(500) Days of Summer: Kjærlighetssorg og Kreativitet!

Det er vel ikke så overraskende å se at jeg har en av disse "summertime sadness", noe som har begynt å bli en uvane, ut ifra det forrige blogginnlegget mitt. "Melankoli, depresjon og nevrotiske tendenser er den virkelige delen av livet"?! Herlighet, for noe tull! Jeg er fullstendig klar over det, men på den andre siden har jeg aldri oppfattet ting på den gjennomsnittlige måten uansett; og om jeg så har gjort det har jeg sett bort fra det som følge av kjedsomhet. Man skal være godt rustet hvis man kommer gjennom uker med delvis ensomhet, Lana Del Rey og Wuthering Heights uten å føle en liten melankoli komme smygende, regnværsdager som solskinnsdager. Greia er at jeg liker å være melankolsk. Noen ganger gjør det meg mer fokusert enn jeg er i en tilfreds sinntilstand. Og jeg finner en smule nytelse i det hele, så jeg ønsker den velkommen. Problemet er å komme seg ut av den, for varer det for lenge utvikler det seg til en passivitet hvor man knapt står opp fra sengen.

Anyway, sånn går nå dagan. Enten ligger jeg på sofaen, klaustrofobisk på grunn av manglende aktiviteter å ta seg til, eller så ligger jeg langflat på verandaen eller ute i gresset og later meg, fortsatt uvitende om hva jeg skal ta meg til. Dette er vel igrunn øyeblikk hvor jeg kunne ha satt meg ned med bloggen, men når man er lat, er det ennå vanskeligere å få ut et eneste klokt ord. Til slutt vil man nå et punkt hvor man er lei alt man kan tenke seg, og da begynner man å begi seg ut på en mengde ting, rett og slett fordi man vet at man ikke har noe å tape på det. Sånn føles det iallfall.

Det er en film med disse delene av "livets gang" som jeg har falt pladask for. Jeg gjorde det riktig nok ikke umiddelbart. Det måtte en ny visning til før jeg satte pris på filmens mange særheter. Det er (500) Days of Summer (Marc Webb, 2009). Jeg likte ikke filmen den første gangen jeg så den, noe som antageligvis skyldes min mistanke om at fortellerstemmen misledet meg i sin fortelling. Da dette ikke stemte overens, ble jeg nesten skuffet og misfornøyd, men da jeg så den igjen, fant jeg faktisk en stor underholdningsverdi i Toms (Joseph Gordon-Levitt) kjærlighetssorg.

Jeg forstår forsåvidt dem begge to; Summer som ikke tror på kjærligheten; og hennes oppfattelse hindrer henne i å være i et ordentlig forhold med Tom. Hun liker ham, men nekter å sette ord på det hun måtte føle for ham. På den andre siden sier hun mye om hva hun ikke føler. Tom derimot har mange forhåpninger til kjærlighet i livet og har tydeligvis for vane å bryte fullstendig sammen når han blir frarøvet disse av sine forelskelser. Og man føler med Tom. Hvem har vel ikke blitt dumpet eller hatt kjærlighetssorg? Jeg kjenner meg forsåvidt veldig mye igjen i Tom, med tanke på hans passivitet, den kreative energien som følge av depresjonen og hans optimistiske forventninger (som muligens må være min favorittdel i filmen, siden ingenting blir som man helt hadde tenkt seg - noensinne).

Jeg har en tendens til å tilbringe mer tid i drømmeverden enn i det virkelige livet, nettopp fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å oppleve det jeg drømmer om - jeg kommer aldri til å ha noen Hollywood-filmøyeblikk - og den deprimerende tanken om at livet aldri kommer til å kunne måle seg med mine dagdrømmer. Dagdrømming er en form for passivitet til eget liv, sier noen, og kan regnes som et symptom for depresjon, men jeg syntes det kommer helt an på hvordan man selv ser det. Har man ikke vondt av det, burde det ikke spille noen rolle. På sitt verste kan det noen ganger hende at man føler at dagdrømmene håner deg, og det er derfor, mer enn det faktum at han ble dumpet, at jeg føler sånn med Tom. Han er sin verste fiende.

Det var kreativiteten som får ham ut av kjærlighetssorgen som gjorde at jeg likte filmen. Jeg er jo av den oppfatningen av at depresjon er godt for kunstnersjelen. Det skyldes kanskje at jeg tror man er mest fokusert når man er ulykkelig, man kjenner de sidene av seg selv eller omgivelsene sine som man ikke liker. Og kanskje man forsøker å forandre situasjonen til det bedre. I Toms tilfelle slutter han på jobben og forsøker seg på det han egentlig vil holde på med. Det var Summer som hadde oppmuntret til dette da de traff hverandre, og uansett hvor vondt han hadde det etter bruddet, får det ham til å utføre sin selvrealisering.

Alt dette er stort sett ting jeg tenker på selv når jeg har kjærlighetssorg eller blir melankolsk og passiv på grunn av alle mine ikke-eksisterende bekymringer. Jeg vet ikke hva man skal foretrekke av disse to, men jeg føler en dragning mot kjærlighetssorg: Den er ikke bare vond, men bittersøt. Man lengter jo tilbake til noe man tror er bedre enn det kanskje var, i tillegg utvikler man seg etter forholdet. Innerst inne vet du at personen gjorde et eller annet med deg som kanskje aldri blir det samme igjen. Det hørtes nesten fælt ut, men det er min favorittdel ved å møte nye mennesker. Mennesker som ikke klarer å berøre noe inni deg, er ubetydelige relasjoner i ettertid.