Julekalender på filmsnakk.no!

Vi i filmsnakk.no har laget en julekalender hvor dere kan vinne filmer!

Det er vanskelig å dedikere seg til denne bloggen når jeg har ansvaret for en julekalender på en annen nettside, men vi i filmsnakk.no er veldig fornøyd med resultatet av dette. Julen er min absolutte favoritthøytid og da er det ikke så rart at også julefilmer har en spesiell plass i hjertet mitt. Det er så gøy å kunne skrive med noe man virkelig elsker!

Dere må følge med på denne julekalenderen, for her kommer alt fra indie-slasher til rørende klassikere.

I den første luken var det: "Et førjulsmareritt" (Selick, 1993)
I den andre luken var det: "Flåklypa Grand Prix" (Caprino, 1975)
I den tredje luken var det: "Elf" (Favreau, 2003)
I den fjerde luken var det: "Gremlins" (Dante, 1984)

Følg med videre på filmsnakk.no for å se hva som befinner seg bak neste luke - og kanskje også vinne en film til jul?

God Jul!

Karussellen

Mine tanker er som en svimlende karussell.

Alle tenker annerledes. Noen assosierer kanskje sine tanker (om i det hele tatt) med en elv, kalkulator eller tannhjul. For meg er tankestrømmen som en karussell som mister kontrollen.

Noen ganger er det som om jeg står i midten av en karussell og en hver galopperende hest er en tanke. Jeg vet at i en av disse hestene befinner det seg en hemmelighet. Det kan være et rystende svar på et ukjent spørsmål eller en høyere sannhet. Men samme hvor hardt jeg prøver å få tak i en av hestene mister jeg grepet - og karussellen går fortere og fortere. Tilslutt blir jeg så svimmel og nummen at jeg faller paralysert om i sentrum av karussellen, mens hestene raser rundt meg.

Sånn føles det å være meg. Formeningen om at det lurer seg en høyere sannhet i underbevisstheten er ingen sunn idé å forfølge. Jeg mener det er en vrangforestilling - men hvis det skulle finnes en høyere sannhet et sted i underbevisstheten tror jeg at dette er noe man kommer frem til etter år med meditering.

Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg har vært så lite aktiv på bloggen i år er det fordi jeg har måttet restarte tankemønsteret mitt - og det er krevende saker. Jeg kommer nok aldri til å bli ferdig med å trene på dette.

Gjenoppstandelsen

Endelig tilbake og i god tid før min favoritthøytid: Julen!

Et år uten aktivitet, det er for gærli. Men det har neimen ikke vært lett å fullføre mastergraden, produsere tidsskrifter, delta på filmvisninger med filmklubb og skrive filmanmeldelser på samme tid. Dessuten har jeg flyttet. Men jeg håper at dere som har savnet bloggen min har sjekket ut filmsiden filmsnakk.no, som jeg nå skriver filmanmeldelser for.

Nå skal jeg dog forsøke å sjonglere mellom filmsnakk.no og bloggen min, rett og slett for at jeg savner det litt. Og det er nok på grunn av høytiden som ligger rett rundt hjørnet nå. Da kommer jeg til å tenke på de filmprosjektene som jeg pleide å ha. Verdens beste motivasjon under eksamenstiden før julen er å belønne deg selv etter godt utført arbeid med litt peppernøtter og en julefilm. For eksempel "White Christmas" (Michael Curtiz, 1954)!

Dessuten gleder jeg meg ekstra til julen i år. Og jeg er ganske sikker på at snøen er like rundt hjørnet nå også, noe som kommer til å gjøre byen magisk. Og kaotisk. (Skulle tro vi aldri hadde sett snø før sånn som trafikken stopper opp ved første snøfall - vi som skal være født med ski på beina!) Jeg er såpass utålmodig at jeg allerede har begynt å se på NRKs julekalendere og gråter rørt over høydepunktene som en annen tulling. Jeg fortjener sikkert en dask på hånden for sviktende selvdisiplin, men jeg kan ikke la være! Jul er pur kos!

Det er noe jeg har tenkt på i det siste og det er kræsjet mellom generasjoner. Da mor og jeg var i blomsterbutikken og så en plakat som reklamerte for "4 julestjerner til 100kr". Jeg roper nærmest ut at dette var et fantastisk tilbud, mens mor fortalte meg at hun ikke liker julestjerner! Jeg antar at foreldrene til mange på min alder foretrekker nye og moderne dekorasjoner i forhold til de tradisjonelle. Men nå ser vi at mange av de tradisjonsrike dekorasjonene kommer tilbake - og ikke minst naturelementer står i fokus. Jeg ønsker meg tradisjonell og skandinavisk juledekorasjoner, mens min mor - som vokste opp med dette - ønsker å eksperimentere med dekorasjonen. Sånn sett går vi i en liten runddans. Enda godt jeg har mitt eget sted å skape julestemning på.

Hva foretrekker du til jul? Røde julestjerner eller hvite orkideer?

Lykke: En hysterisk depresjonskomedie!

"En depresjonskomedie" står det på åpningssekvensen til den danske tv-serien Lykke (Hanna Lundblad og Stig Thorsboe, 2011-2012) og den serien vekket både glede og tristhet i meg. På mange måter kjenner jeg meg igjen i hovedpersonen Lykke Leth (Mille Lehfeldt) som forsøker å oppnå lykke gjennom karrieren sin. Jeg sier ikke at jeg gjør det samme, jeg har nok mer til felles med tvillingbroren, Thomas (Laus Høybye), som prøver å bli lykkelig gjennom kjærlighet. Men hun dagdrømmer og drømmer om mye vilt, ofte om lyster og følelser hun undertrykker. Og det er nettopp dette ved Lykke som jeg kjenner meg igjen i.

Jeg har dagdrømt så lenge jeg kan huske. Da jeg tok psykologi på videregående skole, leste jeg opp forsvarsmekanismer for å finne ut av hva jeg selv gjorde. Og der stod det: "Dagdrømming kan opptre som en form for fornekting. Når vi dagdrømmer, tenker vi oss inn i en virkelighet som vi skulle ønske oss, men som ikke er slik." Det er nettopp dette som gjorde meg trist ved serien. Hun er ensom og fordyper seg i arbeidet, men når nettene kommer har hun drømmer som forteller oss at hun ønsker seg noe annet. Og hun misliker at hun ønsker seg det.

Hun har nemlig erotiske drømmer om sin forhatte nabo, Anders (pain in the) Assing (David Dencik), som også er Thomas sin psykiater. Disse to krangler om behandlingen av broren siden Assing er imot pillebehandling - og Lykke jobber i et selskap som produserer piller. Det blir derfor mye diskusjon i trappeoppgangen, men det virker som Assing finner disse samtalene mer underholdende enn Lykke. Men det er også favorittdelene mine i episodene, kranglingen deres. For han morer seg så åpenlyst og hun blir så åpenlyst frustrert av det. Dessuten syns jeg Dencik virker som en koselig fyr, jeg tilga for eksempel alt han gjorde i en av de mest grusomme filmene jeg noensinne har sett i mitt liv, Uskyld (Sara Johnsen, 2012). Jeg er glad han er kos i Lykke, for den filmen kommer jeg aldri noensinne til å se igjen.

Men serien er full av andre karakterer, blant annet Lykkes inkompetente sjef, Flemming Rønn Petersen (Lars Brygmann), en håpløs, distré og stresset mann som tar æren for hennes arbeid og skylder på henne for sine egne feil. Bestyrelsesformann Johannes Dam (Søren Pilmark) som faller fra taket, blir dypt deprimert før han forandrer personlighet og får sansen for indianerkultur. Kollegaen Boris (Anders Juul) som forelsker seg hjelpeløst i den utilnærmelige Lykke, noe som ender opp med en merkelig scene på Assings balkong. For ikke å snakke om Lykke og Thomas sine foreldre, som overrasket alle siden de har fortalt alle at foreldrene døde da de var 10 år gamle. Og når de til syvende og sist dukker opp forstår alle hvorfor de heller fortalte folk at de var døde.

Serien er et herlig rot av merkelige mennesker, og scenen i "Rotten" (avsnitt 12) hvor Johannes Dam reflekterer over menneskets sinn forteller også hvorfor jeg liker dem alle. Mennesker er alle merkelige, kanskje til og med slitsomme med alle våre irriterende uvaner, men tenk hvis vi plutselig sluttet å være sånn? Det hadde vært trist, som Johannes sier. Selv Flemming, som er så frustrerende håpløs at du river deg selv i håret av hans inkompetanse, ler du litt hjertelig av i seriens siste episode, "Manden" (avsnitt 18). Nå blir det liksom ikke mer dumheter fra Flemming og det er igrunn litt trist.

Det er en så sinnssykt sjarmerende serie at den får meg til å sitte klar foran TV-skjermen hver fredag klokka 23.25 framfor å kaste bort penger ufornuftig på en eller annen bar. Jeg foretrekker faktisk å se stressende mennesker på en arbeidsplass med usannsynlige problemstillinger, sånn som i "Edderkoppen" (avsnitt 7) og "Anden" (avsnitt 13), og krangling mellom to mennesker som i all hemmelighet liker hverandre. Aaaw.

Årskavalkade 2012: Oppsummering av året som var!

Oppsummering og rangering, these are a few of my favorite things! Jeg elsker å holde oversikten over best og verst iløpet av et år, og i 2012 valgte jeg å ikke skrive en liste, men å lage en bildesamling. Om jeg likevel skulle bli nødt til å beskrive året som var, ville jeg si "nerdtastic"! Hvorfor? The Avengers (Whedon, 2012), The Dark Knight Rises (Nolan, 2012), The Amazing Spider-Man (Webb, 2012), Prometheus (Scott, 2012) og The Hobbit: An Unexpected Journey (Jackson, 2012)! For de som elsker sjangerlek kunne actionfilm-tilhengere også kose seg gløgg ihjel med The Expendables 2 (West, 2012). (Jeg kunne lagt til The Cabin in the Woods også, for skrekkfilmfans, men den er opprinnelig fra 2011 dessverre.) Dessuten ble The Twilight Saga endelig avsluttet i år, noe jeg ser verdt å nevne. Men jeg tror ikke det er det siste vi har sett av slike filmer som Twilight. Riktig nok kommer flere filmer i år som trolig er rettet mot Twilight-fansen, men det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg senere.

Kort fortalt har det vært et deilig filmår. I sommer ble jeg også filmanmelder for filmbloggen Filmsnakk, noe som bidro til at jeg kunne se flere kinofilmer i år enn jeg har fått tidligere. Noen av de beste filmopplevelsene i år fikk jeg på pressevisningene for Filmsnakk, og da tenker jeg på filmene Lawless (Hillcoat, 2012), Palme: Älskad och Hatad (Lindström, Nycander, 2012), Cæsar må dø (Taviani, 2012), men mest av alt filmen Life of Pi (Lee, 2012). Jeg gråt og hulket samtidig som jeg storkoste meg med filmfortellingen. Den gjør det meste av det jeg ønsker en film skal gjøre og best av alt: den vekker filosofen i meg.

Tid for listen over de beste filmene jeg så i 2012: Ikke så overraskende havnet The Hobbit på førsteplass. Hvis du leste det forrige innlegget forstår du kanskje hvorfor. Sekunder inn i filmen slo det ned i hodet mitt og jeg skjønte at Lord of the Rings hadde betydd mer for meg enn jeg trodde. Minner om tåpelige ungpikefantasier og dagdrømmer fra disse filmuniversene kom tilbake og det hele ble ganske nostalgisk for meg. I tillegg var det en fantastisk eventyrfilm. Jeg ville bli en brun heks etter å ha sett trollmannen Radagast The Brown og jeg ble glad i dvergene Thorin, Bofur, Fili og Kili. Og scenen hvor Bilbo Baggins og Gollum gjetter gåter sammen er en utrolig spennende og intens scene. Musikken er også fantastisk. Jeg kunne ikke spørre om mer og jeg gleder meg allerede til det neste kapittelet!

De siste årene har jeg endt opp med å se flere serier enn filmer, siden mange manusforfattere har gått fra filmen til seriene. Ok, det var gammelt nytt. Men i 2012 så jeg av en eller annen grunn lite serier. Det har vært noe forglemmelig her og der. Jeg ble for eksempel veldig skuffet over den femte sesongen av True Blood og jeg ble også skuffet over avslutningen av Gossip Girl. Takk Gud for at man har Game of Thrones, The Walking Dead, Sherlock og American Horror Story! Game of Thrones er en serie som får meg til å reise meg opp fra sofaen i raseri eller oppspilthet og rope "what the hell?!" - og dette er noe min mor og søster fikk erfare i sommer. Jeg hadde lovet meg selv å bare se én episode hver dag, for å spare på serien lengst mulig. Men mot slutten av sesongen ble det umulig. Jeg var nødt til å se hvordan det ville gå med Tyrion Lannister. Jeg tror ikke det er en serie som teaser eller forbanner deg mer på episodeavslutningene.

Ok, kanskje jeg vet om en annen serie og den er nokså brutal mot fansen sin: Sherlock. Her snakker vi brutale cliffhangers det tar over et år før vi får fortsettelsen på. Serien startet i 2010, men har så langt bare laget to sesonger og den tredje sesongen kommer ikke før siste halvdel av 2013. Likevel er det litt forståelig. Skaperne av serien er også hovedforfatterne av serien Dr. Who og skuespillerne er jo Benedict Cumberbatch og Martin Freeman! De er begge opptatt med The Hobbit og Cumberbatch spiller jo også skurken i den nye Star Trek-filmen. Men ventetiden er heldigvis verdt det. Den andre sesongen var helt fantastisk og jeg brukte noen av scenene i serien som utgangspunkt i en audiovisuell analyse jeg skrev våren 2012. Man kan vel ikke bli mer fan/nerd enn det.

Men over til listen av de beste seriene jeg så i 2012: The Walking Dead kommer faktisk på førsteplass. Jeg ga opp serien etter halvsesongfinalen av den andre sesongen, men i år tok jeg opp serien igjen. Og herregud for en utvikling! Sesongavslutningen og introduksjonen av den nye karakteren Michonne er noe av det feteste jeg har sett på lenge. Og den tredje sesongen er annerledes. Gruppen og dens dynamikk forandrer seg. Rick Grimes (Andrew Lincoln) har fått nok crap som lederen deres gjennom to sesonger og det var lenge på tide at noen skulle få seg en rikelig bitchslap (ja, i aller høyeste grad deg, Lori!). Samtidig begynner nye fiender å dukke opp og det er ikke bare zombier de må passe seg for i den tredje sesongen. Jeg satt klistrer fast til hver episode uten å kjede meg et eneste sekund, og dessuten er jo Daryl Dixon (Norman Reedus) helten min. Til dere som ga opp serien etter halvsesongfinalen av den andre sesongen: Dere går glipp av noe!

Å være annerledes er bra. Å være original er viktig. Men mest av alt må man være seg selv. Når jeg ser og hører på "artister" som Justin Bieber, Selena Gomez & The Scene, One Direction og Rihanna tenker jeg ikke akkurat på ordene "annerledes" eller "originalt". Isteden kommer ord som "masseproduksjon", "PR", "gjennomsnittlig" og "allminnelig". Jeg tror ikke jeg finner noe sjel i det de gjør og da mister jeg også interessen i dem. Rihanna virket så lovende da hun kom med den minimalistiske "Russian Roulette", men nå plager hun livet av meg med låta "Diamond". Nicki Minaj får prisen for beste musikkvideo med videoen "Starships", Selena Gomez & The Scene får pris for årets beste band og Justin Bieber skapte kaos i Oslo. Altså, kanskje jeg bare har vokst fra popens verden og denne tanken ble ganske sterk da jeg så prisutdelinger og lignende. Hvor er de meningsfulle tekstene? Hvor er identitetene deres? Alle virker som miniatyrer av artister vi allerede har sett.

Heldigvis dukket Lana Del Rey opp og reddet meg fra å miste all håp om musikkåret 2012. Jeg kjøpte albumet "Born to Die", og det etter å ha hørt to låter. Det er svært sjeldent at jeg kjøper album. Det kommer av at jeg har blitt så skuffet over helheten på plata. Mange har en eller to gode låter på plata og resten er crap. Jeg satte på plata Born to Die med en gang jeg kom hjem og jeg elsket den fra start til slutt. Stilen på plata var verken kjedelig eller bipolar. Melankolsk til tusen, med en stil som skaper et alvor og dramatikk i sangene, med ekte og twisted sangtekster.

Men det finnes flere enn bare Lana Del Rey selvfølgelig. Det har gått som en dominoeffekt gjennom året. Plutselig kom jeg over Marina and the Diamonds også, som hadde sitt eget særpreg. Lillesøsteren min viste meg musikkvideoen til låta "Primadonna" og det var første gangen jeg hørte om dama. Jeg kjente meg igjen i det hun prøvde å meddele, og til tross for sitt sukkersøte ytre virker hun som en jente med nok av indre demoner å slite med. Og det er kanskje det dualistiske med både Lana Del Rey og Marina and the Diamonds som fascinerer meg. To vakre jenter som synger om sine demoner og tragedier, og det beste er vel egentlig at de så ærlig forteller oss om det. I låta "This is What Makes Us Girls" blir Lana Del Rey for eksempel både vakker og stygg for meg. Det samme blir Marina and the Diamonds med låta "Homewrecker".

I sommer sang jeg Lana Del Reys "National Anthem" både surt, falsk og til jeg mistet stemmen mens jeg jobbet. Det samme gjorde jeg med Marina and the Diamonds sin "I'm Not a Robot". Og låta jeg sang aller mest og som jeg løp til radioen for jeg hørte den, var Alina Devecerskis "Flytta på Dej". Jeg ventet lenge og spent på å høre mer fra denne kule dama og mot slutten av året kom plata "Maraton", som har blitt en av favorittalbumene mine. "Jag Svär" har blitt favorittsangen og albumet er full av gode låter. Stilen i albumet er upbeat, som Marina and the Diamonds, men man finner gjennom tekstene tegn på at livet ikke er som en dans på roser heller. Spesielt med låta "Ikäll skiter jag i allt".

Det er vel ingen overraskelse at jeg ramser opp disse tre ene og alene på listen over musikkåret 2012? Ingen sjel, ingen interesse.

Da gjenstår det ikke mye igjen av året 2012 for en film- og mediestudent. Du kan nå lengte etter en liste over de beste spillene, men den eneste spillkonsolen jeg har hatt er en gammel Nintendo 64 med spillene Mario Kart 64, The Legend of Zelda: Ocarina of Time og Majora's Mask. Jeg fikk en etterlengtet Xbox 360 til jul og det første spillet jeg kjøpte var Dishonored som jeg gleder meg til å starte på!

Jeg har en siste liste faktisk. Det er en liste alle har, kanskje ikke fysisk eller rangert, men når du blir spurt ut kommer du til å ha en liste du kanskje ikke visste om. Denne listen handler om "celebrity crush". Noen liker kanskje Johnny Depp, Brad Pitt, eller (gud forby) en av gutta i One Direction eller Justin Bieber. Men du finner ingen av dem på min liste fra 2012. Min største celeb-crush fra 2012 er Tom Hardy. Lett. Her har du Bronson, Heathcliff, Forrest Bondurant og Bane! Jeg har også skrevet om fascinasjonen for Tom Hardy tidligere på bloggen, og det blir lettere (og kortere) om du leser innlegget HER. Resten av listen snakker for seg selv. Alle som kjenner meg vet at jeg er svak for Loki, Norman Reedus har jeg allerede nevnt, og til slutt psykopaten Tate Langdon (Evan Peters). Jeg liker skurker og badboys tydeligvis.

Dermed vil jeg avslutte dette lange innlegget med å si: Hvis du leser dette har du vært flink.
Godt nytt år, folkens!

There and Back Again: Hobbitens Magiske Filmmusikk!

Jeg ble introdusert for Lord of the Rings' eventyrverden da jeg var i tenårene. Jeg fikk ikke Tolkiens bøker inn med morsmelka som andre heldige mennesker jeg kjenner til, men en ting er sikkert: Dette er et filmunivers som har satt rot dypt inni meg. Filmens eventyrlige verden ble min egen fantasi. Jeg drømte selvfølgelig om å være en alv med pil og bue, og å kunne sette pris på de små detaljene i omgivelsene som vi tar for gitt og glemmer å verdsette. Hjertet mitt banket selvfølgelig også hardt og inderlig for den drømmeaktige alven Legolas (Orlando Bloom) - noe han fortsatt gjør, spesielt de gangene jeg har Lord of the Rings-maraton. Og når "Concerning Hobbits" spilles skriker nostalgien og eventyrlysten inni meg. Jeg husker fortsatt dagdrømmene fra fjortisstiden. Og det er vel egentlig det jeg vil skrive om i dette innlegget: filmmusikken og dens mulighet til å føre oss fram og tilbake i tid - og i dette tilfellet, tilbake. There and back again.

Jeg satte meg ned i kinosalen, noe usikker på hva jeg skulle få oppleve. Noe fantastisk eller en skuffelse? The Hobbit: An Unexpected Journey (Jackson, 2012) hadde fått nokså splittet mottakelse av nettavisene, deriblant skandaløse terningkast som 2 og 3! Det må være hjerteløse mennesker som skrev disse anmeldelsene for bare de første sekundene inn i filmen satt jeg som trollbundet i den mørke salen. Jeg tviholdt på pappesken med baconcrisp som om det var min eneste kontakt med virkeligheten. Kjente toner fra Concerning Hobbits fylte kinosalen og jeg hadde gåsehud over hele kroppen, hjertebank og tårer i øynene - og filmen hadde knapt startet!

Musikken alene gir en fantastisk påminnelse om Lord Of The Rings-filmene, den gir dem en tilstedeværelse. Man trenger det egentlig ikke estetisk sett, men den tar deg med på nostalgiens reise. Den tar deg med tilbake til ditt første møte med hobbitene i The Shire, til en yngre deg og får deg til å møte dette magiske universet for første gang igjen. Det er så flott at de har tatt vare på de kjente tonene fra Lord Of The Rings-filmene samtidig som dvergene har fått sin egen melodi - og tro til dvergenes festglade humør blir det synging i denne filmen også. Sangen "Misty Mountain" utgjorde en av de første teaserne til filmen, noe som gjorde meg litt skeptisk til filmen, men da sangen dukket opp i filmen var det så vakkert at jeg nok en gang falt hodestups inn i drømmeland. Og dvergenes theme er en fantastisk melodi, basert på samme sang. Den andre gangen jeg så The Hobbit, satt jeg mellom to Lord Of The Rings-fans (en metal-fyr og en sci-fi/fantasy-fan), og begge gestikulerte likt med hendene da denne melodien fylte kinosalen.

Jeg syntes det var herlig å se noen bli så revet med av filmmusikken. Noen ganger kan filmmusikk oppleves som usynlig, men det er umulig med Howard Shores musikk i disse filmene. Da jeg kom hjem satte jeg på soundtracket med en gang og la meg på sengen i det mørke rommet - og mens soundtracket spilte i bakgrunnen sendte det meg gjennom hele filmen på nytt igjen.

Jeg skrev om soundtracket fordi jeg rett og slett ikke visste at Lord Of The Rings hadde påvirket meg såpass kraftig som det har gjort. Og jeg ble overveldet av dette, spesielt på grunn av musikken i The Hobbit. Den minnet meg om alle mine tåpelige ungpikefantasier og episke dagdrømmer som ble manet fram av Peter Jacksons filmunivers, samtidig som den inviterte meg til å oppleve dette universet for første gang igjen. Sånn sett har denne filmen havnet nær ved mitt hjerte på rekordtid og dens effekt kommer nok til å sitte i meg i en lang tid framover.