Hakuna Matata

Da har jeg endelig startet sommerferie. Selv om ferie forhåpentligvis er synonymt med arbeid i år. Eksamene gikk unna på rekordtid med middelmådige resultater, etter magefølelsen å dømme, og jeg sitter noe engstelig og lurer på hvordan dette skal gå. Men sommeren er opprinnelig en tid som det oser problemfrihet av. I allefall slik folk ønsker å framstille det; Don Draper ville vel sagt at en problemfri sommer er noe reklamebyråene har skapt for å selge grillutstyr. I sommerferien skal likevel Nietzsches filosofi om lykke råde. Jeg er av de som trenger å glemme litt innimellom, for jeg tenker for mye og jeg tenker ofte på vonde minner. Jeg forstår i allefall Nietzsches poeng: "It is always the same thing that makes happiness happiness: the ability to forget. He who cannot forget all the past will never know what happiness is." Det er det samme som "hakuna matata", og dét mottoet har jo alle hørt om.

I fjor sommer hadde jeg dilla på hawaii-musikk, surf-inspirert musikk og reggae, i desperate forsøk på å slappe av og ikke dø som følge av stresset bachelor-oppgaven påførte meg. Da sommerferien endelig kom, ønsket jeg nærmest å reise til Hawaii og lære meg å surfe. Stilikonet mitt var Gillian Zinser, noe som er litt problematisk siden jeg har flere former og mørkere hår enn henne, men jeg drømmer.

I år entrer jeg sommerferien med elektronika musikk og rocket nerd-klesstil. Mer eller mindre. Men jeg har ikke vært i en desperat tilstand hvor jeg har måttet ty til forskjellige avkoblingsalternativer. Jeg har glidd igjennom semesteret uten å utrette så fryktelig mye, utenom et hektisk sosialliv, og kan nå tydeligvis kunsten av å nyte livet. Men jeg lurer på hvordan dette påvirker sommerferien min. Jeg er av den oppfattelsen av at dette er vesentlig for utfallet av opplevelsene i sommerferien, om de møter mine forventninger eller ikke. Og Hawaii kan nok ingenting i Norge måle seg mot, så dét var nok en urealistisk holdning å ha når man er stuck med en norsk sommer. Nå derimot vet jeg at jeg er blakk, og at sommeren forhåpentligvis(!) inneholder en masse jobbing og penger, derav at det ikke blir rare sosiallivet denne sommer.  Men dermed desto større grunn til å ta ting på sparket og kaste seg ut i mulighetene som dukker opp i ferien. Keep it simple og slikt, holde øynene åpne etter mulige alternativer, etc. Likevel, samme hva, en eller annen gang i livet, helst innen fem år, skal jeg til Hawaii!

(Og ja, jeg syns det er litt ironisk at jeg skriver om fjorårets sommerferie når jeg nettopp har annonsert at jeg skal følge Nietzsches lykke-filosofi. Old habits die hard.)