I 2011 farget jeg håret rødt. Jeg syntes det er verdt å nevne. I begynnelsen av året hadde jeg også en nerdefetisj med Batman comics, Batman-tegneserien (det var mer eller mindre Batman-mania som førte til at jeg farget håret rødt, Poison Ivy, vet du), skaffet meg Robot Chicken på DVD, fulgte slavisk med på Chuck-serien, perlet en masse 8bit figurer, og forelsket meg i en nerd. Jeg utviklet tilslutt en avhengighet til spillene Angry Birds, Plants vs. Zombies, Portal og The Legend of Zelda: Ocarina of Time, og nettsidene Tumblr og We Heart It.
Av filminteresser har det gått fra animasjonsfilmer, skrekkfilmer, cheesy 80-tallsfilmer, superheltfilmer til julefilmer. Disney-filmen Tangled (2010) var overraskende sjarmerende, Rango (Gore Verbinski, 2011) er herlig, mens filmene Megamind (Tom McGrath, 2010), How to Train Your Dragon (2010) og The Adventures of Tintin (Steven Spielberg, 2011) var de virkelig geniale animasjonsfilmene. Det kuleste "prosjektet" mitt var Cheesy 80s. Uten tvil. Friday the 13th (Sean Cunningham, 1980), A Nightmare on Elm Street (Wes Craven, 1984) (franchisen deres, ikke bare de første filmene), The Breakfast Club (John Hughes, 1985), St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985), Labyrinth (Jim Henson, 1986), Legend (Ridley Scott, 1985) og Purple Rain (Albert Magnoli, 1984). Å herlighet, som jeg har hatt dilla på Prince. Han holdt jo konsert i sommer, noe jeg ikke hadde noen mulighet til å komme meg på, siden jeg jobbet hver eneste natt hele sommeren. (Jeg husker jeg satt inne i bilen, i skjul av et gudsforlatt vær, og smugleste litt i de forskjellige avisene jeg skulle levere, for å se på noen av anmeldelsene av konserten i Oslo. Sukk.) Men Purple Rain-filmen trøstet meg litt på grunn av show-scenene. Jeg skjønner at dette ikke er for alle og en hver, antageligvis er det kanskje bare Prince-entusiaster som liker denne filmen. For den er weird! Skuespillet og historien er til tider latterlig, men filmen vokste på meg og soundtracket er litt awesome.
Men tilbake til filmene: Jeg har også hatt dilla på superhelter, eller bare veldig supre mennesker, sånn at jeg kan smyge inn Hanna (Joe Wright, 2011). Ellers har jeg vært betatt av tordenguden Thor (Kenneth Branagh, 2011) og hemmelig forelsket i hans onde bror, Loki, sukk. Jeg digget den nye versjonen av X-Men i First Class (Matthew Vaughn, 2011) hvor Kevin Bacon overraskende dukker opp som nazi-mutant. Jeg har også hatt dilla på Robert Downey jr., litt takket være Sherlock Holmes-mania, men akkurat Iron Man er jo enormt genialt nok i seg selv. Jeg drømte til og med at jeg datet Tony Stark en gang. Men når man først snakker om supre mennesker, føler jeg at jeg burde smyge inn Sucker Punch (Zack Snyder, 2011) også. Filmen stod ikke helt til mine forventninger, men den er likevel herlig på sin egen måte og har et så fantastisk soundtrack, som jeg også har spilt hele året. En annen Zack Snyder-film ble sett uhyre mange ganger i fjor, og det var Watchmen (2009). Min obsession her resulterte i at jeg begynte å lese Alan Moores comic books.
Men hva var den beste filmen i 2011? Hvilken film gjorde mest inntrykk? Man kommer ikke unna Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011). 10 års filmhistorie er nå avsluttet, og det merket man godt i kinosalen. Bittersøtt.
Musikken jeg spilte i 2011 startet med opera remix og utviklet seg til "mørkere elektronika", som over sommeren utviklet seg til mer gledelig fest pop, før Prince tok over på høsten som førte til at musikken min ble mer sær igjen. Plutselig hørte jeg på Opeth, Sivert Høyem, Hannah Peel, Mirah, Madonnas Ray of Light-album, Radiohead, Björk, Son Lux, Imogen Heap, The Real Tuesday Weld og Lykke Li. Det hele ble veldig mørkt tilslutt, men foreløpig trives jeg med den søte, dystre og mørke stilen. Men for å forkorte det hele; den artisten jeg tror hadde et virkelig godt år, og hvis prestasjon er av noen verdi, er Adele. Og, for alt jeg vet (som ikke har noen musikk-kanal på TV'en), er den beste musikkvideoen fra 2011 "Save the World" av Swedish House Mafia. Har du sett noe så adorable?
Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan jeg kan bruke så mye tid på film, musikk, spill og tv-serier. Dere skjønner kanskje at jeg har et begrenset sosialt liv når dere ser at jeg ikke klarer å skille ut noe uten å la noe annet få et spillerom. Alt spiller liksom hver sin rolle i utviklingen av interessene mine. Men jeg skjønner at nå MÅ jeg forkorte det hele. Da jeg omprogrammerte PC'en min for litt siden, så jeg at jeg følger med på over 30 TV-serier! 30! Jeg kan rett og slett ikke nevne alle, for det kommer til å gi meg en liten hodepine, men jeg kan nevne de beste fra 2011. De beste seriene jeg kom over i 2011 var blant annet Sherlock (2010-), American Horror Story (2011-) og Game of Thrones (2011-).
Jeg er forøvrig ganske fan av dem alle, og følger for eksempel med på en haug av fanblogger. Serien Sherlock er riktig nok fra 2010, men det var først i fjor jeg så serien. Og jeg forelsket meg vanvittig i det sære kollektivet deres. Hva er det forresten med briter og merkelige kollektiv i serier? Spaced, Sherlock, Being Human er noen av dem. Og American Horror Story er en kul ny serie med geniale karakterer og fantastiske skuespillere og et elskverdig soundtrack, og masse skrekkfilm-referanser for en filmnerd. Men den beste TV-serien var antageligvis Game of Thrones. Av alle seriene syns jeg kanskje det verste scenarioet er at folk ikke har sett denne serien. Med de andre seriene er det litt forståelig.
Da var vel det meste unnagjort, om jeg ikke skal nevne stil-inspirasjonen min for fjoråret, hvis noen bryr seg om slikt. Min klesstil varieres med interessene mine, altså svinges det fra nerdete t-skjorter (for det meste inspirert av Chuck, Team Unicorn FTW og The Big Bang Theory...), før det hele blir mer feminint med masse blonder (utrolig nok inspirert av stilen i 80-tallsfilmen Purple Rain), og det utviklet seg til noe tilsvarende dominatrix med helst mørkerøde lepper (The Silhouette, Watchmen), før det roet seg ned til mer indie/sigøyneraktig, inspirert av Violet i American Horror Story og Gillian Zinser, og nettstedet We Heart It. Etter å ha sett Sherlock Holmes: A Game of Shadows (Guy Ritchie, 2011) har jeg også lyst til å være en sigøyner. Jeg tviler sterkt på at slikt er av interesse, men det er jo for det meste dette som sirkulerer på blogg.no.
