Baby Please Come Home For Christmas

Noe som faktisk irriterer meg en smule nå, er at juleferien tar retningen av Love Actually (Richard Curtis, 2003) varianten, og ikke på den gode måten. "It seems like everyone falls in love except me..." Men heldigvis har jeg en morsom familie og en skjønn kattepus og et tettpakket skjema fram til 2.juledag; nok til at ferien kan få National Lampoon's Christmas Vacation-tendenser ("Hjelp, det er juleferie" for dere som ikke kjenner originaltittelen). For min del er det den beste medisinen mot det meste av illebefinnende, som kjærlighetssorg eller andre depresjoner. Det kan også sies, i mitt tilfelle, at jeg tar en ferie som i The Holiday (Nancy Meyers, 2006) (- og bare sånn BTW, ja den filmen er kanskje ikke akkurat genial, men jeg liker regissøren, for det meste takket være Something's Gotta Give fra 2004 med Diane Keaton og Jack Nicholson - AKA jentete de luxe med det peneste interiøret i tillegg): Blir det for deprimerende eller leit Trondheim, reiser jeg heller bort for å få alt på avstand, noe som kanskje ikke er så fantastisk for en som fortrenger altfor mye i utgangspunktet. Men nye perspektiver gjør underverker for humøret.

Sett fra et realistisk perspektiv derimot, plager Love Actually meg litt faktisk. Det har alltid vært en splittet filmopplevelse for meg. Jeg kommer liksom ikke helt over det usannsynlige over at alle forelsker seg i juletiden, den mest stressfulle sesongen av dem alle, men tanken er liksom god så jeg spiller med. Gudene vet at jeg har nok romaner om mennesker som forelsker seg med julestemning i bakgrunnen. En film jeg syntes har vært sjarmerende i denne sammenhengen, er While You Were Sleeping (Jon Turteltaub, 1995). Den er liksom sørgelig og fin på samme tid, noe Love Actually også selvfølgelig er, men, som sagt, kommer jeg meg bare ikke over det faktum at alle har et såpass travelt kjærlighetsliv, at mitt eget virket fraværende i forhold. Og det er ikke nødvendigvis en herlig påkjennelse for selvtilliten sin del, selv om jeg skjønner at den begeistrede fansen kanskje ser på filmen med et noe drømmende og håpefullt blikk. Det er kanskje rart at jeg foretrekker en middelmådig romantisk komedie framfor en mer populær en, men jeg tror det er en nostalgi-greie. Den passer kanskje bedre med mitt kjærlighetsliv, jeg vet ikke. Jeg har faktisk aldri hatt noen kjæreste å kjøpe julegave til, så det sier jo sitt. Men, i frykt for å virke totalt håpløs og lite tiltrekkende, føler jeg for å legge til at man får jo sånne tilståelser innimellom, og de er ikke alltid så humoristiske og skjønne som Love Actually-versjonen; når sant skal sies, så blir det ofte en awkward situasjon ut av det hele.

Livet er dessverre ikke som på film. Selv om det høres ut som at jeg hater filmen, gjør jeg ikke det. Det er en helt ok romantisk komedie og en fin julefilm. Jeg er bare litt skuffet over at virkeligheten ikke kan være likedan. Om ikke alltid så i det minste i juletidene når alt uansett er ekstra drømmende og håpefullt.

I'm Dreaming of a White Christmas!

Neste film ut er faktisk White Christmas (Michael Curtiz, 1954). Jeg hadde ikke sett denne før, og det er vel en liten forbrytelse til en filmstudent å være. Og vi spiller jo Bing Crosbys "White Christmas" hver eneste jul. Derfor, som filmstudent og jule-entusiant, burde jeg ha sett denne for lenge siden. Og det er en tårekanal i seg selv. De legger veldig opp til at det ikke skal være en eneste tørr øyekrok når filmen er slutt. Sånn sett er den på lik grad med It's a Wonderful Life (Frank Capra, 1946), som jeg har sett tidligere (selvfølgelig).

Faktisk har dette vært en av de peneste filmene på den nye TV'en min. Den var fantastisk. Jeg er ganske glad i de eldre filmene, gamle Hollywood. Det er herlig å besøke det innimellom. Ja, de er som oftest ganske sentimentale av seg, men det er koselig; om man sammenligner det med dagens Hollywood blir det egentlig bare mer appellerende. Musikalfilmene er så sjarmerende, jeg har ikke noe problem med disse filmene (selv om jeg forstår de som har det).

Det var noe interessant å se at de begynte å underholde soldatene for å holde humøret deres oppe. Det lar seg antageligvis aldri gjøre i virkeligheten, men de gjorde jo hovedpersonene om til helgener. For å være ærlig følte jeg mer for dansingen til Vera-Ellen og garderoben til søstrene. Men de var alle søte, morsomme og sjarmerende der de danset og sang rundt mens følelsene vokste for hverandre. Favoritten min var faktisk togturen deres hvor de sang Snow-sangen. 

Det passer egentlig ganske bra å ta fram denne filmen når du ønsker deg snø til jul og den enda ikke har kommet, eller enda bedre, når den første snøen kommer (om det skulle bli for smertefullt når snøen daler i denne filmen). Kanskje jeg bare er altfor engasjert i juleferien og stemningen snøen skaper, men det hører alltid med til julen. Det blir ikke jul uten.

It's beginning to look a lot like Christmas!

Jeg har egentlig startet på et nytt prosjekt. Jeg har jo druknet i TV-serier i det siste (her om dagen omformaterte jeg PC'en og fant ut at jeg følger mer eller mindre 30 serier!), så det har blitt lite filmtitting. Men så ble det endelig desember og jeg kunne starte med julemusikk og julefilmer. Det nye prosjektet er egentlig julefilm, rett og slett. Både favorittene og de jeg ikke har sett.

Førstemann ut var Elf (Jon Favreau, 2003). Den hadde jeg ikke sett før og var positiv innstilt, til tross for at det var en Will Ferrell-komedie. En julekomedie i tillegg. Jeg har for det meste mistet troa på gode komedier fra Hollywood, men nå hadde jeg utrolig nok en optimistisk holdning til Elf. Jeg er usikker på hvorfor egentlig. Kanskje jeg er positiv i jula? Jeg har iallfall vært ganske entusiastisk og kjøpt Julestjerne-plante og adventslys til vinduet i år. Noe jeg ikke har gjort de 5 årene jeg har bodd for meg selv. Jeg har til og med drømt om julelys til sengeplassen min.

Men tilbake til filmen: Soundtracket overrasket meg kanskje mest, for det var så adorable at man skulle tro at det var til en animasjonsfilm. Men til tross for sine overdrevent barnslige tendenser, likte jeg Buddy-karakteren (Will Ferrell). Så positivt innstilt til det meste med sine naive forhåpninger til andre. Jeg elsker scenen hvor han møter en sint vaskebjørn og forsøker å gi den en klem for å bli glad.

Jeg likte optimismen hans. Selvfølgelig er en nissealv positivt innstilt til alt. Og jeg tror bare en by som New York kan knekke en nissealvs "spirit" i lengden. Heldigvis hadde han Zooey Deschanel til hjelp der. Som sagt, til tross for at den er en enkel barnefilm, har den sine øyeblikk og den overrasket meg litt. Jeg ble nesten i tvil om jeg hadde tatt feil av de nyere komediene, men jeg skjønte da jeg stod over Four Christmases (Seth Gordon, 2008) at jeg heldigvis fortsatt hadde litt sunn fornuft igjen.

Uansett, jeg vet at jeg kommer til å dytte denne filmen over på søstrene mine, spesielt den eldste av småsøstrene mine, som liker komedier. Jeg er usikker på om hun har sett denne eller ikke, men jeg tror hun kommer til å like den. Hun må jo i det minste like Buddy!