The Dark Knight Rises! RAWR!

Jeg hører folk som klager og jeg kan ikke si at jeg ikke forstår dem. Men når det er sagt var ikke min opplevelse den samme som deres. Endelig var jeg ferdig med den grusomme sommerjobben min og skulle feire dette med å dra på The Dark Knight Rises (Christopher Nolan, 2012). Siden filmen er tilsvarende 3 timer lang er den siste visningen på Fredrikstad Kino kl. 20.30! Og da det endelig var vår tur i billettkøen hadde de ingen plasser for en trio. Jeg som hadde gledet meg til denne filmen i flere dager, var fast bestemt på at denne filmen skulle jeg se i kveld! Så vi kjørte over til Sarpsborg Kino, fikk oss kinobilletter og kunne endelig nyte vårt bittersøte farvel med Nolans Batman. (Men jeg tviler på at Sarpsborg Kino er THX-godkjent... og det er en av de minst behageligste kinosalene jeg har vært borti, dog dette var bagateller så lenge jeg fikk se Batman!)

Til tross for alle irritasjonene rundt omstendighetene, klarte jeg å nyte filmen. Og en del av meg føler at kritikken kommer av for høye forventninger, kanskje til og med gale forventninger siden filmen ikke bare er en oppfølger, men en avslutning på en trilogi! Entusiaster sier jo at det råder annerledes regler for filmen avhengig om det er en oppfølger eller en avsluttende del på en trilogi. Og når de klager over skurken Bane (Tom Hardy) - sier han ikke kan måle seg med Heath Ledgers The Joker; han virker ikke ond nok; vi ser ikke ansiktet hans; svakeste skurken i trilogien! - da blir jeg nesten litt irritert.

Jeg syntes faktisk Bane var en god avrunding i trilogien, man får en følelse av "tilbake til starten," med tanke på Ra's al Ghul og hans ideologi, og dermed får man lyst til å ta fram de tidligere filmene for et lite maraton. Og da har egentlig Nolan lyktes i mine øyne. Samtidig syntes jeg det var morsomt, dog ikke så overraskende som alle andre skal ha det til, at Bane ikke var den egentlige skurken i filmen. Han var bare løpegutten for en jeg mistenkte fra starten av (og det er ikke wannabe nerdtastic skryting om awesome kunnskap om universet, men det skyldes spoilers fra tidligere). Og det var så gøy da twisten kom i filmen at jeg lo stille for meg selv i den mørke kinosalen. Jeg tror jeg hadde en tendens til å le på svært upassende steder i filmen, sånn som da Batman ble forrædet, noe som overrasket alle som ikke visste om denne twisten på forhånd; da Bane sprengte tunnelene rundt om i Gotham under den amerikanske fotballkampen; men mest da Bane brakk ryggen til Batman. For mesteparten av entusiastene til Batman-universet er kjent med dette: "The man who broke the Bat."

Bane var ikke kjedelig som mange skal ha det til. Jeg likte bakhistorien hans, selvfølgelig, men det hjalp nok masse at det var Tom Hardy som spilte ham. Hardy har jeg en merkverdig crush på, og det beste med fyren er stemmen hans. Han høres nesten konstant ut som om han er på bristepunktet av undertrykkingen av et enormt raseri, og man har dette "Skjønnheten og Udyret-syndromet". Jeg tror ikke det er noe mer forlokkende for en kvinne enn en dyster og skadet mann hun tror hun kan lege sårene til. Viten om at jeg har dette syndromet, gjør filmens twist det umulig for meg å forkaste Bane som kjedelig.

Ikke bare var det Bane som måtte imponere, men også Catwoman. Ingen kalte henne det, men man ser det tydelig på nyhetsforsidene om tyveriene hennes. "The Cat." Det at Anne Hathaway skulle spille henne, var jeg ganske skeptisk til, siden få har klart det etter Michelle Pfeiffer fra Batman Returns (Tim Burton, 1992), men hun overrasket og har blitt min favoritt av Catwomen. Jeg skjønner hva anmelderne mener når de sier at Catwoman redder en dyster Batman, for innimellom oppfattet jeg det som at det er hun som bidrar til at mest mulig skjer i filmen, i tillegg til at hun blir hans usannsynlige sidekick. Mens andre Batman-filmer er ganske cartoonish, er Nolan sine ganske realistiske. Noen klager kanskje over at denne er for realistisk og trygg i den forstand, syntes jeg det er et av elementene som gjør Nolans trilogi så fantastisk. Det er også derfor oppfattelsen av Hathaways Catwoman er så fantastisk. De andre (Tim Burton og Joel Schumacher) er ren underholdning i komediens form, mens disse filmene får deg til å se velkjente karakterer på en ny måte og skal oppfatte dem som realistiske personligheter - og godkjenne det.

Men aldri en Christopher Nolan-film uten en enorm teaser som avslutning. (Det er kanskje feil å si, men det burde ikke være det på grunn av Inception!) Det gikk faktisk et par ganger hvor jeg fryktet at han skulle ta en Inception-teaser, bare for å bli beroliget i siste sekund. Men da teaseren kom, rulleteksten dukket opp på skjermen og Hans Zimmers fantastiske komposisjon dominerte i høytalerene, da skalv hendene som om jeg ikke hadde spist på evigheter eller jeg skulle hoppe ut av et fly. Og da tenkte jeg at Nolan har det med å gjennomføre dette, iallfall forsøke, en gang i framtiden. Med Joseph Gordon-Levitt. For jeg kommer til å savne dette så altfor, altfor mye! Og det kommer tydeligvis Christian Bale til å gjøre også, ut ifra MTVs Movie Awards 2012... *Sukk!*