Jeg orker ikke psykoanalyse. Det er for meg helt urelevant, idiotisk, og jeg har aldri likt Freud! Men det verste (?) av alt var forfatterne fikk meg til å tvile på feminismen. Ikke tvil på at den eksisterer, men på hva godt det kan føre til. Gjennom litteraturen var det tydelig; postfeminisme var veien å gå (og for min del regnes ikke postfeminisme som feminisme i utgangspunktet. Det er mer hokkus pokkus-feminister som gjør som de vil og hevder at det er deres rett og valg som kvinne. Fair enought).
Over til noe kult fra Rikke Schubarts Super Bitches and Action Babes: "In Greek mythology the Amazons are a race of women warriors descended from Ares, the god of war, and the nymph Harmonia. Amazons loved war and to fight without impediment they cut off their right breasts - "Amazon" meaning "those who have no breasts." They hated men and refused to marry, bred once a year and only raised girl children. [...] Most topsy-turvy about Amazons is the way they disrupt sexual order. They are aggressive and erotic creatures who kill, castrate, and even rape men to fulfill their own desires. [...] The Amazon is a monster to be feared, desired, and conquered. To become a great warrior the Athenian was supposed to slayan Amazon. Either that or marry her, whereby she ceased to be an Amazon and was reduced to a "normal" wife." (Schubart 2007: 35-36) Boken til Schubart er kick-ass egentlig, med et helt kapittel om Milla Jovovich (!) - Action Chicks (2004), en artikkelsamling av Sherrie A. Inness, er også ganske underholdende. Et helt kapittel om ei wrestlingdame? Awesome! Wrestling er noe som vokser på meg, syntes det er hysterisk underholdning. Men damewrestling ser dog litt røft ut (tydeligere å se de innøvde movsa, men likevel...) å dratt etter håret ser oppriktig vondt ut! :D
Yndlingskapittelet mitt i Super Bitches and Action Babes må være "High Trash Heroines: Lara, Beatrix, and Three Angels." Jeg fikk nesten litt respekt for Charlie's Angels igjen. Tja, etter at jeg ble super hardcore feministisk, kastet jeg fra meg all slik underholdning, siden Dylan, Natalie og Alex var over the top seksuelle av seg. Men hvor gøy er det med plain underholdning som Girl, Interrupted (1999), The Hours (2002) og The Piano (1993)? Geniale filmer, men jeg vil jo gjerne like noe lett og smertefritt også; og takket være postfeministisk litteratur (Bitch, 1999, av Elizabeth Wurtzel) og etter å ha lest oppsummeringen av Sarah Projanskys fem kategorier av postfeministenes diskurs i Schubarts bok, skremmer feminismen meg nesten (dog noe humoristisk):
"First, a linear postfeminism constructs feminism as "outdated" and dead or no longer needed; postfeminism is thus the logical development of feminism. Second, backlash postfeminism rejects feminism as a "victim" feminism responsible for making women frigid and neurotic, and turning women into lonely man-haters and murderous career women as Alex (Glenn Close) in Fatale Attraction (1987). In this discourse, feminism is regarded a threat to the family because it has misguided women. Third, in equality and choice postfeminism everything becomes achoice by a free individual. In this (political) discourse women cannot change the system, and therefore accept being part of it. Like men, they are free to choose which role they want to play - mothers, career women, both, neither, a stripper, et cetera. [...] Fourth, (hetero)sex-positive postfeminism rejects feminists as frustrated bra-burners who alienate men with their rejection of "feminine" behavior. Such feminist become lesbians out of desperation. [...] Fifth, the postfeminist attitude holds that men can be feminists too and, in fact, "not surprisingly men turn out to be better feminists than are women." (Schubart 2007: 16-17)
Litt humoristisk hvordan vi kan bruke fiktive rollefigurer og ekstreme tilfeller i mediene mot oss. Alex i Fatale Attraction er vel tidenes verste kvinnelige rollefigur? Eller den mest forhatte? Ikke nok med å drukne henne, de måtte også skyte henne. Anyway, en annen Alex er en av mine nye yndlinger av helter; Lucy Liu. Bitchen fra Ally McBeal-serien, Cottonmouth fra Kill Bill-filmene, slangen i Kung Fu Panda og engelen i Charlie's Angels. Hun var kanskje den engelen jeg likte minst før, foretrakk Dylan eller over the top søte Natalie, men etter å ha sett scenen med henne i skinndressen.. Woow! :D
Etter all denne postfeminismen - de er i alle fall flinke til å drepe feministenes muligheter - må jeg nesten konvertere. "Join the dark side, snille jenter kommer til himmelen, de slemme kommer inn overalt" etc. De såkalte "high trash" heltinnene er enkle karakterer som bare har det gøy og leker med kroppen sin. "From the great abs of Charlie's angels and the Bride's hard knuckles, to the skin-tight designer clothes and the no-fat and no-wrinkles politics, the body is the most important thing in high trash heroines cinema." (Schubart 2007: 298) Og det å hylle kroppen.. å gjøre seg selv til et objekt, og være stolt av det.. det er ikke akkurat feministisk. Dette er postfeministene som provoserte Ariel Levy til å skrive boken Female Chauvinist Pigs (2005): "Charlie's Angels, the film remake of the quintessential jiggle show, opened at number one in 2000 and made $125 million in theaters nationally, reinvigorating the interest of men and women alike in leggy crime fighting. Its stars, who kept talking about "strong women" and "empowerment," were dressed in alternating soft-porn styles - as massage parlor geishas, dominatrixes, yodeling Heidis in alpine bustiers." (Levy 2005: 1-2)
Det er gøy å være sint, men det er muligens lite attraktivt. Hvem vil vel ende opp som Sylvia Plath eller Virginia Woolf? Hvem vil ende opp som Glenn Close i Fatale Attraction? Hvem vil ende opp som wannabe-lesbe ut ifra desperasjon? Ikke jeg. Er jeg enkel å påvirke? Eeeeh, ja! :D
