The Avengers er en superhelt-fest!

Spoiler-alert: Alt i dette innlegget består mer eller mindre av avslørende detaljer fra filmen.

I går var det endelig tid for The Avengers (Joss Whedon, 2012)! Jeg aner ikke hvor lenge jeg har ventet og gledet meg til den filmen, men det føles som en liten evighet. Det er ikke ofte jeg kaster meg over jaget med å sikre meg billett til en premiere, men denne uken var dette omtrent mer viktig for meg enn skolearbeidet. Jeg droppet til og med forelesningen på fredag for å sove ekstra lenge så jeg var fullstendig uthvilt til kinopremieren. Det sier litt om mine prioriteringer. Men det er The Avengers. Jeg har bare ventet på filmen i evigheter. Og var det verdt det? Jeg ville si absolutt:

Jeg visste ut ifra trailerne (som jeg dessverre må si at jeg har studert ganske nøye, men det er kanskje ikke så unaturlig når man har en såpass lang ventetid på seg) når Loki skulle dukke opp og det kom et hjelpeløst lite pip fra meg da det eksploderte på skjermen.

Jeg er glad i Loki. Jeg er vel på team Loki, hvis det går an å si noe så dumt. Men Thor (Kenneth Branagh, 2011) er en av de beste superhelt-filmene og uansett hvor enn herlig Thor og Chris Hemsworth er, stjeler Loki og Tom Hiddleston all min sympati og følelsesliv med sin manipulering. Når han returnerer som supervillain i The Avengers, visste jeg at det kom til å bli turbulent for meg: for det første samlet de jo en haug med hysteriske superhelter med enorme ego sammen, og for det andre var det dem versus min kjære Loki. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å beundre ham når han holdte talene om hvor patetiske vi mennesker var, for jeg syntes det hysterisk underholdende. Men da han prøvde med samme tale foran Hulken, fikk han gjennomgå ganske brutalt, til stor applaus i salen. Jeg derimot reagerte på samme måte som når søte kattepuser faller ("aaaaaaaw!" T-T)

Filmen var egentlig bare hysterisk, men kan man egentlig forvente annet når Joss Whedon har skrevet og regissert denne herligheten? Det er lenge siden jeg har hatt såpass store latterkramper så tett opp mot hverandre (og jeg har sett Iron Sky, Vuorensola, 2012 - men den er vel egentlig bare drøy) - og det er faktisk flere verbale battles enn fysiske, iallfall sånn jeg opplevde filmen. Du har Tony Stark som bitcher med alt og alle, du har Loki som forsøker å undertrykke alle, han ødelegger både dagen og kosmos på samme tid, Bruce Banner og Tony som nerder sammen... Det er mye prat generelt. Men alle heltene blir genialt introdusert i filmen. Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt over det. Loki er en ting, Tony og Pepper Potts som babler i vei as usual, Captain America med boksesekken(e), Black Widow (!) og Bruce, men mest av alt, Thor: Captain America og Iron Man fanget Loki i Tyskland og flyr ham tilbake til USA, og mens de flyr begynner det å tordne. Alle (tilskuerne) vet, utenom de to heltene, hva som kommer.

Cap: What's the matter? You scared of lightning?
Loki: I'm not overly fond of what follows...

Sukk, denne filmen er fantastisk. Det er eyecandy fra start til slutt, og du vil virkelig ikke at filmen skal ta slutt. Iallfall ikke jeg, jeg har jo ventet på den i hvertfall over ett år. Da rulleteksten også startet tenkte jeg at dette er en Marvel-film som alle andre, det er sikkert en sniktitt på hva som møter oss i neste film. Folk begynte å gå ut av kinosalen og jeg tenkte vel litt oppgitt at dette var uvitende mennesker, for riktig som det er, fikk vi en ørliten smakebit på hvem som blir villain i neste film.

Jeg prøvde å ikke lese anmeldelser før jeg så filmen, men jeg leste én, av Total Film, og det burde jeg nesten ikke ha gjort. Der snakket de bl.a. om at den mest overraskende cameoen ikke ville være Stan Lee (men i hvilket univers ville Stan Lee være overraskende i en Marvel-film?!) - under mesteparten av filmen satt jeg og lurte på hvem det var og hvor han ville dukke opp. Det var ganske forstyrrende. Med tanke på at det var Whedon som regisserte, tenkte jeg at det ville komme noen enorme ansikt fra hans univers, som Sarah Michelle Gellar, Nathan Fillion og, ganske naivt av meg, Seth Green.

Det er vel egentlig ikke noen vits for meg i å gi uvitende mennesker noen tips om å ikke lese anmeldelser når jeg innledningsvis advarte dem mot å ikke lese innlegget mitt. Men poenget mitt er vel at jo mer du vet før en slik film, desto mer blir forstyrret. Jeg ville ikke si ødelagt, for den består av ren awesomeness, så den kan nok aldri bli ødelagt, men den første filmopplevelsen vil bli forstyrret. "Hvem er cameoen? Når kommer Stan Lee? Hvem vil dø?" (Det er tross alt Whedon, han dreper av de mest overraskende karakterene i slike oppgjør som dette.) Om du ikke har sett filmen og har kommer såpass langt i teksten nå: Beklager, men jeg advarte deg jo. Uansett kommer du til å ha det sånn når du ser filmen. Det kan jeg love deg. Årets kuleste filmopplevelse. Nå gjenstår bare The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012) og The Hobbit (Peter Jackson, 2012)!