O jul med din glede...

Heihei! Da er jula mer eller mindre over, og vi begynner med Godt nytt år!-hilsninger. Når familien samles i juleferien blir det alltid mye kos og småkneting. Årets største diskusjon i år må være juletreet. Stakkars mamma har jobbet uten stopp i flere uker, og har verken fått bakt julekaker eller kjøpt juletre. Så det ble stefaren min og jeg som dro ut for å kjøpe det, på Lillejulaften. Det var jo grusomt utplukket overalt, så vi tok et frossent lite grantre. Vi måtte ha det lille treet inni den lille Peugeot-bilen min.

Grantreet fikk dårlig mottakelse av både mamma og Karoline, lillesøsteren min. Pistrete og med dameformer (altså, det er knapt grener på midten), hvor julekulene falt ned stadig vekk, har det vært et eneste stort irritasjonsmoment for mamma. Men jeg syntes nå det var et koselig lite tre. Det at andre syntes det var stygt, gjorde det ekstra sjarmerende i mine øyne. Gøy var det likevel å høre på tiradene til ho mor.

Julen i år gikk virkelig i warp speed. Den var liksom over før den hadde begynt. Mens mamma ikke rakk å bake julekaker, rakk ikke jeg å handle inn gaver. Jeg måtte ut på Lillejulaften for å stresshandle restene, slik som mannfolka alltid gjør. En grunn til at jeg ikke ble ferdig i tide, var at jeg og noen venner, Gard, Nicole og hennes lillesøster, bestemte oss for å reise til Gøteborg for å handle litt. Handling ble det ikke mye av, for vi endte opp på Liseberg.

Så farget jeg plutselig håret på Lillejulaften. Nå har jeg altså mahogany-farget hår. Det er gøy. Bort med kommunegrått hår. Risky å farge håret på Lillejulaften, om det hadde blitt helt forjævlig. Men jeg ville virkelig forandre håret og det sier litt om hvor lei jeg var håret mitt.

I julegaver fikk jeg blant annet This is it-DVD, Jul i Blåfjell, samlealbum av Prince og David Bowie. LP-plater. Jeg fikk pledd, pute og håndkle. Vinglass, ekstern harddisk og en pen sum med penger. Jeg vet absolutt hva jeg skal bruke pengene på. Noe av pengene på gavekortene gikk til en liten Stormtrooper-"dukke" i dag for eksempel. Når jeg skal til Sverige, skal jeg også kjøpe et perlesett og lage en masse Nintendo-figurer! Gleder meg!! :D

Helt siden jeg kom hjem har det vært ett eller annet hver eneste dag. Mandag var jeg på biltur til Oslo med en kompis, besøkte en venninne og sov over i det iskalde huset til lillesøster. På tirsdag var det hjemover til mamma med et tog som bare hadde fire vogner (NSB vet å gjøre juletiden ekstra frustrerende), og hjemme traff jeg en rastløs katt, en stresset mor og en stefar med brukket fot. Jeg tok meg et glass rødvin og nøt filmmagasinet Total Film. Neste dag var jeg på biltur til Gøteborg. Og dermed var det Lillejulaften. 1. juledag hadde vi 14 mennesker på en julemiddag i den lille leiligheten vår (opprinnelig skulle det være 18, men vi var heldige da de meldte pass på grunn av sykdom), og 2. juledag var det nok en familiemiddag hos bestemor. Og da jeg kom hjem den kvelden, var jeg helt utslitt. Det er først i dag jeg har fått slappet av! Og det er d-e-i-l-i-g-! Men jeg beklager for disse uinteressante innleggene som det tilsynelatende aldri tar slutt på. Jeg vet derimot ikke om det vil komme noen innlegg av større interesse i den nærmeste framtid. Hold ut, peeps.

May The Force be with the G33KS!

Her om dagen da jeg var ekstremt umotivert til å både lese og legge meg, så jeg blant annet Cold Case på TVNorge. Den episoden handlet om åpningen av etterforskningen på drapet på en liten jente på 90-tallet. Den lille jenta var klassens lille outsider som levde under terror av de populære jentene. En av disse jentene hadde tidligere vært jentas bestevenninne, som var helt besatt av det å være populær. Denne serien, Law and Order: Special Victims Unit, CSI og Criminal Minds, har en tendens til å bli altfor A4. Det er gjentagelse på gjentagelse til det kjedsomlige, men så kommer det noen episoder med historier utenom det vanlige. Denne historien snakket selvfølgelig voldsomt til meg, jeg glorifiserer jo det å være outsider. Og det sa jo moren til den lille jenta, "om noen år vil hun være den populære jenta, og det på grunn av at hun er smart og annerledes. De populære jentene som mobber vil ingen bry seg om noen år." Sant så sant.

Som om ikke denne episoden alene skulle vekke barndomsminner nok fra før av, så vandret jeg rett inn i et ubehagelig syn da jeg var innom Torget noen dager senere. Jeg svingte rundt hjørnet og rett foran meg kom en tilsynelatende yngre blondine. Ei svær dundre kom fra siden og skjelte henne ut, og hun kom i den farten at jeg holdt på å bli truffet av godstoget. Jeg følte for å ta en U-sving og rømme scenen, men vandret heller på trygg avstand rundt spetakkelet. Det var et voldsomt utbrudd den dundra kom, som i tillegg hadde to-tre venner bak seg, og den stakkars blondinen nærmest pep at hun ikke skjønte hva som er problemet. Denne scenen vekket vonde barndomsminner. På grunn av konfrontasjoner som dette gruet jeg meg til skolen hver eneste dag. Jeg mislikte 95% av elevene på skolen, visse elever var jeg rett og slett redd for. Selv den dag i dag får jeg vondt i magen ved synet av personene. Men jeg var aldri en geek de andre bevist hakket på. Jeg var bare annerledes og følte meg aldri akseptert i miljøet på skolen. En outsider, mer eller mindre.

Det er egentlig noe rart ved atferden til de populære. De skulle stadig vekk ha oppmerksomhet, komme med x-antall ytringer om diverse saker og ting som er så dårlig gjort. Om vi hadde om andre verdenskrig eller noe, så legger de prippent ut om hvor synd det var på jødene og hvor dårlig gjort det var av nazistene. Altså, det er noe alle i klassen tenker selvfølgelig. Jeg forstår ikke trangen til å påpeke det åpenlyse med mindre man skulle komme med en original tanke. Jeg likte ikke disse jentene. De så perfekte ut, de hadde de riktige klærna, de fikk oppmerksomhet av skolens kjekkeste gutter, de var høylytte og vulgære. I friminuttet kunne de komme bort til vennene mine, og slenge unødvendige kommentarer om hvor patetiske vi så ut eller noe tilsvarende. Og det er denne blærete, glorete og bitchy atferden jeg finner så merkelig. Men som sagt var jeg aldri en geek som ble mobbet, slik som Katie ble. Hvem er Katie? The Star Wars Girl? Les dette:

http://edition.cnn.com/2010/LIVING/12/09/katie.starwars.geek/index.html?hpt=Sbin

Mobbing vil nok alltid eksistere, med det er dog et sjarmerende bidrag til det å akseptere andre menneskers identitet, og jeg skulle ønske det var en slik event på barneskolen min. Altså "on December 10, her school will host Proud To Be Me Day. Kids will be encouraged to wear something that shows what they're interested in, whether it's princesses, sports, animals and anime." Gøy! :D

Jeg likte tanken på "Proud To Be Me Day" og har kledd meg i Star Wars T-skjorte i dag. Pluss en stripete genser som mer eller mindre symboliserer Tim Burton for meg. :D

(Jada, dette ble ganske ekstravagant og blærete, litt overkill kanskje. Sånn går det når man ikke riktig vet hvor man skal begynne med innleggene og tankene er et eneste stort rot. Men jeg ble ganske rørt av Katie-historien. Litt nostalgisk atm.)

Favoritter i 2010:

En foreløpig oppsummering av året 2010. Jeg føler for å starte på oppsummeringen allerede nå, rett og slett fordi jeg er i humør for det. Jeg vil sitte og reflektere over hva 2010 har vært for meg. Men jeg tror det vil komme et bedre innlegg om dette på et mer passende tidspunkt, som for eksempel i romjulen. Her kommer i allefall en overfladisk oppsummering:

Mine nye favorittserier i 2010; Robot Chicken (2005- ), Castle (2009- ), Mad Men (2007- ), Dexter (2006- ) og The Walking Dead (2010- ).

Mine nye favorittfilmer i 2010; Inception (2010), Toy Story 3 (2010), Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010), Hard Candy (2005), Kick-Ass (2010), Paprika (2006) og The Italian Job (2003).

Mine nye favorittartister i 2010; Susanne Sundfør, Terry Poison, Infected Mushroom, Katzenjammer, Slagsmålsklubben, Emilie Autumn, A Perfect Circle, Shiny Toy Guns.

Lengste celebcrush; Seth Green.

Bachelorgrad: check. Årsstudium i filosofi: ?!. PC'en med 28 000 bilder: død. Forelsket: check. Kjærlighetssorg: check. Lykkelig: check. 2010 har vært et fantastisk år. Jeg har hatt det helt fantastisk, om noe var sommerferien den største skuffelsen i år (ved siden av resultatet av filosofistudiene mine), og det sier stort sett litt om hvordan studenttilværelsen er (i det minste på den sosiale delen av studentlivet). Jeg har blitt kjent med så mange fargerike og søte mennesker, og jeg gleder meg helt vilt til å se hva 2011 bringer med seg.

I *heart* Trondheim

I går var jeg ute med kameraet i det iskalde Trondheim (i 16 minusgrader uten vanter) og lekte fotograf med en kompis. Egentlig var det han som stod for mesteparten av fotograferingen, mens jeg stod for klaging og syting om temperaturen. Om jeg hadde kledd meg bedre for å kunne overleve i de 16 minus, hadde jeg nok tatt flere bilder, for denne byen er vakker!

Step into Christmas... with chaos!

Oh well... Da ser det ut til at jeg har fått en liten del av livet mitt tilbake, og jeg kan nå forsøke å glede meg over det faktum at det nå er desember. Det er snø ute, jeg har en fin adventskalender og har muligens tid til å få med meg Olsenbanden jr. på TV2 i helgen. Eksamensperioden startet med et smell og jeg burde nå ha eksamenspugging i bakhodet. Men på den andre siden begynte jeg å lure; Hvor ble det av semesteret?! Går tiden som i noe á la warpspeed når man virkelig har det gøy?

RIP Leslie Nielsen

RIP Irvin Kershner

Distant Dreamer

November er en merkelig tid. Mørketiden slår inn for fullt og slår døgnrytmen til en stakkars student helt ut av spill. Til tross for mistankene om insomnia, har jeg sovet over ti timer når jeg først har sovnet og våkner opp til stummende mørke på kvelden. November er også en morbid måned, i allefall for min del, siden jeg ikke klarer å se meg ferdig med Halloween etter kun én dag. Halloween-rekvisittene ligger fortsatt framme for å minne meg om at "everyday is Halloween." Tørsten etter blod har ikke gitt seg; jeg fullførte den første sesongen av Dexter, hatt utallige Castle-maraton, og sett den nye versjonen av A Nightmare on Elm Street (2010) som var sånn delvis skuffende og imponerende, på mine søvnløse netter, og koser meg ellers med Chelsea Cains Ondskapens hjerte under dyna når jeg finner ut at det er best å forsøke å finne litt tretthet. Og takket være det nyeste nummeret av Nemi, har jeg også blitt fascinert av Charles Addams og hans familie, først og fremst tv-serien fra 60-tallet. Men det gleder meg å høre rykter om at Tim Burton skal lage en stop-motion film om The Addams Family. Det høres i allefall ut som den Burton jeg forgudet med Beetlejuice (1988), The Nightmare Before Christmas (1993) og Edward Scissorhands (1990).

I tillegg til alt dette ble jeg nesten forelsket i Gary Oldmans Sirius Black i går, da jeg så Harry Potter and the Order of the Phoenix (2007). Han er så latterlig creepy tiltrekkende der han blunker og vifter med tryllestaven. Denne søndagen skal jeg på kino og se Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (2010) med romkameratene mine, det blir dog uten favoritten min, men jeg regner med at jeg overlever med glans. Jeg har jo alltids Ralph Fiennes og Helena Bonham Carter (digger den fullstendig psykotiske hekselatteren hennes, men man kan vel ikke egentlig vente seg annet fra dama til Tim Burton). Men apropo syk og hysterisk latter (Castle er så freakin' awesome!):

Weak and Powerless?

Våkner du noen ganger opp og føler at du befinner deg i feil kropp? Ikke sånn transkjønnethet, men sånn sett at ingen klær er riktig for deg, musikken du spiller har mistet betydning og adrenalinkicket er som dugg for solen? Det er omtrent som å havne i en fremmeds kropp. Man har en liten konflikt med sin egen personlighet. Noen ganger føler jeg at det er som om personligheten min lever sitt eget liv uavhengig av individet det er fanget i, for plutselig tar den noen monsterskift og jeg blir omtrent en annen person. Er dette tidlige tegn på schizofreni? Jeg har for eksempel tre forskjellige håndskrifter (good luck with catching me, om jeg finner ut at jeg vil ta en Zodiac), noe jeg ikke tenker ytterligere over med mindre andre snakker om irritasjonen over sin egen håndskrift. Men alle har vel sine perioder med fremmedgjøring, som kanskje bare betyr at det er på tide med en forandring. Man restarter seg selv og plukker ut hva eller hvem man vil være.

Det virker som om jeg har utviklet en klaustrofobi for min egen hybel den siste tiden nå også. Det kan skyldes rotet som er her, noe som gjør det litt vanskelig å kose seg. Men dette halvåret har jeg flydd rundt som aldri før, og jeg har fått sansen for sosial aktivitet (etter år med nerding i ensomhet på hybelen utenom en bytur hver fredag) og litt impulsivitet. Det spørs om økonomien min setter like stor pris på alle Pair-a-dice- og kafébesøkene, kinoturene, middagsbesøk her og der, og ut på byen hver eneste helg. Det gjør den vel også, but probably in a different way. Det er jo sørgelig å si at jeg ikke er vant til å farte rundt som en virvelvind hit og dit, men etter årevis med prestasjonsangst og tvangstanker begynner jeg å bli ganske avslappet til hva mennesker tenker og tror om meg, og det åpner en del dører. Uansett; mer tid til kos med venner vil si mindre tid til oppgaver jeg må levere. Jeg mistrives med filosofistudiene, og innleveringene mine begynner å bygge seg opp til en enorm murvegg som jeg ikke kommer forbi. Jeg møter sjeldent opp til forelesningene og er stygt redd for å gjøre det langt under det middelmådige på eksamen. På en annen evig lys og positiv side, har jeg oppnådd mer enn den svenske prinsen har.

Oppi all negativiteten er det greit å sitere Little Miss Sunshine (2006): "Anyway, he uh... he gets down to the end of his life, and he looks back and decides that all those years he suffered, Those were the best years of his life, 'cause they made him who he was. All those years he was happy? You know, total waste. Didn't learn a thing." Melankoli er godt for ens kreativitet, sad but true. Mesterverk stammer gjerne fra gale eller deprimerte kunstnere. Og jeg merker det på min egen kreativitet angående denne bloggen; De gangene jeg har blogget på mitt beste og mest produktive, har jeg vært passiv, lettere deprimert og lei (man har liksom ikke bedre å gjøre, man vil distrahere seg selv, og man tørster etter anerkjennelse hvor enn man måtte søke etter det og vil fjerne oppfattelsen av sin egen ubetydelighet). De gangene jeg har hatt det bra, slik som for eksempel april og oktober; da kommer det ikke mange oppdateringer. Og når de først kommer, er de uten mening eller interesse. Man er altfor opptatt med å være latterlig forelsket eller generelt sett bare ekstremt lykkelig uten noen bestemt grunn. Er man lykkelig, bryr man seg sjeldent.

Jeg tror det er en god idé å restarte den narsissistiske "personligheten" for å unngå depresjon. Og snakk om perfekt timing på denne fornyelsen, nå som det er Halloween-stuff overalt! "Everyday is Halloween!" Jeg hadde faktisk et mareritt om at en fyr dumpet meg fordi jeg var altfor A4! A4, aka plain, kjedelig, forutsigbar, forglemmelig, mainstream, vanlig, normal, redd for nye ting. Å drømme om monstre, varulver (OZ!), zombier og Freddy Krueger er fantastisk. Å drømme at noen anklager meg for å være A4 er et grusomt mareritt i forhold! (Og ja, jeg setter det i en slik sammenheng for at du skal forstå at jeg anser meg selv å være alt annet enn A4, forhåpentligvis uten å gå i fjortiss-fellen med "jeg er så gal, sinnsyk!, du vil ikke forstå meg"-crap.) Men kanskje marerittet var et tegn (selv om jeg ikke tror på at drømmer kan kobles til faktiske hendelser i ens liv, framtiden etc.) på at det er på tide å skifte kurs, prøve noe nytt. Farge håret rødt kanskje? Take a little walk on the wild side? This is gonna be fun! :D

Murder Ballads

Nå har jeg fullført boken Det Søte i Bunnen av Kaken, av Alan Bradley. En sjarmerende fortelling med en hovedkarakter som antageligvis appellerer voldsomt til ungdom med melankolske tilbøyeligheter. 11 år gamle Flavia de Luce, masterbrain som løser mordmysterier og brygger fram gift i laboratoriet sitt på fritiden. Som hun selv sier, bør hun bli ansett som en farlig person. For hun er mer eller mindre en kald fisk med minimale følelser til overs for sin familie, har tilsynelatende ingen venner... og når hun finner en fremmed mann ligge døende i hagen, legger hun seg heller ned ved siden av og observerer passivt at mannen tar sitt siste åndedrag, enn å løpe for å skaffe hjelp. Denne boken kommer til å være en liten favoritt fram til Hollywood bestemmer seg for å gjøre den til latter. Nå er det bare å vente på neste bok; The Weed That Strings the Hangman's Bag, og mens jeg venter, kan jeg alltids lese Ondskapens Hjerte av Chelsea Cain så lenge. På den ene siden har vi sjarmerende og søte Flavia de Luce, og på den andre siden den sadistiske seriemorderen, Gretchen Lowell.

Det har gått en del kvelder hvor jeg spilt Bachs Toccatta i sengen mens jeg har lest i disse bøkene. Men det er først når jeg begynner å lytte til Nick Cave & the Bad Seeds at jeg syns det blir noe... urovekkende. Freaky! (Men genialt.)

Ask and you shall receive

Rett etter at jeg tenkte at jeg burde se flere filmer, kom jeg over denne. Hard Candy (2005) med Ellen Page. Fantastisk film. Men nå syns jeg at rape-avenger filmer er litt interessant da. De fleste feminister som digger Valerie Solanas er nok rimelig fascinert over denne "subgenren". Men enjoy; interessant setting, kinematografisk og slikt. Veldig musikkvideo-ish though. Page er freaking creepy i denne filmen. Hun er definitivt en av mine favoritter nå.



Denne låta ble forresten spilt i filmen. Det er et levende mareritt at jeg ikke klarer å få lastet ned den. *Hint, hint*

Kiss the Demons Out of My Dreams...

Starter dette innlegget med et av de mange gullkornene fra Flavia Sabina Dolores de Luce, i boken Det Søte i Bunnen av Kaken:

"Vennskapsfingre? Hadde jeg nettopp mottatt det hemmelige håndtrykket til et eller annet landsens brorskap som møttes på månelyse kirkegårder og i skjulte lunder? Var jeg nå tatt opp, og var det ventet at jeg skulle delta i ustyrtelig blodige midnattsritualer blant hekkene? Det virker som en interessant mulighet."

Just gotta love Flavia de Luce altså. Og jeg liker språket i boken, det er veldig, veldig søtt. Urealistisk og herlig. Men det er vel bare å vente på at Hollywood bestemmer seg for å voldta denne historien også og frarøver meg den gleden ved å like denne i fred. På den andre siden er jeg omtrent bombesikker på at boken ikke lar seg filmatiseres.



Over til poenget: Siden det snart er Halloween, har jeg kastet meg over krimbøkene og skrekkfilmene med voldsom apetitt. Mens andre glorifiserer Valentine's Day, har jeg Halloween. Opprinnelig syns jeg Valentine's Day er en flau smørje, en dag de populære har skapt av ren skadefryd for å glede seg over nok en avvisning for de upopulære/usynlige. Men jeg har da Halloween å se fram til, hvor den populære vennegjengen blir slaktet en etter en. For å glatte over det noe psykotiske inntrykket jeg gir av meg selv, refererer jeg bare til Chelsea Cain, som dedikerte boken Ondskapen Hjerte til Marc Mohan, "som fortsatt elsker meg selv etter å ha lest denne boken." Jeg leste for eksempel kun seks sider av denne boken i morges, rett etter frokost vel å merke, og jeg ble fryktelig uvel.

"Da han våkner, ligger han på ryggen. Han er fortsatt omtåket, og det tar en liten stund før han oppdager at den rødmussede mannen står over ham. I samme øyeblikk, i Archies aller første våkne øyeblikk, eksploderer mannens hode. Archie rykker til idet mannens blod og hjernemasse spruter utover Archies ansikt og bryst, en skur av varm, klumpete væske. [...] Hun virker fornøyd. "Jeg tenkte at du ville sette pris på litt variasjon." Hun la fingertuppene danse oppover brystkassen til hun finner ribbenet hun er på jakt etter, så setter hun spissen av spikeren mot huden hans og gjør et hardt slag med hammeren."

Litt off the loop kanskje, og det hjelper vel heller ikke på førsteinntrykket angående psyken min. Det er dog et sunt tegn at jeg ble noe kvalm av å lese denne detaljerte torturen. Men jeg regner med at jeg har plenty med underholdning når jeg blir på mitt mest sadistiske. Jeg har jo tross alt Millennium-triologien av Stieg Larsson i bokhyllen. Fortsatt ulest. Jeg har faktisk en bok av True Blood-serien, Dead Until Dark, av Charlaine Harris (ulest, sorry Nita!), en hysterisk faktabok om vampyrer, av Arnfinn Pettersen, og pensumboken The Naked and the Undead: Evil and the Appeal of Horror, av Cynthia Freeland. Men jeg tror det er først nå, med crazy Chelsea Chain, at jeg har funnet noe virkelig forstyrrende. Og muligens en ny yndlingsseriemorder. Om det er mulig å ha en.

Dessuten har man jo uendelig med filmer innen skrekk og sådan å underholde seg med i det lange løp. Det skal sies at subgenren med vampyrfilmer har blitt rimelig bra rævkjørt de siste årene nå, og den er for min del skammelig nær med å miste sin anerkjennelse og heller havne i romcom-genren. Hell on earth, mer eller mindre. Twilight er en fornærmelse av intellekt og jeg føler meg supernerdete når jeg sitter og påpeker feilene ved kjennetegnene på sagaens vampyrer. Makan! Glitter?! Virkelig? Nei, jeg foretrekker Nosferatu (1922), Bram Stoker's Dracula (1992), The Lost Boys (1987), Interview with a Vampire (1994). Til og med Låt den rätte komma in (2008)! Men vampyrene har det best bortgjemt i min egen fantasi, der jeg assosierer dem med Bachs Toccata (in D Minor), narsissisme og anarki.

Og takket være awesome Seth Green, ble jeg introdusert for Buffy the Vampire Slayer. Ja, jeg var vel den eneste som ikke så denne serien på 90-tallet! Men det var selvfølgelig ikke noen vampyr som fascinerte meg der. Det er vel ingen bombe at jeg bare fulgte med på varulven Oz der. Derfor har jeg havnet på varulv-bølgen (ikke den med emokidsa som leker ulveflokk though), selvom det blir som med vampyrfilmene. Monstrene er bedre i fantasiene. Filmene Wolf (1994) og The Wolfman (2009) var ikke nødvendigvis noen enorm skuffelse, men det var ikke hysterisk heller. Ta for eksempel The Wolfman som faktisk begynte noe helt fantastisk bra, hvor den introduserende teksten var blodig rød og bildene av skogen nesten á la Tim Burton-style i svart/hvitt. Men det var vel dessverre høydepunktet også, selvom filmen hadde sin visuelle verdi. Selv med all dens greske tragedien all over the place og kropp som rives fra hverandre, forble den nesten forglemmelig. Wolf var ikke helt feil den heller, bare lite demonisk og i overkant komisk, og litt for mye slow-motion.

Ellers har man (takk Gud eller noe) et par klassikere som aldri slår feil, nemlig The Shining (1980) og Alien (1979), Braindead (1992), Shaun of the Dead (2004), The Silence of the Lambs (1991), Seven (1995), Das Kabinett des Dr.Caligari (1920), jeg er vel av de få som setter pris på Planet Terror (2007), og om jeg tilsynelatende skal være i et romantisk humør, velger jeg nok The Phantom of the Opera (2004), Bram Stoker's Dracula eller Sleepy Hollow (1999). Antageligvis kommer jeg til å se de fleste episodene med Oz i Buffy-serien. Men Halloween (1978) er jo fantastisk btw. I Spit on Your Grave (1978) og Män som hatar kvinnor (2009) egner seg vel ganske bra om man nettopp har blitt dumpet eller noe. LOL. Ah, jeg gleder meg til Halloween. Jeg trenger å se flere skrekkfilmer.



Føler at jeg hadde helt andre planer for innlegget, og dette er det rotete resultatet jeg poster. Jaja, sånn kan det gå. Jeg falt helt ut da jeg begynte å ramse opp diverse filmer, hvorfor i all verden gjorde jeg det? Nei, dette blir for dumt. Jeg får fortsette å lytte til The Tales of Hoffmann, Bach og The Phantom of Opera. Bye.

Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne.

Nå sitter jeg her og sliter med å finne 400 akademisk godkjente ord til å beskrive teksten The Role of Rhetoric in Rational Argumentation, som skal være skrevet ned og innlevert om 11 timer. I tillegg til disse 400 ordene, skal jeg også levere en argumentasjonsanalyse. Det gikk fire dager før jeg forsto teksten. Nå er det bare å oversette faenskapet og levere inn noe som burde gå rett under det gjennomsnittslige/middelmådige. Det sørgelige er at det skal leveres innen klokken er 23.55, og dermed blir det null tur på byen for min del i kveld. Det kommer jo en dag i morgen også, men det vil dog vise seg.

Ellers venter jeg (muligens forgjeves, jeg vet ikke) på de elskverdige t-skjortene jeg har bestilt. Spesielt den med The Flash-symbolet, for Catwoman-trøyen får jeg i large... og vi snakker amerikanske størrelsen. Den kommer vel bare til å egne seg til å fungere som pysj (selvom jeg har griselyst på Wonderwoman-pysjen!!).

Det skal bli godt å få denne oppgaven unnagjort. Til tross for møkkajobben, har jeg hatt noen fantastiske dager med mildt sagt uforutsigbare utviklinger (slike dager har jeg ikke hatt siden "time of my life"-april, legg for eksempel merke hvor lite aktiv jeg var på bloggen i april). Fredag var en hysterisk kveld på byen, med ironisk og lite sjarmerende dansing, og noen sinnsyke konsenkvenser som gir meg (sort of) fylleangst. Jeg vandrer hjemover fra byturen i fullt solskinn på lørdag, besøkte noen filmstudenter og ble introdusert for det fantastiske showet The Roast of... f.eks. Pamela Anderson, eller David Hasselhoff! Og til en forandring ble det kosebukse-taco-og-filmkveld hos noen venner. Søndagene har vi på hybelen min blitt enige om å ha "vaskedag", noe som er ekstremt upopulært i min bok, men det ble umåtelig koselig denne søndagen da vi bestemte oss for å spise middag sammen. På mandag begynte jeg med forsøket på arbeidet av teksten, men vi endte visst opp med å bake boller her på hybelen. Tirsdag ble brukt til å redde en venninne i nød (hun trengte filmen The Italian Job, 2003, til fremføring neste dag - og jeg som sitter midt i min Seth Green-crush, griper selvfølgelig sjansen til å konvertere flere), kjøpe Alien-boksen og The Fifth Element (1997) på Platekompaniet, før jeg traff en annen venninne og fikk dagens andre klem (!). Jeg satte meg ned med Star Trek (2009) og forelsket meg i Scotty (Simon Pegg, omg!), før jeg skulle se på The Fifth Element, men ble brått angrepet av feber og blacket ut før klokka var ti på kvelden.

Nå høres det kanskje ikke ut som om jeg har gjort store forsøket på å jobbe med teksten. Men om du hadde lest teksten, hadde du skjønt meg. De andre dagene var dedikert til Nicholas Rescher og den smørjen han stolt kaller "diskusjon" om hvorvidt vi kan skille retorikk fra den rent rasjonelle argumentasjon. Men jeg har ikke vært alene. Jeg har vært omringet av søte mennesker som har holdt humøret mitt oppe og som har gjort sitt beste i å hjelpe meg med oversettelsen av teksten, selvom de var fullt opptatt med eget arbeid. Dessuten har jeg funnet mye støtte i å ha en uendelig liste med awesome musikk på Spotify, og lykken var stor da jeg kom over Shiny Toy Guns. Jeg kan nesten ikke gi noen logisk forklaring på hvorfor dette er så bra i mine ører, så da skal jeg la være og heller velge en mer latterlig forklaring; "den klokke/ur-melodien" i åpningen av låten "Don't Cry Out" gjør meg latterlig glad der jeg vandrer gatelangs i det iskalde mørket. Det er like før jeg begynner å fnise og jeg får lyst til å hoppe opp og ned. "I don't get you .../ I can't forget what you've forgotten all along/ I've never been so alone.../ I was pretending/ Your secret kiss of confidence was my escape/ The perfect game to play..." !! Det er innimellom bare visse små detaljer som kommer til å utgjøre hele "inntrykket" av låtene for min del. ;D

Men ja. Jeg gleder meg til mitt middelmådige arbeid er ferdig skrevet og levert, så jeg kan fortsette å leve mitt wannabe-nerdete liv og fordype meg i det usakelige med god samvittighet.

Dreamy werewolf

I går natt var det fullmåne. Jeg vet ikke med deg, men jeg syntes da det er noe deilig demonisk med det måneskinnet. Mye av det er takket være skrekkfilmer. Gjerne de med varulver. (Men hvem bryr seg vel om varulvene á la Hulken?) Utrolig hvor oppspilt jeg blir ved synet av fullmåne. Guess I've always been a little bit on the dark side... Kall det gjerne å bli forført av Djevelen, men det er jo ikke lenge siden jeg drømte om å være femme fatale-vampyr og en zombie-mistress (hvor enn perverst det siste måtte høres ut, stammer det fra en meget fet hip hop-dans på So You Think You Can Dance-programmet). Nå er det altså en heltinne som er fanget i et mer eller mindre kompleks forhold til et livsfarlig beist. Gotta love it.

Nei, i går fantaserte jeg om Oz. Så fort jeg så fullmånen skrek den lille siden inni meg, som tilfeldigvis har stemmen til Dot the Warner Sister: "Full mone?! Where's Oz?! He's dreamy...!" *sukk* Om det bare hadde blitt "Hellooooooooo Oz!" Men nei. Jeg får trøste meg med de fantastiske drømmene mine. Eller rettere sagt drømmene med en nightmare-twist. I dag derimot, må jeg gå til sengs med Platon! D: Men når jeg sovner, havner jeg nok i armene på et monster. Oh, behave! Ifølge drømmeanalysen med varulver er disse ordene sentrale: Raw sexuality, true nature, freaky and scarey, intense... og de skal visst symbolisere: "... people who have undergone a total change in character usually for the worst. It may link to someone who has suddenly shown you a darker and more scarier side - maybe they lost their temper with you on the day before the dream." Men skal vi høre på det? Må det være noen grunn? Utenom det rent erotiske liksom? Og kanskje ikke alle finner Seth Green så erotisk, men varulver må da vel ha et liten itchy reaksjon innimellom? Kom igjen! The beast within? :D

Bare fordi den er så deeeeeilig dreamy. Setter kanskje ikke mooden for livsfarlig date med en varulv, men den funker da fantastisk i traileren til den nye A Nightmare on Elm Street (2010), sånn på en creepy måte. Og dermed liker jeg den bare enda mer!

Bring it on, you skanky bitch!

Det morsomste med Austin Powers-filmene er forholdet og bitchingen mellom Dr. Evil og Scott. Gotta love 'em! :D



Se denne her også btw: Geek and Gamer Girls Song

Revenge of the Nerds

Jeg hadde for litt siden en diskusjon med en kompis om celeb-crush. Hans største celeb-crush var visstnok Christina Ricci. Men jeg var noe usikker på hvem som var min store crush. Så for underholdningens skyld tegnet jeg et tankekart over mine favoritter, og til min gledelige overraskelse fant jeg Mel Gibsons Martin Riggs ganske tidlig på'n. I likhet med Dot - The Warner Sister, syntes jeg han var kind of dreamy, men nå var dette 90-tallet. Bruce Willis' John McClane og Keanu Reeves' Jack Traven var også noen minimale crush på denne tiden. Men det var mer eller mindre Home Alone-Kevin som var drømmehelten min, med sitt Edvard Munch-aktige skrikansikt, hans awesome holdning og oneliners. Klisjeene Brad Pitt og Leonardo DiCaprio likte jeg aldri noe særlig, og jeg skjønte aldri greia med boybandene. Jeg var en girl power-jente.

Jeg gikk fra barndommens actionhelter og entret tenårene ved å konvertere til Tim Burtons absurde univers. Det ble essensielt å skille seg ut, noe som også var uhyre skremmende siden man i tenårene først og fremst ønsker å bli akseptert, passe inn, være populær. Når man fullfører ungdomsskolen med haugevis av minner om ubetydelighet, usynlighet og avvisning, er det ingen overraskelse at man deretter tar sterk avstand fra de populære og deres meningsløse konsept hvor forfengeligheten råder. Det som før virket skremmende blir revolusjonerende for utviklingen av personligheten. Johnny Depp og Winona Ryder ble fort de store idolene som symboliserte fremmedgjøring, særhet, individualisme og ensomhet (Edward Scissorhands, 1990, og Girl, Interrupted, 1999).

Forblir man lenge nok med denne glorifiseringen av særhet, ender man opp med å anse mainstream-kjekkasene som intet annet enn forfengelige skaphomser og drømmer om en kjæreste med like fysiske særheter som Captain Jack Sparrow. Og mens jeg går gjennom fasene jeg har vært gjennom i livet så langt i hodet, popper guilty pleasures som Jack Nicholson opp (anno før han fikk damepupper, takk skal du ha). Jeg har hørt om andres guilty pleasures hvor objektet har en tendens til å se fullstendig psycho ut og personene har ytret at objektet har tillatelse å gjøre som det ønsker med personen. I guess we've all got'em. Talent forfører, og gærninger som Nicholson og Gary Oldman hadde lett blitt som guder for meg. (Og ikke si at Nicholsons Eugene O'Neill ikke påvirket deg! Hvordan han fornærmer og nedverdiger Diane Keatons Louise Bryant før de blir elskere i filmen Reds, 1981... Sukk...) Dog dominerer mer normale fascinasjoner for rødtoppene Simon Wood og Seth Green, og retroguden Don Draper i MAD MEN!

De nerdete særingene ser ut til å ha overtaket på meg, og jeg ser ikke annet valg enn å bøye meg i støvet over deres awesomeness. Jeg merker at det er ikke annet jeg heller vil. Med Sheldon Coopers arrogante og sarkastiske kommentarer, Spencer Reid som nærmest blir uimotståelig når han avslører omfanget av sin grenseløse viten og kunnskap, Michael Ceras tamme forsøk på å være en badass, Justin Longs frykt under Bruce Willis' morderiske blikk og Seth Green som... bare er awesome fordi han er Seth Green? En liten rødtopp med nerdete tilbøyeligheter og en awesome stemme og herlig humoristisk sans. Og som om ikke det alene skulle være nok, så sjekk ut denne hysteriske linken:

http://www.youtube.com/watch?v=JjxrXT7JhaY&NR=1

Jeg lo meg halvt ihjel omtrent, for en hysterisk setting. Og se bare hvor liten og elskverdig han blir ved siden av kjempene John Cena og Randy Orton. Får nesten omtrent bare lyst til å gi ham en klem. Egentlig vil jeg mer enn så. Jeg vil joine Scott Evil og utføre Austin Powers-like ondskap, og klapper entusiastisk i hendene når han treffer Breckin Meyer i ansiktet med en kule fra en lekepistol!

Jeg er neppe alene om disse fascinasjonene, muligens i omfanget av det, hvor jeg har hatt en drøm hvor jeg råkliner med Spencer Reid, men se bare på damene til Long og Green, mjau.

Når sant skal sies er ikke yndlingsseriene mine av fullstendig nerdealarm, for jeg ser minimalt av Star Trek, Battlestar Galactica, Buffy the Vampire Slayer (dog jeg laster den ned atm, takket være mr. Green) og annet ekstremt nerdete. På den andre siden ville jeg si at Criminal Minds kan glede nerder for det litt morbide, hvor etterforskene med supernerden Reid på laget, siterer diktere, forfattere og filosofer mens de reiser med privatflyet sitt og diskuterer likhetene mellom de grusomme handlingene de etterforsker med virkelighetens seriemordere. Richard Castle interesserer seg i mye populær kultur med en ekte nerds fascinasjon og har en barnslig glede av å leke med diverse high tec-leketøy, i likhet med de overdrevne nerdene i The Big Bang Theory. Fra overdramatiske nerder til autentiske nerder som skal lære seg en ny aktivitet de har null forståelse for, fotball. En av yndlingsseriene mine noensinne, reality som fiksjon, er uten tvil Heia Tufte. Jeg har aldri sett en mer sjarmerende casting, jeg ler meg skakk av deres vittigheter og sprell. Men jeg ler ikke av dem som i at de blir latterliggjort, jeg ler rett og slett med dem, for disse nerdene er jeg omtrent glad i. Jeg fikk den æren av å treffe noen av dem for noen år tilbake, vekslet noen ord med den legendariske Martin. Et stolt øyeblikk. ;D

http://www.dagbladet.no/2010/08/28/kultur/lesernes_favoritter/tv/heia_tufte/13080659/

Jeg anbefaler spesielt Spaced på det varmeste! Serien har plenty med hysteriske filmreferanser og parodier, og er mer eller mindre kilden til to geniale filmer, nemlig Shaun of the Dead (2004) og Hot Fuzz (2007). Det er snakk om den hellige trioen bestående av Edgar Wright, Simon Pegg og Nick Frost! Og så, slutt, men ikke minst, den episke animasjonsserien til Seth Green, Robot Chicken. Dette er noe alle burde få med seg. Den består av mindre sketsjer med parodier på amerikansk media og offentlige personligheter, hvor ofte Bush må gjennomgå, og - i likhet med Spaced - har serien de beste parodiene på Star Wars. Just saying. Dette er rett og slett episk.





Før var nerdene skolegårdens avskum som selvfølgelig måtte gjennomgå. Se bare på Steve Urkel, hvor mye bullshit han måtte finne seg i. Men nå eier de omtrent Hollywood, selskapene så godt som publikum. Avslutningsvis, etter en major avsporing som tyder på mangel av oversikt over hva jeg egentlig ønsker å si med dette innlegget, gjenstår det vel bare å sitere Howard Wolowitz, faktisk: "I guess smart is the new sexy."

Kings of awesome?

Sånn går det når man ikke har noen planer for helgen. Jeg har sittet og sett på Animaniacs og Robot Chicken i hele dag, og på grunn av et lite klipp av Seth Green, som litt uheldig treffer Breckin Meyer i hodet når han leker med en lekepistol, la jeg meg min elsk på ham.

Så forbasket søtt!

Ok, dette er bare så fantastisk søtt at jeg må dele det med dere. Galskapen til Wakko, Jakko og Dot er jo det eneste som mangler i medisineringen og burde stå i leksikonet under hvordan man best kan bekjempe forkjølelse!

The Dream of a Lifetime?!

Like Sheldon Cooper said; "There are no coincidences"... Jeg aner ikke hva jeg verken skal si eller mene om denne saken! Troverdig eller bløff, hva kom først: Donald Duck eller Inception (2010)? Check it out:

http://disneycomics.free.fr/Ducks/Rosa/show.php?num=1&loc=D2002-033&s=date

"YOU SHALL NOT PASS!"

Jeg er ingen rask leser. Det er dessverre få bøker jeg får lest gjennom fra start til slutt. Jeg har ikke oversikt over bøkene jeg har forsøkt meg på, jeg har alltid truffet en mur som forhindrer meg i å ta opp boken og fortsette lesingen, men jeg har heller ikke klart å finne balansen mellom pensum og fritid. Jeg holder fortsatt på med Mad Men and the Philosophy: Nothing is as it seems (2010), og har allerede en haug med nye bøker i kikkerten. For noen dager siden bestilte jeg boken Det søte i bunnen av kaken, av Alan Bradley (2010), og neste måned skal jeg bestille en ny bok! Jeg er nødt til å fordele det litt, så det ikke blir for mye på en gang, men sjekk ut perlen jeg fant: Nemlig Kings of Madison Avenue: The Unofficial Guide to Mad Men, av Jesse McLean (2009), og jeg gleder meg som et lite barn til julaften! Jeg kan virkelig ikke noe for det. I suppose that I've got a thing for red and black books... Jeg mener, se på den lille skatten! Jeg bare håper innhold er like interessant som Mad Men and the Philosophy! Nå gjelder det egentlig bare å lese, så jeg får brutt den grusomme muren som hånlig ler av meg og brøler noe klisjé-ish "You shall not pass!" hver gang jeg legger fra meg en bok. I shall have my revenge! I shall pass! xD

En av mine gudinner: Diane Keaton

Tja, i sommer leste jeg ett nummer av ELLE-magasinet, og der fant jeg ut, til min store lykkelige forundring, at til høsten er det ikonisk klesstil som gjelder; til høsten skal vi kle oss som Grace Kelly (so MAD MEN like), Lauren Hutton og Annie Hall (Diane Keaton i filmen med samme navn fra 1977) - og dette var noe som førte meg tilbake til videregående. Diane Keaton var utrolig nok noe tilsvarende et forbilde for meg på denne tiden, noe som kanskje sto i sterk kontrast til de som glorifiserte glamourmodeller (de hadde vel sin storhetstid for noen år tilbake). For eksempel var internett fulle av unge jenter som ønsket å bli glamourmodeller. For det første tenkte jeg at verden gikk til helvete, men for det andre tenkte jeg at disse jentene ville være enkle å overvinne. (Men man skal aldri undervurdere maur...)

Jeg syns det er litt fascinerende å gå gjennom mine forbilder, for så å vurdere hvordan de har utviklet min personlighet og garderobe. Det er mer menneskene og miljøet rundt som påvirker mesteparten av personligheten, men for min del tror jeg at én bestemt karakter har hatt en avgjørende påvirkning på meg og mine valg. Om jeg kanskje ikke hadde sett Annie Hall, hadde jeg kanskje ikke valgt å rømme fra hjembyen og forsøke å leve et mer intellektuelt liv som student. Men dette er da et veldig stort kanskje...

Å ha denne nevrotiske og intellektuelt skravlete kvinnen til forbilde var også som å femininisere mannen, ved å ikle seg dressbukse, vest og slips. Det var noe revolusjonerende for meg, da jeg også konverterte til feminismen og kritiserte alt jeg så. (Ikke at det var så vanskelig, da drømmen til 2/3 av jentene på skolen min ville bli glamourmodell.) På den andre siden kan det forklares slik at disse interessene utgjorde et såpass grunnleggende utgangspunkt for personligheten min, på grunn av at jeg interesserte meg for dette i en avgjørende periode av livet mitt. "Hvem skal jeg være? Hva skal jeg bli?" De fleste vil skille seg ut på en eller annen måte. Disse jentene på skolen min tenkte sikkert at det å bli glamourmodell var noe nytt og lite konservativt, men det faktum at de utgjorde så mange, ble det mer en forutsigbar og kjedelig avgjørelse. Fjortiss-oppførsel og overdreven bruk av sminke førte til at disse jentene lett ble assosiert med disse glamour-drømmerne.

I denne perioden forsvant jeg ofte fra et kjedelig miljø og inn i filmenes fantasiverden, og karakteren Annie Hall lyste fram med alt jeg søkte etter. Hun var omtrent som Gud for meg. Jeg søkte opp flere filmer med Diane Keaton, og ikke lenge etter kjøpte jeg meg en dressbukse, vest og et slips med prikker. Så istedenfor å kaste meg ut i det ultrafeminine, eller å gjøre meg selv til et sexobjekt, som var noe tilsvarende blasfemi for meg på den tiden, forsøkte jeg meg på et lite feminint og forhåpentligvis mer intellektuelt resultat. For så å unngå å bli et sexobjekt, ikke at jeg trolig kommer til å bli noe selvfølgelig, men min plan var å kle meg mindre feminin og heller velge den mer maskuline drakten. Dette symboliserte i mitt syke og forvirrede hode det intellektuelle livet jeg strebet etter. Lite kjente jeg da til Sylvia Plath, Anne Sexton og Simone de Beauvoir. Men nå blir det antageligvis dressbukse, slips og muligens en jumpsuit igjen!

Senere kom jeg jo fram til Tim Burtons filmer og ble mer emokid av meg, men kom meg fort nok ut av det da jeg kom over Breakfast at Tiffany's (1961) og Thirteen Days (2001), da Audrey Hepburn og Jackie O fikk større betydning for min klesstil. Men stripene fra Burton-universet ble likevel inkludert i min uniform. Så man kan si at jeg i aller høyeste grad blir inspirert av filmene jeg ser. De siste store inspirasjonene mine har vært Blair Waldorf i Gossip Girl (selvom også det ble fort gammelt og monotont), til og med The Big Bang Theory har hatt sin påvirkningskraft, før det ble 60-tallsstil igjen med Edie Sedgwick i Factory Girl (2006) hvor bruken av tjukk eyeliner så absolutt ble misbrukt, men den største inspirasjonen var nok med Claire i den fantastiske filmen I'm Not There (2007), som fungerer som visuell og estetisk orgasme for meg på mange måter; kinematografisk og musikalsk som med kostymene. Charlotte Gainsbourgs (datter av Jane Birkin og Serge Gainsbourg!) rolle inspirerte meg til å.. tja, skaffe meg en kort liten pannelugg. Noe jeg ikke har hatt siden barneskolen. Håret er noe av det vanskeligste jeg forandrer på, og det kommer nok mer eller mindre av at jeg er livredd for å se helt jævlig ut. Men til syvende og sist, når sant skal sies, så jeg er opprinnelig ganske likegyldig til klær og mote. Motebransjens estetikk er fascinerende og elskverdig nok, men jeg respekterer det dog fra avstand med mine flate converse-sko, og holder visa-kortet langt unna. Likevel skal jeg nok unne meg selv en jumpsuit og en blazer, og nyte Diane Keatons filmer.

The True Nietzschean

Jeg visste egentlig at det var en bestemt grunn til at jeg var så fascinert av karakterene Don Draper og Peggy Olson i TV-serien MAD MEN; deres evne til å glemme så absolutt, som John Fritz hevder i boken Mad Men and Philosophy (2010). Selv sliter jeg med fortidens demoner. Det kan være de minste og mest uskyldige detaljene, som overraskende nok blåser seg opp og forhindrer meg i å fortsette videre. Dermed er det ikke noe stort mysterium at jeg også er noe fascinert av Friedrich Nietzsches filosofi: "It is always the same thing that makes happiness happiness: the ability to forget... He who cannot... forget all the past... will never know what happiness is." Det er... så sant at jeg blir helt lamslått. Da Don besøker Peggy som er tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, råder han henne til å forlate stedet og "move forward," som er Dons store motto; "it will shock you how much this never happend." Fritz bruker også karakteren Pete Campbell som eksempel på hvordan det kan gå om man ikke klarer å glemme fortiden. Pete er utakknemlig, evig misunnelig, mistenksom og har et stort behov for anerkjennelse, og denne kombinasjonen gjør Pete til en høyst ubehagelig og stakkarslig person.

Ett annet eksempel på hvor viktig det er å glemme, bruker Fritz episoden "The Wheel" (s01e13). Hvem kan vel glemme den fantastiske og dreamy monologen til Don om Kodaks nye prosjektor?! "Nostalgia - it's delicate, but potent. Teddy told me that in Greek, "nostalgia" literally means "the pain from an old wound." It's a twinge in your heart far more powerful than memory alone. This device isn't a spaceship, it's a time machine. It goes backwards, and forwards... it takes us to a place where we ache to go again. It's not called the wheel, it's called the carousel. It let's us travel the way a child travels - around and around, and back home again, to a place where we know are loved." Som eksempel bruker han bilder fra sitt eget liv, fra da han og kona Betty hadde det godt sammen. Han blir grepet av denne "nostalgien," og skynder seg hjem for å rekke Betty og barna som skal reise til Bettys foreldre, så han kan bli med dem og redde ekteskapet. På vei hjem ser han for seg hvor glade det vil gjøre alle sammen, men når han kommer fram er huset tomt og mørkt. Han sitter trist alene i det mørke huset, mens Bob Dylans "Don't Think Twice" spilles.

Det er denne holdningen til både Don og Peggy som fascinerer meg så sterkt, siden jeg sliter med å bli likegyldig til min fortid. Jeg kan reagere med vemmelse hvor som helst, til de utroligste tider. Når jeg sitter på bussen på vei hjem fra en forelesning, når jeg leser en bok på sofaen, når jeg dusjer, innimellom når jeg er sammen med andre (noe som forårsaker at jeg ser meg selv utenfor meg selv, jeg blir som paralysert av ekle følelser til disse meningsløse minnene, som ikke er traumatiske på noen som helst måte), men jeg syns det er verst når jeg får disse minnene når jeg ligger i sengen og forsøker å finne drømmeland. Da har jeg til uvane å torturere meg selv med å gjenoppleve disse minnene, for så å bli liggende i sengen med en voldsom selvforakt. Så mitt nye mål er å konvertere til Nietzsches oppfattelse av det å glemme; det gode liv og sådan, dog med måte.

Er det rart jeg elsker denne serien? Check it out, people!!

De beste animasjonsfilmene

Film har alltid hatt en dominerende rolle blant fritidsaktivitetene mine, hvor vidt dette faktum er av det triste slaget nekter jeg all erkjennelse for. Tvert imot gjorde det barndommen min ganske fargerik og fantasifull, noe som førte til noen fantastiske historier som min lillesøster og jeg diktet fram da vi lekte med dukker og bamser. I helgene pleide vi å flytte dukkehus og store esker med dukker og andre små tilbehør over til den andres rom, før vi slo stein, saks, papir om hvem som skulle begynne med å velge en dukke. Det ble sjeldent krangling, jeg husker i allefall ikke noe av den slags, og husker heller spesielle historier som, utrolig nok, var inspirert av Grease (1978) og A Bug's Life (1998). Resultatet var et eneste stort rot av det slaget som mamma dro seg i håret av. Selvom jeg elsker denne barnslige barndommen, som sto i sterk kontrast til mine medelever som glorifiserte American Pie (1999) og Eminem, tror jeg Freud hadde storkost seg i sine analyser over historiene lillesøster og jeg diktet fram. Men kom igjen, Freud var gal.

Film inspirerte ikke bare lek, men mitt mål i livet da, var å jobbe med Disney-filmer. Så store deler av dagen satt jeg og bare tegnet. Figurer fra Looney Tunes, dyrene i Pocahontas (1995), valpene i 101 Dalmantinerne (1961) etc. Jeg begynte til og med på et animasjonskurs, men vanskelighetsgraden var så lav at jeg kjedet livet av meg, og resultatet skuffet meg omtrent hver eneste gang. Så jeg sluttet... Da jeg skulle søke rundt på videregående skoler, vurderte jeg skoler som kunne tilby animasjon og tegning, men det ble et trygt valg med allmenn. Heldigvis kom jeg inn på filmvitenskap, som jeg nå har en bachelorgrad i.

So here it is: I min familie regnes Disney omtrent noe hellig. Moren min elsket sangen til kattungene i Aristokattene (1970), besteforeldrene mine elsker Langbeins kortfilmer, som lillesøster og jeg ofte så hos dem før skolen startet, og don't get me starting ang. Lion King (1994), Beauty and the Beast (1991), Aladdin (1992) og Toy Story (1995). Men det finnes jo andre tegnefilmer enn Disney-filmer, som Hayao Miyazakis filmer. Jeg har bare sett Tonari no Totoro (1988), så kan liksom ikke adde hans filmer til denne listen når jeg har sett såpass lite. Men Tonari no Totoro er bra nok alene til å komme på listen.

#1. Toy Story (1995): Denne kommer øverst på grunn av dens fantastiske humor, utrolige filmreferanser og fargerike karakterer som kan leve videre i evigheter. Du vet, to infinity and beyond. Litt cheesy kanskje, men kunne ikke la være. Filmens oppfølgere er også av de få som fungerer, noe som er uhyre sjeldent. De joiner filmer som Star Wars, Indiana Jones og Shrek i denne kategorien.

#2. Lion King (1992): Til dags dato har jeg ikke truffet noen som ikke vet hva dette er for noe, eller som ikke har blitt trollbundet av dens episke historie og magiske bilder. For ikke å snakke om et soundtrack til å dø for! Tim Rice og Elton John..?! Filmen er rett og slett episk!

#3. Wall-E (2008): Åh, Wall-E. Det tok meg hele to år før jeg fikk se dette lille mesterverket. Settingen i filmen er utrolig, effektene er magiske og karakteren Wall-E er så skjønn, hvordan han interesserer seg for de små detaljene i menneskenes materialistiske liv som menneskene overser som meningsløse. Interessant film på flere måter.

#4. The Little Mermaid (1989): Jeg likte å tenke at denne filmen snakket til meg. Av en eller annen merkelig grunn kom jeg fram til den slutning siden jeg er født i fiskenes tegn, og elsker vann og svømming. Jeg skulle ønske jeg kunne holde pusten lenge nok og kunne se under vann uten irritasjon, så jeg kunne finne fram til Kong Tritons kongerike. Filmens åpningsscene gir meg fortsatt gåsehud. Det er fantastisk filmmusikk også her, nydelig dubbet av Sissel Kyrkjebø og Helge Jordal (alt blir så mye bedre med dialekt!).

#5. The Nightmare Before Christmas (1993): Tim Burtons mesterverk, som alle outsiders har hyllet og beundret en eller annen gang i sitt liv. Fantastiske, dystre monster-ish figurer, med makabre personligheter som kanskje ikke er særlig barnevennlig. Men de har også en skremmende sjarm, som fortryller alle med melankolske tilbøyeligheter. Det kan vel sies at det var med denne filmen jeg offisielt sett joined the dark side. Med referanser til eksistensialismen og skrekkfilmer, og med den geniale Danny Elfman på laget, kan det ikke gå galt.

#6. Beauty and the Beast (1991): Det sies at Wall-E er den første animerte filmen som ble nominert til Oscar for beste film siden Beauty and the Beast. Bare dét er utrolig. Mine første VHS-kassetter var The Little Mermaid og denne filmen, og min lillesøster og jeg pleide å leke at vi befant oss i den travle byen til Belle. Fantastisk musikk i denne også, den gir meg fortsatt gåsehud den dag i dag. Jeg ville si at 90-tallet var Disneys store høydepunkt, da filmene var tro til anatomi, med magiske og episke historier som er intet annet enn udødelige. Budskapet i denne historien har dog gått i glemmeboken for de fleste. Btw; hvem kan glemme valsen til Angela Lansburys sang? *sukk*

#7. Aladdin (1992): Denne filmen var faktisk ingen favoritt da jeg var liten. Filmens helt og protagonist som bygde opp et liv på løgn talte ikke helt til meg. Jeg mislikte Aladdin sterkt. Men filmen vokste på meg med årene, og jeg har forelsket meg i filmens Broadway-stil. Humoren står omtrent sentralt, men da får man bare finne seg i når man har Robin Williams på laget!

#8. Shrek (2001): En av de største nye animerte filmene, hvor oppfølgerne fungerer bra som selvstendige verk. Personlig foretrekker jeg Shrek 2 (2004) hvor filmen introduserte karakteren Pus in Boots, og filmens plot var helt fantastisk med all dens filmreferanser og musikk som ikke er annet enn awesome og ironisk. Ganske kult, men jeg syntes da at oppfølgerrekken burde sette en grense og bli ferdig med dette universet før det flopper.

#9. Kung Fu Panda (2008): En annen film av Dreamworks som er så originalt at det er slik som pandaen Poo ville sagt det; "pure awesomeness". Fantastiske effekter, og fargerike karakterer. Filmen har også en av de kuleste åpningene på lenge i animasjonsgenren (om vi ser bort ifra åpningen i filmen Up fra 2009, som er hjerteskjærende - og det uten et eneste ord!).

#10. Lilo & Stitch (2002): Stitch er uten tvil en av de kuleste og mest unike karakterene Disney har laget noensinne, for min del. Jeg falt pladask for den stygge lille hunden, og var nær gråten da han ropte etter familien sin, som den stygge andungen hadde gjort. Filmens setting er rett og slett magisk. De bor på Hawaii og Lilo forguder Elvis Presley. Jeg var et enkelt bytte, de spilte på trygge kort og gjorde filmen litt i overkant sentimental. Noe av det kuleste med filmen, er ikke nødvendigvis filmen, men måten de promoterte filmen på. I trailerne så vi de magiske scenene fra Disney-klassikere før Stitch dukket opp og ødela stemningen, mens karakterene skrek "Get your own movie!" etter ham. Pretty awesome, I must say.

#11. Tonari no Totoro (1988): Så litt utenfor Disney-bobla, men det er nok et trygt kort uansett, Min nabo Totoro er mer som en drøm enn som en faktisk fortelling for min del. Den er surrealistisk, dreamy, musikken er sjarmerende og figurene absurde. Men slik er vel møte med en annen kultur. Jeg husker i allefall første gangen jeg så denne filmen, og mener at det fremmede ved figurene og fortellerramme skremte meg litt, siden jeg ikke forsto riktig. Den er i allefall umissable!

To boldly go where no man has gone before

Christopher Nolan..! Jeg syntes på ingen måte at jeg setter lista lavt, når jeg sier at han må være min yndlingsregissør atm, for kom igjen - for noen filmer! Memento (2000), Batman Begins (2005), The Prestige (2006), The Dark Knight (2008) og nå Inception (2010). Alle filmene har en helt fantastisk fortellermåte! Det skal jo mye til for å overgå The Dark Knight, sånn jeg ser det, men det går tydeligvis an. Grensen mellom drøm og virkelighet, en mengde psykologi, "Non, Je Ne Regrette Rien", kinematografisk sett mindblowing, estetisk sett orgasmic, slåsskamp uten tyngdekraft og kjekke menn i dress.. jeg er solgt. Dette er virkelig "James Bond meets The Matrix on speed"!

Joa, å vrenge perspektivet av gatene i Paris: sweet. Hvordan Cobb og Ariadne byttet fra bakke til vegg: fryktelig.. Marion Cotillards noe demoniske Mal var fantastisk, men det skuffet på høydepunktet hvor jeg hadde håpet på noe tilsvarende ondskapsfull dronning á la retro sci-fi-høydepunkt eller noe, og istedet fikk se en forvirret og sønderknust kone. Utrolig at noe av det mest foruroligende i en drøm er en vakker kvinne. At en sensuell scene brått får morderiske tendenser. Fantastisk. Noe som også var ganske underholdende: karakterene som er i søvn får hodetelefoner på seg av overvåkeren, som spiller låten "Non, Je Ne Regrette Rien" for dem, som et tegn på at det enten er på tide å stå opp eller at tiden er inne for å oppnå neste "level", aka entre en ny drøm. Den låten blir sunget av Edith Piaf, som Cotillard spilte i filmen La Môme (2007), og betyr "jeg angrer ingenting". At Nolan mener at det er en tilfeldighet må være tullball, siden karakteren Cobb har bygd et helt fengsel i sin underbevissthet, av minner han angrer på.

Det lyder muligens komplisert/ latterlig/ meningsløst ut, men for min del funker det absolutt, og jeg kjøpte egentlig alt de hadde kastet inn i filmen. For det første; jeg elsker alternative univers, for det andre; som omtrent alle andre mennesker, har jeg noen merkelige drømmer - og jeg digger dem, for det tredje, og kanskje viktigste; jeg digger filmene til Nolan, så jeg er egentlig lost case om noen ønsker negativ kritikk på denne filmen, og sist, men hvertfall ikke minst; jeg tror jeg ble litt forelsket i Joseph Gordon-Levitt, i allefall karakteren hans Arthur. Jeg håper alle ser likheten mellom ham og Heath Ledger (de kunne vært brødre, de spilte også sammen i 10 Things I Hate About You, 1999, for dere som liker slik knowledge).

Anyway, der er mitt point of view. I dag har jeg ringt rundt, sendt melding og prøvd å få folk med på denne filmen. Under halvparten av folka møtte opp, men guess what: vi fikk gratisbilletter uten kø! Spesialbehandling? Oh yeah. Jeg takker min gode karma, som om universet satte pris på kampen min, for å ta en New Age-turn. Se filmen, folkens. Du kommer til å se minst én ting, scene eller eyecandy (?), som er verdt penga. Jeg følte det ble litt overload, men jeg har ikke skreket eller fått et slikt rush etter en kinofilm siden Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003). Den slår The Dark Knight.. ehm, med glans. Ja takk til Gordon-Levitt som The Riddler btw! (For dere som ikke vet hvem The Riddler er... gjør Batman-leksene deres!) Jeg anser i allefall filmen Inception som sommerens absolutte must - hvem bryr seg om The A-Team (2010) når denne gjengen slår knockout på vår fantasiverden? Auch..