Midnight in Paris og kreativ inspirasjon og motivasjon

Det tar veldig lang tid mellom hvert innlegg nå, men jeg har sett så mange filmer siden sist at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Jeg kan jo prøve å starte med en av de filmene jeg likte aller mest kanskje, som var Midnight in Paris (Woody Allen, 2011). Etter å ha sett Vicky Cristina Barcelona (Woody Allen, 2008) også, lurer jeg på om han skal lage en film om alle vakre storbyer? Det sies jo at han holder på med "To Rome with Love" nå så, hvem vet? Jeg har ikke noe imot det. Vicky Cristina Barcelona var sjarmerende (Penélope Cruz var fantastisk) og Midnight in Paris var genial. Da jeg hørte Owen Wilson var med i filmen, var jeg en smule skeptisk, for han har jo alltid disse tullete rollene i tullete komedier. Men han er egentlig perfekt for Woody Allens filmunivers. Han blir nesten en yngre Woody Allen på en måte.

Midnight in Paris handler om Gil, som ønsker å bli en forfatter og glorifiserer Paris og 20-tallets store forfattere og kunstnere. En kveld han vandrer gatelangs og går seg vill, kommer en gammel bil med feststemte mennesker som drar ham med inn på en fest. Der møter han blant annet Zelda og Scott Fitzgerald, spilt av Alison Pill og Tom Hiddleston. Jeg hadde ikke forberedt meg på at Hiddleston skulle dukke opp og jeg fant ut at det er ikke bare Loki jeg er forelsket i, men hele mannen. Gud bedre, han var for lite med i filmen. Jeg kunne gjerne vært med dem på fest etter fest resten av filmen og vært strålende fornøyd med det. Bare se på dem! Perfection right there!

Natt etter natt blir Gil bedre kjent med Ernest Hemingway, Gertrude Stein og surrealistene Dalí, Man Ray og Luis Buñuel, men forelsker seg også i Adriana (Marion Cotillard). Han forsvinner inn i verden med alle kunstnerne han ser opp til og glemmer sitt virkelige liv og forloveden Inez (Rachel McAdams). Han blir på en måte fremmedgjort i sin egentlige verden når han forsvinner inn i sin nostalgiske "fantasiverden".

Selve ideen bak historien var så genial at jeg ble sittende og gruble over hvilket univers jeg ville ha havnet i. Mest sannsynlig ville jeg nok havnet i New York på 60-tallet og rotet meg borti fabrikken til Andy Warhol, og møtt på mennesker som Marilyn Monroe, Audrey Hepburn, Edie Sedgwick, The Velvet Underground, David Bowie, Bob Dylan og The Beatles etc. Det skjedde så mye fascinerende på det tiåret, og jeg lyver om jeg sier at jeg aldri har drømt om hvordan jeg hadde passet inn i det miljøet. Hvor bra det hadde vært for helsen min, er derimot en helt annen historie. Men dette er kanskje også noe som kommer til å forandre seg om 5 år. Hva som inspirerer meg forandrer seg alltid hyppig, så jeg er egentlig ikke sikker på hvor jeg havner. Jeg vet bare at av alle mine obsessions, har forelskelsen i 60-tallet holdt siden 2006.

Greia er jo at dette er mennesker Gil ser opp til og ønsker å kunne måle seg med. Han spør for eksempel om Ernest Hemingway vil lese gjennom notatene til boken han jobber med. Jeg vet ikke hvor mye menneskene jeg ramset opp har påvirket livet mitt eller mine motivasjoner bak diverse handlinger. Om noe har det påvirket min klesstil og holdning til kunstverk. (Det er muligens elendig sagt, men det Andy Warhol gjør stiller et ganske bra spørsmål om hva som er kunst. Iallfall i mine øyne. Hvor går grensen?)

Det hadde vært fint å kunne føle kreativitet og inspirasjon hver eneste dag. Jeg føler at det som i utgangspunktet motiverte meg blir fort glemt eller tatt for gitt. Når jeg tenker tilbake på det, opplever jeg bare at jeg er fullstendig nummen. Å være inspirert er noe av det herligste jeg vet om, og jeg blir irritert av at jeg ikke føler dette fysisk hver eneste dag. Dagen blir liksom bare en bortkastet dag, nok en dag som sau i en saueflokk. Eller som zombie om du vil. På den andre siden aner jeg ikke hva jeg skal rette inspirasjonen til. Som oftest blir det denne bloggen. Og jeg skriver mer enn jeg publiserer, rett og slett for at det enten blir for personlig eller for mye på en gang, så jeg må klippe og redigere en god del. Antageligvis vil det aldri se dagens lys. Hva ville Scott Fitzgerald eller Ernest Hemingway si til dette egentlig? Fitzgerald hadde kanskje sagt noe som "It’s never too late or too early to be whoever you want to be. There’s no time limit, stop whenever you want. You can change or stay the same, there are no rules to this thing. We can make the best or the worst of it. I hope you make the best of it," mens Hemingway hadde sagt noe tilsvarende "I hate it."

Jeg roter meg veldig bort i helt andre ting enn hva Midnight in Paris handler om, men jeg syntes absolutt alle burde se filmen. Menneskene han møter er geniale (jeg kan ikke få sagt det ofte nok), bildene av Paris er utrolig vakre, dialogene er som i alle andre Woody Allen-filmer: noe kaotiske, men man kan ikke la være å elske dem. Men Woody Allen-filmer er jo noe man enten elsker eller hater. Jeg håper iallfall at dere elsker dem.

Sånn som jeg gjorde, tror jeg også at dere kommer til å lure litt på hvilken epoke og hvilke mennesker dere hadde møtt om dere hadde vært i Gils situasjon. 

Det var iallfall den hyggelige delen av grublingen min. Dette med inspirasjon og kreativitet er en mer frustrerende tanke. Det hjelper ikke å føle seg inspirert når man er bipolar angående kreativitet. Men om ikke annet, skal jeg iallfall forsøke å lese noen av bøkene til disse forfatterne som er nevnt i filmen. Det er et realistisk mål for min inspirerende og motiverende gnist. Bare synd jeg har så mye pensum å ta igjen på nå.