Våkner du noen ganger opp og føler at du befinner deg i feil kropp? Ikke sånn transkjønnethet, men sånn sett at ingen klær er riktig for deg, musikken du spiller har mistet betydning og adrenalinkicket er som dugg for solen? Det er omtrent som å havne i en fremmeds kropp. Man har en liten konflikt med sin egen personlighet. Noen ganger føler jeg at det er som om personligheten min lever sitt eget liv uavhengig av individet det er fanget i, for plutselig tar den noen monsterskift og jeg blir omtrent en annen person. Er dette tidlige tegn på schizofreni? Jeg har for eksempel tre forskjellige håndskrifter (good luck with catching me, om jeg finner ut at jeg vil ta en Zodiac), noe jeg ikke tenker ytterligere over med mindre andre snakker om irritasjonen over sin egen håndskrift. Men alle har vel sine perioder med fremmedgjøring, som kanskje bare betyr at det er på tide med en forandring. Man restarter seg selv og plukker ut hva eller hvem man vil være.
Det virker som om jeg har utviklet en klaustrofobi for min egen hybel den siste tiden nå også. Det kan skyldes rotet som er her, noe som gjør det litt vanskelig å kose seg. Men dette halvåret har jeg flydd rundt som aldri før, og jeg har fått sansen for sosial aktivitet (etter år med nerding i ensomhet på hybelen utenom en bytur hver fredag) og litt impulsivitet. Det spørs om økonomien min setter like stor pris på alle Pair-a-dice- og kafébesøkene, kinoturene, middagsbesøk her og der, og ut på byen hver eneste helg. Det gjør den vel også, but probably in a different way. Det er jo sørgelig å si at jeg ikke er vant til å farte rundt som en virvelvind hit og dit, men etter årevis med prestasjonsangst og tvangstanker begynner jeg å bli ganske avslappet til hva mennesker tenker og tror om meg, og det åpner en del dører. Uansett; mer tid til kos med venner vil si mindre tid til oppgaver jeg må levere. Jeg mistrives med filosofistudiene, og innleveringene mine begynner å bygge seg opp til en enorm murvegg som jeg ikke kommer forbi. Jeg møter sjeldent opp til forelesningene og er stygt redd for å gjøre det langt under det middelmådige på eksamen. På en annen evig lys og positiv side, har jeg oppnådd mer enn den svenske prinsen har.
Oppi all negativiteten er det greit å sitere Little Miss Sunshine (2006): "Anyway, he uh... he gets down to the end of his life, and he looks back and decides that all those years he suffered, Those were the best years of his life, 'cause they made him who he was. All those years he was happy? You know, total waste. Didn't learn a thing." Melankoli er godt for ens kreativitet, sad but true. Mesterverk stammer gjerne fra gale eller deprimerte kunstnere. Og jeg merker det på min egen kreativitet angående denne bloggen; De gangene jeg har blogget på mitt beste og mest produktive, har jeg vært passiv, lettere deprimert og lei (man har liksom ikke bedre å gjøre, man vil distrahere seg selv, og man tørster etter anerkjennelse hvor enn man måtte søke etter det og vil fjerne oppfattelsen av sin egen ubetydelighet). De gangene jeg har hatt det bra, slik som for eksempel april og oktober; da kommer det ikke mange oppdateringer. Og når de først kommer, er de uten mening eller interesse. Man er altfor opptatt med å være latterlig forelsket eller generelt sett bare ekstremt lykkelig uten noen bestemt grunn. Er man lykkelig, bryr man seg sjeldent.
Jeg tror det er en god idé å restarte den narsissistiske "personligheten" for å unngå depresjon. Og snakk om perfekt timing på denne fornyelsen, nå som det er Halloween-stuff overalt! "Everyday is Halloween!" Jeg hadde faktisk et mareritt om at en fyr dumpet meg fordi jeg var altfor A4! A4, aka plain, kjedelig, forutsigbar, forglemmelig, mainstream, vanlig, normal, redd for nye ting. Å drømme om monstre, varulver (OZ!), zombier og Freddy Krueger er fantastisk. Å drømme at noen anklager meg for å være A4 er et grusomt mareritt i forhold! (Og ja, jeg setter det i en slik sammenheng for at du skal forstå at jeg anser meg selv å være alt annet enn A4, forhåpentligvis uten å gå i fjortiss-fellen med "jeg er så gal, sinnsyk!, du vil ikke forstå meg"-crap.) Men kanskje marerittet var et tegn (selv om jeg ikke tror på at drømmer kan kobles til faktiske hendelser i ens liv, framtiden etc.) på at det er på tide å skifte kurs, prøve noe nytt. Farge håret rødt kanskje? Take a little walk on the wild side? This is gonna be fun! :D
onsdag 27. oktober 2010
mandag 18. oktober 2010
Murder Ballads
Nå har jeg fullført boken Det Søte i Bunnen av Kaken, av Alan Bradley. En sjarmerende fortelling med en hovedkarakter som antageligvis appellerer voldsomt til ungdom med melankolske tilbøyeligheter. 11 år gamle Flavia de Luce, masterbrain som løser mordmysterier og brygger fram gift i laboratoriet sitt på fritiden. Som hun selv sier, bør hun bli ansett som en farlig person. For hun er mer eller mindre en kald fisk med minimale følelser til overs for sin familie, har tilsynelatende ingen venner... og når hun finner en fremmed mann ligge døende i hagen, legger hun seg heller ned ved siden av og observerer passivt at mannen tar sitt siste åndedrag, enn å løpe for å skaffe hjelp. Denne boken kommer til å være en liten favoritt fram til Hollywood bestemmer seg for å gjøre den til latter. Nå er det bare å vente på neste bok; The Weed That Strings the Hangman's Bag, og mens jeg venter, kan jeg alltids lese Ondskapens Hjerte av Chelsea Cain så lenge. På den ene siden har vi sjarmerende og søte Flavia de Luce, og på den andre siden den sadistiske seriemorderen, Gretchen Lowell.
Det har gått en del kvelder hvor jeg spilt Bachs Toccatta i sengen mens jeg har lest i disse bøkene. Men det er først når jeg begynner å lytte til Nick Cave & the Bad Seeds at jeg syns det blir noe... urovekkende. Freaky! (Men genialt.)
Det har gått en del kvelder hvor jeg spilt Bachs Toccatta i sengen mens jeg har lest i disse bøkene. Men det er først når jeg begynner å lytte til Nick Cave & the Bad Seeds at jeg syns det blir noe... urovekkende. Freaky! (Men genialt.)
fredag 8. oktober 2010
Ask and you shall receive
Rett etter at jeg tenkte at jeg burde se flere filmer, kom jeg over denne. Hard Candy (2005) med Ellen Page. Fantastisk film. Men nå syns jeg at rape-avenger filmer er litt interessant da. De fleste feminister som digger Valerie Solanas er nok rimelig fascinert over denne "subgenren". Men enjoy; interessant setting, kinematografisk og slikt. Veldig musikkvideo-ish though. Page er freaking creepy i denne filmen. Hun er definitivt en av mine favoritter nå.
Denne låta ble forresten spilt i filmen. Det er et levende mareritt at jeg ikke klarer å få lastet ned den. *Hint, hint*
torsdag 7. oktober 2010
Kiss the Demons Out of My Dreams...
Starter dette innlegget med et av de mange gullkornene fra Flavia Sabina Dolores de Luce, i boken Det Søte i Bunnen av Kaken:
Just gotta love Flavia de Luce altså. Og jeg liker språket i boken, det er veldig, veldig søtt. Urealistisk og herlig. Men det er vel bare å vente på at Hollywood bestemmer seg for å voldta denne historien også og frarøver meg den gleden ved å like denne i fred. På den andre siden er jeg omtrent bombesikker på at boken ikke lar seg filmatiseres.
Over til poenget: Siden det snart er Halloween, har jeg kastet meg over krimbøkene og skrekkfilmene med voldsom apetitt. Mens andre glorifiserer Valentine's Day, har jeg Halloween. Opprinnelig syns jeg Valentine's Day er en flau smørje, en dag de populære har skapt av ren skadefryd for å glede seg over nok en avvisning for de upopulære/usynlige. Men jeg har da Halloween å se fram til, hvor den populære vennegjengen blir slaktet en etter en. For å glatte over det noe psykotiske inntrykket jeg gir av meg selv, refererer jeg bare til Chelsea Cain, som dedikerte boken Ondskapen Hjerte til Marc Mohan, "som fortsatt elsker meg selv etter å ha lest denne boken." Jeg leste for eksempel kun seks sider av denne boken i morges, rett etter frokost vel å merke, og jeg ble fryktelig uvel.
Litt off the loop kanskje, og det hjelper vel heller ikke på førsteinntrykket angående psyken min. Det er dog et sunt tegn at jeg ble noe kvalm av å lese denne detaljerte torturen. Men jeg regner med at jeg har plenty med underholdning når jeg blir på mitt mest sadistiske. Jeg har jo tross alt Millennium-triologien av Stieg Larsson i bokhyllen. Fortsatt ulest. Jeg har faktisk en bok av True Blood-serien, Dead Until Dark, av Charlaine Harris (ulest, sorry Nita!), en hysterisk faktabok om vampyrer, av Arnfinn Pettersen, og pensumboken The Naked and the Undead: Evil and the Appeal of Horror, av Cynthia Freeland. Men jeg tror det er først nå, med crazy Chelsea Chain, at jeg har funnet noe virkelig forstyrrende. Og muligens en ny yndlingsseriemorder. Om det er mulig å ha en.
Dessuten har man jo uendelig med filmer innen skrekk og sådan å underholde seg med i det lange løp. Det skal sies at subgenren med vampyrfilmer har blitt rimelig bra rævkjørt de siste årene nå, og den er for min del skammelig nær med å miste sin anerkjennelse og heller havne i romcom-genren. Hell on earth, mer eller mindre. Twilight er en fornærmelse av intellekt og jeg føler meg supernerdete når jeg sitter og påpeker feilene ved kjennetegnene på sagaens vampyrer. Makan! Glitter?! Virkelig? Nei, jeg foretrekker Nosferatu (1922), Bram Stoker's Dracula (1992), The Lost Boys (1987), Interview with a Vampire (1994). Til og med Låt den rätte komma in (2008)! Men vampyrene har det best bortgjemt i min egen fantasi, der jeg assosierer dem med Bachs Toccata (in D Minor), narsissisme og anarki.
Og takket være awesome Seth Green, ble jeg introdusert for Buffy the Vampire Slayer. Ja, jeg var vel den eneste som ikke så denne serien på 90-tallet! Men det var selvfølgelig ikke noen vampyr som fascinerte meg der. Det er vel ingen bombe at jeg bare fulgte med på varulven Oz der. Derfor har jeg havnet på varulv-bølgen (ikke den med emokidsa som leker ulveflokk though), selvom det blir som med vampyrfilmene. Monstrene er bedre i fantasiene. Filmene Wolf (1994) og The Wolfman (2009) var ikke nødvendigvis noen enorm skuffelse, men det var ikke hysterisk heller. Ta for eksempel The Wolfman som faktisk begynte noe helt fantastisk bra, hvor den introduserende teksten var blodig rød og bildene av skogen nesten á la Tim Burton-style i svart/hvitt. Men det var vel dessverre høydepunktet også, selvom filmen hadde sin visuelle verdi. Selv med all dens greske tragedien all over the place og kropp som rives fra hverandre, forble den nesten forglemmelig. Wolf var ikke helt feil den heller, bare lite demonisk og i overkant komisk, og litt for mye slow-motion.
Ellers har man (takk Gud eller noe) et par klassikere som aldri slår feil, nemlig The Shining (1980) og Alien (1979), Braindead (1992), Shaun of the Dead (2004), The Silence of the Lambs (1991), Seven (1995), Das Kabinett des Dr.Caligari (1920), jeg er vel av de få som setter pris på Planet Terror (2007), og om jeg tilsynelatende skal være i et romantisk humør, velger jeg nok The Phantom of the Opera (2004), Bram Stoker's Dracula eller Sleepy Hollow (1999). Antageligvis kommer jeg til å se de fleste episodene med Oz i Buffy-serien. Men Halloween (1978) er jo fantastisk btw. I Spit on Your Grave (1978) og Män som hatar kvinnor (2009) egner seg vel ganske bra om man nettopp har blitt dumpet eller noe. LOL. Ah, jeg gleder meg til Halloween. Jeg trenger å se flere skrekkfilmer.
Føler at jeg hadde helt andre planer for innlegget, og dette er det rotete resultatet jeg poster. Jaja, sånn kan det gå. Jeg falt helt ut da jeg begynte å ramse opp diverse filmer, hvorfor i all verden gjorde jeg det? Nei, dette blir for dumt. Jeg får fortsette å lytte til The Tales of Hoffmann, Bach og The Phantom of Opera. Bye.
"Vennskapsfingre? Hadde jeg nettopp mottatt det hemmelige håndtrykket til et eller annet landsens brorskap som møttes på månelyse kirkegårder og i skjulte lunder? Var jeg nå tatt opp, og var det ventet at jeg skulle delta i ustyrtelig blodige midnattsritualer blant hekkene? Det virker som en interessant mulighet."
Just gotta love Flavia de Luce altså. Og jeg liker språket i boken, det er veldig, veldig søtt. Urealistisk og herlig. Men det er vel bare å vente på at Hollywood bestemmer seg for å voldta denne historien også og frarøver meg den gleden ved å like denne i fred. På den andre siden er jeg omtrent bombesikker på at boken ikke lar seg filmatiseres.
Over til poenget: Siden det snart er Halloween, har jeg kastet meg over krimbøkene og skrekkfilmene med voldsom apetitt. Mens andre glorifiserer Valentine's Day, har jeg Halloween. Opprinnelig syns jeg Valentine's Day er en flau smørje, en dag de populære har skapt av ren skadefryd for å glede seg over nok en avvisning for de upopulære/usynlige. Men jeg har da Halloween å se fram til, hvor den populære vennegjengen blir slaktet en etter en. For å glatte over det noe psykotiske inntrykket jeg gir av meg selv, refererer jeg bare til Chelsea Cain, som dedikerte boken Ondskapen Hjerte til Marc Mohan, "som fortsatt elsker meg selv etter å ha lest denne boken." Jeg leste for eksempel kun seks sider av denne boken i morges, rett etter frokost vel å merke, og jeg ble fryktelig uvel.
"Da han våkner, ligger han på ryggen. Han er fortsatt omtåket, og det tar en liten stund før han oppdager at den rødmussede mannen står over ham. I samme øyeblikk, i Archies aller første våkne øyeblikk, eksploderer mannens hode. Archie rykker til idet mannens blod og hjernemasse spruter utover Archies ansikt og bryst, en skur av varm, klumpete væske. [...] Hun virker fornøyd. "Jeg tenkte at du ville sette pris på litt variasjon." Hun la fingertuppene danse oppover brystkassen til hun finner ribbenet hun er på jakt etter, så setter hun spissen av spikeren mot huden hans og gjør et hardt slag med hammeren."
Litt off the loop kanskje, og det hjelper vel heller ikke på førsteinntrykket angående psyken min. Det er dog et sunt tegn at jeg ble noe kvalm av å lese denne detaljerte torturen. Men jeg regner med at jeg har plenty med underholdning når jeg blir på mitt mest sadistiske. Jeg har jo tross alt Millennium-triologien av Stieg Larsson i bokhyllen. Fortsatt ulest. Jeg har faktisk en bok av True Blood-serien, Dead Until Dark, av Charlaine Harris (ulest, sorry Nita!), en hysterisk faktabok om vampyrer, av Arnfinn Pettersen, og pensumboken The Naked and the Undead: Evil and the Appeal of Horror, av Cynthia Freeland. Men jeg tror det er først nå, med crazy Chelsea Chain, at jeg har funnet noe virkelig forstyrrende. Og muligens en ny yndlingsseriemorder. Om det er mulig å ha en.
Dessuten har man jo uendelig med filmer innen skrekk og sådan å underholde seg med i det lange løp. Det skal sies at subgenren med vampyrfilmer har blitt rimelig bra rævkjørt de siste årene nå, og den er for min del skammelig nær med å miste sin anerkjennelse og heller havne i romcom-genren. Hell on earth, mer eller mindre. Twilight er en fornærmelse av intellekt og jeg føler meg supernerdete når jeg sitter og påpeker feilene ved kjennetegnene på sagaens vampyrer. Makan! Glitter?! Virkelig? Nei, jeg foretrekker Nosferatu (1922), Bram Stoker's Dracula (1992), The Lost Boys (1987), Interview with a Vampire (1994). Til og med Låt den rätte komma in (2008)! Men vampyrene har det best bortgjemt i min egen fantasi, der jeg assosierer dem med Bachs Toccata (in D Minor), narsissisme og anarki.
Og takket være awesome Seth Green, ble jeg introdusert for Buffy the Vampire Slayer. Ja, jeg var vel den eneste som ikke så denne serien på 90-tallet! Men det var selvfølgelig ikke noen vampyr som fascinerte meg der. Det er vel ingen bombe at jeg bare fulgte med på varulven Oz der. Derfor har jeg havnet på varulv-bølgen (ikke den med emokidsa som leker ulveflokk though), selvom det blir som med vampyrfilmene. Monstrene er bedre i fantasiene. Filmene Wolf (1994) og The Wolfman (2009) var ikke nødvendigvis noen enorm skuffelse, men det var ikke hysterisk heller. Ta for eksempel The Wolfman som faktisk begynte noe helt fantastisk bra, hvor den introduserende teksten var blodig rød og bildene av skogen nesten á la Tim Burton-style i svart/hvitt. Men det var vel dessverre høydepunktet også, selvom filmen hadde sin visuelle verdi. Selv med all dens greske tragedien all over the place og kropp som rives fra hverandre, forble den nesten forglemmelig. Wolf var ikke helt feil den heller, bare lite demonisk og i overkant komisk, og litt for mye slow-motion.
Ellers har man (takk Gud eller noe) et par klassikere som aldri slår feil, nemlig The Shining (1980) og Alien (1979), Braindead (1992), Shaun of the Dead (2004), The Silence of the Lambs (1991), Seven (1995), Das Kabinett des Dr.Caligari (1920), jeg er vel av de få som setter pris på Planet Terror (2007), og om jeg tilsynelatende skal være i et romantisk humør, velger jeg nok The Phantom of the Opera (2004), Bram Stoker's Dracula eller Sleepy Hollow (1999). Antageligvis kommer jeg til å se de fleste episodene med Oz i Buffy-serien. Men Halloween (1978) er jo fantastisk btw. I Spit on Your Grave (1978) og Män som hatar kvinnor (2009) egner seg vel ganske bra om man nettopp har blitt dumpet eller noe. LOL. Ah, jeg gleder meg til Halloween. Jeg trenger å se flere skrekkfilmer.
Føler at jeg hadde helt andre planer for innlegget, og dette er det rotete resultatet jeg poster. Jaja, sånn kan det gå. Jeg falt helt ut da jeg begynte å ramse opp diverse filmer, hvorfor i all verden gjorde jeg det? Nei, dette blir for dumt. Jeg får fortsette å lytte til The Tales of Hoffmann, Bach og The Phantom of Opera. Bye.
fredag 1. oktober 2010
Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne.
Nå sitter jeg her og sliter med å finne 400 akademisk godkjente ord til å beskrive teksten The Role of Rhetoric in Rational Argumentation, som skal være skrevet ned og innlevert om 11 timer. I tillegg til disse 400 ordene, skal jeg også levere en argumentasjonsanalyse. Det gikk fire dager før jeg forsto teksten. Nå er det bare å oversette faenskapet og levere inn noe som burde gå rett under det gjennomsnittslige/middelmådige. Det sørgelige er at det skal leveres innen klokken er 23.55, og dermed blir det null tur på byen for min del i kveld. Det kommer jo en dag i morgen også, men det vil dog vise seg.
Ellers venter jeg (muligens forgjeves, jeg vet ikke) på de elskverdige t-skjortene jeg har bestilt. Spesielt den med The Flash-symbolet, for Catwoman-trøyen får jeg i large... og vi snakker amerikanske størrelsen. Den kommer vel bare til å egne seg til å fungere som pysj (selvom jeg har griselyst på Wonderwoman-pysjen!!).
Det skal bli godt å få denne oppgaven unnagjort. Til tross for møkkajobben, har jeg hatt noen fantastiske dager med mildt sagt uforutsigbare utviklinger (slike dager har jeg ikke hatt siden "time of my life"-april, legg for eksempel merke hvor lite aktiv jeg var på bloggen i april). Fredag var en hysterisk kveld på byen, med ironisk og lite sjarmerende dansing, og noen sinnsyke konsenkvenser som gir meg (sort of) fylleangst. Jeg vandrer hjemover fra byturen i fullt solskinn på lørdag, besøkte noen filmstudenter og ble introdusert for det fantastiske showet The Roast of... f.eks. Pamela Anderson, eller David Hasselhoff! Og til en forandring ble det kosebukse-taco-og-filmkveld hos noen venner. Søndagene har vi på hybelen min blitt enige om å ha "vaskedag", noe som er ekstremt upopulært i min bok, men det ble umåtelig koselig denne søndagen da vi bestemte oss for å spise middag sammen. På mandag begynte jeg med forsøket på arbeidet av teksten, men vi endte visst opp med å bake boller her på hybelen. Tirsdag ble brukt til å redde en venninne i nød (hun trengte filmen The Italian Job, 2003, til fremføring neste dag - og jeg som sitter midt i min Seth Green-crush, griper selvfølgelig sjansen til å konvertere flere), kjøpe Alien-boksen og The Fifth Element (1997) på Platekompaniet, før jeg traff en annen venninne og fikk dagens andre klem (!). Jeg satte meg ned med Star Trek (2009) og forelsket meg i Scotty (Simon Pegg, omg!), før jeg skulle se på The Fifth Element, men ble brått angrepet av feber og blacket ut før klokka var ti på kvelden.
Nå høres det kanskje ikke ut som om jeg har gjort store forsøket på å jobbe med teksten. Men om du hadde lest teksten, hadde du skjønt meg. De andre dagene var dedikert til Nicholas Rescher og den smørjen han stolt kaller "diskusjon" om hvorvidt vi kan skille retorikk fra den rent rasjonelle argumentasjon. Men jeg har ikke vært alene. Jeg har vært omringet av søte mennesker som har holdt humøret mitt oppe og som har gjort sitt beste i å hjelpe meg med oversettelsen av teksten, selvom de var fullt opptatt med eget arbeid. Dessuten har jeg funnet mye støtte i å ha en uendelig liste med awesome musikk på Spotify, og lykken var stor da jeg kom over Shiny Toy Guns. Jeg kan nesten ikke gi noen logisk forklaring på hvorfor dette er så bra i mine ører, så da skal jeg la være og heller velge en mer latterlig forklaring; "den klokke/ur-melodien" i åpningen av låten "Don't Cry Out" gjør meg latterlig glad der jeg vandrer gatelangs i det iskalde mørket. Det er like før jeg begynner å fnise og jeg får lyst til å hoppe opp og ned. "I don't get you .../ I can't forget what you've forgotten all along/ I've never been so alone.../ I was pretending/ Your secret kiss of confidence was my escape/ The perfect game to play..." !! Det er innimellom bare visse små detaljer som kommer til å utgjøre hele "inntrykket" av låtene for min del. ;D
Men ja. Jeg gleder meg til mitt middelmådige arbeid er ferdig skrevet og levert, så jeg kan fortsette å leve mitt wannabe-nerdete liv og fordype meg i det usakelige med god samvittighet.
Ellers venter jeg (muligens forgjeves, jeg vet ikke) på de elskverdige t-skjortene jeg har bestilt. Spesielt den med The Flash-symbolet, for Catwoman-trøyen får jeg i large... og vi snakker amerikanske størrelsen. Den kommer vel bare til å egne seg til å fungere som pysj (selvom jeg har griselyst på Wonderwoman-pysjen!!).
Det skal bli godt å få denne oppgaven unnagjort. Til tross for møkkajobben, har jeg hatt noen fantastiske dager med mildt sagt uforutsigbare utviklinger (slike dager har jeg ikke hatt siden "time of my life"-april, legg for eksempel merke hvor lite aktiv jeg var på bloggen i april). Fredag var en hysterisk kveld på byen, med ironisk og lite sjarmerende dansing, og noen sinnsyke konsenkvenser som gir meg (sort of) fylleangst. Jeg vandrer hjemover fra byturen i fullt solskinn på lørdag, besøkte noen filmstudenter og ble introdusert for det fantastiske showet The Roast of... f.eks. Pamela Anderson, eller David Hasselhoff! Og til en forandring ble det kosebukse-taco-og-filmkveld hos noen venner. Søndagene har vi på hybelen min blitt enige om å ha "vaskedag", noe som er ekstremt upopulært i min bok, men det ble umåtelig koselig denne søndagen da vi bestemte oss for å spise middag sammen. På mandag begynte jeg med forsøket på arbeidet av teksten, men vi endte visst opp med å bake boller her på hybelen. Tirsdag ble brukt til å redde en venninne i nød (hun trengte filmen The Italian Job, 2003, til fremføring neste dag - og jeg som sitter midt i min Seth Green-crush, griper selvfølgelig sjansen til å konvertere flere), kjøpe Alien-boksen og The Fifth Element (1997) på Platekompaniet, før jeg traff en annen venninne og fikk dagens andre klem (!). Jeg satte meg ned med Star Trek (2009) og forelsket meg i Scotty (Simon Pegg, omg!), før jeg skulle se på The Fifth Element, men ble brått angrepet av feber og blacket ut før klokka var ti på kvelden.
Nå høres det kanskje ikke ut som om jeg har gjort store forsøket på å jobbe med teksten. Men om du hadde lest teksten, hadde du skjønt meg. De andre dagene var dedikert til Nicholas Rescher og den smørjen han stolt kaller "diskusjon" om hvorvidt vi kan skille retorikk fra den rent rasjonelle argumentasjon. Men jeg har ikke vært alene. Jeg har vært omringet av søte mennesker som har holdt humøret mitt oppe og som har gjort sitt beste i å hjelpe meg med oversettelsen av teksten, selvom de var fullt opptatt med eget arbeid. Dessuten har jeg funnet mye støtte i å ha en uendelig liste med awesome musikk på Spotify, og lykken var stor da jeg kom over Shiny Toy Guns. Jeg kan nesten ikke gi noen logisk forklaring på hvorfor dette er så bra i mine ører, så da skal jeg la være og heller velge en mer latterlig forklaring; "den klokke/ur-melodien" i åpningen av låten "Don't Cry Out" gjør meg latterlig glad der jeg vandrer gatelangs i det iskalde mørket. Det er like før jeg begynner å fnise og jeg får lyst til å hoppe opp og ned. "I don't get you .../ I can't forget what you've forgotten all along/ I've never been so alone.../ I was pretending/ Your secret kiss of confidence was my escape/ The perfect game to play..." !! Det er innimellom bare visse små detaljer som kommer til å utgjøre hele "inntrykket" av låtene for min del. ;D
Men ja. Jeg gleder meg til mitt middelmådige arbeid er ferdig skrevet og levert, så jeg kan fortsette å leve mitt wannabe-nerdete liv og fordype meg i det usakelige med god samvittighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)