Kon-Tiki: Eventyrlysten rister dypt i sjelen!

Jeg så Kon-Tiki (Rønning, Sandberg, 2012) på kino i helgen og på grunn av en eksorsisme av rotet på hybelen har jeg ikke funnet tid til å sette meg ned med bloggen før nå. Men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på filmen. For selv om den handler om 6 menn på en farlig ekspedisjon, vekker den flere tanker enn galskapen til de opprinnelige mannfolka. Filmen vekket for eksempel en liten filosofisk tankevandring rundt ens plass i universet blant annet. Det er noe jeg ofte tenker på, gjerne etter å ha sett filmer som It's A Wonderful Life (Frank Capra, 1946) og The Tree of Life (Terrence Malick, 2011), men med denne filmen var det et mer eventyrisk preg over det hele. Om noen skulle filosofere, må det være fantastisk å gjøre det ved vannet.

De 6 mennene tok det hele nokså nonchalant, alt tatt i betraktning. Joa, det er klaustrofobisk, flåten faller fra hverandre, haier omringer dem. Et par meltsdown skjer selvfølgelig, blant annet med en episk hevn etter at deres kjære papegøye blir tatt av en hai. Jeg hadde for det meste kjøpt kjærlighet på pinne som filmgodteri, men heldigvis hadde jeg med meg lakrissnøre, som jeg fikk mer bruk for da de verste haiscenene kom. Jeg har for uvane å bite fingrer og negler når jeg blir stresset av film og sportssendinger, og siden jeg forsøker å få penere hender er det godt at jeg heller hadde lakrissnøre som kunne være offer for min egen nervøsitet.

Filmen er fryktelig pen. Fryktelig. Når massive dyr ankommer, føler du deg om noe ennå mindre enn du er, vitende om at du er totalt hjelpeløst mot det. Men det er også noe nostalgisk over mannfolka som får lengre og lengre skjegg på balsaflåtens reise. Siden Odd-Magnus Williamson av alle skuespillere fikk være med på reisen, trodde jeg det var han som kom til å stå for all latteren i filmen, men det var Gustaf Skarsgård som var en eneste stor glede på skjermen. Skjønt, samme hva Odd-Magnus sa ble mottatt av latter i salen. Det er det samme med Jim Carrey i Eternal Sunshine of a Spotless Mind (Michel Gondry, 2004) da vi så den med en filmklasse; når vi ser en komiker i en uvanlige rolle blir vi noe usikre på hvordan vi skal oppfatte dem, antar jeg. Men for all del, Odd-Magnus var en genial karakter på båten, og det var da han spilte Flickan i Havanna på gitaren sin at jeg syntes de virket ganske problemfrie på deres farefulle ferd. Det var også da jeg skjønte at jeg var i ferd med å forelske meg i filmen. (Jeg sier nok dette litt ofte, men jeg setter ingen grenser på hvor mange filmer som fortjener å bli kalt geniale eller elskverdige, for jeg er over gjennomsnittet engasjert i film, og noen kan sikkert kjenne igjen oppfattelsen hvis man bytter ut filmer med klesdesignere eller musikkartister. Noe snakker til deg, annet ikke.)

Dette er jo også en film media har melket i flere måneder og da jeg var på hyttetur i sommer, leste jeg alt jeg kom over av Thor Heyerdahl og Kon-Tiki. Jeg hadde derfor lest meg opp til fantasifulle indre bilder av Fatu Hiva og hvordan to mennesker bare kan finne på leve livet sånn. Selv for bare et år. En av mine store mareritt, noe flaut kan det muligens være, er å bli oppfattet som et A4-menneske. Jeg har faktisk hatt et mareritt om det. Men jeg kunne aldri ha gått så drastisk til verks som Thor og Liv. Det samme gjelder antageligvis Martha Gellhorn som jeg nettopp har blogget om. Det er forfriskende samtidig som man stiller spørsmålstegn ved deres måte å leve livet på. Men trikset er nok å ha noe å tro på. Og Thor var ganske urokkelig og arrogant til egen tro på sine teorier.

Når det kommer til filmens kreative frihet i forhold til de virkelige menneskene er det vel synd for mennesker som er uvitende. Joachim Rønning og Espen Sandbergs filmer er likevel gode bidrag til historietimene og for å få mennesker interessert i norsk historie. Det er stort sett dette jeg har mest glede av angående disse filmene, når man opplever at man blir entusiastisk interessert i noe man burde ha hatt bedre kjennskap til. Men når folk skulle tro at dette er 100% faktabasert sannhet, må man slå håndflaten i panna, for all film er rekonstruksjon av virkeligheten, selv dokumentarfilm. Rønning og Sandbergs versjon av Kon-Tiki er uansett en fantastisk film som vekker eventyrlysten dypt inni en. Noen ganger lurer jeg på hvordan mennesker hadde levd livet hvis de ikke var låst fast i nødvendigheten av en stabil stilling i et økonomidrevet samfunn. For noen ganger mister man den lidenskapelige gløden i det man ønsker å gjøre når man får tilbud om noe som er lettere å sette seg til rette med. Så noen ganger lurer jeg.

Filmsnakk!

Om folk ønsker å lese flere blogger som skriver om film, kan jeg anbefale en filmblogg som jeg også har skrevet en filmanmeldelse for. Sjekk den ut her! Enjoy!

Hemingway and Gellhorn og dagdrømmer om forfatterlivet!

Martha Gellhorn er ikke totalt ukjent for meg takket være BBC-dokuserien Extraordinary Women, og etter det programmet ble jeg ikke særlig begeistret for Ernest Hemingway, som virket ganske stygg rundt bruddet deres. Han var likevel ganske hysterisk genialt og underholdende framstilt i Woody Allens Midnight in Paris (2011), en av mine desidert favorittfilmer. Han virker besatt av det rå, ekte og mannlige (beklager, jeg har ikke lest noe av Hemingway) samtidig som han er et verre stabeist enn et udyr.

Og at han skulle falle for en dame som Martha Gellhorn er kanskje ikke overraskende når hun alltid fant måter å smugle seg inn til diverse krigssoner på, og at hun i det hele tatt ønsket å være der så inderlig. Jeg har ikke hatt noen særlig sans for Nicole Kidman etter at ansiktet hennes gikk til helvete, men jeg syntes faktisk at hun er en smule fantastisk i Hemingway & Gellhorn (Philip Kaufman, 2012). Eller så kan det hende at hun spiller en person jeg syntes er fantastisk. Hun kommer med så mange fantastiske replikker at jeg rett og slett forelsket meg i den tøffe dama. Da noen journalister mange år senere forsøkte å få henne til å snakke om Hemingway, at hun skyldte ham såpass, svarte hun med et nærmest stille raseri; "I do not see myself as a footnote to someone else's life!" Og dermed var intervjuet finito.

De sier mye fantastisk i filmen, men filmen burde jo også være en god representant for to berømte skribenter, for å kalle dem det. Det som derimot irriterte meg noe helt grusomt i filmen, var svart/hvitt-scenene á la filmavis, det ødela rett og slett mye av min filmopplevelse for jeg ble altfor bevisst på bildet og dermed falt jeg ut av filmens boble.

Heldigvis fikk filmen meg likevel til å dagdrømme om forfatterlivet på 30- og 40-tallet. Spesielt Hemingways, med all alkoholen, all røykingen og all skrivingen. På en skrivemaskin. Med notatpapirer over hele gulvet. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en forfatter, og det er noe jeg gjør ganske ofte egentlig. Men jeg vet ikke hva jeg skulle ha skrevet om, eller om jeg har talent nok, eller om noe ville hatt interesse av å lese det, så dermed legger jeg den dagdrømmen fra meg. I denne filmen står Martha utenfor rommet til Hemingway og ser noe misunnelig på ham hamre løs på skrivemaskinen. Hun sier at hun prøver å skrive, men hun får ikke ut noe som helst, for hun vet ingenting om krig. Det eneste hun bryr seg om er vanlige mennesker og deres historie, og hun tviler på om noen ville ha interesse av å lese det. Hennes målløshet og skrivesperre er noe jeg dermed kjenner altfor godt. Men Hemingway er heller ingen person man burde gå til for å lette på hjertet eller vise svakhet overfor, for han slo hendene i bordet og ba henne om å ta seg sammen: "There's nothing to writing, Gellhorn. All you've got to do is sit down at your typewriter and bleed." Han hadde tydeligvis ingen tålmodighet for mennesker uten tro på eget talent. "If you're a write, declare yourself the best writer. But not while I'm around."

Den beste scenen i filmen må være russian roulette-scenen, hvor en beruset russisk general vil danse med Martha. Hun avviser ham lattermildt, mens Hemingway stormer fram som et brautende og eiesykt mannfolk. Martha blir sittende og himle med øynene, irritert roper hun ut "jeg er ikke din eiendom" og snur seg tilbake til drinken sin, men så utvikler mennenes krangel seg når Hemingway sier "Fuck Russia!" - og dermed ender de opp med en russian roulette. Martha blir mer irritert og kjefter "The fascists are trampling Spain, and you two are comparing testicles!" Det er en fantastisk scene.

Jeg er oppriktig forundret over hvor sterk tro visse mennesker har i seg selv. Jeg snakker ikke om religion, eller en tro på en høyere makt eller en hellig lov, men idealer og ideologi. Og generelt troen på seg selv. Hvordan de kan være så sterk og selvsikker på sin egen stemme og mening. Med tanke på hvor sjappe replikkene til Gellhorn er i filmen, må hun ha vært en skarp dame. Men det er også fascinerende hvordan noen turte å leve utenfor boksen, trosse status quo, og heller leve livet sånn de trives best med. Når Hemingway skiller seg fra kona for å gifte seg med Gellhorn, blir hun nesten stresset og sier "I have a horror of marriage, you know that. I'd rather sin respectably." Jeg forelsket meg rett og slett i Martha Gellhorn. Jeg tenkte ikke stort over henne etter Extraordinary Women-programmet, siden de snakket om hvor forfengelig hun var eller hvor dårlig forholdet med adoptivsønnen sin var. Men da de snakket om hvordan hun smuglet seg inn til krigssonen under andre verdenskrig, dagdrømte jeg meg bort i den eventyrlystne sjelen hennes samtidig som jeg lurte på om hun hadde et dødsønske. Hun er en ganske fascinerende person, og Kidman spiller henne faktisk ganske bra. Hun og Clive Owen har begge, lite overraskende, blitt nominert til en Emmy for sine prestasjoner i filmen. Filmen i seg selv er ikke all verden, men med Kidman er den verdt en titt.

Desperado var plutselig fryktelig sexy!

Desperado (Robert Rodriguez, 1995) er en film jeg alltid har hatt stor glede av. Det er en liten fantastisk sak av en film. Ikke bare har den nydelig musikk og to av verdens mest sexy mennesker, men den florerer også av overdrevent vold, og man aner en liten fetisj for våpen og kvinnekroppen. Og så lenge Steve Buscemi er med, hvem kan motstå denne herligheten? Salma Hayeks kropp, frisyre og garderobe sier jeg heller ikke nei takk til!

80's Filmkveld #3: St.Elmo's Fire, En dose av The Brat Pack!

Til syvende og sist så vi og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985), randomly lagt til, ene og alene at jeg ble revet med av 80-tallet og alle filmkvelder med 80-tallsfilmer trenger minst én film med The Brat Pack. Og søsteren min hadde ikke sett denne filmen. (Jeg ville også vise henne The Breakfast Club (John Hughes, 1985), men klokken beveget seg langt over midnatt i tillegg til at filen ikke virket...) Hun forelsket seg akkurat som jeg hadde gjort i den. Joel Schumacher er en av de regissørene jeg har minst sansen for, og etter Batman-filmene kunne han vært på svartelisten om jeg hadde en, men jeg kan ikke hate denne filmen. De som har fulgt bloggen en stund har kanskje allerede funnet ut at jeg har skrevet en del om filmen og at jeg er oppriktig glad i den. Filmen har en av de fineste kjenningsmelodiene jeg vet om, og den handler om noe jeg nærmer meg med stormskritt: livet etter utdannelsen.

En vennegjeng fra college møter livet som unge voksne med et par problemer. IMDb beskriver filmens handling slik: "A group of friends, just out of college, struggle with adulthood. Their main problem is that they're all self-centered and obnoxious." Det stemmer muligens til en viss grad, men jeg klarer ikke å mislike noen av dem, selv om de er selvsentrerte og slitsomme. Dagens generasjon kalles jo for Se Meg-generasjonen. Jeg tror mange har byttet ut det tette vennskapet som gjorde vennegjengen til 90-tallets familie, med blogg og Facebook. Jeg er ikke helt idiot når jeg sier det, for jeg vet veldig godt med meg selv at jeg bruker tid på bloggen og filmer som jeg heller kunne brukt på venner. Rosabloggerne i dag er nok mer selvsentrerte enn denne gjengen, men skal man ikke samtidig være det på dette tidspunktet av livet? Man skal jo finne ut hva man skal leve av resten av livet. Alt blir veldig stort og skremmende rundt denne perioden, og det er kanskje derfor jeg liker filmen så mye som jeg gjør. Det som fanger min oppmerksomhet mest i filmen er historien til Billy Hicks (Rob Lowe).

Billy klarer ikke å gi slipp på collegelivet og sliter med å holde på en jobb. Samtidig trenger han en jobb, siden han allerede er gift og har et barn han må ta seg av. Lillesøster likte også den historien best, men jeg tror det er på grunn av Wendy Beamish (Mare Winningham). Hun er vennegjengens gråmus som er forelsket i rundbrenneren Billy. Det later til at han føler noe for henne også, siden han alltid kommer til henne når han får problemer. Han takler problemene sine med å gjøre alt til en vits, og det fører til at det blir et brudd mellom disse to. Faren hennes derimot forsøker å spleise henne med svigermors drøm (á la smålubben, kjedelig fyr med tykke briller) og oppmuntrer henne med å gi henne en bil hvis hun gifter seg med sin blinde date...

Men det er nok drama i resten av vennegjengen også. Jules (Demi Moore) er gjengens drama queen, rikmannsdatteren som drømmer om å bli 80-tallets mest glamourøste og skandaleomsuste kvinne og sliter med kokainmisbruk... "I don't know why you're both so worried... So, I bop him for a couple of years, get his job when he gets his hands caught in the vault, do a black mink ad, retire in utter disgrace, then write a best seller and be a fabulous host on my own talk show..."

Kjæresteparet i gjengen består av den perfekte Leslie Hunter (Ally Sheedy) og gjengens helt, Alec Newbary (Judd Nelson). De er tilsynelatende drømmeparet, men Alec er notorisk utro som betror seg til gjengens pessimist Kevin Dolenz (Andrew McCarthy), som er hemmelig forelsket i Leslie. Det er mildt sagt bare rot i gjengen, men filmen mener tydeligvis at gutter og jenter ikke kan være bare venner. "I dont remember who met, or who fell in love with who first. All I can remember, is the seven of us always together."

Kirby Keger (Emilio Estevez) er forsåvidt forsatt besatt av de gode minnene fra college, og er avstandsforelsket i en tidligere medelev, Dale Biberman (Andie MacDowell). Det er creepy med hans obsessiveness, men når han tar Wendys forlovelsesbil og følger etter Dale ut til en fjellhytte blir det ganske komisk.

Grunnen til at jeg liker filmen såpass er som sagt at den handler om den perioden jeg nærmer meg nå. I tillegg liker jeg vennegjengen, selv om det er en slitsom en. Jeg har ikke hatt en vennegjeng jeg har sett hver eneste dag siden jeg gikk på videregående, og jeg savner venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en solid gjeng i Trondheim, selv med all dets drama så får man i det minste en følelse av familie og at man hører til et sted.

Og til slutt, avslutningsvis i filmen, når Wendy har fått sitt eget sted å bo sier hun til Billy: "You wanna know what's great? Last night I woke up in the middle of the night to make myself a peanut butter and jelly sandwich... and you know, it was my kitchen, it was my refrigerator, it was my apartment... and it was the BEST peanut butter and jelly sandwich that I have had in my entire life!" Jeg lengter etter denne følelsen! Og derfor kan jeg se denne filmen igjen og igjen!

80's Filmkveld #2: Footloose, Dance Your Ass Off!

Footloose (Herbert Ross, 1984) er kanskje en av de dansefilmene jeg har sett minst, men det er like fullt en av de fineste filmene fra 80-tallet. Kevin Bacon er drømmefyren i filmen, som må flytte fra en storby til en strengt religiøs småby hvor dansing og popmusikk er strengt forbudt. Filmen har så vidt begynt før vi skjønner at prestens egen datter er den største rebellen av dem alle. Selvfølgelig forelsker de seg i hverandre, og selvfølgelig møter de motgang fra de voksne i byen når de forsøker å overbevise byen om at dans og musikk ikke er noen synd.

"From the oldest of times, people danced for a number of reasons. They danced in prayer or so that their crops would be plentiful or so their hunt would be good. And they danced to stay physically fit... and show their community spirit. And they danced to celebrate." And that is the dancing we're talking about. Aren't we told in Psalm 149 "Praise ye the Lord. Sing unto the Lord a new song. Let them praise His name in the dance"? And it was King David, who we read about in Samuel, and what did David do? What did David do? "David danced before the Lord with all his might... leaping and dancing before the Lord." Leaping and dancing. Ecclesiastes assures us that there is a time for every purpose under heaven. A time to laugh and a time to weep. A time to mourn and there is a time to dance. And there was a time for this law, but not anymore. See, this is our time to dance. It is our way of celebrating life. It's the way it was in the beginning. It's the way it's always been. It's the way it should be now."

Fortsatt blir det nyeste av medier syndebukken for ulykker, helst voldsomme sanger, filmer og videospill. Man skylder heller på dette, kanskje de syntes det er mindre skremmende at disse mediene driver mennesker til galskap framfor at mennesker gjør disse ugjerningene av egen fri vilje. Det er lettere å samle hatet mot et objekt enn en person, fordi man tror man kan overvinne objektet, som for eksempel ved å forby det eller stoppe produksjonen av det. Det er det som har skjedd i denne byen, etter at en gjeng ungdommer hvor en av dem var prestens sønn, omkom i en ulykke etter en tur på byen. Prestedatteren er den største rebellen av alle i byen og bryter alle reglene faren har satt for byen - og det sies at hun gjør dette for at faren skal komme over sorgen etter sin avdøde sønn. Og Ren (Bacon), som er outsideren i byen, får rollen for å fjerne forbudet mot dans og musikk.

Sånn sett er det en av de fineste dansefilmene jeg vet om. Det er ikke bare en "boy meets girl"-historie, men den får deg også til å tenke over dette. Hvordan hadde du følt det om du ble nektet å danse og å høre på populærmusikk? Kan du tenke deg flere uker uten musikk og dans? Selv er jeg avhengig av musikk. Jeg har til og med flere spillelister for nettene mine, som jeg setter på når jeg skal sove og bevege meg inn i mine fantasifulle drømmeverdener. Musikk er jo ofte en trøst i hverdagen også. Det er ikke noe som trøster meg mer når jeg er lei meg eller har kjærlighetssorg, når jeg finner en sang som gjenspeiler det jeg føler eller som gir en følelse av at noen vet hvordan det føles. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært å bli nektet alt dette, men jeg har en mistanke om at også jeg hadde blitt rebelsk i hjemmet.

Og jaggu var det ikke overraskende fine klær i filmen også!

Røde boots! Grå genser! Fiiiiin jakke! Og ikke minst, fiiiiiin gul boblebil! Og fine Kevin Bacon!

80's Filmkveld #1: Grease og Dirty Dancing: Back to the 50/60s!

Jeg klarer ikke å bli lei av The Brat Pack- og dansefilmene fra 80-tallet. Men igjen, hvilke jenter gjør vel det? Her om dagen tok lillesøster og jeg en filmkveld med stor F (jeg måtte til og med dele opp blogginnlegget, for det ble altfor langt at jeg tviler på om noen hadde villet lese gjennom alt!) - vi så nemlig på filmene Dirty Dancing (Emile Ardolino, 1987), Grease (Randal Kleiser, 1978), Footloose (Herbert Ross, 1984) og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985)! Mildt sagt en skikkelig chick flick-herlighet av en filmkveld. I tillegg hadde jeg fått tak i Blu-Ray-versjonene, så vi fikk samtidig en ny opplevelse av filmene vi omtrent har sett ihjel gjennom oppveksten. Grease hadde vi for eksempel på VHS etter et opptak da TVNorge hadde vist den for mange år siden (husker dere for eksempel den gamle TVNorge-logoen?). Nå fikk vi for første gangen se hele bildet, og det var helt fantastisk å se filmen, som om det var den første gangen. Den filmen har nesten en hellig status hjemme i familien vår. Det er jo en av mors favorittfilmer, og hun ser ikke ofte på filmer, så når denne har vært på TVen har vi sittet sammen og sett på den. Siden vi har vokst opp med den, kan vi omtrent alle sangene og replikkene at vi kunne ha utgjort en like skrullete publikum som The Rocky Horror Picture Show sitt, men humoren forandrer seg av av en eller annen mystisk grunn for hver gang vi ser den. Når man vokser opp, finner man nye vitser stadig vekk i replikkene.

Alle er så glad i Sandy og Danny-forholdet, men de jeg finner mest underholdende i filmen er Rizzo og Kenickie! Absolutt alle jenter har sine favoritter av T-birds og Pink Ladies, og ganske ofte er flesteparten mest glad i den uskyldige Sandy, kanskje mye på grunn av Danny som er splittet mellom imaget sitt overfor vennegjengen og forelskelsen sin for Sandy som ikke passer inn hos dem. Men jeg liker den sarkastiske og rebelske Rizzo, som verken lar seg bli plukket på nesen eller å finne seg i å bli herset rundt med av en fyr. Hun er queen bitchen i Pink Ladies, og det er sangen hennes som også er favorittsangen min i filmen. Hun og Kenickie er derimot et ganske komisk par, men det ligger et sterkt personlig drama der når hun tror hun er gravid. På mange måter syntes jeg de får altfor liten rolle i filmen, men noen ganger er det de små detaljene i en film, hvor man ønsker seg mer, som gjør at man vil se den igjen også.

Noe jeg kom til å tenke på for første gang da jeg så den nå forresten: Grease kan sies å være Jersey Shore anno 1950! Danny Zuko, Betty Rizzo, Sonny, Putzie... Jeg har aldri stusset over navnene eller måten de prater på, men søren heller, det er ungdom med italienske aner! Det er kanskje fælt å sammenlikne de søte karakterene med de på Jersey Shore, men det er en hysterisk morsom tanke. Jeg er kanskje slow på denne delen av filmen, det fikk meg iallfall til å tenke på Marlon Brando i The Wild One (Laslo Benedek, 1953), og da så jeg jo også helt annerledes på karakterene også. Noe lattermildt. BUSTED!

Ingen jente kan stå imot sjarmen for Dirty Dancing. Det må være en film alle gutter er nødt til å slite seg gjennom på filmkvelder med kjæresten. Og det er en av de som de mest påståelige vil se igjen og igjen, til guttenes største frustrasjon. Men det er kanskje ikke så rart at vi liker denne filmen. Den er ikke bare nostalgisk på grunn av at handlingen finner sted på en regnfull sommeren i 1963, men det er en film om den første forelskelsen og man blir også forelsket av filmen. Selv kan jeg knapt huske å ha en gjensidig forelskelse, så jeg tenker ikke tilbake på en bestemt person når jeg ser filmen, men jeg husker følelsen av den første ordentlige forelskelsen og den dukker alltid opp når jeg ser denne filmen. Kanskje det kommer av et perfekt soundtrack? Perfekt setting? Jeg vet ikke, men det er sånn jeg opplever filmen. Det er jo ikke bare en kjærlighetshistorie, det er historien om Babys forvandling fra jente til kvinne. Hun blir voksen over sommeren, noe faren bl.a. sliter med å akseptere. Og det er heller ikke en kjærlighetshistorie om to som kommer til å leve lykkelig alle sine dager. Forholdet til Johnny Castle og Baby er over når sommeren er over. Men det gjør om mulig filmen bare enda bedre i mine øyne.

W.E.: Én romanse, tre forskjellige historier!

Nå har jeg sittet ute på hytta uten tilgang til PC og internett, men det betyr ikke at jeg har ligget ute på stranden og slikket sol hver eneste dag. Jeg har faktisk klart å se et par filmer og skrevet noen notater til bloggen. Da er man sikkert passe entusiastisk, men jeg har vært ganske sløv med oppdateringer på bloggen denne sommeren. Så jeg kan egentlig gi meg selv både ris og ros. Sommerferien, eller hytteturer generelt, blir en periode hvor jeg fordyper meg i alle utgavene vi har tilgjengelig, og de går gjerne flere år tilbake i tid. Noe som bidrar til at alt virker som reneste såpeoperalesning. Og jeg blir til slutt sittende og dagdrømme om forskjellige kongefamilier og deres intriger. On that cue, her er tre filmer som framstiller en og samme kjærlighetshistorie på forskjellige måter: The King's Speech (Tom Hooper, 2010), W.E. (Madonna, 2011) og Wallis & Edward (David Moore, 2005). Det er kanskje ikke alle som liker kongefamilier og historie blant ungdom i dag, men det kan kanskje sies å være virkelighetens Askepott-historie (tror du kongefamilien ville godkjent en tjenestepike som kongerikets kommende dronning?): Englands konge sa fra seg tronen på 30-tallet for å få kvinnen han elsket, Wallis Simpson.

Og man tror at de levde lykkelige i alle sine dager, som de sier i eventyr. Men i to av filmene både hintes det til og blir gjort ganske tydelig at livet ikke var en dans på roser for paret. Den beste filmen av disse tre, er uten noen form for tvil, The King's Speech, men den som skildrer forholdet best, er W.E., selv om det er en dårlig, om ikke delvis uheldig, film. Grunnen til at jeg ikke klarer å like den, er den parallelle historien til denne dramatiske romansen. Jeg forstår rett og slett ikke nødvendigheten med den, og den ødelegger for det som nesten er perfekt med Wallis Simpson og kronprins Edward! Andrea Riseborough spiller fantastisk som Wallis til omtrent ingen nytte. Stilmessig er filmen også ganske fantastisk, men den parallelle historien om auksjonsutstillingen av eiendelene deres på 90-tallet, er så kjedelig at jeg var ganske nær ved å sovne da jeg så filmen. Hvorfor i all verden kunne de ikke bare ha holdt seg til 30-tallets Wallis?! Ja, for hun på 90-tallet er nemlig oppkalt etter Wallis Simpson og de forsøker å sette linker mellom disse to kvinnene... og det funker ikke for meg. Jeg skulle gjerne hatt imaginary samtaler med Wallis når jeg sminker meg og slikt, men da er det kanskje også på tide å sjekke inn på et sinnssykehus. Enda godt hun råder 90-tallets Wallis med: "Get a life."

Jeg leste på nettstedet Rotten Tomatoes at noen hadde kommentert filmen med; «A movie that's less about people than the fetishistic obsession with style.» Og det skjønner jeg ganske godt. Men det er vel også det som redder den lille interessen jeg måtte ha hatt for filmen. En Wallis og Edward-film som var en ordentlig skuffelse for meg, med tanke på stil, var Wallis & Edward. Denne Wallis hadde ikke blå nok øyne, ikke svart nok hår, ikke røde nok lepper, kjedelig garderobe og var generelt en ganske kjedelig og sutrete karakter. I W.E. var hun i det minste et lokkende menneske.

Wallis & Edward handler mer om deres motgang enn om de to, eller tiårets mote. Jeg vet for eksempel ikke om Wallis elsket Edward i denne filmen. Han virker som en besatt, obsessive creep som tvinger henne inn i et ekteskap. Hver gang hun forsøkte å bryte med ham, ble han både voldsom og sytete, og gjorde sitt for å gjøre det umulig for henne å forlate ham. Det siste hun sier i filmen, før vielsen, er «He has always talked about how he needed me, how he couldn't live without me. How ironic, now I'm the one who can't live without him. That man's love for me is all I've got.» Hun virker sørgmodig over å bli nødt til å gifte seg med ham, at hun måtte skille seg fra sin trygge Ernest – som var noe både Ernest og Edward ønsket, mens hun satt partisk og maktesløs mellom disse to. Vi ser noe av denne misnøyen i W.E. også selvfølgelig, avslørt i private brev som Wallis skal ha skrevet til Bessie: hun klager over hvordan han stadig vekk ønsker å bli degget med av henne som et umettelig, lite spedbarn, samt «You have no idea how hard it is to live out the greatest romance of the century. And now, I will have to be with him always and always and always.»

W.E. viser en romanse; hvordan de hadde det før og etter at kongen abdiserte; Wallis & Edward viser en kvinne som blir satt i en umulig situasjon og ikke har annet valg enn å gifte seg med Edward; The King's Speech derimot viser romansen fra kongefamiliens side. Den viser nemlig en bortskjemt kronprins som ønsker å gjøre som han vil, mens resten av familien fortviler, med all sympati på broren George (Bertie). Den framstiller verken Edward eller Wallis som noen sympatiske personer i denne filmen, men det er en mye bedre film enn de to andre Wallis Simpson-filmene. Den handler heller ikke om deres romanse; man kan heller si at det er en film om hvordan kongefamilien opplevde romansen og kongens abdisjon. Og jeg syntes det er litt morsomt å tenke på hvordan det britiske kongehuset kunne ha sett ut i dag hvis kong Edward aldri hadde gått av for Wallis. Ingen dronning Elizabeth, ingen prinsesse Diana, ingen William & Kate. Kaosteori!

Nå skrev jeg minimalt om The King's Speech, men ta ikke på vei. Den filmen skal få sitt eget innlegg senere!