hopper 5 år fram i tid: Chuck og Blair har allerede klart å få et lite avkom mens Dan og Serena har bestemt seg for å gifte seg, og Kristen Bell, fortsatt voice off som Gossip Girl, hinter til at bloggen lever sitt eget liv uavhengig av Dan. Florence + The Machine synger "You've Got the Love" og serien avsluttes for alltid. Man får inntrykk av at produsentene mistet grepet om serien allerede i den tredje sesongen og at de egentlig bare gledet seg til å avslutte den altfor lange melkingen av kua som heter Gossip Girl. Man vil egentlig bare spørre de ansvarlige "what the hell was that?!" og håpe på at de svarer "I know, rewrite!" Men det kommer ikke til å skje og man gremmes egentlig over deres manglende kreativitet og engasjement. Det ble en farse og en parodi på seg selv.

Gossip Girl var en såpeopera av det nyere slaget, i tilfelle mitt sammendrag av Chucks selvmordsforsøk ikke var nok til å overbevise deg. Det viste seg nemlig i den femte sesongen av Bart Bass var langt fra død og at det hele hadde vært iscenesatt. Chuck forsøker å redde faren fra skurkene han måtte spille død for, og idet han lykkes blir han belønnet med at faren kaster ham ut av familieselskapet han har jobbet så hardt for, brutalt offentlig på pressemøte. Bart viser seg å være en djevel han må overvinne for å få sjelefred. I den siste sesongen får vi deres endelige konfrontasjon, på taket av bygningen Chuck forsøkte å stupe fra i den andre sesongen. Men det blir Bart som faller i døden og det er en så symbolsk scene at den skriker "befrielse" med store blokkbokstaver.

Dette var omtrent det eneste jeg satte pris på i de siste sesongene av serien og nok om det. De har prøvd altfor hardt å love oss sjokkerende avsløringer, men det har bare blitt stående som skuffende antiklimaks. Sånn som det at Dan er Gossip Girl. Kjedelig. På spørsmål om hva lillesøster syntes om serieavslutningen svarte hun: "Jeg leste på hjemmesiden deres og ventet på en ny episode hver uke. Jeg fulgte med på alle sesongene. Jeg fortjener mer enn det der! Ingenting ga mening." Og det er sant. Den lykkelige montasjen til You've Got the Love ga absolutt null mening og det er rart de ikke hadde engasjement til å gi serien en ordentlig avslutning. De var vel lei av hele greia, siden de tydeligvis slet med å tilfredsstille fansens forventninger og kanskje de tenkte: "Nå bare runder vi av med dette og løper vekk fra serien som om vi har døden i hælene. TTYN."

På den andre siden har lillesøster overtalt meg til å se på The Vampire Diaries nå. Det ble flere episoder fram til klokka slo 4 på natten. Det er foreløpig helt ok, men lillesøster er begeistret. Så kanskje jeg skal sette meg litt ned med den serien i jula. Kanskje den viser seg å kunne bli relevant for masteroppgaven min? Og hvis ikke så var det egentlig bare helt ok tidsfordriv.

Mens jeg venter på at dagen skal starte...

Ja, jeg sitter i sofakroken med pysjen fortsatt på og venter på at mine avtaler skal nærme seg og bli overstått, sånn at jeg kan starte en velfortjent juleferie i kveld. Hvorvidt jeg får reise hjem eller ikke får værgudene bestemme. Man kan ikke kjøre bil i en snøstorm heller. Men ja, jeg sitter altså her i sofakroken og reflekterer litt over hvordan dette semesteret ble for meg.

Det har vært et tøft år, kanskje mitt vanskeligste år hittil, men with a little help from my friends har jeg fått det mye bedre. Oslobesøket gjorde underverker, og aktivitetene jeg har meldt meg på har gjort dagene rikere og gitt meg mer energi enn jeg har hatt på lenge. Mitt verste år ble avslutningsvis forvandlet til et av mine beste år.

Det hjelper så utrolig mye på humøret å gjøre det du liker. Hvis jeg kan jobbe med noe av det jeg har jobbet med i høst, vil jeg bli et lykkelig menneske, for da blir jeg ikke like dommedag-stresset som jeg ellers blir til arbeidsoppgaver. Stresset er der, men på en annen måte. Det demotiverer deg ikke. Det pusher deg litt og gir deg energi til gi litt ekstra. Så mine nyttårsforsetter er så godt som klare allerede. Fortsette som filmanmelder for Filmsnakk, fortsette som styremedlem i Trondheim Filmklubb og fortsette som styremedlem og skribent for tidsskriftet M. Og ikke minst; fullføre masteroppgaven!

Selvfølelsen og selvtilliten vokser for hver eneste dag, noe som tillater meg i å sette mer pris på det jeg gjør og dermed får det mer gøy med skrivingen for både M og masteroppgaven. Hvis dere er nysgjerrige på hva jeg skriver masteroppgave om, får dere laste ned neste nummer av M som kommer 15. februar. Det nummeret handler nemlig om master! Men nå har det første nummeret blitt publisert. Det handler om "Spektakler: Spesialeffekter og illusjonisme i kunsten" og dere kan lese det ved å trykke på bildet under. (Hvis dere liker dette og kunne tenke dere det neste nummeret også, kan dere sende en mail til mtidsskrift@gmail.com, så får dere M sendt til innboksen deres!)

God lesning! Og, fortsatt, god jul!

Tidsskriftet M er i gang igjen!

Vil dere vite hva jeg har drevet med i det siste? Noen medstudenter og jeg bestemte oss i høst for å gjenopplive tidsskriftet M til instituttet for kunst- og medievitenskap (IKM) og 12. desember kommer den første utgaven vår. Spennende? Veldig!

Vi har valgt samme tema som IKM-dagen hadde, nemlig "Special effects - Illusjonisme i kunsten." Noen av bidragene fra dette programmet dukker også opp i vår utgave, så hvis dere gikk glipp av IKM-dagen, kan dere få en liten smakebit på hva de snakket om i vårt tidsskrift.

Og til dere som følger bloggen min og liker innholdet: Dere vil også elske M! To av styremedlemmene har for eksempel noen geniale blogger, som dere kanskje allerede kjenner til. Hvis ikke kan dere sjekke dem ut her: toomeis.wordpress.com og lekerommet.wordpress.com. Denne utgaven vil inneholde mye spennende og interessant lesning om både kunst, filmlyd, science fiction og dataspill. Titlene på våre artikler er for eksempel "Tankevekkende illusjoner", "Når fasaden slår sprekker; Glitcher i dataspill", "Et nostalgisk blikk på spillhistorien: Full Motion Video-sekvenser og cutscener" og "Det dystopiske samfunnet i Looper". Kanskje dette hadde vært en underholdende lesning på den kjedelige togturen hjem for juleferien?

I tillegg har vi flere morsomme omtaler som er litt utenom det vanlige, siden anmeldelser i bunn og grunn er en uting blant mange film- og medievitere. Og så har vi fått med oss en herlig professor, som har skrevet et kåseri for denne utgaven. Studenter ved IKM kan ikke gå glipp av dette! M skal kunne fungere som "inngangsport for studenten i fagdiskurser, og som et forum for fagkontakt for den vitenskapelig ansatte," samtidig som andre film-, kunst- eller spillinteresserte vil ha mye underholdning av det også.

Arbeidet med dette tidsskriftet har overgått all forventning og vi har hatt det utrolig morsomt med dette. Istedenfor stresset, som kunne vært en erstatning for min nå manglende eksamensperiode, har det bare vært spennende å se at tidsskriftet har tatt form. Nå sitter vi midt i arbeidet med layouten (og det kommer til å bli helt rått!), og jeg gleder meg allerede til å kaste meg over skrivingen til den neste utgaven, som vil komme i slutten av februar.

Kunne du tenke deg å lese M? Da kan du sende en mail til mtidsskrift@gmail.com og du vil få den rett inn på innboksen din! Det er selvfølgelig gratis og du kommer ikke til å angre! Og husk å like oss på Facebook! Hvis det skulle vise seg at dette også er noe du selv har lyst til å gjøre, så send oss en mail! Vi søker nemlig skribenter og fotografer! Men inntil videre får dere ha lykke til videre med eksamener og god jul!

Såpeopera: Hvorfor kan vi ikke sette pris på deres Galskap?

Før jeg tar i vei med alle julefilmene, ville jeg skrive litt om såpeoperaen, litt på grunn av at jeg nylig skrev om antihelter, men også på grunn av at skuespiller Larry Hagman gikk bort for noen dager siden. Hagman spilte en av de mest kjente antiheltene på TV, nemlig JR Ewing i såpeoperaen Dallas.

Såpeopera er en genre man knapt kan sammenligne annet med. Det er en særhet ved konseptet som gjør at de blir stående utenfor det folk kanskje ville kalle "ordentlig TV-underholdning," selv om dagens TV-drama har lånt en masse fra såpeoperaen. Gossip Girl (2007-2012) er for eksempel 100% såpeopera, fordi: serien handler egentlig ikke om noe annet enn karakterer som møter motgang og som beskriver følelsene sine, serien har også en større fokus på å framstille et klasseskille og på å vise fram nye designerklær. Vi beveger oss omtrent aldri fra A til B, de bare løper rundt som hodeløse høns, besatt av sine egne følelser og problemer. Og det kommer alltid hint om dramatiske twister som egentlig bare viser seg å være lokkemat for kjipe antiklimaks.

Vi ler og forkaster såpeoperaen på grunn av deres uheldig komiske twister og et overdrevent fokus på følelser, samliv og kjærlighet. Det skal sies at såpeoperaen ødela veldig mye for hva jeg trodde det voksne livet ville vente meg, og jeg ble jo litt forvirret da disse sakene omtrent aldri skjedde sånn som de gjorde på såpeoperaen. Mannfolk tenker ikke på kvinner 24/7, og for ikke å snakke om sengescenene (!), men det er vel i bunn og grunn bare like greit. Det er ikke normalt å kose seg med jordebær og krem mens man ser nystelt ut og ikke som om man har brukt flere timer i senga. Og ingen sier hvor fantastisk det hele var. Men jeg kan forstå hvorfor såpeoperaen er slik. Kvinner grubler gjerne over ting til de er helt ut av sammenheng i tillegg til at vi trenger en del anerkjennelse i hverdagen for å føle oss verdsatt. Såpeoperaen er en drømmeverden for kvinner som ønsker mer omsorg, nytelse, romantikk og spenning i hverdagen. Alle ler av såpeoperaen, men den hadde ikke eksistert hvis det ikke var for våre egne, bortgjemte ønsker og lengsler.

Jeg vet ikke hvor mange timer av mitt liv jeg har mistet til Days of Our Lives (1965-). Det var alltid å skynde seg hjem fra skolen så jeg skulle rekke to episoder av denne såpeoperaen. Her er det snakk om en ondskapsfull mann som sender forbannelser og ulykker til de gode kristne innbyggerne av Salem, hvor en av dem ble besatt av djevelen. Samme karakter hadde også nylig et meltdown og drepte av halve karaktergalleriet i serien, men så kom twisten om at de var ikke egentlig døde, bare transportert til en øy med en mystisk, elektronisk kraftsone. Sounds familiar? Seriens ondskapsfulle skurk, Stefano DiMera, har dødd opptil flere episke ganger, men han lurer utrolig nok døden hver eneste gang. De har til og med tatt en The Matrixs unngå skudd-scenen. Haha. Noen ganger kan man rett og slett ikke la være å la seg rive med av disse intrigene og de idiotiske påfunnene.

Jeg skyndte meg faktisk hjem for å rekke Dallas (1978-1991) etter skoletid da jeg gikk på barneskolen også. Et minne som har brent seg inn i hukommelsen er scenen hvor Michelle skyter Hilary og hevner Aprils død. Jeg syntes Bobby var ganske komisk i denne scenen og jeg dramatiserte og gjenspilte denne scenen ofte med min bestevenninne mens vi tullet og lo på vei hjem fra skolen. Jeg så igjen den scenen for litt siden på NRK2 og scenen var faktisk ennå mer komisk enn jeg husket - for det var jo også en smule spennende og skummelt for et lite barn på 90-tallet. Jeg ble faktisk revet med nok en gang da jeg i sommer ikke hadde noe bedre å gjøre enn å følge med på familie-intrigene i Ewing-familien.

Jeg sjekket til og med ut den nye Dallas-serien som skal handle om JR og Bobbys barn, John Ross og Christopher, men JR og Bobby var også med i den første sesongen. Og det var faktisk imponerende nok i seg selv å se Hagman igjen. Så gammel og så skrøpelig, men like skarp og manipulerende, om ikke mer! En av mine favorittscener i denne serien er da JR returnerer etter en "ferie" (egentlig etterforsker han Cliff Barnes og lager nye fæle planer for Southfork rangen) da han får vite at Bobby har skjult at han har kroppen full av kreft. Replikkene som leveres idet han entrer og blir kastet ut av rommet kan du se her.

Jeg tror ikke det finnes en karakter som er mer selvrettferdig eller glad i seg selv som JR, og denne scenen (som dessverre ikke er tilgjengelig på YouTube) framstiller JR i et nøtteskall. Derfor ble jeg ganske trist over å høre at han døde for litt siden. Man setter liksom ikke stor nok pris på disse såpeopera-skuespillerne, fordi de driver med det simpleste man kan gjøre: Urealistisk fantasidrama for kvinner. Jeg ville bare skrive dette innlegget, ikke for å hylle såpeoperaen, men for å vise at jeg har satt pris på den og all dens galskap gjennom oppveksten min.

Velkommen Desember: And It's Christmas All Over Again!

My favorite time of year. Jeg har gledet meg uendelig masse til 1. desember, for da kunne jeg endelig høre på all julemusikken, spise peppernøtter og åpne første luke i adventskalenderen. Men 1. desember kom ganske brått på i år. Jeg våknet opp i sengen og tittet tilfeldigvis på mobilen som viste meg hvilken dag det var. Jeg ble en smule sjokkert over at jeg verken hadde kjøpt inn noen adventskalender, peppernøtter eller julestjerne og hadde ikke satt fram adventslysene i vinduskarmen. Det ble derfor å kaste på seg noen filler og   storme ut døren for hamstre inn alt det nødvendige. Og da kjøpte jeg i tillegg inn en liten julemiddag også. Jeg ble litt revet med. Men ikke nok med bare det. Jeg måtte jo skaffe meg alle julefilmene også, sånn at jeg hadde noe å kose meg med hver eneste dag. Så nå har mitt "Julefilm-prosjekt" startet opp igjen. I fjor hadde jeg jo bare positive erfaringer med det, jeg fikk til og med en ny favoritt julefilm: White Christmas (Michael Curtiz, 1954)! Så i år blir det å gi andre usette julefilmer en sjanse. Det vil si filmer som Jingle All the Way (Brian Levant, 1996) og The Santa Clause (John Pasquin, 1994).

Jeg startet det hele med en av mine favoritter, Mickey's Christmas Carol (Burny Mattinson, 1984). Jeg vokste jo opp med norsk tale, men jeg kan sette pris på originalen også. Sangen er superkoselig og setter meg i rett stemning med en gang. A Christmas Carol må kanskje være min favoritt fortelling av alle julefortellinger. It's a Wonderful Life (Frank Capra, 1946) er jo en versjon av denne fortellingen. Det er en fin måte å få mennesker til å reflektere over sine tanker og handlinger gjennom måneder og år. Mange er jo så fryktelig selvrettferdige at de burde skaffe seg en reality check. I fjor skrev jeg på et blogginnlegg som ble altfor langt, tematisk altfor bredt og uten noe bestemt mål, og til slutt brukte jeg altfor lang tid på det så det falt ut av sesong. Men jeg tror det handlet om menneskets plass i universet med utgangspunkt i A Christmas Carol og It's a Wonderful Life.

Kanskje det blir å publisere det i år? Om ikke blir det iallfall å poste flere innlegg denne måneden enn hva jeg har gjort tidligere i år. Skrivesperre er en forferdelig fiende, men heldigvis inspirerer julen meg til å overvinne den dumme tåken. Ønsk meg lykke til! Men mest av alt må folk huske på å ikke dø av eksamen- og julestress i mellomtiden. Dere må huske å kose dere litt også, med noen ulltepper, klementiner, pepperkaker, te, gløgg om du vil, og viktigst av alt, venner. God Jul!