Zombieland (2009)

:D

Låt den rätte komma in (2008)

Drit i Twilight-crap. Er det én vampyrfilm som er et must, så er det Låt den rätte komma in (2008). Hollywood skal nå gjøre filmen til latter; vampyrfilmer selger og Hollywood er tydeligvis blodfattige på ideer. Jeg tror ikke deres remake vil fungere. Låt den rätte komma in fikk nok litt drahjelp av vampyrbølgen som alle ser ut til å surfe på nå, og Twilight har nok mye å si her. Jeg nekter jo ikke for at Twilight er et fenomen - jeg leste jo noen bøker selv - men det er frustrerende at så simpel litteratur og en film uten spenning, er det hotteste om dagen. Mens Twilight er emoporn, er Låt den rätte komma in en fortelling om hvordan det virkelig er å være en outsider; ensom, misforstått og mobbet. Og den kalde atmosfæren støtter opp mot isolasjonen. (Spoiler alert!) Så dukker vampyrpiken Eli opp i Oskars mørke tilværelse. Jeg syns det er interessant hvorvidt hun er en reddende engel eller en dødsengel for Oskar. Symbolikken kan tyde på den første eller død, men vampyrer er som kjent mytologiske demoner. Med utgangspunkt i Håkan (filmen har utelukket mye av pedofilien rundt Håkan) ser jeg på Eli som en ødeleggende effekt på Oskars fremtid. Ikke bare oppfordrer hun ham til å ty til vold mot mobberne sine, men Oskar kommer også til å ta over etter Håkan. Men det er en kynisk innfallsvinkel til forholdet mellom Eli og Oskar.. Den siste scenen, i bassenget, er vel noen av de kuleste (litt groteskt sagt dessverre, men avslutningen gjør nesten hele filmen) utviklingene noensinne.

Jeg er ganske kritisk innstilt på om Hollywood klarer å behandle denne fortellingen med respekt. Det er genial kinematografi, setting, skuespillere... Hvorfor må de stjele det som allerede er bra nok som det er?! Det er kynisk gjort. De har jo kastet seg over deUSYNLIGE (2008) også. Filmskaperne er nok fornøyde med at filmene deres gjør det så bra, men historien sier at Hollywoodversjonene av de skandinaviske filmene ikke fungerer. Sånn er det bare. Jeg tviler på at det blir bra, men det skal bli interessant å se hva de stapper filmene inn med..

Seems like I gotta learn how to that... love-them-and-leave-them stuff, you know?

Noen ganger skulle jeg ønske at livet mitt var som en Nancy Meyers film. Men jeg skulle helst levd i en av Tim Burtons filmer. Jeg er ingen fan av romantiske komedier egentlig, for de er som oftest pinlige og tåpelige. Jeg foretrekker heller å se Patricia Arquette banke James Gandolfini til døde i True Romance (1993). Men Nancy Meyers filmer er de få romantiske komediene jeg syns fungerer i dag. De er realistiske, hvor de kvinnelige hovedrollene faktisk er heltinner (i alle fall for min del; Diane Keaton, Kate Winslet, Natasha Richardson og nå Meryl Streep) og ingen hodeløse høner som er Sex and the City-wannabeees.. (Ikke det at jeg ikke liker Sex and the City, tvert imot; jeg syntes bare at det burde forbli i sitt univers - lærte de ingenting av Lipstick Jungle, etc.?) Copycats, oooh, how I hate them. Ikke nok med at de er overkåte på flere penger og spyr ut den ene filmen identisk med den andre, de kan ikke la perlene få stå alene heller! Rett etter den geniale The Devil Wears Prada (2006) kommer elendige Confessions of a Shopaholic (2009) - jeg har ikke sett den sistnevnte, men elendigheten oser ut av traileren og bildene at jeg nesten må spy..

Jeg føler for å se Something's Gotta Give (2003) i dag. Jeg forgudet den og Diane Keaton for noen år siden. Syns det er morsomt hvordan Meyers får tak i kule mannfolk til å spille i filmene også; Jack Nicholson, Mel Gibson (vel, han var jo kul før, og for det meste en actionfyr), Jack Black, Keanu Reeves (steinansiktet, men man skulle tro at han følte seg over dette etter Matrix-maniaen), Eli Wallach (!).. Om man ikke liker filmen for humoren eller karakterene, er designet, dekorasjonene og detaljene så herlig vakre at hjernen min nesten sprenger. Hvem vil vel ikke bo slik? Insane..

Inglourious Bastards (2009)

En uke uten oppdatering. Grunn? Jeg er blitt gjort oppmerksom på at folk faktisk leser bloggen min, og det faktum gir meg prestasjonsangst eller kanskje til og med avsmak på å fortsette. Men for øyeblikket får jeg bare bite i det sure eplet.

I går var jeg på kino og så Inglourious Bastards (2009). Dette er en typisk Quentin Tarantino-film. Et lite realistisk univers, en noe diffus genre, uforutsigbare hendelser og utviklinger, sære karakterer, musikk, neonlys og filmreferanser. Og prat, prat, prat. Men det er et bedre manus enn det var i Death Proof (2007). Så er det forvirringen rundt tittelen på filmen, med stavefeil, og hvem som er hovedpersonen i filmen. Det er jo ikke bastardene. De er knapt med! Utenom mesteparten av kjelleren med King Kong-pratet, som for min del var litt langtråkig, (om den ikke er nødvendig for utviklingen av skyteepisoden?) var filmen underholdende.

Jeg liker Tarantinos filmer egentlig. Denne virker nesten cartoonish, med en hel gjeng useriøse karakterer og props som bryter med tidsrommet. Han Tarantino er litt vel entusiastisk. Noen ganger er du med på turene til hans filmunivers, andre ganger ikke. En venn av meg har til og med sagt at krigen burde slutte slik som i filmen.. Men da har jeg i alle fall sett en andre verdenskrigsfilm fra et moderne utgangspunkt, uten respekt for historie og fakta. Gøy. "I think this might just be my masterpiece." :D