Girl Power for Christmas

Som kjent har jeg det ikke så altfor bra for tiden. Som råd får jeg beskjed om å gjøre det jeg liker aller best for å få slappe av litt. Og er det noe jeg liker så er det jula! Dermed har jeg tyvstartet julestemningen rekordtidlig i år.

Jeg broderer julemotiv hele året, sånn sett får jeg litt julestemning året rundt. Men siden jeg fikk beskjed om å gjøre noe jeg liker har jeg bestemt meg for å omringe meg med det beste jeg vet. Det vil si julemusikk, julefilmer, brodering av julemotiver og julereklamer.

Jeg vet at det er å banne i kirken, starte julen så tidlig. Men psyken min trenger den gode, lykkelige assosiasjonen nå. Likevel har jeg ikke helt hjerte til å se på de beste julefilmene. Jeg har derimot sett på én spesiell film hele uka, i tillegg til den ene juleepisoden i "Murder, She Wrote". Dermed kan de som kjenner meg godt anta at det er snakk om Angela Lansbury. Jeg har sett TV-filmen "Mrs. Santa Claus" (Terry Hughes, 1996) og begynner å kunne sangene utenat snart. Hvis dette hadde vært en filmanmeldelse hadde jeg kanskje ikke vært like begeistret, men man må akseptere 90-tallets familievennlige TV-filmkonsept uten kritisk kynisme for å ha glede av den. Heldigvis for meg trumfer min fangirl hengivenhet for godeste Lansbury over den svake dramaturgien. Om man har sett alle sesongene av "Murder, She Wrote" får man etterhvert en anelse om at Lansbury (i det minste karakteren Jessica Fletcher) er en feminist. Dette kommer frem i et par diskusjoner hun har med den gretne og selverklærte sjåvinisten, Dr. Seth Hazlitt (William Windom).

"Vote for Women"

Over til filmen "Mrs. Santa Claus": Vi skal til året 1910 hvor Julenissen og hans kone får erfare at jordens befolkning øker drastisk, og Julenissen er limt fast til skrivebordet sitt for å fordele alle brevene i kurvene "Naughty" og "Nice". Han enser ikke innspillene fra sin flittige og hjelpsomme kone, som har sørget for at juleverkstedet har produsert nok av leketøy rekordtidlig dette året i tillegg til at hun har planlagt en ny reiserute for levering av alle gavene. Hun er lei av å stadig vekk føle seg overflødig og usynlig, og tar like greit reinsdyrsleden på en reise rundt jorden (en uke før julaften). En storm fører til at hun må nødlande i New York og reinsdyret Cupid skader det ene beinet sitt.

Hun er dermed strandet i en av verdens største byer, men finner seg overraskende fort nye venner. Sangen "Avenue A" illustrerer et sukkerspinn-søtt bilde av kontrastene som befinner seg i denne byen, hvor alle forskjellige grupper kan leve side om side. Utenom kvinner da, hvor en ensom suffragette sliter med å samle tilhengere i kampen om stemmerett for kvinner.  
På under en uke klarer Mrs. North (som hun kaller seg her) å oppfordre alle barnearbeiderne til streik og hjelper suffragetten til å samle sammen gatens kvinner i et demonstrasjonstog for deres stemmerett.

Bare nesten en Nora Helmer

Man kan nesten skimte en Nora Helmer in the making her, men jeg har inntrykk av at Lansbury er ganske konservativ i sine feministiske budskap. "Sterke kvinner, men sterkest i godt partnerskap." Mitt inntrykk av episoder som belyser dette er at hun er fascinert og entusiastisk over den moderne kvinnen, men når det kommer til stykket er hun urokkelig i sin holdning til det gode, trygge ekteskapet. (En morsom episode av "Murder, She Wrote" om forsørgende kvinner og ekteskap er S05E10: "Weave a Tangled Web".) På selveste julekvelden står hun på en balkong og ser opp til den stjerneklare himmelen og synger: "[...]If he needs me I'll go, 'cause I need him much more." Hun tar altså ingen Nora Helmer fra Henrik Ibsens "Et dukkehjem", men returnerer til ektemannen sin, noe som er helt riktig i en familievennlig julefilm.

Lyset versus mørket

Hvis jeg skal sette fingeren på hvorfor jeg ser til Angela Lansbury (og julen) når jeg har det som verst må det hele komme ned til at jeg velger "lyset". I dag florerer vi i mørke, dystre historier og hovedkarakterer: "House of Cards", "Game of Thrones", "Preacher", "Hannibal", "Sherlock", etc. Denne listen er uendelig! Jeg kan nyte det dystre og grusomme alle andre dager i uka, men jeg trenger noe lett og koselig når hjernen brenner som verst og innsiden min er forvrengt og dyster. Juletiden er en tid for lys og Jessica Fletcher (A. Lansbury) er mitt store idol når det gjelder å overkomme hindringer i livet. Det merkelige er at jeg skjønner at seriens fremstilling er urealistisk, men for meg er det avslappende og beroligende å se noen gå gjennom traumatiserende situasjoner på en avslappet og tilbakelent måte. På yogatimene jeg går på hver uke nå snakkes det stadig om å velge lyset. For min del velger jeg lyset ved å se på filmer som "Mrs. Santa Claus". Hvis jeg vil se på noe tungt og intellektuelt kan jeg heller gjøre det på friske dager.

Som avslutning vil jeg bare legge til at jeg nettopp så filmen "Rise of the Guardians" (Peter Ramsey, 2012), en av de bedre Dreamworks animasjonsfilmer. Hvis jeg hadde et senter, slik som at "wonder" er Julenissens kjerne og "lek" er Jack Frosts kjerne, så er julen min kjerne. Antageligvis en misteltein.