Brontë-søstrene: Take Care Not to Smile at Any Part of it!

Jeg har sett en masse filmer i det siste, for det meste fram til den eksterne harddisken min gikk i gulvet ved et uhell. Men var det noe som jeg forelsket meg hjelpeløst og hodestups i, så var det filmatiseringen av Brontë-søstrenes mesterverk og Michael Fassbender. I mitt forsøk på å snu om på døgnrytmen, la jeg meg tidlig i sengen med en film. Valget falt ganske randomly på Jane Eyre (Cary Fukunaga, 2011), en film jeg lenge har hatt liggende uten å ha hatt noe spesielt stort ønske om å se den. Men jeg sukket på de rette og gråt på de merkeligste stedene i filmen. Som om ikke X-Men: First Class (Matthew Vaughn, 2011) og Prometheus (Ridley Scott, 2012) var nok til en celeb-crush på Fassbender, så var jeg fortapt med denne filmen. Til tross for hans tåpelige skinnskjegg.

Siden sommeren 2005 har moren min, søsteren min og jeg bygget opp en vane for å sette oss ned med Jane Austens verden, da hovedsakelig BBCs Pride and Prejudice fra 1995 med godeste Colin Firth. Det blir neppe noe unntak i år, men nå føler jeg en større dragning mot Brontë-søstrene, da hovedsakelig Charlottes Jane Eyre og Emilys Wuthering Heights. På en side kan man se det som bort fra det naive, uskyldige og lyse, og mot det brutale og dystre mørke. Det er en gotisk stil over det hele, som forsterkes i filmatisering av historiene - for de er kjærlighetshistorier forkledd som spøkelseshistorier.

Foreløpig er jeg litt over halvveis i Wuthering Heights. Etter å ha blitt rimelig kjent med filmene fra 1939, 1992 og 2009, gleder jeg meg til favorittscenene fra filmene. Overraskende nok finner man minimale spor etter bokens egentlige fortellerramme, hvor visse av favorittscenene mine aldri har eksistert i bokens fortelling. Jeg syntes det kan være en interessant historie å filmatisere, med tanke på at historien er en gjenfortelling av hvordan tjeneren Nelly Dean oppfattet romansene og intrigene rundt seg. Det eneste som er ordrett sitert fra boken, er når Cathy eller Heathcliff snakker om hverandre til Nelly eller når de alle befinner seg på samme rom, noe som skjer svært sjeldent. Samtalene Cathy og Heatcliff har sammen blir bare beskrevet som dempet hvisking eller høytlytt krangling. Derfor er det litt interessant å se hvordan de har løst dette i filmatiseringene, når verken versjonene fra 1992 eller 2009 har fulgt fortellerrammen fra boken. Jeg foretrekker versjonen fra 1992 med Juliette Binoche og Ralph Fiennes, framfor 2009 med Charlotte Riley og Tom Hardy, men jeg liker framstillingen av Heathcliffs forakt mot Cathys forvandling i 2009-versjonen. Med versjonen fra 1992 gråter jeg når Cathy beskriver sin kjærlighet for Heathcliff for Nelly og selv en eneste replikk fra Heathcliff får maskaraen til å renne nedover ansiktet ("I don't know how you can bear to leave her."). Det sier litt om hvor forelsket jeg er i Fiennes sin Heathcliff, og det hele topper seg opp når han sitter ved treet de satt for mange år tidligere og får høre at hun er død: 


"I pray one prayer - I repeat it till my tongue stiffens - Catherine Earnshaw, may you not rest as long as I am living; you said I killed you - haunt me, then! The murdered do haunt their murderers, I believe. I know that ghosts have wandered on earth. Be with me always - take any form - drive me mad! only do not leave me in this abyss, where I cannot find you! Oh, God! it is unutterable! I cannot live without my life! I cannot live without my soul!" *Sukk*

Til syvende og sist avslører dette at jeg faktisk er en jentete jente likevel. Mitt hat for de stereotypiske romantiske komediene forsvinner som dugg for solen når min kjærlighet for kostymedrama melder sin ankomst. Egentlig misliker jeg det å gråte til den minste emosjonelle ytringen på film, men når det gjelder adapsjoner, kan man ikke motstå det siden det først og fremst er ordenes medium. Som om ikke replikkene er nok til at man forelsker seg i filmen, har den også en til tider en fantastisk lyssetting. Jeg pleier aldri å legge store oppmerksomheten til det tekniske, men i denne filmen er det nesten så man drømmer seg fullstendig bort og får følelsen av å være vitne til noe langt eldre og dyrebart glemt enn hva 90-tallet kan tilby. Jeg tror ikke jeg gjør meg særlig godt forstått med å si det, men jeg tenker hovedsakelig på scener hvor man ser flammenes glød fra ildstedet treffe skuespillernes ansikt. Det oppleves kanskje primitivt i bruk av lys, men det setter en intim stemning, og det skaper en lengsel etter å være nær selv om karakterenes selskap er farlig giftig.

Jane Eyre er også en vakker film, som et vakkert mareritt egentlig. Soundtracket er, som med Wuthering Heights, helt fantastisk! Mens Wuthering Heights har en stemning som minner om en gammel horrorfilm, er  musikken i Jane Eyre bare sårbar og melankolsk. I mitt forsøk på å få søsteren min interessert i Brontë-søstrene, viste jeg henne denne filmen, og det funket. Hun ble revet med, sa hun likte filmen veldig godt og hadde lyst til å lese boken. (Moren min derimot viste seg å være vanskeligere å overbevise, jeg viste henne Wuthering Heights, og den var litt for deprimerende, sa hun. Jeg skulle nok ha valgt Jane Eyre.)

Som jeg nevnte innledningsvis, valgte jeg denne filmen ganske tilfeldig som selskap i mitt forsøk på å snu døgnrytmen min i ensomheten som følger av dette. Jeg failet jo på en måte, da jeg ble nødt til å se visse scener for å høre de fantastiske samtalene igjen og igjen, og jeg ble revet såpass med at jeg fikk alt annet enn en rolig kveld og fint lite søvn. Jeg ble liggende og gruble, tenke tilbake på visse scener, på hvor fantastisk filmen var for meg, og at jeg virkelig burde ha valgt en annen film. Etter at jeg så denne, fikk jeg en uendelig trang til å se Wuthering Heights og lese bøkene, og denne fiksjonen bidro til at jeg havnet i et melankolsk humør. Hvordan kan man unngå det? Livet er ikke rosenrødt i disse historiene, det er vonde kjærlighetshistorier. Mange tiltrekkes kanskje av det romantiske konseptet, men for meg var det melankolien. Jeg har en tendens til å oppfatte melankoli, depresjon og nevrotiske tendenser som en virkelig del av livet, mens romantikk og lykke er mer som en myte, noe merkelig mennesker har skapt for å komme seg gjennom livet.

Jeg syntes ikke Jane Eyre er særlig romantisk. Så fort en film bygges rundt to mennesker som faller for hverandre, havner den under kategorien "romance", uansett hvordan det måtte gå med dem. Sangen "Where the Wild Roses Grows" av Nick Cave regnes jo som en av de mest romantiske sangene noensinne... men den handler jo om et drap! Det er fascinerende saker. Ennå mer fascinerer det meg at Brontë-søstrene, døtre av en prest, skrev slike bøker. Er de ikke på en eller annen måte dystre og djevelske for slike miljøer på den tiden? Jane Eyre er kanskje den folk liker mest. Jeg skjønner jo hvorfor. Et mishandlet og uønsket barn blir sendt vekk fra familien og frarøvet arv, blir guvernante på Thornfield Hall, forelsker seg i husets eier, den dystre Edward Rochester, midt oppi mysterier om spøkelser og brann som oppstår om nettene. Men jeg liker karakteren Rochester, at han er så tydelig splittet i alt han gjør og at han hele tiden prøver å finne nye distraksjoner fra sine dystre tanker. Det ene minutter sitter han foran pianoet og spiller på noen lystre toner før han i det neste smeller fingrene på tangentene som i en protest, stormer ut av huset og begynner å fyre løs med geværet ut i intet.

"I envy your peace of mind, your clean conscience, your unpolluted memory. Little girl, a memory without blot or contamination must be an exquisite treasure - an inexhaustible source of pure refreshment: is it not?" Sukk, sånn som de skriver. Det beste fra Rochester må være dette: "I sometimes have a queer feeling with regard to you - especially when you are near to me, as now: it is as if I had a string somewhere under my left ribs, tightly and inextricably knotted to a similar string situated in the corresponding quarter of your little frame. And if that boisterous channel, and two hundred miles or so of land, come broad between us, I am afraid that cord of communion will be snapped; and then I've a nervous notion I should take to bleeding inwardly." Ingen snakker sånn lenger. Usikker på om de noensinne har gjort det, og om noen dessverre skulle ha sagt noe slikt til meg, hadde jeg nok avvist den stakkars fyren, siden jeg har en tendens til å være slem mot de som faktisk liker meg. Jeg skal forsåvidt kaste meg over denne boken så fort jeg er ferdig med Wuthering Heights. Kanskje jeg kan finne på noe mer interessant å si om filmen til neste gang.