Vi vet vel alle at Spider-Man filmene ble melket ut til det kjedsommelige, og jeg var en smule ambivalent til den nye adapsjonen av tegneseriehelten. Etter at jeg forelsket meg i Marc Webb-filmen (500) Days of Summer, i Andrew Garfield etter hans sære karakter i den sære filmen Never Let Me Go (Mark Romanek, 2010) og var stor fan av Emma Stone fra Superbad (Greg Mottola, 2007) og Easy A (Will Gluck, 2010), virket det derimot som om dette var noe jeg garantert ville falle pladask for. Og jadda. Det er ganske deilig å sitte i kinosalen med gåsehud mens man nyter en god superheltfilm! Og i motsetning til de tidligere Spider-Man filmene (ikke misforstå meg, jeg var oppriktig glad i den første Spider-Man filmen før serien ble ødelagt av sine oppfølgere) fikk jeg følelsen av å møte Spider-Man sånn han var for meg etter TV-serien da jeg var liten.
Dessuten fikk jeg lyst til å lese tegneserien, noe jeg ikke fikk av de tidligere filmene. Med tanke på alt dette, er jeg ganske fornøyd med den nye versjonen av Spider-Man og jeg gleder meg allerede til oppfølgerne. Jeg syntes det er litt fælt at anmelderne sier ting som "det er ingen The Avengers akkurat," for er det ikke fælt om alle superheltfilmer skulle være bygd opp på samme måte? The Avengers (Joss Whedon, 2012) er awesome, men jeg føler ingen trang til å sammenligne The Amazing Spider-Man med den. Gjør jeg det med alle superheltfilmer jeg ser, kommer jeg jo til å bli skuffet gang på gang siden jeg legger lista veldig høyt. The Avengers er en film med mye hysterisk morsomme sammenstøt mellom mange store ego, mens The Amazing Spider-Man handler om hvordan Peter Parker håndterer sine nye krefter. Og, fullstendig i fare for å høres ut som en hjelpeløs fjortiss med alle deres fangirling, har Garfields Peter Parker nesten blitt en av mine favoritter blant superhelter på rekordtid og havnet rett inn på min topp 5 liste over... ja, mine celebrity crush. For ja, jeg holder fortsatt på med sånt, men listen består mer av karakterer enn direkte celebrities: Loki, Peter Parker, Thor, Heathcliff... Sukk, herlige mannfolk. Hvorfor kan ikke superhelter eksistere? Øyeblikket jeg skjønte at denne Peter Parker likte jeg virkelig, var (selvfølgelig) under denne scenen:
Den scenen førte til at jeg likte Parker og Gwen Stacy mye bedre enn Parker og Mary Jane (for de to ble jo bare ødelagt til det kjedsommelige i de andre filmene), og scenen var mye bedre enn kyssescenen i Spider-Man (Sam Raimi, 2002). Klart, det første kysset i The Amazing Spider-Man var litt... ja, jeg var ikke så begeistret over det. Alt før kysset var ganske perfekt, når han sliter med å fortelle henne at han er Spider-Man, men så skyter han ut "spindelvevet" og spinner henne inntil seg. Det blir iallfall mye bedre når han snubler skadet inn på soverommet hennes senere, og da jeg forlot kinosalen med søsteren min holdt vi på med den verste fangirling du kan tenke deg. Så da skjønte jeg at det bare var å føre ham opp på listen over mine favoritter i 2012.
Til syvende og sist kan jeg jo si at det ikke finnes en cameo jeg har mer glede av enn Stan Lee. For du vet så godt at han kommer til å dukke opp. Ser du en Marvel-film, forventer du å se den gamle mannen med det hvite håret og de store brillene. Kanskje han til og med har en liten replikk? I denne sier han riktig nok ingenting, men herlighet for en morsom scene! Det var et av de morsomste øyeblikkene gjennom hele filmen! Excelsior!
Det var kanskje en ting jeg savnet fra de tidligere Spider-Man filmene og det var J.K. Simmons sin hissige avisredaktøren, J. Jonah Jameson. Han var awesome.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar