Gossip Girl: Drop it like it's hot!

Gossip Girl er da (endelig) avsluttet. Noen syntes det var like greit mens andre sørger over seriens avslutning. Søsteren min var lenge blant de mest lojale og ivrigste av GG-tilhengerne. Hun sjekket ut hjemmesiden deres, fulgte med på tilbakemeldingene fra fans og hadde stor tro på de svarene fansen fikk av produsentene. Hvis vi ser bort fra sesong 2 - som kanskje er seriens beste sesong, hvor det melodramatiske preget virkelig ble forankret i serien - stemte ikke produsentenes mange lovord med det endelige resultatet i serien. De har lovet sjokkerende avsløringer i serien, men intensiteten fra den andre sesongen manglet.

Det var jeg som introduserte lillesøster for denne serien, men det ble hun som ble den store tilhengeren av oss to. Begge var derimot ganske fascinert av seriens badboy, Chuck Bass (Ed Westwick), noe som antageligvis også er årsaken til at hun og jeg ser på den andre sesongen som seriens beste. Han virker lenge som en tilsynelatende problemfri og likegyldig arving, som tar det han vil ha uten å bry seg om konsekvensene. Han var mildt sagt en douchebag. Men i denne sesongen dør Chucks far, Bart Bass, som han hadde et vanskelig forhold til. Han hadde lenge følt at faren holdt ham ansvarlig for morens død og manglende oppmerksomhet i oppveksten hadde ført til at han fikk en narsissistisk personlighet mens han druknet sine indre demoner i alkohol og damer. Faren var likevel den eneste han ville imponere, noe han aldri klarte, og da faren døde mistet han seg selv og all håp om fremtiden. Beruset og langt inne i selvmedlidenhet og depresjon står han på taket av bygningen sin og vurderer å ta selvmord, mens Blair Waldorf (Leighton Meester) fortvilet prøver å få ham vekk fra kanten. Det var fantastisk å bli kjent med denne karakteren på nytt gjennom disse dramatiske episodene. Don't judge a book by its cover og sånn vet du.

Grunnene til at dette var såpass fascinerende var at vi fikk se en helt ny side av denne karakteren, samtidig som at jenter er sjanseløse mot en historie om umulig kjærlighet (altså den stormende romansen mellom Chuck og Blair). Dette var episke saker da serien bare skulle handle om de rike arvingenes intrigefulle hverdag, og de har nok forsøkt å komme tilbake til dette punktet gjennom alle sesongene. Men de feiltolket episodenes popularitet og lot all spenningen gjennom sesongene ligge på hvorvidt Chuck og Blair skulle få hverandre eller ikke, og sånt er det ikke alle som har tålmodighet til å vente på. Ironisk nok skulle seriens handling sirkulere rundt it-jenta Serena van der Woodsen (Blake Lively), men kjemien mellom Chuck og Blair stjal showet (selv om produsentene holdte på å ta livet av "Chair" med kjedsomhet).

Serien handlet da egentlig om Gossip Girl. Det var en blogg skrevet av en anonym jente (Kristen Bell på voice off) og handlet om disse rike arvingenes skandaløse hverdag. Men til syvende og sist viste det seg at bloggeren var ingen ringere enn GG-gjengens egen outsider, Dan Humphrey (Penn Badgley). Det er til å himle med øynene av. Det føltes som en bortforklaring. Og gjengen var til syvende og sist helt ok med det også før vi i den siste episoden hopper 5 år fram i tid: Chuck og Blair har allerede klart å få et lite avkom mens Dan og Serena har bestemt seg for å gifte seg, og Kristen Bell, fortsatt voice off som Gossip Girl, hinter til at bloggen lever sitt eget liv uavhengig av Dan. Florence + The Machine synger "You've Got the Love" og serien avsluttes for alltid. Man får inntrykk av at produsentene mistet grepet om serien allerede i den tredje sesongen og at de egentlig bare gledet seg til å avslutte den altfor lange melkingen av kua som heter Gossip Girl. Man vil egentlig bare spørre de ansvarlige "what the hell was that?!" og håpe på at de svarer "I know, rewrite!" Men det kommer ikke til å skje og man gremmes egentlig over deres manglende kreativitet og engasjement. Det ble en farse og en parodi på seg selv.

Gossip Girl var en såpeopera av det nyere slaget, i tilfelle mitt sammendrag av Chucks selvmordsforsøk ikke var nok til å overbevise deg. Det viste seg nemlig i den femte sesongen av Bart Bass var langt fra død og at det hele hadde vært iscenesatt. Chuck forsøker å redde faren fra skurkene han måtte spille død for, og idet han lykkes blir han belønnet med at faren kaster ham ut av familieselskapet han har jobbet så hardt for, brutalt offentlig på pressemøte. Bart viser seg å være en djevel han må overvinne for å få sjelefred. I den siste sesongen får vi deres endelige konfrontasjon, på taket av bygningen Chuck forsøkte å stupe fra i den andre sesongen. Men det blir Bart som faller i døden og det er en så symbolsk scene at den skriker "befrielse" med store blokkbokstaver.

Dette var omtrent det eneste jeg satte pris på i de siste sesongene av serien og nok om det. De har prøvd altfor hardt å love oss sjokkerende avsløringer, men det har bare blitt stående som skuffende antiklimaks. Sånn som det at Dan er Gossip Girl. Kjedelig. På spørsmål om hva lillesøster syntes om serieavslutningen svarte hun: "Jeg leste på hjemmesiden deres og ventet på en ny episode hver uke. Jeg fulgte med på alle sesongene. Jeg fortjener mer enn det der! Ingenting ga mening." Og det er sant. Den lykkelige montasjen til You've Got the Love ga absolutt null mening og det er rart de ikke hadde engasjement til å gi serien en ordentlig avslutning. De var vel lei av hele greia, siden de tydeligvis slet med å tilfredsstille fansens forventninger og kanskje de tenkte: "Nå bare runder vi av med dette og løper vekk fra serien som om vi har døden i hælene. TTYN."

På den andre siden har lillesøster overtalt meg til å se på The Vampire Diaries nå. Det ble flere episoder fram til klokka slo 4 på natten. Det er foreløpig helt ok, men lillesøster er begeistret. Så kanskje jeg skal sette meg litt ned med den serien i jula. Kanskje den viser seg å kunne bli relevant for masteroppgaven min? Og hvis ikke så var det egentlig bare helt ok tidsfordriv.

Mens jeg venter på at dagen skal starte...

Ja, jeg sitter i sofakroken med pysjen fortsatt på og venter på at mine avtaler skal nærme seg og bli overstått, sånn at jeg kan starte en velfortjent juleferie i kveld. Hvorvidt jeg får reise hjem eller ikke får værgudene bestemme. Man kan ikke kjøre bil i en snøstorm heller. Men ja, jeg sitter altså her i sofakroken og reflekterer litt over hvordan dette semesteret ble for meg.

Det har vært et tøft år, kanskje mitt vanskeligste år hittil, men with a little help from my friends har jeg fått det mye bedre. Oslobesøket gjorde underverker, og aktivitetene jeg har meldt meg på har gjort dagene rikere og gitt meg mer energi enn jeg har hatt på lenge. Mitt verste år ble avslutningsvis forvandlet til et av mine beste år.

Det hjelper så utrolig mye på humøret å gjøre det du liker. Hvis jeg kan jobbe med noe av det jeg har jobbet med i høst, vil jeg bli et lykkelig menneske, for da blir jeg ikke like dommedag-stresset som jeg ellers blir til arbeidsoppgaver. Stresset er der, men på en annen måte. Det demotiverer deg ikke. Det pusher deg litt og gir deg energi til gi litt ekstra. Så mine nyttårsforsetter er så godt som klare allerede. Fortsette som filmanmelder for Filmsnakk, fortsette som styremedlem i Trondheim Filmklubb og fortsette som styremedlem og skribent for tidsskriftet M. Og ikke minst; fullføre masteroppgaven!

Selvfølelsen og selvtilliten vokser for hver eneste dag, noe som tillater meg i å sette mer pris på det jeg gjør og dermed får det mer gøy med skrivingen for både M og masteroppgaven. Hvis dere er nysgjerrige på hva jeg skriver masteroppgave om, får dere laste ned neste nummer av M som kommer 15. februar. Det nummeret handler nemlig om master! Men nå har det første nummeret blitt publisert. Det handler om "Spektakler: Spesialeffekter og illusjonisme i kunsten" og dere kan lese det ved å trykke på bildet under. (Hvis dere liker dette og kunne tenke dere det neste nummeret også, kan dere sende en mail til mtidsskrift@gmail.com, så får dere M sendt til innboksen deres!)

God lesning! Og, fortsatt, god jul!

Tidsskriftet M er i gang igjen!

Vil dere vite hva jeg har drevet med i det siste? Noen medstudenter og jeg bestemte oss i høst for å gjenopplive tidsskriftet M til instituttet for kunst- og medievitenskap (IKM) og 12. desember kommer den første utgaven vår. Spennende? Veldig!

Vi har valgt samme tema som IKM-dagen hadde, nemlig "Special effects - Illusjonisme i kunsten." Noen av bidragene fra dette programmet dukker også opp i vår utgave, så hvis dere gikk glipp av IKM-dagen, kan dere få en liten smakebit på hva de snakket om i vårt tidsskrift.

Og til dere som følger bloggen min og liker innholdet: Dere vil også elske M! To av styremedlemmene har for eksempel noen geniale blogger, som dere kanskje allerede kjenner til. Hvis ikke kan dere sjekke dem ut her: toomeis.wordpress.com og lekerommet.wordpress.com. Denne utgaven vil inneholde mye spennende og interessant lesning om både kunst, filmlyd, science fiction og dataspill. Titlene på våre artikler er for eksempel "Tankevekkende illusjoner", "Når fasaden slår sprekker; Glitcher i dataspill", "Et nostalgisk blikk på spillhistorien: Full Motion Video-sekvenser og cutscener" og "Det dystopiske samfunnet i Looper". Kanskje dette hadde vært en underholdende lesning på den kjedelige togturen hjem for juleferien?

I tillegg har vi flere morsomme omtaler som er litt utenom det vanlige, siden anmeldelser i bunn og grunn er en uting blant mange film- og medievitere. Og så har vi fått med oss en herlig professor, som har skrevet et kåseri for denne utgaven. Studenter ved IKM kan ikke gå glipp av dette! M skal kunne fungere som "inngangsport for studenten i fagdiskurser, og som et forum for fagkontakt for den vitenskapelig ansatte," samtidig som andre film-, kunst- eller spillinteresserte vil ha mye underholdning av det også.

Arbeidet med dette tidsskriftet har overgått all forventning og vi har hatt det utrolig morsomt med dette. Istedenfor stresset, som kunne vært en erstatning for min nå manglende eksamensperiode, har det bare vært spennende å se at tidsskriftet har tatt form. Nå sitter vi midt i arbeidet med layouten (og det kommer til å bli helt rått!), og jeg gleder meg allerede til å kaste meg over skrivingen til den neste utgaven, som vil komme i slutten av februar.

Kunne du tenke deg å lese M? Da kan du sende en mail til mtidsskrift@gmail.com og du vil få den rett inn på innboksen din! Det er selvfølgelig gratis og du kommer ikke til å angre! Og husk å like oss på Facebook! Hvis det skulle vise seg at dette også er noe du selv har lyst til å gjøre, så send oss en mail! Vi søker nemlig skribenter og fotografer! Men inntil videre får dere ha lykke til videre med eksamener og god jul!

Såpeopera: Hvorfor kan vi ikke sette pris på deres Galskap?

Før jeg tar i vei med alle julefilmene, ville jeg skrive litt om såpeoperaen, litt på grunn av at jeg nylig skrev om antihelter, men også på grunn av at skuespiller Larry Hagman gikk bort for noen dager siden. Hagman spilte en av de mest kjente antiheltene på TV, nemlig JR Ewing i såpeoperaen Dallas.

Såpeopera er en genre man knapt kan sammenligne annet med. Det er en særhet ved konseptet som gjør at de blir stående utenfor det folk kanskje ville kalle "ordentlig TV-underholdning," selv om dagens TV-drama har lånt en masse fra såpeoperaen. Gossip Girl (2007-2012) er for eksempel 100% såpeopera, fordi: serien handler egentlig ikke om noe annet enn karakterer som møter motgang og som beskriver følelsene sine, serien har også en større fokus på å framstille et klasseskille og på å vise fram nye designerklær. Vi beveger oss omtrent aldri fra A til B, de bare løper rundt som hodeløse høns, besatt av sine egne følelser og problemer. Og det kommer alltid hint om dramatiske twister som egentlig bare viser seg å være lokkemat for kjipe antiklimaks.

Vi ler og forkaster såpeoperaen på grunn av deres uheldig komiske twister og et overdrevent fokus på følelser, samliv og kjærlighet. Det skal sies at såpeoperaen ødela veldig mye for hva jeg trodde det voksne livet ville vente meg, og jeg ble jo litt forvirret da disse sakene omtrent aldri skjedde sånn som de gjorde på såpeoperaen. Mannfolk tenker ikke på kvinner 24/7, og for ikke å snakke om sengescenene (!), men det er vel i bunn og grunn bare like greit. Det er ikke normalt å kose seg med jordebær og krem mens man ser nystelt ut og ikke som om man har brukt flere timer i senga. Og ingen sier hvor fantastisk det hele var. Men jeg kan forstå hvorfor såpeoperaen er slik. Kvinner grubler gjerne over ting til de er helt ut av sammenheng i tillegg til at vi trenger en del anerkjennelse i hverdagen for å føle oss verdsatt. Såpeoperaen er en drømmeverden for kvinner som ønsker mer omsorg, nytelse, romantikk og spenning i hverdagen. Alle ler av såpeoperaen, men den hadde ikke eksistert hvis det ikke var for våre egne, bortgjemte ønsker og lengsler.

Jeg vet ikke hvor mange timer av mitt liv jeg har mistet til Days of Our Lives (1965-). Det var alltid å skynde seg hjem fra skolen så jeg skulle rekke to episoder av denne såpeoperaen. Her er det snakk om en ondskapsfull mann som sender forbannelser og ulykker til de gode kristne innbyggerne av Salem, hvor en av dem ble besatt av djevelen. Samme karakter hadde også nylig et meltdown og drepte av halve karaktergalleriet i serien, men så kom twisten om at de var ikke egentlig døde, bare transportert til en øy med en mystisk, elektronisk kraftsone. Sounds familiar? Seriens ondskapsfulle skurk, Stefano DiMera, har dødd opptil flere episke ganger, men han lurer utrolig nok døden hver eneste gang. De har til og med tatt en The Matrixs unngå skudd-scenen. Haha. Noen ganger kan man rett og slett ikke la være å la seg rive med av disse intrigene og de idiotiske påfunnene.

Jeg skyndte meg faktisk hjem for å rekke Dallas (1978-1991) etter skoletid da jeg gikk på barneskolen også. Et minne som har brent seg inn i hukommelsen er scenen hvor Michelle skyter Hilary og hevner Aprils død. Jeg syntes Bobby var ganske komisk i denne scenen og jeg dramatiserte og gjenspilte denne scenen ofte med min bestevenninne mens vi tullet og lo på vei hjem fra skolen. Jeg så igjen den scenen for litt siden på NRK2 og scenen var faktisk ennå mer komisk enn jeg husket - for det var jo også en smule spennende og skummelt for et lite barn på 90-tallet. Jeg ble faktisk revet med nok en gang da jeg i sommer ikke hadde noe bedre å gjøre enn å følge med på familie-intrigene i Ewing-familien.

Jeg sjekket til og med ut den nye Dallas-serien som skal handle om JR og Bobbys barn, John Ross og Christopher, men JR og Bobby var også med i den første sesongen. Og det var faktisk imponerende nok i seg selv å se Hagman igjen. Så gammel og så skrøpelig, men like skarp og manipulerende, om ikke mer! En av mine favorittscener i denne serien er da JR returnerer etter en "ferie" (egentlig etterforsker han Cliff Barnes og lager nye fæle planer for Southfork rangen) da han får vite at Bobby har skjult at han har kroppen full av kreft. Replikkene som leveres idet han entrer og blir kastet ut av rommet kan du se her.

Jeg tror ikke det finnes en karakter som er mer selvrettferdig eller glad i seg selv som JR, og denne scenen (som dessverre ikke er tilgjengelig på YouTube) framstiller JR i et nøtteskall. Derfor ble jeg ganske trist over å høre at han døde for litt siden. Man setter liksom ikke stor nok pris på disse såpeopera-skuespillerne, fordi de driver med det simpleste man kan gjøre: Urealistisk fantasidrama for kvinner. Jeg ville bare skrive dette innlegget, ikke for å hylle såpeoperaen, men for å vise at jeg har satt pris på den og all dens galskap gjennom oppveksten min.

Velkommen Desember: And It's Christmas All Over Again!

My favorite time of year. Jeg har gledet meg uendelig masse til 1. desember, for da kunne jeg endelig høre på all julemusikken, spise peppernøtter og åpne første luke i adventskalenderen. Men 1. desember kom ganske brått på i år. Jeg våknet opp i sengen og tittet tilfeldigvis på mobilen som viste meg hvilken dag det var. Jeg ble en smule sjokkert over at jeg verken hadde kjøpt inn noen adventskalender, peppernøtter eller julestjerne og hadde ikke satt fram adventslysene i vinduskarmen. Det ble derfor å kaste på seg noen filler og   storme ut døren for hamstre inn alt det nødvendige. Og da kjøpte jeg i tillegg inn en liten julemiddag også. Jeg ble litt revet med. Men ikke nok med bare det. Jeg måtte jo skaffe meg alle julefilmene også, sånn at jeg hadde noe å kose meg med hver eneste dag. Så nå har mitt "Julefilm-prosjekt" startet opp igjen. I fjor hadde jeg jo bare positive erfaringer med det, jeg fikk til og med en ny favoritt julefilm: White Christmas (Michael Curtiz, 1954)! Så i år blir det å gi andre usette julefilmer en sjanse. Det vil si filmer som Jingle All the Way (Brian Levant, 1996) og The Santa Clause (John Pasquin, 1994).

Jeg startet det hele med en av mine favoritter, Mickey's Christmas Carol (Burny Mattinson, 1984). Jeg vokste jo opp med norsk tale, men jeg kan sette pris på originalen også. Sangen er superkoselig og setter meg i rett stemning med en gang. A Christmas Carol må kanskje være min favoritt fortelling av alle julefortellinger. It's a Wonderful Life (Frank Capra, 1946) er jo en versjon av denne fortellingen. Det er en fin måte å få mennesker til å reflektere over sine tanker og handlinger gjennom måneder og år. Mange er jo så fryktelig selvrettferdige at de burde skaffe seg en reality check. I fjor skrev jeg på et blogginnlegg som ble altfor langt, tematisk altfor bredt og uten noe bestemt mål, og til slutt brukte jeg altfor lang tid på det så det falt ut av sesong. Men jeg tror det handlet om menneskets plass i universet med utgangspunkt i A Christmas Carol og It's a Wonderful Life.

Kanskje det blir å publisere det i år? Om ikke blir det iallfall å poste flere innlegg denne måneden enn hva jeg har gjort tidligere i år. Skrivesperre er en forferdelig fiende, men heldigvis inspirerer julen meg til å overvinne den dumme tåken. Ønsk meg lykke til! Men mest av alt må folk huske på å ikke dø av eksamen- og julestress i mellomtiden. Dere må huske å kose dere litt også, med noen ulltepper, klementiner, pepperkaker, te, gløgg om du vil, og viktigst av alt, venner. God Jul!

Antihelter: The Demon I Cling To!

Man kan si fryktelig mye rart om Lady Gaga. Forstår du hva hun driver med? Personlig hadde jeg mer sansen for The Fame-albumet hennes enn både The Fame Monster og Born This Way. Hun gikk fra å være ekstremt merkelig og original til å lage noe som minner om svensk discopop, og det er ikke alltid jeg klarer å høre på de nye låtene. Men hvem er jeg til å nekte for at jeg har en guilty pleasure for låta "Judas" når jeg vet at Judas spilles av ingen ringere enn Norman Reedus i musikkvideoen? Reedus' tilstedeværelse i musikkvideoen er ansvarlig for at jeg spilte låta litt oftere enn ørene trenger og plutselig har jeg tolket sangteksten nok til at jeg kan relatere meg til den.

Det er denne tiltrekningen til mennesker du vet er dårlig for deg og som til syvende og sist kommer til å forråde og ødelegge deg. Samtidig klarer du ikke å la være å være med dem på grunn av rusen du får av å friste skjebnen med dem. Det er jo et klassisk Skjønnheten og Udyret-eksempel. Når noen kvinner ser noe dystert, mystisk og ødelagt ønsker de å reparere vedkommendes ødelagte sjel, og de tror at bare de har makten til å reparere dem. Vi vet for eksempel at vedkommende er en dårlig og slem person, men vi blir så beruset at han ikke er slem mot oss. "Bare jeg kan temme udyret."

Dette er også gjeldende for fascinasjonen av de filmatiske antiheltene og skurkene. De som følger bloggen min vet veldig godt nå at jeg er ganske svak for disse karakterene, og jeg er heller ikke alene om å være det. For å holde meg til Reedus kan jeg jo ta utgangspunkt i The Boondock Saints (Troy Duffy, 1999). Hvorfor liker vi egentlig brødrene MacManus? Fordi de får et kall fra Gud? Fordi de bare dreper kriminelle? Er dette gode nok unnskyldninger for å like dem? For de er adorable og de kvinnelige tilskuerne er garantert betatt av dem. Noen hevder at fascinasjonen ved antihelter er at de følger sine egne regler, noe vi selv også ønsker; å gjøre som vi vil. Dessuten virker de ikke som dårlige personer når alle andre i filmen er verre og brødrene blir beskrevet som englebarn. Det er kanskje rart å ta utgangspunkt i The Boondock Saints, men jeg regner med at dere skjønner hva jeg snakker om uansett.

Det er det samme med Reedus' karakter i The Walking Dead, Daryl Dixon. Han er jo en som seiler sin egen sjø, som det heter. Han gjør som han vil og er tilsynelatende mest interessert i å redde seg selv. Men så overrasker han innimellom, og det skal liksom ikke mer til enn et lite tegn til godhet så blir det plutselig vanskelig å glemme at han er en som er vanskelig å stole på. Likevel er det dette spenningsforholdet som gjør disse karakterene så fascinerende for meg. Men i det virkelige livet er det et sabla mas som ødelegger nervene dine. Det er jeg overbevist om. Jeg tror jenters (iallfall min egen) fascinasjon for dystre sjeler ligger i spenningen, men Marina and the Diamonds sa det kanskje best med "The good are never easy, the easy never good." Kan du tenke deg noe kjedeligere enn en lett kamp om å vinne et hjerte? Men en kamp om å vinne over de uoppnåelige er knusende, så det er nok best å begrense min kjærlighet for disse menneskene til de filmatiske antiheltene.

Facebook gjør meg deprimert!

Nå er det sabla lenge siden jeg har gjort noe som helst på denne bloggen, og det er noe som tærer på sjelen min. Men jeg lider av en grusom skrivesperre, mangel på motivasjon og inspirasjon og tja, ting har bare ikke blitt gjort. Jeg har hatt en merkelig periode over flere måneder nå og det har eskalert. I et forsøk på å gjøre tilværelsen min bedre har jeg faktisk valgt å kutte ut Facebook. Ikke 100%, siden mye kommunikasjon med studenter ang. hobbyaktiviteter går via Facebook. Noen syntes det var rart for hva hadde vel Facebook med min mentale helse å gjøre?

For det første rettet jeg mye bitterhet mot mennesker jeg hadde på vennelisten. Halvparten av menneskene på vennelisten kjente jeg ikke engang, det var kanskje gamle klassekamerater som ikke var kamerater. Menneskene hadde null interesse for min eksistens og regnet meg heller som et tall ekstra på sin venneliste, noe som fikk dem til å framstå som godt likt og sosiale. Da jeg gikk gjennom vennelisten så jeg flere personer som vekket dårlige minner fra barndommen og jeg tenkte "Hvorfor er vi Facebook-venner? Jeg liker deg ikke engang." Derfor begynte jeg å slette personer fra min venneliste. Som en renselse for min egen velvære.

Men hvorfor var jeg så bitter? Det er forsåvidt en merkverdig greie i seg selv. Jeg følte at andre burde se at jeg ikke hadde helt bra med meg selv. Jeg forstår at det er en idiotisk idé, men den var der likevel. Jeg prøvde å snakke med noen på chatten, jeg så at de fikk meldingen min, men de svarte meg ikke - i det hele tatt. Jeg ventet faktisk i dager på et eller annet svar. Men det kom aldri. Så det ble en masse avvisning på nettstedet, bare mennesker logget på kom en følelse av å bli avvist. Hvorfor skal man fortsette med noe som gjør angsten din verre (jeg har altså en angst av å være usynlig, for å bli glemt)?

For det andre har jeg løgnhalser og livsløgner langt opp i halsen. Facebook er ikke stedet for ærlighet. Facebook er et nettsted hvor du later som om livet ditt er bedre enn det er, men siden du tror du er den eneste som lyver, får du dårlig selvfølelse av hvor godt alle andre har det. Jo, selvfølgelig har jeg respekt for positivitet. Men hvis du går gjennom livet uten å slite, da har du ikke hatt noe rikt liv. Selvfølgelig vil alle ha det godt. Men man har også dårlige perioder, noen ganger dårlig oftere enn godt. Folk er liksom imot negativitet som om det var smittsomt, men tilgjort positivitet er mye verre. Sånn er ikke livet.

Derfor har jeg kuttet ned på Facebook-bruk. Det gjør mer vondt enn godt og hva er vitsen med å gjøre noe du syntes er fælt? Vær ærlig med deg selv og vær ærlig mot andre. Men ingen kjøper ditt overlykkelige bullshit.

2001: A Space Odyssey!

Stanley Kubrick lager så mye sinnssykt og dette må da være den mest ekstreme? 2001: A Space Odyssey (Stanley Kubrick, 1968) havner muligens på andreplass på min favorittliste over filmene hans. The Shining (1980) er på en sikker førsteplass, mens A Clockwork Orange (1971) er på foreløpig tredjeplass. Hvorfor kan ikke flere regissører gjøre litt av det samme som han gjorde? Men det har vel ikke alle tålmodighet til uansett.

Lawless, mytologisk fascinasjon og greia med Tom Hardy!

Lawless (John Hillcoat, 2012) er en film jeg kastet meg over da jeg fikk muligheten til å skrive anmeldelse av den for denne bloggen. Det er en film jeg har gledet meg til en stund selv om jeg ikke er verdens største gangsterfilm-fan. Jeg så for eksempel ikke The Godfather (Francis Ford Coppola, 1972) før tidligere i år. Det er en synd og skam og jeg fortjener en bitchslap for det, for den filmen er jo helt fantastisk. Men jeg gleder meg likevel vilt til Gangster Squad (Ruben Fleischer, 2013), selv om nyheten om at de har forandret kinoscenen på grunn av massakeren i sommer har ødelagt en smule av entusiasmen i filmen.

Det skal likevel sies at jeg har en stor crush på Tom Hardy nå, jeg syntes selv Bane var tiltrekkende, men "greia med Tom Hardy" går ikke ut på utseendet hans alene. Rollen i Lawless framstiller det fascinerende ved ham når de gjør ham til den "uovervinnelige" av brødrene. Bygda og brødrene selv har en nesten mytologisk fascinasjon for ham som lett smitter over på oss. Greia med Tom Hardy går omtrent hånd i hånd med jenters komplekse drøm om Skjønnheten og Udyret. Fysisk virker han som et jaget dyr og er iboende av et iskaldt raseri som han sliter med å holde inne, noe som får ham til å virke ordknapp og gryntende. Han symboliserer noe skadet som er ute av kontroll og det appellerer til kvinner som tror de kan reparere ham. Det er derfor veldig riktig å bruke ham i rollen som Forrest Bondurant. Man er allerede fascinert av Tom Hardy og kan nesten tro på at han er uovervinnelig.

Min fascinasjon for ham startet med hovedrollen i Bronson (Nicolas Winding Refn, 2008), en film det tok skammelig lang tid før jeg viste noen interesse for. Det er kanskje også derfor han har blitt alles psykopatiske hottie-favoritt. For de som ikke har sett, anbefaler jeg å sjekke den ut så fort som mulig. Det er bare en av de filmene som er et must i filmhylla. Men den understreker jo at han er mer enn en kjekk stjerne alle vil ha en bit av akkurat nå. Han er jo en ganske fantastisk skuespiller også.

I Lawless skal Forrest en gang ha sagt: "Nothing can kill us, we can never die, but no one leaves this world alive," og det er bare en del av min fascinasjon for hans arroganse til egen livskraft og legenden om hans uovervinnelighet. Det er noe jeg har ligget og grublet over når jeg ligger i sengen og stirrer ut i mørket. Det er fin syklus i hele utsagnet og det hele blir et høna-eller-egget gåte: Var det arrogansen som gjorde at han overlevde utrolige odds, eller er det det faktum at han har overlevd utrolige odds som har ført til at han har fått dette synet på sin egen livskraft? Men skjønt, det er ikke nødvendigvis snakk om at døden er den fysiske eksistensen de kan snakke om her. I filmen hinter det hele tiden til at "ja, vi tror han er uovervinnelig, men skulle han forsvinne, kommer de som er ansvarlig for det til å dingle fra en løkke i et tre." Selv fra graven ville han ha klart å ha en påvirkningskraft på innbyggerne; de vil fortsatt eksistere selv om de ikke vil være tilstede av den fysiske forståelsen av ordet.

Det er også spennende å se hvor langt de kan strekke vår egen overtroiske holdning til Forrest, for han skulle ha vært død et par ganger allerede før filmens handling starter. Og hans uheldighet/griseflaks er ikke ferdig gjennom filmens fortelling heller. Og når filmen er basert på en sann historie styrker det bare fascinasjonen, for det skulle ikke vært mulig å leve et slikt liv.

I tillegg sier han ikke stort, som regel grynter han, men når han først åpner kjeften, begir han seg ut på gåter som ikke alltid nødvendigvis er til gode for personen han snakker med. En ting er å motivere lillebror til å kunne forsvare seg selv, men når noen prøver å stjele fra ham og han begynner å snakke om "livet som du kjenner det kommer til å ta en vending nå," da vet du at personen er ille ute. Man blir ikke mer arrogant enn det. Man får inntrykk av at de ser seg selv som dominerende over andre mennesker når han sier til lillebroren sin at "We are survivors. We control the fear, but without the fear we are all as good as dead." Man skal ikke si at noen tror de er gudeskikkelser blant de dødelige, men de oppfatter allerede Forrest som "uovervinnelig" og da er ikke gudebildet langt unna. Jeg tror ikke de kunne valgt noen bedre enn Tom Hardy i denne rollen. Mulig tåpelig å si det sånn, men er det en som kan utstråle badass arroganse med et gude-kompleks på en troverdig måte, er det han. Hvis du trenger nærmere overbevisning, sjekk ut Bronson!

American Horror Story: En herlighet for skrekkfilm-fans!

Det nærmer seg oktober og snart vender en av verdens kuleste serier tilbake med en helt ny sesong. Til dere som ikke har fått med dere serien American Horror Story ennå; dere har gått glipp av noe. En dag leste jeg en random omtale om serien av P3 Filmpolitiet som blant annet skrev: "Serien er frastøtende og fascinerende – et stygisk mareritt fylt av syke fristelser..." og "de samme gutta som injiserte solskinnet og søtheten i Glee, har tatt en mørk og pervers vending i denne psykosexuelle thrilleren". Om man ser bort ifra Glee, som man heldigvis ikke finner store fellestrekk med, høres jo dette ut som noe man er nødt til å få med seg, ikke sant? Og hvis du om mulig trenger flere overbevisninger om seriens kvalitet, så er den nominert til 17 Emmys, det er den serien som er nominert til flest sammen med evig favoritten Mad Men.

En dysfunksjonell familie flytter inn i et gammelt spøkelseshus fullt av tapte og forvirrede sjeler og til slutt blir man usikker på hvem som er levende eller død. Og karakterene er ganske fascinerende at jeg selv blir usikker på mitt moralske kompass. En av favorittene mine er jo psykopaten Tate (Evan Peters) som går til terapeuten Ben Harmon (Dylan McDermott), familiefaren i huset, for å få hjelp med å komme over sine dagdrømmer om å ta livet av sine medelever. Han forelsker seg i Bens deprimerte datter, Violet (Taissa Farmiga), en annen av mine favoritter. I tillegg har vi en creepy, samt episk på punchlines, nabodame, Constance (Jessica Lange). Creepy fordi hun er ganske upassende, med hva hun sier og gjør, men det er det som gjør henne så hysterisk underholdende. Hennes verbale battle med den ene delen av det homofile paret som bodde i huset tidligere, Chad (Zachary Quinto), er en fantastisk scene iallfall.

Det er rikelig med herlige karakterer i tillegg til at det er et par fantastiske fortellerrammer i episodene. De tar for seg en hendelse og karakterer fra et bestemt årstall, og dette utgjør helheten i episoden. Det tydeligste eksempelet er kanskje episode 1x02, "Home Invasion." I tillegg er det en komisk scene i 1x03, "Murder House," hvor den gravide familiemoren Vivien (Connie Britton) pleier rosebeddet i hagen når Eternal Darkness Tour-bilen full av passasjerer stopper utenfor huset deres og snakker om husets grusomme historie. Favorittepisodene mine må likevel være 1x06, "Piggy Piggy," og 1x10, "Smoldering Children," og det tror jeg skyldes at jeg ikke ble skuffet over hvor ondskapsfull Tates fortid var, samt at de har ekstreme åpninger på episodene. Så fortellerrammene utgjør en stor del av hele fascinasjonen rundt serien og man blir aldri oppriktig klok på karakterene, selv om vi har sett deler av deres ekstreme fortid. Ingenting blir kjedelig. Det kan om mulig oppleves mer intenst når man venter en hel uke for å se fortsettelsen i serien, man får skyhøye forventninger og jobber opp egne teorier om hva som skjer, og jeg har sjeldent blitt skuffet av denne serien sånn sett. Og det sier jo litt.

Dessuten kan man finne flere filmreferanser eller trekke koblinger til flere skrekkfilmer. Jeg kommer til å tenke på filmer som Psycho (Alfred Hitchcock, 1960), Twisted Nerve (Roy Boulting, 1968), Rosemary's Baby (Roman Polanski, 1968), The Omen (Richard Donner, 1976), The Shining (Stanley Kubrick, 1980), Bram Stoker's Dracula (Francis Ford Coppola, 1992) og The Others (Alejandro Amenábar, 2001). Til og med Beetlejuice (Tim Burton, 1988)! Listen er uendelig, det hele kommer an på hva man leser inn i scenene. Men seriens vignett er herlig, skremmende lik tittelåpningen til filmen Se7en (David Fincher, 1995).

Og snart kommer en ny sesong av serien som forhåpentligvis kan gi like stor underholdning som denne. Den nye sesong er forsåvidt en helt ny historie med nye karakterer selv om noen skuespillere vender tilbake, som f.eks. Evan Peters, Jessica Lange og Zachary Quinto. Istedenfor et spøkelseshus handler den nå om et sinnsykehus, og trolig hopper de i tid slik som den første sesongen, men mellom to bestemte perioder. Det har kommet et par oppriktig twisted teasere og jeg gleder meg mildt sagt vilt til den nye sesongen. Serien blir aldri oppriktig skummel som gir deg traumer og mareritt i flere netter, men den er twisted og weird, og man vet ikke helt hvor den fører deg hen. Og det er det som er så fantastisk med serien.

Kon-Tiki: Eventyrlysten rister dypt i sjelen!

Jeg så Kon-Tiki (Rønning, Sandberg, 2012) på kino i helgen og på grunn av en eksorsisme av rotet på hybelen har jeg ikke funnet tid til å sette meg ned med bloggen før nå. Men det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på filmen. For selv om den handler om 6 menn på en farlig ekspedisjon, vekker den flere tanker enn galskapen til de opprinnelige mannfolka. Filmen vekket for eksempel en liten filosofisk tankevandring rundt ens plass i universet blant annet. Det er noe jeg ofte tenker på, gjerne etter å ha sett filmer som It's A Wonderful Life (Frank Capra, 1946) og The Tree of Life (Terrence Malick, 2011), men med denne filmen var det et mer eventyrisk preg over det hele. Om noen skulle filosofere, må det være fantastisk å gjøre det ved vannet.

De 6 mennene tok det hele nokså nonchalant, alt tatt i betraktning. Joa, det er klaustrofobisk, flåten faller fra hverandre, haier omringer dem. Et par meltsdown skjer selvfølgelig, blant annet med en episk hevn etter at deres kjære papegøye blir tatt av en hai. Jeg hadde for det meste kjøpt kjærlighet på pinne som filmgodteri, men heldigvis hadde jeg med meg lakrissnøre, som jeg fikk mer bruk for da de verste haiscenene kom. Jeg har for uvane å bite fingrer og negler når jeg blir stresset av film og sportssendinger, og siden jeg forsøker å få penere hender er det godt at jeg heller hadde lakrissnøre som kunne være offer for min egen nervøsitet.

Filmen er fryktelig pen. Fryktelig. Når massive dyr ankommer, føler du deg om noe ennå mindre enn du er, vitende om at du er totalt hjelpeløst mot det. Men det er også noe nostalgisk over mannfolka som får lengre og lengre skjegg på balsaflåtens reise. Siden Odd-Magnus Williamson av alle skuespillere fikk være med på reisen, trodde jeg det var han som kom til å stå for all latteren i filmen, men det var Gustaf Skarsgård som var en eneste stor glede på skjermen. Skjønt, samme hva Odd-Magnus sa ble mottatt av latter i salen. Det er det samme med Jim Carrey i Eternal Sunshine of a Spotless Mind (Michel Gondry, 2004) da vi så den med en filmklasse; når vi ser en komiker i en uvanlige rolle blir vi noe usikre på hvordan vi skal oppfatte dem, antar jeg. Men for all del, Odd-Magnus var en genial karakter på båten, og det var da han spilte Flickan i Havanna på gitaren sin at jeg syntes de virket ganske problemfrie på deres farefulle ferd. Det var også da jeg skjønte at jeg var i ferd med å forelske meg i filmen. (Jeg sier nok dette litt ofte, men jeg setter ingen grenser på hvor mange filmer som fortjener å bli kalt geniale eller elskverdige, for jeg er over gjennomsnittet engasjert i film, og noen kan sikkert kjenne igjen oppfattelsen hvis man bytter ut filmer med klesdesignere eller musikkartister. Noe snakker til deg, annet ikke.)

Dette er jo også en film media har melket i flere måneder og da jeg var på hyttetur i sommer, leste jeg alt jeg kom over av Thor Heyerdahl og Kon-Tiki. Jeg hadde derfor lest meg opp til fantasifulle indre bilder av Fatu Hiva og hvordan to mennesker bare kan finne på leve livet sånn. Selv for bare et år. En av mine store mareritt, noe flaut kan det muligens være, er å bli oppfattet som et A4-menneske. Jeg har faktisk hatt et mareritt om det. Men jeg kunne aldri ha gått så drastisk til verks som Thor og Liv. Det samme gjelder antageligvis Martha Gellhorn som jeg nettopp har blogget om. Det er forfriskende samtidig som man stiller spørsmålstegn ved deres måte å leve livet på. Men trikset er nok å ha noe å tro på. Og Thor var ganske urokkelig og arrogant til egen tro på sine teorier.

Når det kommer til filmens kreative frihet i forhold til de virkelige menneskene er det vel synd for mennesker som er uvitende. Joachim Rønning og Espen Sandbergs filmer er likevel gode bidrag til historietimene og for å få mennesker interessert i norsk historie. Det er stort sett dette jeg har mest glede av angående disse filmene, når man opplever at man blir entusiastisk interessert i noe man burde ha hatt bedre kjennskap til. Men når folk skulle tro at dette er 100% faktabasert sannhet, må man slå håndflaten i panna, for all film er rekonstruksjon av virkeligheten, selv dokumentarfilm. Rønning og Sandbergs versjon av Kon-Tiki er uansett en fantastisk film som vekker eventyrlysten dypt inni en. Noen ganger lurer jeg på hvordan mennesker hadde levd livet hvis de ikke var låst fast i nødvendigheten av en stabil stilling i et økonomidrevet samfunn. For noen ganger mister man den lidenskapelige gløden i det man ønsker å gjøre når man får tilbud om noe som er lettere å sette seg til rette med. Så noen ganger lurer jeg.

Filmsnakk!

Om folk ønsker å lese flere blogger som skriver om film, kan jeg anbefale en filmblogg som jeg også har skrevet en filmanmeldelse for. Sjekk den ut her! Enjoy!

Hemingway and Gellhorn og dagdrømmer om forfatterlivet!

Martha Gellhorn er ikke totalt ukjent for meg takket være BBC-dokuserien Extraordinary Women, og etter det programmet ble jeg ikke særlig begeistret for Ernest Hemingway, som virket ganske stygg rundt bruddet deres. Han var likevel ganske hysterisk genialt og underholdende framstilt i Woody Allens Midnight in Paris (2011), en av mine desidert favorittfilmer. Han virker besatt av det rå, ekte og mannlige (beklager, jeg har ikke lest noe av Hemingway) samtidig som han er et verre stabeist enn et udyr.

Og at han skulle falle for en dame som Martha Gellhorn er kanskje ikke overraskende når hun alltid fant måter å smugle seg inn til diverse krigssoner på, og at hun i det hele tatt ønsket å være der så inderlig. Jeg har ikke hatt noen særlig sans for Nicole Kidman etter at ansiktet hennes gikk til helvete, men jeg syntes faktisk at hun er en smule fantastisk i Hemingway & Gellhorn (Philip Kaufman, 2012). Eller så kan det hende at hun spiller en person jeg syntes er fantastisk. Hun kommer med så mange fantastiske replikker at jeg rett og slett forelsket meg i den tøffe dama. Da noen journalister mange år senere forsøkte å få henne til å snakke om Hemingway, at hun skyldte ham såpass, svarte hun med et nærmest stille raseri; "I do not see myself as a footnote to someone else's life!" Og dermed var intervjuet finito.

De sier mye fantastisk i filmen, men filmen burde jo også være en god representant for to berømte skribenter, for å kalle dem det. Det som derimot irriterte meg noe helt grusomt i filmen, var svart/hvitt-scenene á la filmavis, det ødela rett og slett mye av min filmopplevelse for jeg ble altfor bevisst på bildet og dermed falt jeg ut av filmens boble.

Heldigvis fikk filmen meg likevel til å dagdrømme om forfatterlivet på 30- og 40-tallet. Spesielt Hemingways, med all alkoholen, all røykingen og all skrivingen. På en skrivemaskin. Med notatpapirer over hele gulvet. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en forfatter, og det er noe jeg gjør ganske ofte egentlig. Men jeg vet ikke hva jeg skulle ha skrevet om, eller om jeg har talent nok, eller om noe ville hatt interesse av å lese det, så dermed legger jeg den dagdrømmen fra meg. I denne filmen står Martha utenfor rommet til Hemingway og ser noe misunnelig på ham hamre løs på skrivemaskinen. Hun sier at hun prøver å skrive, men hun får ikke ut noe som helst, for hun vet ingenting om krig. Det eneste hun bryr seg om er vanlige mennesker og deres historie, og hun tviler på om noen ville ha interesse av å lese det. Hennes målløshet og skrivesperre er noe jeg dermed kjenner altfor godt. Men Hemingway er heller ingen person man burde gå til for å lette på hjertet eller vise svakhet overfor, for han slo hendene i bordet og ba henne om å ta seg sammen: "There's nothing to writing, Gellhorn. All you've got to do is sit down at your typewriter and bleed." Han hadde tydeligvis ingen tålmodighet for mennesker uten tro på eget talent. "If you're a write, declare yourself the best writer. But not while I'm around."

Den beste scenen i filmen må være russian roulette-scenen, hvor en beruset russisk general vil danse med Martha. Hun avviser ham lattermildt, mens Hemingway stormer fram som et brautende og eiesykt mannfolk. Martha blir sittende og himle med øynene, irritert roper hun ut "jeg er ikke din eiendom" og snur seg tilbake til drinken sin, men så utvikler mennenes krangel seg når Hemingway sier "Fuck Russia!" - og dermed ender de opp med en russian roulette. Martha blir mer irritert og kjefter "The fascists are trampling Spain, and you two are comparing testicles!" Det er en fantastisk scene.

Jeg er oppriktig forundret over hvor sterk tro visse mennesker har i seg selv. Jeg snakker ikke om religion, eller en tro på en høyere makt eller en hellig lov, men idealer og ideologi. Og generelt troen på seg selv. Hvordan de kan være så sterk og selvsikker på sin egen stemme og mening. Med tanke på hvor sjappe replikkene til Gellhorn er i filmen, må hun ha vært en skarp dame. Men det er også fascinerende hvordan noen turte å leve utenfor boksen, trosse status quo, og heller leve livet sånn de trives best med. Når Hemingway skiller seg fra kona for å gifte seg med Gellhorn, blir hun nesten stresset og sier "I have a horror of marriage, you know that. I'd rather sin respectably." Jeg forelsket meg rett og slett i Martha Gellhorn. Jeg tenkte ikke stort over henne etter Extraordinary Women-programmet, siden de snakket om hvor forfengelig hun var eller hvor dårlig forholdet med adoptivsønnen sin var. Men da de snakket om hvordan hun smuglet seg inn til krigssonen under andre verdenskrig, dagdrømte jeg meg bort i den eventyrlystne sjelen hennes samtidig som jeg lurte på om hun hadde et dødsønske. Hun er en ganske fascinerende person, og Kidman spiller henne faktisk ganske bra. Hun og Clive Owen har begge, lite overraskende, blitt nominert til en Emmy for sine prestasjoner i filmen. Filmen i seg selv er ikke all verden, men med Kidman er den verdt en titt.

Desperado var plutselig fryktelig sexy!

Desperado (Robert Rodriguez, 1995) er en film jeg alltid har hatt stor glede av. Det er en liten fantastisk sak av en film. Ikke bare har den nydelig musikk og to av verdens mest sexy mennesker, men den florerer også av overdrevent vold, og man aner en liten fetisj for våpen og kvinnekroppen. Og så lenge Steve Buscemi er med, hvem kan motstå denne herligheten? Salma Hayeks kropp, frisyre og garderobe sier jeg heller ikke nei takk til!

80's Filmkveld #3: St.Elmo's Fire, En dose av The Brat Pack!

Til syvende og sist så vi og St. Elmo's Fire (Joel Schumacher, 1985), randomly lagt til, ene og alene at jeg ble revet med av 80-tallet og alle filmkvelder med 80-tallsfilmer trenger minst én film med The Brat Pack. Og søsteren min hadde ikke sett denne filmen. (Jeg ville også vise henne The Breakfast Club (John Hughes, 1985), men klokken beveget seg langt over midnatt i tillegg til at filen ikke virket...) Hun forelsket seg akkurat som jeg hadde gjort i den. Joel Schumacher er en av de regissørene jeg har minst sansen for, og etter Batman-filmene kunne han vært på svartelisten om jeg hadde en, men jeg kan ikke hate denne filmen. De som har fulgt bloggen en stund har kanskje allerede funnet ut at jeg har skrevet en del om filmen og at jeg er oppriktig glad i den. Filmen har en av de fineste kjenningsmelodiene jeg vet om, og den handler om noe jeg nærmer meg med stormskritt: livet etter utdannelsen.

En vennegjeng fra college møter livet som unge voksne med et par problemer. IMDb beskriver filmens handling slik: "A group of friends, just out of college, struggle with adulthood. Their main problem is that they're all self-centered and obnoxious." Det stemmer muligens til en viss grad, men jeg klarer ikke å mislike noen av dem, selv om de er selvsentrerte og slitsomme. Dagens generasjon kalles jo for Se Meg-generasjonen. Jeg tror mange har byttet ut det tette vennskapet som gjorde vennegjengen til 90-tallets familie, med blogg og Facebook. Jeg er ikke helt idiot når jeg sier det, for jeg vet veldig godt med meg selv at jeg bruker tid på bloggen og filmer som jeg heller kunne brukt på venner. Rosabloggerne i dag er nok mer selvsentrerte enn denne gjengen, men skal man ikke samtidig være det på dette tidspunktet av livet? Man skal jo finne ut hva man skal leve av resten av livet. Alt blir veldig stort og skremmende rundt denne perioden, og det er kanskje derfor jeg liker filmen så mye som jeg gjør. Det som fanger min oppmerksomhet mest i filmen er historien til Billy Hicks (Rob Lowe).

Billy klarer ikke å gi slipp på collegelivet og sliter med å holde på en jobb. Samtidig trenger han en jobb, siden han allerede er gift og har et barn han må ta seg av. Lillesøster likte også den historien best, men jeg tror det er på grunn av Wendy Beamish (Mare Winningham). Hun er vennegjengens gråmus som er forelsket i rundbrenneren Billy. Det later til at han føler noe for henne også, siden han alltid kommer til henne når han får problemer. Han takler problemene sine med å gjøre alt til en vits, og det fører til at det blir et brudd mellom disse to. Faren hennes derimot forsøker å spleise henne med svigermors drøm (á la smålubben, kjedelig fyr med tykke briller) og oppmuntrer henne med å gi henne en bil hvis hun gifter seg med sin blinde date...

Men det er nok drama i resten av vennegjengen også. Jules (Demi Moore) er gjengens drama queen, rikmannsdatteren som drømmer om å bli 80-tallets mest glamourøste og skandaleomsuste kvinne og sliter med kokainmisbruk... "I don't know why you're both so worried... So, I bop him for a couple of years, get his job when he gets his hands caught in the vault, do a black mink ad, retire in utter disgrace, then write a best seller and be a fabulous host on my own talk show..."

Kjæresteparet i gjengen består av den perfekte Leslie Hunter (Ally Sheedy) og gjengens helt, Alec Newbary (Judd Nelson). De er tilsynelatende drømmeparet, men Alec er notorisk utro som betror seg til gjengens pessimist Kevin Dolenz (Andrew McCarthy), som er hemmelig forelsket i Leslie. Det er mildt sagt bare rot i gjengen, men filmen mener tydeligvis at gutter og jenter ikke kan være bare venner. "I dont remember who met, or who fell in love with who first. All I can remember, is the seven of us always together."

Kirby Keger (Emilio Estevez) er forsåvidt forsatt besatt av de gode minnene fra college, og er avstandsforelsket i en tidligere medelev, Dale Biberman (Andie MacDowell). Det er creepy med hans obsessiveness, men når han tar Wendys forlovelsesbil og følger etter Dale ut til en fjellhytte blir det ganske komisk.

Grunnen til at jeg liker filmen såpass er som sagt at den handler om den perioden jeg nærmer meg nå. I tillegg liker jeg vennegjengen, selv om det er en slitsom en. Jeg har ikke hatt en vennegjeng jeg har sett hver eneste dag siden jeg gikk på videregående, og jeg savner venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en solid gjeng i Trondheim, selv med all dets drama så får man i det minste en følelse av familie og at man hører til et sted.

Og til slutt, avslutningsvis i filmen, når Wendy har fått sitt eget sted å bo sier hun til Billy: "You wanna know what's great? Last night I woke up in the middle of the night to make myself a peanut butter and jelly sandwich... and you know, it was my kitchen, it was my refrigerator, it was my apartment... and it was the BEST peanut butter and jelly sandwich that I have had in my entire life!" Jeg lengter etter denne følelsen! Og derfor kan jeg se denne filmen igjen og igjen!