"The Conjuring 2": Elegant og sofistikert skrekk

James Wan er tilbake i regissørstolen og det er skremmende bra.

Det skal sies at "The Conjuring" er en av mine favorittfilmer! Jeg skrev filmanmeldelse for filmsnakk.no i 2013 og jeg forelsket meg i den. Filmanmeldelsen kan du lese her. Og hvis du gleder deg skikkelig eller bare ikke har sett oppfølgeren enda, burde du kanskje slutte å lese denne teksten når du kommer til delen "Poltergeist i Enfield", siden det kan komme spoilere eller detaljer som kan avsløre noen av de mest effektive og minneverdige scenene.

"De nye klassikerne"

James Wan er etter min mening være den beste regissøren innenfor skrekksjangeren i vår tid. Om jeg skulle beskrive min oppfattelse av hans verk ville jeg si at han lager de "nye klassikerne". Det er en eleganse i hans regi når det kommer til flyt, oppbygging og grøss. Hans sans for bilde, ramme og skygger skaper en helt egen stemning og atmosfære. Jeg ville nesten kalle de seneste filmene hans for "sofistikert skrekk"; de oppleves nemlig som i en klasse for seg selv. Skrekkfilmer flest består av enkel grøss og overdrevne grusomheter uten å egentlig konsentrere seg om selve uttrykket, det blir nærmest som om de andre leker skrekkfilm, mens Wan konkurrerer mot selveste Stanley Kubrick sitt mesterverk "The Shining".

Det kommer selvfølgelig an på hva slags skrekkfilmer man foretrekker, det være mockumentary skrekk, japansk skrekk eller slasher filmer. Men jeg elsker en klassisk og kontrollert skrekkfilm. De beste er de som har stålkontroll på historien og effektene bildene og musikken har på publikum. De vet hvordan de skal bygge opp en uhyggelig stemning uten å vektlegge seg på de "billige skremmesekvensene". Det er sjeldent man finner noen av disse i hans filmer, de skremmende scenene her oppleves som verken irriterende eller overfladiske. De virker nesten som nødvendige elementer.

Etter filmene i 2013 annonserte Wan at han var ferdig med skrekksjangeren og gikk til filmserien "Fast and the Furious" fremfor spinoffen "Annabelle" og oppfølgerne til "Insidious: Chapter 2" og "The Conjuring". Denne nyheten var noe jeg tok svært tungt, filmene hans er jo noen av mine favorittfilmer. Man merker hans fravær umiddelbart! Se for eksempel på hvor mye det straffer seg at han ikke sitter i regissørstolen, noe som var tilfellet med spinoffen "Annabelle" og oppfølgeren "Insidious: Chapter 3". Filmene mistet særpreget og stemningen i hendene på andre regissører. Det er nesten som om de går i blinde gjennom manuset. Filmene var blottet for karakter og minneverdige scener. Heldigvis gjorde han et unntak og returnerte til "The Conjuring 2".

Fantastisk filmmusikk

Noe man kan stole på i Wan sine filmer er fantastisk og sær filmmusikk. Filmkomponisten Joseph Bishara er en av mine favoritter etter å ha sett "Insidious" og "The Conjuring". Det er en surrealisme; noe fjernt og ukjent i musikken og jeg mistenker at han er inspirert av filmmusikken fra "The Shining". Kanskje jeg er litt sær av meg, men jeg hører ofte på soundtrack fra skrekkfilmer, spesielt "Insidious", "The Conjuring" og "It Follows". Åpningsscenen fra "The Conjuring" var så kraftig og effektiv nettopp på grunn av soundtracket og sporet "Annabelle" er en av mine mest spilte i denne sjangeren. I tillegg til dette sporet er også "Witch Comes Through" veldig spesiell og fascinerende å høre på. De har tatt vare på den uhyggelige hekselatteren og gjort det til en del av lydsporet, noe jeg liker veldig godt.

Jeg opplever han ikke like sterk og kreativ i denne filmen. Den mektige dog korte kjenningsmelodien til "The Conjuring" har fått en annen vri i denne filmen hvor den kvinnelige "heksevokalen"har blitt byttet ut med et mannlig kor. Min oppfattelse av dette er at det skaper en større assosiasjon til katolsk eksorsisme, mens i forgjengeren var det en assosiasjon med noe okkult, fjernt og fremmed. Det mørke koret følger gjennom hele soundtracket og de beste sporene er etter min mening den dramatiske "As Close to Hell", den uhyggelige "Nun Painting" og den ulende "Old Man Bill".

Poltergeist i Enfield

Filmen er veldig mørk og det er mange skygger i hjemmet til Hogden-familien. I dette mørket skiller Janets røde nattkjole seg veldig ut. Jeg kjente til historien om poltergeisten i Enfield lenge før det ble kjent at oppfølgeren av "The Conjuring" skulle ta for seg dette og hennes nattkjole er nærmest ikonisk i denne historien. Det er bildene av Janet som hopper fra senga i nattkjolen som jeg husker aller mest. Da de viste en rekonstruksjon av dokumentaren som ble gjort rundt de mystiske hendelsene husket jeg flere av disse scenene, noe som ga en liten humoristisk pause fra den anstrengte stemningen i leiligheten.

Filmen åpner akkurat som den forrige gjorde. De fletter en annen etterforskning inn i hovedhandlingen hvor den berømte dukken Annabelle fikk åpne den første filmen, åpner selveste Amityville-huset oppfølgeren. Amityville er et av de mest berømte husene i verden og et av de mest berømte spøkelseshistoriene, og i likhet med Enfield-historien er også Amityville anklaget for å bare være bedrageri. Men det jeg liker her er at selve historien og huset har fått svært liten plass i filmen - dette er en historie det har blitt laget altfor mange filmer av og ingen av dem er spesielt verdt å se (det kommer for eksempel en neste år; "Amityville: The Awakening", en film jeg har ingen planer om å se). Men her møter vi på en demon som vil følge ekteparet Ed og Lorraine Warren fra Amityville-huset, hjem til seg selv og til Hodgen-familien i London. Scenen da Lorraine oppdager demonen i hjemmet sitt er en av de beste scenene i filmen! Her leker demonen med henne, eller rettere sagt; Wan leker med oss. Scenen utvikler seg smertelig sakte, musikken er uhyggelig og maleriene om Eds mange mareritt i rommet hjelper ikke på nervene.

En annen scene som fikk meg til å skrike i kinosalen var da Janets stammende lillebror har stått opp midt på natten for å ta seg et glass med vann. Jeg kjenner igjen frykten fra barndommen om mørke kroker, hvordan et koselig hjem ble forvandlet til noe helt fremmed om natten. Å se en liten, redd gutt i sengen mens lekebilen kom trillende inn på rommet var skremmende for meg etter at jeg så lettvint hadde satt meg inn i hans rolle i mørket. Når man sitter på sengen og er splittet mellom å ville undersøke hva som forårsaket lyden i mørket og gjemme seg under dynen.

Det er selvfølgelig noe jeg ikke likte med filmen også. The Crooked Man-scenen var ganske unødvendig, den passet ikke helt inn og gjorde scenen mer tullete enn skremmende og surrealistisk. Når de overnaturlige etterforskerne forlater Hodgen-familien blir det litt vel mye demonisk latter, svevende tull og altfor mange knuste møbler etter min smak. Og det at Ed var den eneste som kunne komme seg inn i huset da alt virkelig gikk til helvete i tillegg til lynnedslag i treet utenfor vinduet deres, da ble det litt irriterende for meg. Det skal sies at jeg heller ikke likte at vi fikk se så mye til heksa i "The Conjuring" også, det blir noe av det samme her. Det virker som om stålkontrollen til Wan glipper litt når intensiteten skal økes. Dette kan nemlig ha motsatt effekt på meg. Istedenfor å bli mer skremt og stresset, blir jeg mindre engasjert. Det blir tydelig at vi går inn i den avsluttende delen, hvor vi skal få det store klimakset som skal ryste oss langt inne i margen. Ganske ofte i eksorsisme-filmene mister jeg interessen når vievannet begynner å sprute og Bibel-versjene ropes. Jeg tror dette skyldes av at jeg aller mest foretrekker at vi får se så lite som mulig og at ondskapen forblir noe ukjent og uoppklart (som for eksempel i "Jaws" og "The Shining").

Utenom dette er oppfølgeren en fantastisk skrekkfilm og søsteren min hevdet at denne var mye bedre enn den første. Akkurat det stiller jeg meg noe uenig i, men jeg forstår hvorfor hun sier det. Hadde det ikke vært for at jeg hadde sett at den var litt rotete mot slutten hadde nok jeg også påstått det samme. Den slår ikke like kraftig som den første, men intensiteten og den klaustrofobiske stemningen forholder seg omtrent den samme ut store deler av filmen. I tillegg til dette har den noen veldig gode og minneverdige scener som nevnt tidligere.

Avsluttende kan jeg jo si at jeg blir så sjarmert av Patrick Wilson og Vera Farmiga som Ed og Lorraine Warren. De to er bare utrolig skjønne og gode sammen i disse rollene. Det å se Wilson imiterer Elvis Presley og synge "Can't Help Falling in Love" for Hodgen-familien, var så sjarmerende at jeg ble litt rørt. Jeg har visst blitt en skikkelig sucker. Jeg skulle selvfølgelig elske å kunne se mer av deres etterforskning på overnaturlige fenomener, registeret og det okkulte museumet deres er jo fullt, men dette er et veldig godt sted å ta farvel med dem på. Og det håper jeg litt på. Jeg vet ikke helt hva de skal gjøre med deres resterende etterforskninger når flere av dem er så berømte og det allerede finnes nok av filmatiseringer. Men jeg håper virkelig at Wan kommer til å lage flere skrekkfilmer, for dette var så bra! Det kan ikke være slutten på hans arbeid innen skrekk og jeg håper at han fortsetter utviklingen av sjangeren videre og skaper flere nye klassikere.

"This is my design": Det groteske i "Hannibal"

Endelig en amerikansk serie som tør å fokusere på det groteske og okkulte. "Hannibal" leker sadistisk med sinnet og appetitten.

"Hannibal" er en serie som våger å vise det sadistiske og groteske ved okkulte mordmysterier. Etter min mening er altfor mange amerikanske serier for feige til å virkelig satse på det groteske. Det er nok av krimserier som forandrer fargen på blod, forminsker mengden av blod eller unngår å vise blod i det hele tatt og nøyer seg med at karakterene får noen blåmerker istedet. Men nå har "Hannibal" en nesten glorifiserende og kunstnerisk holdning til åsteder som kan forferde de fleste. Det er nok mange som misliker serien av de samme grunnene som jeg hyller den for. Jeg synes det er forfriskende at noen faktisk går 100% inn for det brutale og ikke har overfladiske fremstillinger av etterforskning og vold. Det er godt at noen andre enn HBO tør å satse på det groteske.

Da HBO-serien "True Detectives" kom ble jeg tiltrukket av løftet om noe sadistisk. En av grunnene til at jeg likte serien var at jeg forventet at serien (eller forbrytelsene) skulle være mer satanistiske enn de ble fremstilt. Derfor ble jeg naturlig nok noe skuffet. Til å ha mulighet til å kunne vise så mye hud, pupp og sex mener jeg vi fikk se overraskende lite grotesk i serien. Serien handlet mer om forholdet mellom de to etterforskerne enn selve etterforskningen. Den hadde et fascinerende skuespill, manus og atmosfære, men for meg ble den overraskende tam.

Allerede i den første episoden av "Hannibal" merker man at man ser noe utenom det vanlige. Drapshandlingen vist baklengs; vi får se blodspruten returnere til ofrene i sakte film før hovedpersonen Will Graham (Hugh Dancy) setter seg i rollen til morderen og gjennomgår drapene. Dette er repeterende for hele sesongen hvor han avslutter gjennomgangen med å konstatere "this is my design". Ikke bare blir vi vitne til grusomhetene i detalj, men hovedpersonen vi skal sympatisere med stiller seg så naturlig inn i rollen som morderen. Dette er noe som fører til at grusomhetene oppleves som "nærmere" for meg, men også noe surrealistisk i en mentalt form.

Will sin evne til å sette seg inn i rollen til morderne i tillegg til hans vennskap med Hannibal Lector (Mads Mikkelsen) gjør serien til en forvirrende og psykisk reise for Will og seerne. Hannibal ønsker å skape et monster og en seriemorder i Will, å få en partner og følgesvenn. Selve forholdet mellom Hannibal og Will er fascinerende grusomhet i seg selv. Deres forhold består av en dualisme og en destruktiv avhengighet. Etterhvert som vi ser deres samspill og dynamikk utvikle seg gjennom sesongene kan det virke som om den ene ikke kan leve uten den andre. Samtidig prøver de å ta livet av hverandre: Hannibal vil spise Will, mens Will vil forhindre Hannibal i å drepe flere mennesker. Til tross for dette vil Hannibal være Will sin mentor og ha han som partner i sitt liv, og med Will sin evne i å leve seg inn i morderiske sinn er det en stor usikkerhet rundt hvilken side han tilhører. Hvem er det han lurer? Hannibal, politiet eller seg selv?

Jeg sammenlignet serien med "True Detectives", men jeg kan jo ta et annet eksempel. Det er riktig nok ikke "mord og mysterier-serie", men det er et godt eksempel på typisk amerikanske krim. "The Blacklist" var en krimserie som virket både lovende og spennende, med imponerende skuespillere (les: James Spader). Men etter to episoder ble det klart at dette var en krimserie i gåseøyne, men svevende konspirasjonsteorier uten realisme. Serien hadde for vane å love et dramatisk klimaks som vi alltid ble frarøvet i siste sekund i noe de trodde skulle være en sjokkerende vending. Jeg kunne forutse med skremmende nøyaktighet hvilke feige utveier de ville ta for å forlenge den "spennende" etterforskningen (et eksempel var at jeg forutså at et vitne skulle bli påkjørt før de fikk vitnet).

Altfor mange amerikanske spenningsserier gjør dette og det er verken spennende eller motiverende for en seer å oppleve en slik dramaturgi. Stadig vekk ser vi lovende seriekonsepter som blir ødelagt av produsentene ikke våger å satse på det voldelige og brutale, at de heller tar enkle snarveier for å unngå grusomheter. Et filmeksempel er "World War Z" hvor blodet var farget svart for at de skulle få en lavere aldersgrense og dermed kunne tjene mer med et bredere publikum. I våre dager har vel alle utenom noen få serier (sånn som for eksempel "Game of Thrones", "The Walking Dead", "Outlander"...) ganske milde fremstillinger av vold. Selvom det er noe størknet blod her og der er det ikke en brutalitet som stikker spesielt dypt.

Åstedene i "Hannibal" er syn som stikker veldig dypt derimot. For meg er det en fascinerende estetikk over fremstillingene av åstedene, se noen av dem under her. Jeg vil bare konkludere det hele med at det er bra at noen serier faktisk går inn i det groteske og ikke er redd for å sjokkere seerne. Min mening er at denne serien virkelig tar seerne på alvor og ikke leker krim. Når en serie først skal handle om kannibalen Hannibal Lector kan man ikke gå halvveis gjennom sånn som amerikanske serier har en tendens til å gjøre. Noe annet enn dette hadde vært helt katastrofe.

Når man får tilbake fordommene som en bitchslap

Hver Gang Vi Møtes føles som guilty pleasure uten å egentlig være guilty pleasure. Årsaken til guilty pleasure-aspektet er trolig at vi som seere blir nødt til å møte våre egne fordommer og finne en respekt for deres prestasjoner innenfor musikkbransjen.

En av grunnene til at jeg synes dette er et spennende og viktig underholdningsprogram (om ikke så bare for min egen del) er at jeg her møter mine egne fordommer og får en aldri så liten lærepenge i det å ha et åpent sinn. Er det én ting man er når man er en forvirret pubertal tenåring så er det fordomsfull! Absolutt alt som ikke var in var fryktelig flaut og harry. Norsk musikk var noe av det flaueste da jeg var tenåring iallfall, noe den var frem til rundt 2010-årene. Hvis jeg hadde god assosiasjon til norsk musikk så var det sanger fra barndommen og selv da var det med et snev av guilty pleasure. Jeg må for eksempel fortsatt den dag i dag sette meg på "private session" på Spotify når jeg hører på Jahn Teigens "Det vakreste som fins", selv i nostalgien.

Det beste eksempelet mitt er kanskje programmets tredje sesong. Jeg kjente til Simone fra D'Sound, jeg kjente til Samsaya, jeg kjente til Lars Lillo-Stenberg, jeg kjente til Anneli Drecker og selvfølgelig kjente jeg til Alexander Rybak. Elg og Sigvart var totalt ukjente for meg og sammen ble dette noe jeg ikke hadde noe interesse av. Jeg så derfor ikke denne sesongen før etter at den femte sesongen var ferdig og dermed fikk jeg meg en liten bitchslap. Da det var Lars Lillo-Stenbergs dag hadde Simone Eriksrud en flott versjon av låten hans "Klokka er mye nå" og senere fremførte Elg en brutal versjon av "Hjernen er alene" (som forresten er noe av det mest gripende og skremmende jeg har sett i programmets historie). Jeg opplevde her at jeg burde ha en form for respekt for det de har oppnådd med sin kreativitet samme hva min musikalske smak måtte være. Den jeg hadde størst problem med var Alexander Rybak, av opplagte årsaker. Likevel klarte Sigvart Dagsland å ta han på alvor med "13 Horses".

Min neste lærepenge kommer i den femte sesongen med Henning Kvitnes. Jeg syntes han var så harry! Jeg brydde meg virkelig ikke om kritikerroste plater da jeg var tenåring. Det så ut som om han alltid kom rett fra en fisketur i tillegg til å synge på norsk. Men nå møtte jeg altså min egen fordom som en sucker punch og fikk dårlig samvittighet av mine fordommer. Jeg forventet jo ingenting så han klarte å overraske meg hver gang og jeg ble nødt til å finne en respekt for hans kreativitet. Hans versjoner av "Utadæsjælopplevelse", "Signals", "Gjør så godt du kan" og "Natta Sola" ble fort favorittene mine fra sesongen.

Er Hver Gang Vi Møtes et program hvor mange generelt må møte sine fordommer til artistene? Ravi opplevde jo noe hets på sin Facebook-side mens programmet gikk på TV2. Det er kanskje ikke alle som vil innse sine egne feil og fordommer, men hvis jeg ikke bet i det sure eplet og innrømmet at disse artistene faktisk er større og bedre enn jeg har gjort dem i mine tanker hadde jeg følt meg som en hykler. Gjennom dette programmet har jeg funnet en ny respekt for mange av disse artistene, noe som egentlig bare er berikende, for uansett om man har en annerledes musikksmak må man kunne applaudere de som klarer å leve av musikken i det kreative og kunstneriske miljøet.

Dette programmet kan gjøre flere unge kjent med våre musikalske artister og legender. Min generasjon så nok mer opp til amerikanske og britiske artister fremfor norske artister, og hvis de sang på norsk opplevde vi tekstene som fryktelig simple og teite. Dette var noe som forandret seg etterhvert og det er nå stor respekt for trenden å synge på norsk. Det er derfor mye fint, trist, spennende og koselig å finne innenfor norsk musikk. Hver Gang Vi Møtes er et koselig utgangspunkt å starte med og deretter grave etter skjulte og bortgjemte nasjonalskatter.

Jeg er iallfall takknemlig for dette programmet, først og fremst fordi jeg er en såpass stor sucker for sentimental underholdning med refleksjon og som fletter det hele sammen gjennom med musikk. Jeg lærer noe nytt siden jeg ikke har hatt noen interesse for artistene tidligere og hører tekstene gjennom artister jeg for eksempel har vært fan av tidligere. Samtidig blir jeg noe ydmyk og finner ny respekt for artistenes kreativitet. Kanskje det er nettopp dette som gjør at programmet får en guilty pleasure-status blant folk; kanskje de ikke har lyst til å respektere disse artistene eller innrømme fordommer og feil? Jeg mener man har godt av å få noen bitchslaps av sine fordommer og ha fornuft nok til å innrømme feil. Det er bare et stort pluss at man får kjempekoselig underholdning i tillegg.

Årskavalkaden 2013 - del 1

Da er et nytt år allerede i gang og nå kommer det jeg liker aller best: topplister og rangeringer av det beste fra året som var. 

Istedenfor å ha et uendelig langt innlegg vil jeg dele dem opp i forskjellige deler. Denne delen kommer til å ta for seg musikkåret. Jeg har ikke vært like oppdatert på det nyeste av det nye i år. De mest spilte låtene på mine spillelister viser at jeg har hørt mye på soundtrack, vært på teater og blitt inspirert av TV-serier Glee og The Voice. Men spillelistene bærer nok også preg av at jeg har hatt en usedvanlig vanskelig år. Som om ikke det å fullføre en mastergrad er tøft for det sosiale livet, slet jeg veldig med depresjoner. Noe jeg fortsatt gjør. Men musikk er god medisin for mørke sinn. Noen ganger hører man musikk som aldri før.

På nyåret så jeg "Les Misérables" for første gang på film, noe som kanskje ikke nødvendigvis er spesielt heldig for musikalen, men det var musikken og Éponine som virkelig traff meg. "On My Own" er på mange måter historien om mitt eget liv og man finner en trøst i det at andre føler på det samme som deg.

I januar reiste jeg også til London med min bestevenn og der så vi "The Lion King" på Lyceum Theatre. En av mine bieffekter ved å ta tak i depresjonen er at jeg har blitt en ordentlig grineguri. Da jeg fikk høre "They Live in You" ble jeg overraskende rørt. Den traff et eller annet inne i meg og sangen ble med meg gjennom hele året og trøstet meg på vonde dager.

I London havnet vi også på et vors hvor de spilte jazzmusikk som passet perfekt inn i en Woody Allen-film. Dermed ble det mye Django Reinhardt på spillelistene også. Apropos jazz så kom jo en ny versjon av F. Scott Fitzgeralds "Den store Gatsby" i år og soundtracket slet jeg med å akseptere. Verst av alt var coverversjonen av "Back to Black" av André 3000 og Beyoncé. Men will.i.am, Emeli Sandé, Bryan Ferry, Lana Del Rey og Fergie var bedre låter, som etterhvert vokste på meg.

Og apropos Django: "Django Unchained" hadde noen fantastiske låter på lydsporet. John Legend sin "Who Did That to You" og "Freedom" av Anthony Hamilton og Elayna Boynton var mine favoritter - og selvfølgelig er ikke de tilgjengelig på Spotify.

Men den artisten jeg kanskje hørte mest på i 2013 var Barbra Streisand. Det er takket være Rachel og Kurt i Glee. En av mine største favorittsanger i 2013 var "My Man". "All my life is just despair, but I don't care. When he takes me in his arms the world is bright, alright. What's the difference if I say I'll go away, when I know I'll come back on my knees someday. Oh whatever my man is, I am his forever more..." Sukk.

Jeg skrev filmanmeldelsen av konsertfilmen til Metallica, "Through the Never", for filmsnakk.no. Jeg er verken fan eller spesielt interessert, og mistet noe av hørselen på det ene øret i en periode etter filmen, men det var en interessant opplevelse. Etter det har jeg satt meg ned med et par låter og kan absolutt like mye av det. "For Whom the Bell Tolls" minner meg om introen til wrestleren Undertaker, så da hender det at jeg spiller den litt mer enn de andre. Jeg har nok mer sansen for albumet "Ride the Lightning", tror jeg.

Da julen nærmet seg var det endelig frem med Sølvguttene, Alf Prøysen, Sissel Kyrkjebø og Hanne Krogh. Jeg og min lillesøster var og så "Nøtteknekkeren" på Den norske opera for første gang i desember. Symfoniene til Tchaikovsky har tidligere hjulpet meg gjennom eksamensperioder og har blitt en kjær tradisjon i julen. Da "Pas De Deux" endelig kom ble jeg nok en gang rørt til tårer og det er noe av det vakreste jeg har opplevd. Jeg vet ikke hva det er med denne musikken, men den er magisk, nydelig og treffer et sted inne i meg.

Jeg har med andre ord ikke holdt meg så oppdatert på det siste nye i 2013, med ting som dette er nok til å skremme bort alle og enhver fra popens verden. "Stay classy, San Diego."

Men til tross for den latterlige musikkvideoen til "Bound 2", liker jeg "Yeezus"-albumet til Kanye West. Jeg er veldig glad i "808s & Heartbreak", og jeg liker konseptet og at han holder samme stemning gjennom hele plata. Det var den største skuffelsen med AWOLNATION nemlig. "Sail" er det eneste lydsporet verdt å ofre en tanke - og altfor mange artister gjør dette. Sånn sett er kanskje "Yeezus" det eneste albumet jeg har ordentlig sansen for, hvis jeg ser bort ifra årets mange soundtracks.

Men creds til Beyoncé som klarte å lage et album og musikkvideoer under alles radar, noe som må være vanskelig med dagens medier. Jeg har hørt litt på "Drunk in Love", selv om jeg synes at hun har en tendens til å bli litt for mye av det gode innimellom. Som vi ser med det flotte bildet hennes fra Superbowl er det ikke alltid like heldig. (Jeg har fortsatt mareritt om "Run the World"...)

Med det er det på tide å runde av med et bittelite sammendrag av musikkåret 2013.

Årets beste album: 

- "Yeezus" av Kanye West. Beste spor: "Bound 2"
- "What's Life Without Losers" av Mikhael Paskalev. Beste spor: "What's Life Without Losers"
- "The 20/20 Experience" av Justin Timberlake. Beste spor: "Mirrors"
- "Save Rock and Roll" av Fall Out Boy. Beste spor: "My Song Know What You Did in the Dark (Light Em Up)"

Årets beste soundtrack:

- "La Grande Bellezza - Den store skjønnheten". Beste spor: "Vladimir Martynov: The Beatitudes"
- "The Conjuring" av Joseph Bishara. Beste spor: "Annabelle"
- "Den store Gatsby". Beste spor: Lana Del Reys "Young and Beautiful - DH Orchestral Version"
- "Insidious: Chapter 2" av Joseph Bishara. Beste spor: "The Flickering Entity"
- "Iron Man 3" av Brian Tyler. Beste spor: "Iron Man 3" (Og "Blue Da Ba Dee" selvfølgelig)
- "Oblivion" av M83. Beste spor: "Oblivion" med Susanne Sundfør
- "World War Z" av Marco Beltrami. Beste spor: "The 2nd Law: Isolated System" av Muse
- "Don Jon". Beste spor: "Good Vibrations" av Marky Mark
- "You're Next". Beste spor: "Looking for the Magic"
- "Django Unchained". Beste spor: "Who Did That to You" av John Legend
- "Les Misérables". Beste spor: "On My Own" av Samantha Barks

Julekalender på filmsnakk.no!

Vi i filmsnakk.no har laget en julekalender hvor dere kan vinne filmer!

Det er vanskelig å dedikere seg til denne bloggen når jeg har ansvaret for en julekalender på en annen nettside, men vi i filmsnakk.no er veldig fornøyd med resultatet av dette. Julen er min absolutte favoritthøytid og da er det ikke så rart at også julefilmer har en spesiell plass i hjertet mitt. Det er så gøy å kunne skrive med noe man virkelig elsker!

Dere må følge med på denne julekalenderen, for her kommer alt fra indie-slasher til rørende klassikere.

I den første luken var det: "Et førjulsmareritt" (Selick, 1993)
I den andre luken var det: "Flåklypa Grand Prix" (Caprino, 1975)
I den tredje luken var det: "Elf" (Favreau, 2003)
I den fjerde luken var det: "Gremlins" (Dante, 1984)

Følg med videre på filmsnakk.no for å se hva som befinner seg bak neste luke - og kanskje også vinne en film til jul?

God Jul!

Karussellen

Mine tanker er som en svimlende karussell.

Alle tenker annerledes. Noen assosierer kanskje sine tanker (om i det hele tatt) med en elv, kalkulator eller tannhjul. For meg er tankestrømmen som en karussell som mister kontrollen.

Noen ganger er det som om jeg står i midten av en karussell og en hver galopperende hest er en tanke. Jeg vet at i en av disse hestene befinner det seg en hemmelighet. Det kan være et rystende svar på et ukjent spørsmål eller en høyere sannhet. Men samme hvor hardt jeg prøver å få tak i en av hestene mister jeg grepet - og karussellen går fortere og fortere. Tilslutt blir jeg så svimmel og nummen at jeg faller paralysert om i sentrum av karussellen, mens hestene raser rundt meg.

Sånn føles det å være meg. Formeningen om at det lurer seg en høyere sannhet i underbevisstheten er ingen sunn idé å forfølge. Jeg mener det er en vrangforestilling - men hvis det skulle finnes en høyere sannhet et sted i underbevisstheten tror jeg at dette er noe man kommer frem til etter år med meditering.

Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg har vært så lite aktiv på bloggen i år er det fordi jeg har måttet restarte tankemønsteret mitt - og det er krevende saker. Jeg kommer nok aldri til å bli ferdig med å trene på dette.

Gjenoppstandelsen

Endelig tilbake og i god tid før min favoritthøytid: Julen!

Et år uten aktivitet, det er for gærli. Men det har neimen ikke vært lett å fullføre mastergraden, produsere tidsskrifter, delta på filmvisninger med filmklubb og skrive filmanmeldelser på samme tid. Dessuten har jeg flyttet. Men jeg håper at dere som har savnet bloggen min har sjekket ut filmsiden filmsnakk.no, som jeg nå skriver filmanmeldelser for.

Nå skal jeg dog forsøke å sjonglere mellom filmsnakk.no og bloggen min, rett og slett for at jeg savner det litt. Og det er nok på grunn av høytiden som ligger rett rundt hjørnet nå. Da kommer jeg til å tenke på de filmprosjektene som jeg pleide å ha. Verdens beste motivasjon under eksamenstiden før julen er å belønne deg selv etter godt utført arbeid med litt peppernøtter og en julefilm. For eksempel "White Christmas" (Michael Curtiz, 1954)!

Dessuten gleder jeg meg ekstra til julen i år. Og jeg er ganske sikker på at snøen er like rundt hjørnet nå også, noe som kommer til å gjøre byen magisk. Og kaotisk. (Skulle tro vi aldri hadde sett snø før sånn som trafikken stopper opp ved første snøfall - vi som skal være født med ski på beina!) Jeg er såpass utålmodig at jeg allerede har begynt å se på NRKs julekalendere og gråter rørt over høydepunktene som en annen tulling. Jeg fortjener sikkert en dask på hånden for sviktende selvdisiplin, men jeg kan ikke la være! Jul er pur kos!

Det er noe jeg har tenkt på i det siste og det er kræsjet mellom generasjoner. Da mor og jeg var i blomsterbutikken og så en plakat som reklamerte for "4 julestjerner til 100kr". Jeg roper nærmest ut at dette var et fantastisk tilbud, mens mor fortalte meg at hun ikke liker julestjerner! Jeg antar at foreldrene til mange på min alder foretrekker nye og moderne dekorasjoner i forhold til de tradisjonelle. Men nå ser vi at mange av de tradisjonsrike dekorasjonene kommer tilbake - og ikke minst naturelementer står i fokus. Jeg ønsker meg tradisjonell og skandinavisk juledekorasjoner, mens min mor - som vokste opp med dette - ønsker å eksperimentere med dekorasjonen. Sånn sett går vi i en liten runddans. Enda godt jeg har mitt eget sted å skape julestemning på.

Hva foretrekker du til jul? Røde julestjerner eller hvite orkideer?

Lykke: En hysterisk depresjonskomedie!

"En depresjonskomedie" står det på åpningssekvensen til den danske tv-serien Lykke (Hanna Lundblad og Stig Thorsboe, 2011-2012) og den serien vekket både glede og tristhet i meg. På mange måter kjenner jeg meg igjen i hovedpersonen Lykke Leth (Mille Lehfeldt) som forsøker å oppnå lykke gjennom karrieren sin. Jeg sier ikke at jeg gjør det samme, jeg har nok mer til felles med tvillingbroren, Thomas (Laus Høybye), som prøver å bli lykkelig gjennom kjærlighet. Men hun dagdrømmer og drømmer om mye vilt, ofte om lyster og følelser hun undertrykker. Og det er nettopp dette ved Lykke som jeg kjenner meg igjen i.

Jeg har dagdrømt så lenge jeg kan huske. Da jeg tok psykologi på videregående skole, leste jeg opp forsvarsmekanismer for å finne ut av hva jeg selv gjorde. Og der stod det: "Dagdrømming kan opptre som en form for fornekting. Når vi dagdrømmer, tenker vi oss inn i en virkelighet som vi skulle ønske oss, men som ikke er slik." Det er nettopp dette som gjorde meg trist ved serien. Hun er ensom og fordyper seg i arbeidet, men når nettene kommer har hun drømmer som forteller oss at hun ønsker seg noe annet. Og hun misliker at hun ønsker seg det.

Hun har nemlig erotiske drømmer om sin forhatte nabo, Anders (pain in the) Assing (David Dencik), som også er Thomas sin psykiater. Disse to krangler om behandlingen av broren siden Assing er imot pillebehandling - og Lykke jobber i et selskap som produserer piller. Det blir derfor mye diskusjon i trappeoppgangen, men det virker som Assing finner disse samtalene mer underholdende enn Lykke. Men det er også favorittdelene mine i episodene, kranglingen deres. For han morer seg så åpenlyst og hun blir så åpenlyst frustrert av det. Dessuten syns jeg Dencik virker som en koselig fyr, jeg tilga for eksempel alt han gjorde i en av de mest grusomme filmene jeg noensinne har sett i mitt liv, Uskyld (Sara Johnsen, 2012). Jeg er glad han er kos i Lykke, for den filmen kommer jeg aldri noensinne til å se igjen.

Men serien er full av andre karakterer, blant annet Lykkes inkompetente sjef, Flemming Rønn Petersen (Lars Brygmann), en håpløs, distré og stresset mann som tar æren for hennes arbeid og skylder på henne for sine egne feil. Bestyrelsesformann Johannes Dam (Søren Pilmark) som faller fra taket, blir dypt deprimert før han forandrer personlighet og får sansen for indianerkultur. Kollegaen Boris (Anders Juul) som forelsker seg hjelpeløst i den utilnærmelige Lykke, noe som ender opp med en merkelig scene på Assings balkong. For ikke å snakke om Lykke og Thomas sine foreldre, som overrasket alle siden de har fortalt alle at foreldrene døde da de var 10 år gamle. Og når de til syvende og sist dukker opp forstår alle hvorfor de heller fortalte folk at de var døde.

Serien er et herlig rot av merkelige mennesker, og scenen i "Rotten" (avsnitt 12) hvor Johannes Dam reflekterer over menneskets sinn forteller også hvorfor jeg liker dem alle. Mennesker er alle merkelige, kanskje til og med slitsomme med alle våre irriterende uvaner, men tenk hvis vi plutselig sluttet å være sånn? Det hadde vært trist, som Johannes sier. Selv Flemming, som er så frustrerende håpløs at du river deg selv i håret av hans inkompetanse, ler du litt hjertelig av i seriens siste episode, "Manden" (avsnitt 18). Nå blir det liksom ikke mer dumheter fra Flemming og det er igrunn litt trist.

Det er en så sinnssykt sjarmerende serie at den får meg til å sitte klar foran TV-skjermen hver fredag klokka 23.25 framfor å kaste bort penger ufornuftig på en eller annen bar. Jeg foretrekker faktisk å se stressende mennesker på en arbeidsplass med usannsynlige problemstillinger, sånn som i "Edderkoppen" (avsnitt 7) og "Anden" (avsnitt 13), og krangling mellom to mennesker som i all hemmelighet liker hverandre. Aaaw.

Årskavalkade 2012: Oppsummering av året som var!

Oppsummering og rangering, these are a few of my favorite things! Jeg elsker å holde oversikten over best og verst iløpet av et år, og i 2012 valgte jeg å ikke skrive en liste, men å lage en bildesamling. Om jeg likevel skulle bli nødt til å beskrive året som var, ville jeg si "nerdtastic"! Hvorfor? The Avengers (Whedon, 2012), The Dark Knight Rises (Nolan, 2012), The Amazing Spider-Man (Webb, 2012), Prometheus (Scott, 2012) og The Hobbit: An Unexpected Journey (Jackson, 2012)! For de som elsker sjangerlek kunne actionfilm-tilhengere også kose seg gløgg ihjel med The Expendables 2 (West, 2012). (Jeg kunne lagt til The Cabin in the Woods også, for skrekkfilmfans, men den er opprinnelig fra 2011 dessverre.) Dessuten ble The Twilight Saga endelig avsluttet i år, noe jeg ser verdt å nevne. Men jeg tror ikke det er det siste vi har sett av slike filmer som Twilight. Riktig nok kommer flere filmer i år som trolig er rettet mot Twilight-fansen, men det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg senere.

Kort fortalt har det vært et deilig filmår. I sommer ble jeg også filmanmelder for filmbloggen Filmsnakk, noe som bidro til at jeg kunne se flere kinofilmer i år enn jeg har fått tidligere. Noen av de beste filmopplevelsene i år fikk jeg på pressevisningene for Filmsnakk, og da tenker jeg på filmene Lawless (Hillcoat, 2012), Palme: Älskad och Hatad (Lindström, Nycander, 2012), Cæsar må dø (Taviani, 2012), men mest av alt filmen Life of Pi (Lee, 2012). Jeg gråt og hulket samtidig som jeg storkoste meg med filmfortellingen. Den gjør det meste av det jeg ønsker en film skal gjøre og best av alt: den vekker filosofen i meg.

Tid for listen over de beste filmene jeg så i 2012: Ikke så overraskende havnet The Hobbit på førsteplass. Hvis du leste det forrige innlegget forstår du kanskje hvorfor. Sekunder inn i filmen slo det ned i hodet mitt og jeg skjønte at Lord of the Rings hadde betydd mer for meg enn jeg trodde. Minner om tåpelige ungpikefantasier og dagdrømmer fra disse filmuniversene kom tilbake og det hele ble ganske nostalgisk for meg. I tillegg var det en fantastisk eventyrfilm. Jeg ville bli en brun heks etter å ha sett trollmannen Radagast The Brown og jeg ble glad i dvergene Thorin, Bofur, Fili og Kili. Og scenen hvor Bilbo Baggins og Gollum gjetter gåter sammen er en utrolig spennende og intens scene. Musikken er også fantastisk. Jeg kunne ikke spørre om mer og jeg gleder meg allerede til det neste kapittelet!

De siste årene har jeg endt opp med å se flere serier enn filmer, siden mange manusforfattere har gått fra filmen til seriene. Ok, det var gammelt nytt. Men i 2012 så jeg av en eller annen grunn lite serier. Det har vært noe forglemmelig her og der. Jeg ble for eksempel veldig skuffet over den femte sesongen av True Blood og jeg ble også skuffet over avslutningen av Gossip Girl. Takk Gud for at man har Game of Thrones, The Walking Dead, Sherlock og American Horror Story! Game of Thrones er en serie som får meg til å reise meg opp fra sofaen i raseri eller oppspilthet og rope "what the hell?!" - og dette er noe min mor og søster fikk erfare i sommer. Jeg hadde lovet meg selv å bare se én episode hver dag, for å spare på serien lengst mulig. Men mot slutten av sesongen ble det umulig. Jeg var nødt til å se hvordan det ville gå med Tyrion Lannister. Jeg tror ikke det er en serie som teaser eller forbanner deg mer på episodeavslutningene.

Ok, kanskje jeg vet om en annen serie og den er nokså brutal mot fansen sin: Sherlock. Her snakker vi brutale cliffhangers det tar over et år før vi får fortsettelsen på. Serien startet i 2010, men har så langt bare laget to sesonger og den tredje sesongen kommer ikke før siste halvdel av 2013. Likevel er det litt forståelig. Skaperne av serien er også hovedforfatterne av serien Dr. Who og skuespillerne er jo Benedict Cumberbatch og Martin Freeman! De er begge opptatt med The Hobbit og Cumberbatch spiller jo også skurken i den nye Star Trek-filmen. Men ventetiden er heldigvis verdt det. Den andre sesongen var helt fantastisk og jeg brukte noen av scenene i serien som utgangspunkt i en audiovisuell analyse jeg skrev våren 2012. Man kan vel ikke bli mer fan/nerd enn det.

Men over til listen av de beste seriene jeg så i 2012: The Walking Dead kommer faktisk på førsteplass. Jeg ga opp serien etter halvsesongfinalen av den andre sesongen, men i år tok jeg opp serien igjen. Og herregud for en utvikling! Sesongavslutningen og introduksjonen av den nye karakteren Michonne er noe av det feteste jeg har sett på lenge. Og den tredje sesongen er annerledes. Gruppen og dens dynamikk forandrer seg. Rick Grimes (Andrew Lincoln) har fått nok crap som lederen deres gjennom to sesonger og det var lenge på tide at noen skulle få seg en rikelig bitchslap (ja, i aller høyeste grad deg, Lori!). Samtidig begynner nye fiender å dukke opp og det er ikke bare zombier de må passe seg for i den tredje sesongen. Jeg satt klistrer fast til hver episode uten å kjede meg et eneste sekund, og dessuten er jo Daryl Dixon (Norman Reedus) helten min. Til dere som ga opp serien etter halvsesongfinalen av den andre sesongen: Dere går glipp av noe!

Å være annerledes er bra. Å være original er viktig. Men mest av alt må man være seg selv. Når jeg ser og hører på "artister" som Justin Bieber, Selena Gomez & The Scene, One Direction og Rihanna tenker jeg ikke akkurat på ordene "annerledes" eller "originalt". Isteden kommer ord som "masseproduksjon", "PR", "gjennomsnittlig" og "allminnelig". Jeg tror ikke jeg finner noe sjel i det de gjør og da mister jeg også interessen i dem. Rihanna virket så lovende da hun kom med den minimalistiske "Russian Roulette", men nå plager hun livet av meg med låta "Diamond". Nicki Minaj får prisen for beste musikkvideo med videoen "Starships", Selena Gomez & The Scene får pris for årets beste band og Justin Bieber skapte kaos i Oslo. Altså, kanskje jeg bare har vokst fra popens verden og denne tanken ble ganske sterk da jeg så prisutdelinger og lignende. Hvor er de meningsfulle tekstene? Hvor er identitetene deres? Alle virker som miniatyrer av artister vi allerede har sett.

Heldigvis dukket Lana Del Rey opp og reddet meg fra å miste all håp om musikkåret 2012. Jeg kjøpte albumet "Born to Die", og det etter å ha hørt to låter. Det er svært sjeldent at jeg kjøper album. Det kommer av at jeg har blitt så skuffet over helheten på plata. Mange har en eller to gode låter på plata og resten er crap. Jeg satte på plata Born to Die med en gang jeg kom hjem og jeg elsket den fra start til slutt. Stilen på plata var verken kjedelig eller bipolar. Melankolsk til tusen, med en stil som skaper et alvor og dramatikk i sangene, med ekte og twisted sangtekster.

Men det finnes flere enn bare Lana Del Rey selvfølgelig. Det har gått som en dominoeffekt gjennom året. Plutselig kom jeg over Marina and the Diamonds også, som hadde sitt eget særpreg. Lillesøsteren min viste meg musikkvideoen til låta "Primadonna" og det var første gangen jeg hørte om dama. Jeg kjente meg igjen i det hun prøvde å meddele, og til tross for sitt sukkersøte ytre virker hun som en jente med nok av indre demoner å slite med. Og det er kanskje det dualistiske med både Lana Del Rey og Marina and the Diamonds som fascinerer meg. To vakre jenter som synger om sine demoner og tragedier, og det beste er vel egentlig at de så ærlig forteller oss om det. I låta "This is What Makes Us Girls" blir Lana Del Rey for eksempel både vakker og stygg for meg. Det samme blir Marina and the Diamonds med låta "Homewrecker".

I sommer sang jeg Lana Del Reys "National Anthem" både surt, falsk og til jeg mistet stemmen mens jeg jobbet. Det samme gjorde jeg med Marina and the Diamonds sin "I'm Not a Robot". Og låta jeg sang aller mest og som jeg løp til radioen for jeg hørte den, var Alina Devecerskis "Flytta på Dej". Jeg ventet lenge og spent på å høre mer fra denne kule dama og mot slutten av året kom plata "Maraton", som har blitt en av favorittalbumene mine. "Jag Svär" har blitt favorittsangen og albumet er full av gode låter. Stilen i albumet er upbeat, som Marina and the Diamonds, men man finner gjennom tekstene tegn på at livet ikke er som en dans på roser heller. Spesielt med låta "Ikäll skiter jag i allt".

Det er vel ingen overraskelse at jeg ramser opp disse tre ene og alene på listen over musikkåret 2012? Ingen sjel, ingen interesse.

Da gjenstår det ikke mye igjen av året 2012 for en film- og mediestudent. Du kan nå lengte etter en liste over de beste spillene, men den eneste spillkonsolen jeg har hatt er en gammel Nintendo 64 med spillene Mario Kart 64, The Legend of Zelda: Ocarina of Time og Majora's Mask. Jeg fikk en etterlengtet Xbox 360 til jul og det første spillet jeg kjøpte var Dishonored som jeg gleder meg til å starte på!

Jeg har en siste liste faktisk. Det er en liste alle har, kanskje ikke fysisk eller rangert, men når du blir spurt ut kommer du til å ha en liste du kanskje ikke visste om. Denne listen handler om "celebrity crush". Noen liker kanskje Johnny Depp, Brad Pitt, eller (gud forby) en av gutta i One Direction eller Justin Bieber. Men du finner ingen av dem på min liste fra 2012. Min største celeb-crush fra 2012 er Tom Hardy. Lett. Her har du Bronson, Heathcliff, Forrest Bondurant og Bane! Jeg har også skrevet om fascinasjonen for Tom Hardy tidligere på bloggen, og det blir lettere (og kortere) om du leser innlegget HER. Resten av listen snakker for seg selv. Alle som kjenner meg vet at jeg er svak for Loki, Norman Reedus har jeg allerede nevnt, og til slutt psykopaten Tate Langdon (Evan Peters). Jeg liker skurker og badboys tydeligvis.

Dermed vil jeg avslutte dette lange innlegget med å si: Hvis du leser dette har du vært flink.
Godt nytt år, folkens!

There and Back Again: Hobbitens Magiske Filmmusikk!

Jeg ble introdusert for Lord of the Rings' eventyrverden da jeg var i tenårene. Jeg fikk ikke Tolkiens bøker inn med morsmelka som andre heldige mennesker jeg kjenner til, men en ting er sikkert: Dette er et filmunivers som har satt rot dypt inni meg. Filmens eventyrlige verden ble min egen fantasi. Jeg drømte selvfølgelig om å være en alv med pil og bue, og å kunne sette pris på de små detaljene i omgivelsene som vi tar for gitt og glemmer å verdsette. Hjertet mitt banket selvfølgelig også hardt og inderlig for den drømmeaktige alven Legolas (Orlando Bloom) - noe han fortsatt gjør, spesielt de gangene jeg har Lord of the Rings-maraton. Og når "Concerning Hobbits" spilles skriker nostalgien og eventyrlysten inni meg. Jeg husker fortsatt dagdrømmene fra fjortisstiden. Og det er vel egentlig det jeg vil skrive om i dette innlegget: filmmusikken og dens mulighet til å føre oss fram og tilbake i tid - og i dette tilfellet, tilbake. There and back again.

Jeg satte meg ned i kinosalen, noe usikker på hva jeg skulle få oppleve. Noe fantastisk eller en skuffelse? The Hobbit: An Unexpected Journey (Jackson, 2012) hadde fått nokså splittet mottakelse av nettavisene, deriblant skandaløse terningkast som 2 og 3! Det må være hjerteløse mennesker som skrev disse anmeldelsene for bare de første sekundene inn i filmen satt jeg som trollbundet i den mørke salen. Jeg tviholdt på pappesken med baconcrisp som om det var min eneste kontakt med virkeligheten. Kjente toner fra Concerning Hobbits fylte kinosalen og jeg hadde gåsehud over hele kroppen, hjertebank og tårer i øynene - og filmen hadde knapt startet!

Musikken alene gir en fantastisk påminnelse om Lord Of The Rings-filmene, den gir dem en tilstedeværelse. Man trenger det egentlig ikke estetisk sett, men den tar deg med på nostalgiens reise. Den tar deg med tilbake til ditt første møte med hobbitene i The Shire, til en yngre deg og får deg til å møte dette magiske universet for første gang igjen. Det er så flott at de har tatt vare på de kjente tonene fra Lord Of The Rings-filmene samtidig som dvergene har fått sin egen melodi - og tro til dvergenes festglade humør blir det synging i denne filmen også. Sangen "Misty Mountain" utgjorde en av de første teaserne til filmen, noe som gjorde meg litt skeptisk til filmen, men da sangen dukket opp i filmen var det så vakkert at jeg nok en gang falt hodestups inn i drømmeland. Og dvergenes theme er en fantastisk melodi, basert på samme sang. Den andre gangen jeg så The Hobbit, satt jeg mellom to Lord Of The Rings-fans (en metal-fyr og en sci-fi/fantasy-fan), og begge gestikulerte likt med hendene da denne melodien fylte kinosalen.

Jeg syntes det var herlig å se noen bli så revet med av filmmusikken. Noen ganger kan filmmusikk oppleves som usynlig, men det er umulig med Howard Shores musikk i disse filmene. Da jeg kom hjem satte jeg på soundtracket med en gang og la meg på sengen i det mørke rommet - og mens soundtracket spilte i bakgrunnen sendte det meg gjennom hele filmen på nytt igjen.

Jeg skrev om soundtracket fordi jeg rett og slett ikke visste at Lord Of The Rings hadde påvirket meg såpass kraftig som det har gjort. Og jeg ble overveldet av dette, spesielt på grunn av musikken i The Hobbit. Den minnet meg om alle mine tåpelige ungpikefantasier og episke dagdrømmer som ble manet fram av Peter Jacksons filmunivers, samtidig som den inviterte meg til å oppleve dette universet for første gang igjen. Sånn sett har denne filmen havnet nær ved mitt hjerte på rekordtid og dens effekt kommer nok til å sitte i meg i en lang tid framover.