Baby Please Come Home For Christmas

Noe som faktisk irriterer meg en smule nå, er at juleferien tar retningen av Love Actually (Richard Curtis, 2003) varianten, og ikke på den gode måten. "It seems like everyone falls in love except me..." Men heldigvis har jeg en morsom familie og en skjønn kattepus og et tettpakket skjema fram til 2.juledag; nok til at ferien kan få National Lampoon's Christmas Vacation-tendenser ("Hjelp, det er juleferie" for dere som ikke kjenner originaltittelen). For min del er det den beste medisinen mot det meste av illebefinnende, som kjærlighetssorg eller andre depresjoner. Det kan også sies, i mitt tilfelle, at jeg tar en ferie som i The Holiday (Nancy Meyers, 2006) (- og bare sånn BTW, ja den filmen er kanskje ikke akkurat genial, men jeg liker regissøren, for det meste takket være Something's Gotta Give fra 2004 med Diane Keaton og Jack Nicholson - AKA jentete de luxe med det peneste interiøret i tillegg): Blir det for deprimerende eller leit Trondheim, reiser jeg heller bort for å få alt på avstand, noe som kanskje ikke er så fantastisk for en som fortrenger altfor mye i utgangspunktet. Men nye perspektiver gjør underverker for humøret.

Sett fra et realistisk perspektiv derimot, plager Love Actually meg litt faktisk. Det har alltid vært en splittet filmopplevelse for meg. Jeg kommer liksom ikke helt over det usannsynlige over at alle forelsker seg i juletiden, den mest stressfulle sesongen av dem alle, men tanken er liksom god så jeg spiller med. Gudene vet at jeg har nok romaner om mennesker som forelsker seg med julestemning i bakgrunnen. En film jeg syntes har vært sjarmerende i denne sammenhengen, er While You Were Sleeping (Jon Turteltaub, 1995). Den er liksom sørgelig og fin på samme tid, noe Love Actually også selvfølgelig er, men, som sagt, kommer jeg meg bare ikke over det faktum at alle har et såpass travelt kjærlighetsliv, at mitt eget virket fraværende i forhold. Og det er ikke nødvendigvis en herlig påkjennelse for selvtilliten sin del, selv om jeg skjønner at den begeistrede fansen kanskje ser på filmen med et noe drømmende og håpefullt blikk. Det er kanskje rart at jeg foretrekker en middelmådig romantisk komedie framfor en mer populær en, men jeg tror det er en nostalgi-greie. Den passer kanskje bedre med mitt kjærlighetsliv, jeg vet ikke. Jeg har faktisk aldri hatt noen kjæreste å kjøpe julegave til, så det sier jo sitt. Men, i frykt for å virke totalt håpløs og lite tiltrekkende, føler jeg for å legge til at man får jo sånne tilståelser innimellom, og de er ikke alltid så humoristiske og skjønne som Love Actually-versjonen; når sant skal sies, så blir det ofte en awkward situasjon ut av det hele.

Livet er dessverre ikke som på film. Selv om det høres ut som at jeg hater filmen, gjør jeg ikke det. Det er en helt ok romantisk komedie og en fin julefilm. Jeg er bare litt skuffet over at virkeligheten ikke kan være likedan. Om ikke alltid så i det minste i juletidene når alt uansett er ekstra drømmende og håpefullt.

I'm Dreaming of a White Christmas!

Neste film ut er faktisk White Christmas (Michael Curtiz, 1954). Jeg hadde ikke sett denne før, og det er vel en liten forbrytelse til en filmstudent å være. Og vi spiller jo Bing Crosbys "White Christmas" hver eneste jul. Derfor, som filmstudent og jule-entusiant, burde jeg ha sett denne for lenge siden. Og det er en tårekanal i seg selv. De legger veldig opp til at det ikke skal være en eneste tørr øyekrok når filmen er slutt. Sånn sett er den på lik grad med It's a Wonderful Life (Frank Capra, 1946), som jeg har sett tidligere (selvfølgelig).

Faktisk har dette vært en av de peneste filmene på den nye TV'en min. Den var fantastisk. Jeg er ganske glad i de eldre filmene, gamle Hollywood. Det er herlig å besøke det innimellom. Ja, de er som oftest ganske sentimentale av seg, men det er koselig; om man sammenligner det med dagens Hollywood blir det egentlig bare mer appellerende. Musikalfilmene er så sjarmerende, jeg har ikke noe problem med disse filmene (selv om jeg forstår de som har det).

Det var noe interessant å se at de begynte å underholde soldatene for å holde humøret deres oppe. Det lar seg antageligvis aldri gjøre i virkeligheten, men de gjorde jo hovedpersonene om til helgener. For å være ærlig følte jeg mer for dansingen til Vera-Ellen og garderoben til søstrene. Men de var alle søte, morsomme og sjarmerende der de danset og sang rundt mens følelsene vokste for hverandre. Favoritten min var faktisk togturen deres hvor de sang Snow-sangen. 

Det passer egentlig ganske bra å ta fram denne filmen når du ønsker deg snø til jul og den enda ikke har kommet, eller enda bedre, når den første snøen kommer (om det skulle bli for smertefullt når snøen daler i denne filmen). Kanskje jeg bare er altfor engasjert i juleferien og stemningen snøen skaper, men det hører alltid med til julen. Det blir ikke jul uten.

It's beginning to look a lot like Christmas!

Jeg har egentlig startet på et nytt prosjekt. Jeg har jo druknet i TV-serier i det siste (her om dagen omformaterte jeg PC'en og fant ut at jeg følger mer eller mindre 30 serier!), så det har blitt lite filmtitting. Men så ble det endelig desember og jeg kunne starte med julemusikk og julefilmer. Det nye prosjektet er egentlig julefilm, rett og slett. Både favorittene og de jeg ikke har sett.

Førstemann ut var Elf (Jon Favreau, 2003). Den hadde jeg ikke sett før og var positiv innstilt, til tross for at det var en Will Ferrell-komedie. En julekomedie i tillegg. Jeg har for det meste mistet troa på gode komedier fra Hollywood, men nå hadde jeg utrolig nok en optimistisk holdning til Elf. Jeg er usikker på hvorfor egentlig. Kanskje jeg er positiv i jula? Jeg har iallfall vært ganske entusiastisk og kjøpt Julestjerne-plante og adventslys til vinduet i år. Noe jeg ikke har gjort de 5 årene jeg har bodd for meg selv. Jeg har til og med drømt om julelys til sengeplassen min.

Men tilbake til filmen: Soundtracket overrasket meg kanskje mest, for det var så adorable at man skulle tro at det var til en animasjonsfilm. Men til tross for sine overdrevent barnslige tendenser, likte jeg Buddy-karakteren (Will Ferrell). Så positivt innstilt til det meste med sine naive forhåpninger til andre. Jeg elsker scenen hvor han møter en sint vaskebjørn og forsøker å gi den en klem for å bli glad.

Jeg likte optimismen hans. Selvfølgelig er en nissealv positivt innstilt til alt. Og jeg tror bare en by som New York kan knekke en nissealvs "spirit" i lengden. Heldigvis hadde han Zooey Deschanel til hjelp der. Som sagt, til tross for at den er en enkel barnefilm, har den sine øyeblikk og den overrasket meg litt. Jeg ble nesten i tvil om jeg hadde tatt feil av de nyere komediene, men jeg skjønte da jeg stod over Four Christmases (Seth Gordon, 2008) at jeg heldigvis fortsatt hadde litt sunn fornuft igjen.

Uansett, jeg vet at jeg kommer til å dytte denne filmen over på søstrene mine, spesielt den eldste av småsøstrene mine, som liker komedier. Jeg er usikker på om hun har sett denne eller ikke, men jeg tror hun kommer til å like den. Hun må jo i det minste like Buddy!

Myter og legender

Søndag har blitt dagene hvor jeg sitter og ser på dokumentarserien Legendariske Kvinner (Extraordinary Women, BBC) på NRKs nettside. Inspirerende til en viss grad; jeg skulle ønske jeg levde som dem, og igjen ikke. Det jeg misunner er deres brennende lidenskap og talent, men om prisen for suksess er å ofre et lykkelig privatliv, mister det all sin appell.

Men det er de mystiske legendene som fascinerer meg mest. Jeg har lenge hatt en liten obsession på Marilyn Monroe for eksempel. Dette er lite originalt igrunn; jeg kan ikke tenke meg noen jenter som ikke elsker henne, fordi det mer eller mindre er det optimale målet. Men min obsession på henne var noe som var på sitt sterkeste i tenårene. Både jeg og lillesøsteren min var ganske begeistret. I ettertid er jeg litt usikker på hva det var som først fanget oppmerksomheten min, men idag er det hennes mentale problemer, rusmisbruk og selvmord som er det mest interessante. Det er noe ved det overfladiske når man ser et pent ansikt, om noe ligger bak det er liksom sekundært eller i verste fall uvesentlig. Uansett om man assosierer skjønnhet med grusomhet eller godhet, er det overraskende at et så pent vesen er så ødelagt i kjernen.

Nå kommer jo "snart" MY WEEK WITH MARILYN (Simon Curtis, 2011) også. Jeg hadde håpet at den var her på kino rundt juleferien, siden det dermed blir enklere å dra med seg lillesøster. Men det er først nå jeg gleder meg litt, tror jeg. Tidligere har jeg vel bare sett en annen "biografisk" film om henne, og det er NORMA JEAN & MARILYN (Tim Fywell, 1996). Biografisk korrekt eller ikke, det later til at de spiller på fantasien om Marilyn, men jeg vet ikke om vi noensinne vil få en film som avslører den virkelige Marilyn. TV-filmen fra 1996 ser ut til å konkludere med at Marilyn var schizofren, iallfall at det er to personligheter i henne (Norma Jean og Marilyn Monroe). Disse er også motsetninger, hvor Norma Jean er målrettet og røff, mens Marilyn Monroe er usikker og svakelig.

I tillegg til den mentale helsa, er det også disse ryktene om hun tok selvmord eller om hun ble drept på grunn av forholdet til brødrene Kennedy. Personlig er jeg ganske sikker på at hun tok selvmord. Tanken på at en president løser utroskap med drap for at kona ikke skal få vite det, really? Eller om hun i så fall fikk vite om hemmelige saker, så de eliminerte faren hun utgjorde? Usannsynlig. Men igjen, oppfatningene av Marilyn Monroe er mange, dramatiske og fargerike. Liker vi ideen om Marilyn Monroe fordi vi vet så lite om henne? Personlig føler jeg at desto mer jeg leser om henne, jo mer feilinformasjon får jeg. Vi blir nok aldri lei av å dikte videre på disse mytene og legendene. Forestille oss hva som foregikk bak fasaden. Men det er ikke alltid vi blir klokere av det innblikket. I dette tilfellet blir man bare mer forvirret.

I en episode av Mad Men hvor de skulle lage reklame for kvinnelig undertøy, påpekte en av dem at kvinner enten var en Marilyn Monroe eller en Audrey Hepburn. Disse to ser ut til å bli stilt opp mot hverandre hver gang noen diskuterer mote på 60-tallet. Det var enten den formfulle og sexy Marilyn eller den tynne og klassiske Audrey. Og i dokumentarserien Legendariske Kvinner sa de at Audrey forandret synet på kvinnen, i det minste innenfor moten, med sin ballerina-kropp. (Det skal sies at kvinners ideal kropp er noe som ofte forandres.) Jeg hadde selvfølgelig en liten obsession på henne også i min verste retro-periode, men hennes liv virket aldri så mystisk og spennende som Marilyns kaotiske liv. På den andre siden, istedenfor mystikk, er hennes liv som en Askepott-historie: Fra sult under andre verdenskrig, til USA for å bli ballerina. Endte opp på filmlerretet istedet og fikk Oscar for sin første store film, Roman Holiday (William Wyler, 1953). Hun utgjør omtrent selve perfeksjonismen.

En annen dame som er ganske bemerkelsesverdig er Edith Piaf. Jeg var på et teaterstykke om livet hennes i Oslo for noen år siden, og så den fantastisk filmen om henne på kino; LA VIE EN ROSE (Olivier Dahan, 2007). Misunnelsesverdig liv hadde hun ikke. Sorg og elendighet omtrent fra start til slutt, utenom et par lysglimt her og der som dessverre ikke varte lenge. Det er iallfall slik det fremstår. Men da hun stod på scenen skal hun visstnok ha virket ærlig og sårbar i sine forestillinger, noe som fengslet alle. "Your voice is the soul of Paris." Og når jeg vil komme i et sånt "fransk humør", noe som pleier å slå inn om høsten av en eller annen grunn, spiller jeg Edith Piaf og Yann Tiersen. Det er fantastisk musikk å ha i bakgrunnen mens man dagdrømmer seg bort i franske fantasier.

Andre kvinner jeg vet mindre om, men som er like fascinerende som de jeg allerede har nevnt, er Grace Kelly, Elizabeth Taylor og Coco Chanel. Jeg har bare sett én Grace Kelly-film; Rear Window (Alfred Hitchcock, 1954), én Elizabeth Taylor-film; Giant (George Stevens, 1956), og Coco Chanel vet jeg ingenting om selv om jeg så filmen COCO AVANT CHANEL (Anne Fontaine, 2009). Jeg tror den ikke stemte med mine oppfatninger av Chanel, eller kanskje jeg bare var interessert i noe annet enn hva filmen ville framstille. Det er rart det der. Jeg har forgjeves søkt etter noen dokumentarer om Grace Kelly, men får overraskende nok ikke lastet ned en eneste en. Jeg antar at jeg får ty til biografibøker av hun og Elizabeth Taylor, noe som ikke burde bli så altfor vanskelig.

Dette innlegget ble mer om gamle Hollywood enn om legendariske kvinner generelt. Hedy Lamarr, Martha Gelhorn og Josephine Baker er andre som dukker opp i BBC-dokuserie. Ellers har vi Simone de Beauvoir, Sylvia Plath, søstrene Brontë og Jane Austen. Og "The Women of Camelot"; konene til Kennedy-brødrene. I lengden blir det kanskje for dumt å ramse dem opp, siden mannfolk alltids kan overgå dem i sammenligning, men, i fare for å høres pompøs ut, det de gjør blir mer bemerkelsesverdig fordi de er kvinner. Ikke at jeg er noen aggressiv feminist av meg, men kvinnene fra denne dokuserien har på et eller annet punkt trosset konvensjoner og menn for å oppnå suksess. Jeg vet ikke om det er naivt av meg å tro at vi ikke må det idag, at alt er enklere sånn sett.

Men feminisme eller ikke, denne serien fascinerer mer på grunn av inspirerende livshistorier. Det er noe ved å se livshistorier; hendelsesforløp, utvikling av forhold og brudd, refleksjoner og destinasjoner. Jeg skulle ønske jeg kunne se tid, mennesker og hendelser tydeligere enn jeg gjør, men det er nå spennende å være denne fluen på veggen og få oppleve alle disse mytene om kvinnene fra en annen tid. Det får meg til å ønske mer.

The Devil is in the Details, isn't he?

Det tok meg omtrent et halvt år, men nå har jeg endelig sett Hanna (Joe Wright, 2011). Og jeg glemte at det var en Joe Wright-film fram til rulleteksten! The Soloist fra 2009 er den eneste filmen jeg ikke har sett av Wright så langt, men Hanna var stikk motsatt av det han har gjort tidligere; adapsjonene av Pride and Prejudice fra 2005 og Atonement fra 2007. Jeg får lyst til å beskrive disse filmene som postkort-vakre (og jeg vet egentlig ikke på om det er en god eller dårlig ting). Og så kommer Hanna, en weird Nikita-aktig film. I all action og volden, er den også utrolig pen, selv om det irriterende nok knapt er bilder som framstiller dette på internett. Bildene gir ikke filmen nok creds, så da anbefaler jeg egentlig at alle burde se den. Mens Pride and Prejudice og Atonement blir fine stillbilder, er Hanna penest i bevegelige bilder.

Det jeg kanskje likte mest med filmen, var soundtracket (av The Chemical Brothers!) Musikken og bildene sammen gjør det til surrealistisk, men vakker action. Jeg likte spesielt at creepen Isaacs (Tom Hollander) plystret på melodien som har navnet The Devil is in the Details, siden det er en melodi som virker søt og uskyldig. Det blir sadistisk i sammenhengen siden han ser ut til å ta den dødelige jakten på ei lita jente med likegyldighet og kald tålmodighet.

Det er kult at han gjør mye annerledes i Hanna, men det er også helt andre forventninger til adapsjoner. Selv er jeg ikke 100% fornøyd med Pride and Prejudice, men jeg kan ikke mislike den siden den er så pen. BBC-serien fra 1995 er den beste versjonen av boken, og jeg foretrekker den siden moren min, lillesøster og jeg sitter i en romantisk tåke når vi ser den. Vitser om Mrs. Bennett og Mr. Collins, dåner av Mr. Darcys frieri. Jeg husker moren min hadde dilla på serien en sommer; jeg våknet tre på natten og hørte et av Mrs. Bennetts utbrudd fra TV'en i stua. Og det var noe av det søteste! Men når man har slike forhold til tidligere versjoner er det vanskelig å akseptere den neste.

Atonement hadde jeg ikke lest. Jeg kjøpte boken, men gjorde den feilen å se filmen først. Jeg kommer nok aldri til se den igjen eller lese boken, for det er en deprimerende fortelling. Utrolig pen, det er mange ganger jeg kommer på diverse bilder og scener fra den filmen. Men jeg vil ikke se den på nytt. Og det er litt merkelig, for Amadeus (Milos Forman, 1984) og Titanic (James Cameron, 1997) er kanskje de mest deprimerende filmene jeg vet om og som jeg likevel ser igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er unntaket med Atonement. For jeg tror den i tillegg er mye bedre enn Pride and Prejudice også.

Men Hanna er en herlig film. Alle burde få med seg den. Og dette sier hun som brukte et halvt år før hun satte seg ned med den... Jeg forstår det virkelig ikke, når jeg elsker uvanlige framstillinger av kvinner, eller er det rettere å si ikke-stereotypiske? F.eks. Lisbeth Salander i Millennium-filmene, Hit-Girl i Kick-Ass, Ripley i Alien-filmene, etc. Scenen hvor Hanna var på date var spesielt sjarmerende.

My latest obsessions: Horror, guder, Zelda og pratmakere

Nå er det lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det kommer vel litt av at vi er midt i eksamensperioden nå. Enten det eller så har jeg vært altfor opptatt med mine obsessions. For det første er det American Horror Story. Til dere som ikke har sett det enda: Den er laget av skaperne bak Nip/Tuck og Glee, det er pen serie med mye fin musikk, og er man glad i skrekkfilm ender man opp med egne assosiasjoner og teorier om historiens utvikling (eller man ender opp med å hate serien fordi den er latterlig). For min del er det bare gøy. Og så har jeg forelsket meg i Taissa Farmiga.

Når jeg ikke ser på denne serien, ser jeg på House MD. Og så langt har jeg akkurat startet på den sjette sesongen. Men jeg ser antageligvis på denne serien på grunn av at jeg savner Sherlock så fælt. Dessuten er Greg House hysterisk. Jeg vet ikke hvorfor jeg vil det siden de virker som vandrende katastrofer, men jeg skulle ønske jeg hadde venner som House og Barney Stinson fra How I Met Your Mother. Jeg tror de hadde gjort hverdagen særdeles fargerik i en ellers monoton verden.

Men skal jeg ramse opp alle seriene jeg følger med på om dagen blir det en lang oppsummering. Disse however er de jeg avhengig av ATM. I tillegg til dette er jeg fascinert av mytologier, nærmere bestemt gresk mytologi. Det teite med dette er at jeg får så dårlig samvittighet av å sitte med nesa ned i de enorme bøkene når jeg helst burde lest på pensum at jeg ender opp med å gjøre minimalt av alt. Men målet mitt er å lese meg opp til nok kunnskap så jeg kan få noen interne gleder med bøkene Neil Gaimans "American Gods" og Suzanne Collins' "The Hunger Games". Jeg tror jeg ble fascinert på grunn av Thor (Kenneth Branagh, 2011) og Captain America: The First Avenger (Joe Johnston, 2011) faktisk (selv om de spiller mer på norrøn mytologi i disse filmene, men det er selvfølgelig likhetstrekk mellom de forskjellige mytologiene - den diskusjonen har jeg ikke nok kunnskap om for å kunne dra videre utenom det mest åpenbare eksemplet med tordengudene Tor og Zevs).

Og når jeg helst skulle sovet, sitter jeg våken i den improviserte sengen (som egentlig er en sofa) og spiller på Nintendo 64-spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Nå som alle andre (i det minste de guttene jeg kjenner) sitter innelåst i flere dager med Skyrim, er det ikke annet å gjøre enn å plukke opp et spill jeg selv trives med. (Hadde PC'en min vært bedre egnet for slike spill hadde jeg lett satt meg ned med det, det er ikke det, men det er jo farlig midt i en eksamensperiode. Og jeg er opphengt nok som det er i andre ting allerede.) Jeg er litt trist over at jeg snart har rundet spillet på nytt og forsøker å få tak i det andre spillet til N64, Majora's Mask. Har jeg lov til å unne meg selv noe slikt rett før jula? I tillegg til spillet, leser jeg også mangaserien... Når jeg havner på dette stadiet syns jeg at jeg begynner å virke en god del eksentrisk nerdete, selv om det er old school med en spillkonsoll fra 90-tallet.

Jeg har ikke sett så alfor mange filmer i det siste, men rekker vel det med alle seriene jeg er avhengig av? På den andre siden forsøkte jeg å få til det nye filmprosjektet mitt om "skravlefilmer", som da betyr mye Woody Allen, Diane Keaton, When Harry Met Sally... (Rob Reiner, 1989) og High Fidelity (Stephen Frears, 2000), men jeg fant ikke på noe lurt å si om dem. Jeg liker i det minste pratmakere som Dan Humphrey fra Gossip Girl, Sheldon Cooper og Leonard Hofstadter fra The Big Bang Theory, Spencer Reid fra Criminal Minds, og nevrotiske mennesker som Diane Keaton. Kanskje det kommer et bedre innlegg om dette senere når jeg bedre forstår hva jeg vil si om disse.

For å være helt ærlig har jeg lidet av en "liten" skrivesperre i det siste. Jeg må ha startet på et halvt dusin innlegg uten å få noe brukbart ut av noen av dem (sånn som pratmakerne). Men man må omtrent bare starte ett sted ellers blir det aldri noe mer. Og da er det like greit å ramse opp hva man har holdt på med siden sist. For min del er det vanskelig å få full oversikt når man har snudd døgnrytmen et par ganger. Oh well, forhåpentligvis er vi i gang igjen med bloggen.

Misfits og WTF-moments

Jeg var så utrolig redd for at Misfits-serien skulle dø under tapet av Nathan Young. Eller tap og tap. Han sitter fengslet i Las Vegas, men forhåpentligvis klarer han å trylle seg ut. Det lover derimot veldig, veldig bra etter sesongpremieren. Serien er fortsatt pen, musikken som spilles er fantastisk og situasjonene er like WTF som tidligere. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt en større latterkrampe av en serie, utenom The Big Bang Theory. Det er ikke mange serier jeg gapskratter av, men disse to er ganske hysteriske når de er på sitt beste!

Men de er morsomme på veldig forskjellige måter selvfølgelig. Jeg syntes The Big Bang Theory er mer vittig, mens Misfits har sine WTF-øyeblikk. Det er jo superhelt-drama med passive ungdommer. Det er en absurd og svart humor i serien. For det meste har det vært Nathan som har hatt de morsomste replikkene, så han blir dessverre dypt savnet uansett. Men i scenen fra sesongpremieren nå hvor Rudy står på badet til ei jente og skal forklare hvorfor han har en saks i skulderen, var omtrent akkurat sånn man kan forvente i denne serien. For min del reagerer jeg alltid med "hva i helvete skjedde nettopp?!"



Nå mener jeg ikke at det bare er disse to seriene jeg syns er morsomme. Arrested Development, Black Books, Family Guy, Friends, Robot Chicken, South Park, Spaced og The IT Crowd er også ganske morsomme, men jeg tror jeg bare har fått brutale latterutbrudd av Misfits og The Big Bang Theory.

Jeg får så lyst på superkrefter når jeg ser på denne serien. De nye kreftene deres (burde jeg nevne spoiler alert her?) er ok, men et par av dem er fullstendig latterlige. Alle kreftene man får, opprinnelig fra stormen, skal ha en avgjørende rolle for problemene man har. Dette er den tredje sesongen av serien og karakterene har utviklet seg (noen av dem i det minste), og da kan man like greit kaste inn nye krefter. Likevel er Aisha og Simon de eneste som har kule krefter. Men denne her er ganske misunneligverdig:

Tintin: Awesome animasjon og eventyrlyst!

For en som husker lite fra tegneseriene på tv og i bøkene, var det likevel en fantastisk filmopplevelse å se The Adventures of Tintin (Steven Spielberg, 2011)! Og det er ikke så rart når det er mange av favorittfolka mine som har vært med på å lage filmen: Spielberg, Peter Jackson, Edgar Wright, Steven Moffat, John Williams, Simon Pegg og Nick Frost. Hvordan kan man ikke like dette?

Det er en av de kuleste kinoopplevelsene jeg har hatt på lenge. "Tintin is very much like the movies I made way back in the '80s," skal Spielberg ha sagt, og det merkes. Jeg kjente et merkverdig savn av slike gode eventyrfilmer da jeg så filmen, og det er kanskje det Spielberg gjør best? Mysterium, geniale karakterer, sjørøvere og en skattejakt. Og når man topper dette med John Williams-musikk, er jeg i himmelen.



Jeg elsker eventyrfilmer hvor mysteriet tar deg med til de mest bisarre stedene og de merkeligste situasjoner. Jeg liker til og med Indiana Jones-kopien The Mummy (Stephen Sommers, 1999), og flyscenene i Tintin minnet meg om denne filmen. Det er til og med en sjørøver-historie her, som midlertidig mettet det lille savnet etter spektakulære kampscener til sjøs (f.eks. Pirates of the Caribbean). Hoppet mellom tid og rom her er også genialt framstilt og måten de forteller denne historien på, er grunnen til at jeg elsker animasjonsfilm. Det er så mange muligheter her, som svært få animasjonsfilmer fra Hollywood satser på. Men igjen, animasjonsfilm har blitt helt sinnsykt de siste årene. Og denne filmen... er rett og slett bare awesome. Alle burde se den. (Og vær så snill, la det komme mange flere oppfølgere ASAP!)

Når jeg ser slike filmer, om eventyr, mysterier og gåter, vekkes eventyrlysten i meg. Jeg er fortsatt fanget i Sherlock Holmes-universet, nå med serien The Adventures of Sherlock Holmes (1984-1994), og det later til at jeg er en mystery-jente. Når yndlingsseriene mine bl.a. er Murder, She Wrote (1984-1996), Agatha Christies Marple og Poirot, The Adventures of Sherlock Holmes, Sherlock (2010-) og Castle (2009-), og favorittbøkene bl.a. er av Alan Bradley og Chelsea Cain, så er det en liten stemme som forteller meg at jeg er litt vel glad i mord og mysterier. Hadde jeg levd i en annen tid, i et annet rom, med en annen hjernekapasitet, hadde jeg kanskje vært "lille miss detektiv". Men den muligheten er nok meg forbi siden jeg har fullt opp hjernen med en masse ubrukelig.



Men det hadde vært en morbid fornøyelse å bo der det skjer en del spektakulære ting, hvor dialogen går slik i hverdagen:
"A man has been shot on our doorstep!"
"Oh no, not again."

Eller sånn:

Den episke stilen i Thor (2011)

Jeg har forsøkt å blogge om Thor (Kenneth Branagh, 2011) flere ganger, men har gått fullstendig blank hver gang jeg har satt meg ned med bloggen. Det kan komme av at jeg har diskutert den altfor mange ganger med vennene mine. Det som har pleid å gå igjen i disse diskusjonene er gudene og designet av Asgard. Sist jeg diskuterte denne filmen, snakket vi (utrolig nok) om likhetene mellom religioner, i dette tilfellet hovedsakelig norrøn og gresk mytologi. Det er litt flaut, men jeg kan fryktelig lite om norrøn mytologi, selvom man ikke trenger det for å se denne filmen. Det er tross alt bare en inspirasjon, eller en tolkning av en eldre historie.

I denne filmen har Thor, Odin og Loki et konfliktfullt forhold som egentlig utgjør hele filmen og det gjør den kanskje også til en annerledes superheltfilm. For sånn jeg husker den, var det ikke store actionscenene. Jeg oppfattet det som mer følelsesmessig iallfall, siden jeg følte så sterkt med Loki. Det gikk mer på utviklingen av karakteren Thor og det å etablere et fungerende filmunivers.

Thor har en så genial og arrogant holdning at man ikke kan la være å digge ham. Det er antageligvis det jeg likte best med ham. Han er tross alt en gud. Han burde oppføre seg som en også.

Den kuleste guden er likevel Odin. Favorittscenen må nesten være når han kaster Thor ut av Asgard. Og bildet av Odin når han kommer for å stoppe Thor mot frostkjempene, er så vakkert og awesome at jeg ble litt sånn ".... vent, hva skjedde nå...?!"

Og så er det Loki! Jeg elsket ham. Det begynner å bli tydelig for meg at jeg liker the twisted ones. Skurkene, bad guys, de som er up to no good. Og jeg gleder meg til å se ham som bad guy i The Avengers (Joss Whedon, 2012)!

Det jeg tror jeg liker aller best ved denne filmen, er stilen. Designet av Asgard, universet, bildet av Odin blant annet. Jeg ble så overrasket over nettopp det, siden det er en Kenneth Branagh-film. Men det er en av de peneste superheltfilmene jeg vet om (etter Watchmen selvfølgelig). Universet, Asgard, kinematografien. Filmen er bare vakker.

Er det forresten noen andre som gleder seg til et gjensyn med Thor og Loki, eller The Avengers generelt? Jeg gleder meg altfor mye, tror jeg.

Spøkelser og zombier; Ja takk, flere skrekkserier!

Nå har The Walking Dead endelig startet igjen! Det er en genial serie med smertefullt korte sesonger. Jeg er ganske fan av zombiegenren, men selv venner av meg som ikke er spesielt glad i zombier, liker den serien. De kalte den blant annet vakker. I denne samtalen spurte en om vi leste tegneserien også. Det gjør jeg dessverre ikke, men jeg har stått og beundret samlingen på Outland og slikt.

Sesongstarten på The Walking Dead var ganske awesome. Favorittdelen min var absolutt da det kommer en større gruppe zombier på en landevei hvor de har fått motorstopp og må gjemme seg under bilene. Serien har et tempo som er ren tortur, spesielt i scener som den jeg nettopp beskrev. Treige zombier, rolig tempo. Og hvem liker vel ikke zombier?! Jeg har ofte zombiedrømmer og jeg syns det er litt komisk at man blir nødt til å bruke helt enkle hverdagslige redskaper som våpen. Jeg prøvde å drepe en zombie med en stol en gang. Når jeg tenker tilbake på det bildet, er det ganske absurd. Du vet når Super Mario kaster noe i Super Mario 64? Sånn kastet jeg stoler etter zombiene. Jeg blir nødt til å le litt når det kommer slike løsninger i The Walking Dead også:

Det kuleste så langt i serien, er uten tvil Daryl Dixon (Norman Reedus). Jeg har jo vært svak for Reedus en gang tidligere også, med The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Jeg håper han overlever i en lengre periode framover.

En annen serie jeg kom over kort tid etter denne episoden, var den nye serien American Horror Story (av Glee-produsentene, Ryan Murphy og Bad Falchuk, utrolig nok). Jeg tror jeg har blitt litt hekta av denne serien. "Kroppen er som et hus. Man kan forsøke å pusse det opp, men hvis fundamentet er forpestet, kaster man bort tiden."

Dette er uncanny, men artig horror med opening credits á la musikken i Se7en (David Fincher, 1995), Frankenstein-komplekser, graviditet á la Rosemary's Baby (Roman Polanski, 1968), stab-drap med Psycho-ish musikk, uncanny horror hus á la The Shining (Stanely Kubrick, 1980) og The Amityville Horror-myten? En ekkel dame, lignende hun i Drag Me to Hell (Sam Raimi, 2009), og en del spøkelser som i The Sixth Sense (M. Night Shyamalan, 1999). I tillegg er en av hovedkarakterene en psykiatriker, så da får vi se et par skrudde drømmer. Og jeg håper det blir fler av dem framover.

Jeg liker at folk beskriver serien som "TV just got weird," men var ikke Twin Peaks (1990-1991) det merkeligste? Ifølge IMDb er dette en krimserie, men det er så mye absurd som skjer i serien, for eksempel:

Det er bare tre episoder, men so far, so good. Jeg anbefaler folk å i det minste sjekke ut pilotene til disse seriene. Jeg er veldig, veldig glad i musikkbruken i American Horror Story, kaster meg over youtube med en gang episoden er slutt. Mirahs "Special Death" har nesten blitt Violets theme, og Bernard Herrmanns "Twisted Nerve" i Tates "fantasier". Håper ikke at kvaliteten bare faller brutalt utover nå.



Ikke nok med det, men jeg liker også karakterene. Selvfølgelig liker jeg gjenferdet Tate (Evan Peters) og deprimerte Violet Harmon (Taissa Farmiga), og selveste Russell Edgington (Denis O'Hare) fra True Blood i rollen som en skremmende og forbrent drapsmann, og fullstendig creepy dog så fascinerende Constance (Jessica Lange)!

Framstillingen av historiske hendelser på film:

Jeg liker de fullstendig skrudde framstillingene av historiske hendelser på film. De jeg kommer på akkurat nå er Watchmen (Zack Snyder, 2009), Inglourious Bastards (Quentin Tarantino, 2009) og X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011). Hvordan ville USA ha vært om de hadde en guddommelig "superhelt"? Hvordan ville man tatt livet av Hitler? Hvordan ville den kalde krigen ha utviklet seg om det fantes mutanter? Elendig formulering, men i bunn og grunn er det resultatet vi får når vi forkorter uttrykket av disse filmene, iallefall i en historisk kontekst.

Hvordan ville egentlig USA ha vært i dag om en fysiker på 50-tallet ble innestengt i et slikt "Intrinsic Field Subtractor" og utviklet til å bli en guddommelig skapning? Med Vietnam-krigen og den kalde krigen? Jeg liker dette alternative perspektivet på verden. Både nært og fjernt, realistisk sett. Med unntak av en blå, guddommelig mann, er det jo en realistisk twist på det historiske hendelsesforløpet; hvor USA var overlegen i våpenbesittelse, og det antageligvis skapte mer frykt enn fred i verden. "It doesn't take a political scientist to see that our Cold War with the Russians isn't ideological - it's based upon fear. Fear of not having enough. But if we make resources infinite... we make war obsolete."

Tarantinos Inglourious Bastards er omtrent kjent som "sånn man skulle ønske andre verdenskrig sluttet". Det er en krigsfilm i grindhouse-stil, noe som ene og alene sier sitt. Når andre filmregissører skal framstille historiske hendelser, forholder de seg muligens trofast og nøytral til historiebøkene. "Det er sånn det var, det var sånn det skjedde." Man kan glemme disse filmene og historiebøkene når man ser Inglourious Bastards. Tarantino er iallefall alt annet enn nøytral. Han er mer lynende likegyldig til historiebøkene, og framstiller det akkurat slik han vil. Men jeg trenger vel ikke si mer. Alle kjenner til Tarantino og hans uforutsigbarhet (om man ser på det sånn: man vet hva man får selv om man ikke vet det med sikkerhet).

Når det gjelder X-Men: First Class så nevnte jeg den på grunn av at handlinger finner sted midt i den kalde krigen og at filmens skurk manipulerer fram konflikter mellom USA og Sovjet. Filmen fungerer som en hybrid av tidligere X-Men-filmer, James Bond og Inglourious Bastards. Michael Fassbender dukker jo opp i både X-Men og Inglourious Bastards, og filmen har scener som man assosierer med Christoph Waltz' åpningsscene. (Spoiler alert!) Dessuten er konklusjonen den samme som i Watchmen: USA og Sovjet allierer seg mot en felles fiende.

Jeg syns det er morsomt når de leker med historiske hendelsesforløp. Hvorfor ikke leke mer med det? Eller er det bare det at jeg er blind for det? Må jeg oppsøke tidsreise-film for å se mer av dette? Back to the Future (Robert Zemeckis, 1985) er for eksempel fortsatt innenfor en fiktiv verden. Jeg orker ikke å diskutere hvor vidt det vil låse filmene fast i nåtid så de ikke vil være aktuelle i fremtiden, det er egentlig ikke noe jeg funderer så mye over når jeg ser film uansett. Jeg påpeker bare at jeg liker Watchmen-filmen. Igjen. I en annen kontekst.

We've lost the true meaning of Halloween

Det er snart Halloween, som er en av de beste dagene i året for min del etter Julaften. Dagen hvor det vil være akseptabelt og nesten forventet at man skal kle seg skandaløst. Man må nesten bruke ordet skandaløst istedenfor skremmende i dag, siden flesteparten bare kler seg ut. Sue Sylvester forklarer det ganske bra:



For noen dager siden lurte jeg på om jeg skulle kle meg ut som Silk Spectre eller Silhouette til Halloween, men igjen, det vil komme andre muligheter hvor jeg kan kle meg ut som noen av mine favoritt superhelter. Og hva Silhouette angår kan jeg kle meg ut som henne hver eneste dag uten problemer, noe jeg antageligvis kommer til å gjøre også. (Det hjelper jo en masse at dominatrix endelig er på catwalken igjen også!)

Det er gøy å kle seg ut. Det er som å ikle seg en ny personlighet. Man tester ut sin identitet på en måte. Og man er alltid inspirert av et eller annet når man bestemmer seg for å forandre på utseendet (klær og hårfrisyre, ikke plastisk kirurgi). Hvem blir du inspirert av?

Mer enn noe annet blir jeg inspirert av film og serier når det kommer til klesstil. Jeg har aldri forstått moteverden og hvordan designerne orker å dedikere livet sitt til noe som forandrer seg konstant. Det er også kanskje et dumt eksempel, siden jeg uansett ser mer film enn jeg leser motemagasiner. Men her om dagen leste jeg i bladet for Cinemateket og Trondheims Filmklubb om kostymesjefen Edith Head, og jeg likte avsnittet med: "Som nyansatt sjefsdesigner blir Edith sendt til Paris for å møte de store designerne. Når hun returnerer blir hun spurt om reisen til Paris har påvirket henne som designer. 'Ikke det grann. Det som blir vist i Paris i dag, er ut i morgen. Hvis jeg gjør det de gjør i Paris i dag i en film, vil disse klærne etter åtte til tolv måneder, når filmen blir gitt ut, være utdatert,' svarer hun."

Så... jeg kan bli inspirert av superhelter, filmer og musikkvideoer; for eksempel elsket jeg stilen i filmen Purple Rain (Albert Magnoli, 1984). Jeg kjøpte en masse blondehansker og blondetopper etter den filmen. Det var like før jeg kjøpte en lilla blazer til 500,- også, men der gikk heldigvis grensen. Men jeg forelsket meg også i dominatrix-stilen fra både Apollonia, Lucy Liu i Charlie's Angels (McG, 2000) og Silhouette fra Watchmen (Zack Snyder, 2009). Et sted mellom Purple Rain og Watchmen, fikk jeg også en fascinasjon for Neve Campbell i The Craft (Andrew Fleming, 1996) og 90-talls babe, for eksempel damene i Guns 'N' Roses' musikkvideoer. Og dette har bare vært siden august. Interessene mine skifter relativt fort, antar jeg.

Det jeg egentlig prøver å si er at man ikke burde kaste bort Halloween på noe man kan gjøre alle andre dager i året. Og som tidligere emokid har jeg gått ikledd noe som kunne vært kostyme fra en Tim Burton-film i flere måneder. Mer eller mindre kler jeg meg etter en karakter, en film eller serie hver eneste dag. Halloween er dagen for overdrivelse og helst noe á la skrekkfilm. Jeg har aldri forstått hvordan Playboy-bunnies går inn under den kategorien. Død hore, ja. Cute Playboy-bunny, meh. Det er mer forståelig for meg om folk ikler seg med sitt indre jeg med diverse snuskete fetisjer de ellers gjemmer som mørke hemmeligheter i skapet. Men jeg tror ikke de gjør det. Jeg tror det er en større sannsynlighet for at de gjør det for oppmerksomhetens skyld, eller kanskje reglene for Halloween har forvandlet seg over årene løp. Halloween-scenen i Mean Girls (Mark Waters, 2004) er jo et godt eksempel på det.

Who's watching the watchmen?

Jeg lider jo fortsatt av denne skrivesperren, men må liksom bare prøve å starte et sted. Det at Blogspot har forandret designet hjelper egentlig lite i tillegg. Men jeg kan jo begynne med at jeg har en major dilla på Watchmen (Zack Snyder, 2009) om dagen. Da holder jeg meg fortsatt innenfor 80-tallets grenser også.

Det er flaut å tenke på at jeg før forrige helg bare hadde sett filmen én gang, og det var nattpremieren i 2009. Jeg hadde blakket meg fullstendig på kinobilletten, men får ironisk nok vite at billetten fungerer som rabattkupong på alle Watchmen-produktene på Outland. I tillegg fikk folk på diverse seter t-skjorter og bøker. Det eneste jeg fikk med meg hjem, var Comedians blodige button.

Jeg visste ganske lite om den historien på forhånd, og det påvirket egentlig oppfattelsen av filmen. De sa overalt at den ikke var som de andre superheltfilmene, men jeg forberedte meg likevel på en superheltfilm. I allefall sånn jeg oppfatter dem. Og dermed ble det mer eller mindre en liten kommunikasjonssvikt av en filmopplevelse:  Den var imponerende, men den interesserte meg lite. Lenge satt jeg og lurte på hva den egentlig handlet om. Den virket som en uendelig musikkvideo. Etter kinoturen følte jeg mettet av Watchmen til evig tid.

Og så, ved en fantastisk liten tilfeldighet, spurte den nye naboen min om jeg ville låne filmen. Jeg hadde kjøpt meg en 42" TV (før hadde jeg disse kassene fra 90-tallet med innebygd VHS-spiller...) og tenkte at den ville være perfekt for å måle de forskjellige fordelene ved å ha en... større TV.

Den helgen endte jeg opp med å se filmen fire ganger (egentlig har jeg ikke oversikt over hvor mange ganger jeg så den, men jeg regner med at det er omtrent riktig)! Du så kanskje favorittfilmen din gang på gang da du var liten? Jeg vokste aldri fra det der. Og det var en aha-opplevelse å se den for andre gang.

Watchmen er nødt til å være Snyders beste film (selv om jeg må se Dawn of the Dead, 2004, og 300, 2006, på nytt igjen for å være rettferdig i den uttalelsen). Jeg så nettopp Sucker Punch (2011), en film jeg hadde altfor store forventninger til for å kunne bli ordentlig glad i den. Men begge filmene har et fantastisk soundtrack og en elskverdig koreografi.

Favoritten min av karakterene i denne filmen, eller i dens univers, er uten tvil Dr. Manhattan. Jeg elsker den delen av filmen, når historien om Dr. Manhattan fortelles. Jeg klarer ikke å beskrive det ordentlig en gang. Men igjen, han er den eneste av karakterene som har superkrefter. Det at "Pruit Igoe & Prophecies" spilles i denne delen, gjør det vanskelig å ikke elske ham.

Jeg er nødt til å skaffe meg boken...

It was acceptable in the 80s #2: Men in tights!

David Bowie og Prince som skuespillere? Meh, men herlig soundtrack og hysteriske kultfilmer. Og plutselig befinner Purple Rain (Albert Magnoli, 1984) og Labyrinth (Jim Henson, 1986) seg blant mine yndlingsfilmer. Jeg har lett etter begge filmene på filmsjapper, men det ser ut til at jeg blir nødt til å bestille dem nå. Det er kanskje litt dumt å begi seg ut på slikt en måned etter at Prince hadde konsert i Norge, men likevel... Kultfilm er kanskje ikke det man finner hver eneste dag heller. *Sukk*

Du skal være ganske dum om du ikke kjenner til artisten Prince. Jeg ville bare understreke dette først. I Purple Rain kalles han bare for "The Kid" og han har fascinerende få replikker til en hovedperson å være. Men han sier mest når han står på scenen. I sangene "Darlin' Nikki" og "Purple Rain" er det referanser til det kongelige, det kommer kanskje an på hvordan man analyserer sangene hans. Men før jeg så filmen trodde jeg "Purple Rain" handlet om noe bare de afroamerikanske kunne forstå. (Siden jeg tenkte på tittelen The Color Purple, Spielberg, 1985... og ellers er elendig på å analysere sangtekster.) Jeg føler meg latterlig dumt som sier dette, men jeg forstår at den fort misforstås når også musikkvideoen legger opp til denne tolkningen. Jeg satt alltid igjen som et stort spørsmålstegn da neste musikkvideo poppet opp på VH1-kanalen. Sånn er det med kontekst. Når man ser hele filmen, får sangen en annen betydning.

I bunn og grunn er The Kid og Jareth (Bowie i Labyrinth) motivert av en kjærlighet for en person som ikke er villig til å gjøre som de vil. "Just fear me, love me, do as I say, and I will be your slave..." Og jeg syns det er festlig at to store artister havner i roller som kan tolkes som kongelige. Men du har nok et ganske stort ego når du først kaller deg selv for "prins". Og de ser ut til å bedrive påfugl-taktikk til det ekstreme, bare slått av Elton John. Det at Prince ikke er gay er også et av verdens største mysterium for min del, og selv om fornuften min sier at jeg burde vite bedre, syntes jeg at han er adorable i filmen.

Fra barndommen av blir jenter ødelagt av diverse kjærlighetshistorier, siden det står i det hellige lovverket av uskrevne regler for stereotypiske kjønnsroller at jenter skal interessere seg for slikt. Beauty and the Beast er kanskje det verste av dem? Belle blir jo kidnappet av et sinnsykt udyr og ender opp med Stockholm-syndrom. Likevel er det min favoritt blant Disneys eventyr og det sier bare litt om hvor ødelagt jeg egentlig er. Jeg er i det minste oppegående nok til å like framstillingen av sånne romanser på film, det er ikke noe jeg glorifiserer i faktiske forhold. Ikke mye i det minste. Jeg har vel alltid likt slike Beauty and the Beast-referanser; The Phantom of the Opera (Joel Schumacher, 2004), Heathers (Michael Lehsman, 1988), Dracula (Francis Ford Coppola, 1992), til og med i Gossip Girl, altså den eneste episoden jeg har valgt å se frivillig. Om ikke annet er det nok utemmet lidenskap som eskalerer i et elsk-hat forhold som fascinerer meg. Og jeg finner dette relevant for mine filmopplevelser i både Purple Rain og Labyrinth.

Begge viser mye grusomhet, men på grunn av at de er fra to vidt forskjellige genre, er The Kid verst. Dessverre reagerte jeg med latter da jeg så scenen hvor han uten forvarsel bitchslappet Apollonia (yeah...) inn i en piruett før hun traff kommoden. Den eneste funksjonen forholdet mellom The Kid og Apollonia utgjør i filmen er de illevarslende tegnene på at han begynner å ta etter sin voldelige far. Ellers er man ganske likegyldig til om de får hverandre til slutt eller ikke. For det meste er det hans indre demoner som fascinerer meg mest i denne filmen, og det er også årsaken til at jeg har hatt problemer med å blogge om den. Jeg identifiserer meg altfor mye med demonene hans. Og det er også godt gjort, når han sier så lite som han gjør. Eller er det nettopp fordi han sier så lite? Dermed kan vi velge å oppfatte dem akkurat som vi vil?

Jareth er mer barnevennlig "grusom", med unntak av skrittet hans. Når man først har fått øye på det, kommer man seg aldri forbi det. Utenom det og diverse spesialeffekter som ikke fungerer, er Labyrinth overraskende genial. Men det er kanskje på grunn av detaljrike omgivelser og sjarmerende karakterer. Sir Didymus og Ludo er helt klart mine favoritter i denne filmen. Når man har drømmer hvor man møter en masse hindere, er det best å mane fram disse to. "All right then! I can conquer this mountain!"

Etter å ha sett filmer som Labyrinth og The Princess Bride (Rob Reiner, 1987) får jeg fryktelig lyst til å lese bøkene. Ifølge noen jeg regner med er Tumblrs hardcore-fans av Labyrinth, forteller om den lidenskapelige spenningen mellom Sarah og Jareth. Når jeg hører slikt, klør jeg meg litt i hodet. Jeg så ærligtalt ikke denne kjærlighetstwisten komme, siden jeg ikke har lest boken og slikt, men kanskje mye av de hentydningene forsvinner nettopp fordi at det er Bowie som står der med altfor avslørende tights?

Med mindre de snakker om scenen hvor hun befinner seg i glasskulen på maskeradeballet? Det var kanskje yndlingsscenen min, med alle demonmaskene. Men når sant skal sies syns jeg kanskje Jareth er litt for lite med, for jeg er ikke engasjert i hva han ønsker. Mange hardcore-fans liker kanskje replikkene hans, men jeg syntes det går an å fremføre dem mindre teatralsk. Selv om det er en eventyrfilm, begynner jeg å le og tenker "Oh lord, here we go" når Bowie har vinden i håret og overdramatisk fremfører ordene "Turn back, Sarah!"

Men det er nettopp på grunn av alt det overdrevne og the cheesiness at jeg har endt opp med å se dem i utgangspunktet. Googler man filmlister over cheesy 80s får man som regel en liste med disse to filmene. Og jeg har en regel om at jeg skal bare se 80-tallsfilmer om dagen. Jeg venter fortsatt på Legend (Ridley Scott, 1985) og Willow (Ron Howard, 1988), men jeg regner med at de blir likedan. 80-tallet er gøy!