Antihelter: The Demon I Cling To!

Man kan si fryktelig mye rart om Lady Gaga. Forstår du hva hun driver med? Personlig hadde jeg mer sansen for The Fame-albumet hennes enn både The Fame Monster og Born This Way. Hun gikk fra å være ekstremt merkelig og original til å lage noe som minner om svensk discopop, og det er ikke alltid jeg klarer å høre på de nye låtene. Men hvem er jeg til å nekte for at jeg har en guilty pleasure for låta "Judas" når jeg vet at Judas spilles av ingen ringere enn Norman Reedus i musikkvideoen? Reedus' tilstedeværelse i musikkvideoen er ansvarlig for at jeg spilte låta litt oftere enn ørene trenger og plutselig har jeg tolket sangteksten nok til at jeg kan relatere meg til den.

Det er denne tiltrekningen til mennesker du vet er dårlig for deg og som til syvende og sist kommer til å forråde og ødelegge deg. Samtidig klarer du ikke å la være å være med dem på grunn av rusen du får av å friste skjebnen med dem. Det er jo et klassisk Skjønnheten og Udyret-eksempel. Når noen kvinner ser noe dystert, mystisk og ødelagt ønsker de å reparere vedkommendes ødelagte sjel, og de tror at bare de har makten til å reparere dem. Vi vet for eksempel at vedkommende er en dårlig og slem person, men vi blir så beruset at han ikke er slem mot oss. "Bare jeg kan temme udyret."

Dette er også gjeldende for fascinasjonen av de filmatiske antiheltene og skurkene. De som følger bloggen min vet veldig godt nå at jeg er ganske svak for disse karakterene, og jeg er heller ikke alene om å være det. For å holde meg til Reedus kan jeg jo ta utgangspunkt i The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Hvorfor liker vi egentlig brødrene MacManus? Fordi de får et kall fra Gud? Fordi de bare dreper kriminelle? Er dette gode nok unnskyldninger for å like dem? For de er adorable og de kvinnelige tilskuerne er garantert betatt av dem. Noen hevder at fascinasjonen ved antihelter er at de følger sine egne regler, noe vi selv også ønsker; å gjøre som vi vil. Dessuten virker de ikke som dårlige personer når alle andre i filmen er verre og brødrene blir beskrevet som englebarn. Det er kanskje rart å ta utgangspunkt i The Boondock Saints, men jeg regner med at dere skjønner hva jeg snakker om uansett.

Det er det samme med Reedus' karakter i The Walking Dead, Daryl Dixon. Han er jo en som seiler sin egen sjø, som det heter. Han gjør som han vil og er tilsynelatende mest interessert i å redde seg selv. Men så overrasker han innimellom, og det skal liksom ikke mer til enn et lite tegn til godhet så blir det plutselig vanskelig å glemme at han er en som er vanskelig å stole på. Likevel er det dette spenningsforholdet som gjør disse karakterene så fascinerende for meg. Men i det virkelige livet er det et sabla mas som ødelegger nervene dine. Det er jeg overbevist om. Jeg tror jenters (iallfall min egen) fascinasjon for dystre sjeler ligger i spenningen, men Marina and the Diamonds sa det kanskje best med "The good are never easy, the easy never good." Kan du tenke deg noe kjedeligere enn en lett kamp om å vinne et hjerte? Men en kamp om å vinne over de uoppnåelige er knusende, så det er nok best å begrense min kjærlighet for disse menneskene til de filmatiske antiheltene.

Facebook gjør meg deprimert!

Nå er det sabla lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det er noe som tærer på sjelen min. Men jeg lider av en grusom skrivesperre, mangel på motivasjon og inspirasjon og tja, ting har bare ikke blitt gjort. Jeg har hatt en merkelig periode over flere måneder nå og det har eskalert. I et forsøk på å gjøre tilværelsen min bedre har jeg faktisk valgt å kutte ut Facebook. Ikke 100%, siden mye kommunikasjon med studenter ang. hobbyaktiviteter går via Facebook. Noen syntes det var rart for hva hadde vel Facebook med min mentale helse å gjøre?

For det første rettet jeg mye bitterhet mot mennesker jeg hadde på vennelisten. Halvparten av menneskene på vennelisten kjente jeg ikke engang, det var kanskje gamle klassekamerater som ikke var kamerater. Menneskene hadde null interesse for min eksistens og regnet meg heller som et tall ekstra på sin venneliste, noe som fikk dem til å framstå som godt likt og sosiale. Da jeg gikk gjennom vennelisten så jeg flere personer som vekket dårlige minner fra barndommen og jeg tenkte "Hvorfor er vi Facebook-venner? Jeg liker deg ikke engang." Derfor begynte jeg å slette personer fra min venneliste. Som en renselse for min egen velvære.

Men hvorfor var jeg så bitter? Det er forsåvidt en merkverdig greie i seg selv. Jeg følte at andre burde se at jeg ikke hadde helt bra med meg selv. Jeg forstår at det er en idiotisk idé, men den var der likevel. Jeg prøvde å snakke med noen på chatten, jeg så at de fikk meldingen min, men de svarte meg ikke - i det hele tatt. Jeg ventet faktisk i dager på et eller annet svar. Men det kom aldri. Så det ble en masse avvisning på nettstedet, bare mennesker logget på kom en følelse av å bli avvist. Hvorfor skal man fortsette med noe som gjør angsten din verre (jeg har altså en angst av å være usynlig, for å bli glemt)?

For det andre har jeg løgnhalser og livsløgner langt opp i halsen. Facebook er ikke stedet for ærlighet. Facebook er et nettsted hvor du later som om livet ditt er bedre enn det er, men siden du tror du er den eneste som lyver, får du dårlig selvfølelse av hvor godt alle andre har det. Jo, selvfølgelig har jeg respekt for positivitet. Men hvis du går gjennom livet uten å slite, da har du ikke hatt noe rikt liv. Selvfølgelig vil alle ha det godt. Men man har også dårlige perioder, noen ganger dårlig oftere enn godt. Folk er liksom imot negativitet som om det var smittsomt, men tilgjort positivitet er mye verre. Sånn er ikke livet.

Derfor har jeg kuttet ned på Facebook-bruk. Det gjør mer vondt enn godt og hva er vitsen med å gjøre noe du syntes er fælt? Vær ærlig med deg selv og vær ærlig mot andre. Men ingen kjøper ditt overlykkelige bullshit.